Panikkangst for bilkjøring

[AnonymBruker]

Jeg har de siste årene fått panikkangst når jeg kjører bil. Ikke på småveier, da går det stort sett greit (ikke alltid da, men....), men når jeg må ut på motorveien kjenner jeg panikken kommer. Jeg blir svimmel og pulsen øker. Vil bare stoppe, men vet jo at jeg ikke kan gjøre det.

Er egentlig avhengig av å kjøre på motorvei av og til, så dette er ganske hemmende. Og det tar veldig lang tid å alltid "kjøre rundt". Det startet for et par år siden, og da hadde jeg bare et og annet sjeldent panikkanfall, men nå kjenner jeg pulsen stiger bare jeg nærmer meg påkjøringen til motorveien. Opplever også av og til det samme på småveiene, men da er det jo enklere å stoppe.

Andre som har opplevd dette og som kan hjelpe meg med å overkomme dette? Jeg VET jo selv at angsten er helt urealistisk. Jeg kommer ikke til å svime av, selv om det føles sånn. 

Jeg kan ikke holde på sånn lenger.....

Anonymkode: 075e2...d48

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne angstsymptomer som du beskriver når jeg kjører bil; økt puls, blir litt ør og at hendene dovner litt bort. Mine symptomer er kanskje ikke så kraftige, og passer ikke helt med panikkangst. Det er likevel svært ubehagelig. Her knyttes det ikke til en spesiell vei/sted, det bare plutselig skjer. Jeg tror det har sammenheng med formålet med kjøreturen i mitt tilfelle (ofte på vei til møter o.l. i forb. med jobb).

Jeg synes det hjelper å "anerkjenne" angsten. Jeg prøver å tenke "ja vel, der er du... jeg ser deg men bryr meg ikke om deg". Jeg synes også at det hjelper å bevisst styre pusten helt ned i magen, og å unngå å holde for hardt i rattet (musklene mine spenner seg slik at jeg nesten tviholder..).

Anonymkode: 9e212...a1a

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om seg selv, TS. Når jeg forteller andre om "angsten" min, så bare rister de på hodet og sier at dette har de aldri hørt om før. Jeg har ingen annen angst utover dette. Har litt høydeskrekk og tør ikke ta bratte rulletrapper osv, men ikke noe angst/engstelse for annet. Det startet slik du beskriver nå, bare at det har blitt verre dessverre. Før kunne jeg kjøre motorvei på gode dager. Nå kjører jeg kun i byen og på landevei. Det hender jeg får det på landeveien også, men stort sett bare der det er 70-80 soner. Sjelden i fart under det. I skikkelige dårlige perioder har kjørt omveier grunnet lange broer som jeg fikk helt noia av å kjøre over. Ikke noe kjekt dette. 

Mannen min sier at det kun er mengdetrening som hjelper. Mulig han har rett   

Anonymkode: 32c37...74c

[AnonymBruker]

TS her og takk for svar  

Det er stort sett i 70-80 grenser på landeveier jeg også får det og så selvsagt motorveier. Har ikke angst fra før, kun høydeskrekk som jeg delvis har klart å overvinne litt av.

Det med å si til angsten at "hei, der er du jo" var kanskje et godt forslag. Og jeg kjenner igjen dette med å tviholde på rattet. Tror at ørheten kanskje kan komme av dette av og til, men jeg tror egentlig den kommer først  

Det er vel kanskje ikke total panikkangst, som at jeg går i svart, men det er utrolig ubehagelig. 

Det er ingen andre jeg kjenner heller som har hørt om dette. Og hos meg har det også blitt verre. I starten kom det bare en og annen gang, men nå skjer det så og si hver gang jeg skal ut på den fordømte motorveien (og jeg bor rett ved siden av den...…). 

Har tenkt mengdetrening, men var en periode jeg MÅTTE kjøre noen kilometer på motorvei hver dag, og ja, jeg klarte jo det. men ble skikkelig stresset hver gang.

Har aldri slitt med sånt før, så jeg syns det er litt "irriterende" at jeg ikke skal klare å fortelle hodet mitt at dette bare er "tull" og at kjøringen går helt fint.

Anonymkode: 075e2...d48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har de siste årene fått panikkangst når jeg kjører bil. Ikke på småveier, da går det stort sett greit (ikke alltid da, men....), men når jeg må ut på motorveien kjenner jeg panikken kommer. Jeg blir svimmel og pulsen øker. Vil bare stoppe, men vet jo at jeg ikke kan gjøre det.

Er egentlig avhengig av å kjøre på motorvei av og til, så dette er ganske hemmende. Og det tar veldig lang tid å alltid "kjøre rundt". Det startet for et par år siden, og da hadde jeg bare et og annet sjeldent panikkanfall, men nå kjenner jeg pulsen stiger bare jeg nærmer meg påkjøringen til motorveien. Opplever også av og til det samme på småveiene, men da er det jo enklere å stoppe.

Andre som har opplevd dette og som kan hjelpe meg med å overkomme dette? Jeg VET jo selv at angsten er helt urealistisk. Jeg kommer ikke til å svime av, selv om det føles sånn. 

Jeg kan ikke holde på sånn lenger.....

Anonymkode: 075e2...d48

Virker som flere og flere får dette. Jeg var en trygg og stabil sjåfør som kjørte overalt. Fikk plutselig det du beskriver, og panikkangst ellers. Det handler om stress. Arbeidsliv og et evig jag i samfunnet som ødelegger nervene våre. Tror også sosiale medier gir oss ekstra stress. Altfor mye negativ info i øst og vest. Hagler mot oss. Jeg kjenner flere ,spesielt kvinner, som har utviklet det der fenomenet med å plutselig ikke kunne kjøre. En psykolog til ei venninne sa det var veldig typisk symptom på et liv fylt med stress og jag. 

Det er helt jævlig. Jeg vet. 

Anonymkode: 34947...980

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Virker som flere og flere får dette. Jeg var en trygg og stabil sjåfør som kjørte overalt. Fikk plutselig det du beskriver, og panikkangst ellers. Det handler om stress. Arbeidsliv og et evig jag i samfunnet som ødelegger nervene våre. Tror også sosiale medier gir oss ekstra stress. Altfor mye negativ info i øst og vest. Hagler mot oss. Jeg kjenner flere ,spesielt kvinner, som har utviklet det der fenomenet med å plutselig ikke kunne kjøre. En psykolog til ei venninne sa det var veldig typisk symptom på et liv fylt med stress og jag. 

Det er helt jævlig. Jeg vet. 

Anonymkode: 34947...980

Vondt å høre at du sliter med det samme, for jeg vet jo hvor ille det er.

Ja, kanskje stress og jag kan være noe av årsaken? Det har jeg aldri tenkt på før. Jeg ønsker jo å prøve det meste for å bli kvitt dette, og ja jeg er også kvinne 😉

Er det noen som har hatt det sånn og klart å komme ut av det også? Trenger gjerne tips, for jeg ønsker jo selv å bli kvitt dette. Samtidig er det litt trøst i at det faktisk angår flere andre også. For jeg har vel følt på at dette er noe jeg aldri har hørt andre slite med.

Klem til dere alle ❤

TS

Anonymkode: 075e2...d48

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt rart at det er motorvei og landevei man reagerer på? Selv synes jeg det er MYE mer stressende å kjøre i by eller boligstrøk, med fotgjengere, barn, hunder, syklister og andre trafikanter på alle kanter. Pluss vikeplikt for alle småveier fra høyre.  Motorvei? Der slapper jeg helt av. Er jo ikke noe som er mindre stressende enn å ligge på cruise control i fartsgrensa i høyrefeltet etter min mening....

Anonymkode: ff1ea...25d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg synes det er litt rart at det er motorvei og landevei man reagerer på? Selv synes jeg det er MYE mer stressende å kjøre i by eller boligstrøk, med fotgjengere, barn, hunder, syklister og andre trafikanter på alle kanter. Pluss vikeplikt for alle småveier fra høyre.  Motorvei? Der slapper jeg helt av. Er jo ikke noe som er mindre stressende enn å ligge på cruise control i fartsgrensa i høyrefeltet etter min mening....

Anonymkode: ff1ea...25d

Jeg skjønner det, men det skjønner ikke fornuften min 😉

TS

Anonymkode: 075e2...d48

[AnonymBruker]

Har i hvert fall ETT godt tips, og det gjelder alle typer angst:

Ikke gi deg selv sjansen til å unngå det du har angst for.

Angst vil nemlig gjerne overta livet ditt, og den sprer seg dersom du lar den bestemme. Mannen din har rett i det med mengdetrening. 
 

Angst er en falsk alarm i kroppen, og den avtar når du eksponerer deg selv..

Anonymkode: 61425...af9

[AnonymBruker]

Føler det samme... noen ganger kan det rett og slett føles for overveldende å kjøre bil i det hele tatt, og andre ganger går det helt fint 🙄 Spørs veldig på dagsformen ellers og hvor mye angst jeg føler på for hver dag...

typiske ting jeg stresser for i trafikken som kan gi meg angst, eller situasjoner jeg er redd for å havne i:

- krasje

- feilgire og med det kvele bilen i en rundkjøring 😳

- på vei ut på motorveien, redd for at biler ikke viker og at jeg ikke skal få plass

- Redd for på motorveien om andre som er på vei inn på motorveien, for er redd for at jeg selv ikke har plass til å vike til venstre felt 

 

Det har jo alltid gått fint til nå, men like vell kan jeg bli så redd for slike ting på forhånd, at jeg ikke tørr å sette meg bak rattet

Anonymkode: fcdc6...492

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har i hvert fall ETT godt tips, og det gjelder alle typer angst:

Ikke gi deg selv sjansen til å unngå det du har angst for.

Angst vil nemlig gjerne overta livet ditt, og den sprer seg dersom du lar den bestemme. Mannen din har rett i det med mengdetrening. 
 

Angst er en falsk alarm i kroppen, og den avtar når du eksponerer deg selv..

Anonymkode: 61425...af9

Takk 🙂

Har lest akkurat dette med den falske alarmen, og at man må utfordre den for å lære kroppen at dette ikke gir grunn til alarm 😉 

Utfordringen er å faktisk få til å kjøre ut på motorveien når jeg egentlig bare kan kjøre rundt.

TS

Anonymkode: 075e2...d48

[AnonymBruker]

Tenker med gru på hvordan du hadde reagert om det oppstod en situasjon. Jeg har vært i kollisjon på motorvei++ . Har kjørt hver dag i over 20 år så ville jo vært rart om det aldri skjedde noe, dwt er jo andre trafikanter der ute også. din reaksjon har alt å si for hvordan en ulykke forløper. Mye kan reddes ved å ta riktige avgjørelser i ulykkesøyeblikket.  Hvordan ville du reagert? Går du i svart eller frys så er du en fare for andre på veien og kan bli ansvarlig for andres død. 

Anonymkode: 3bdaf...275

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Føler det samme... noen ganger kan det rett og slett føles for overveldende å kjøre bil i det hele tatt, og andre ganger går det helt fint 🙄 Spørs veldig på dagsformen ellers og hvor mye angst jeg føler på for hver dag...

typiske ting jeg stresser for i trafikken som kan gi meg angst, eller situasjoner jeg er redd for å havne i:

- krasje

- feilgire og med det kvele bilen i en rundkjøring 😳

- på vei ut på motorveien, redd for at biler ikke viker og at jeg ikke skal få plass

- Redd for på motorveien om andre som er på vei inn på motorveien, for er redd for at jeg selv ikke har plass til å vike til venstre felt 

 

Det har jo alltid gått fint til nå, men like vell kan jeg bli så redd for slike ting på forhånd, at jeg ikke tørr å sette meg bak rattet

Anonymkode: fcdc6...492

Sender deg en klem ❤

Håper vi begge klarer å lære hjernene våre at dette ikke er noe å være redd for.

TS

Anonymkode: 075e2...d48

[AnonymBruker]

Ut og kjør masser. Også når du ikke har noe du må. Hva skal du i kveld? Ingen planer? Ta en tur på motorveien. 

Anonymkode: 2f67e...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tenker med gru på hvordan du hadde reagert om det oppstod en situasjon. Jeg har vært i kollisjon på motorvei++ . Har kjørt hver dag i over 20 år så ville jo vært rart om det aldri skjedde noe, dwt er jo andre trafikanter der ute også. din reaksjon har alt å si for hvordan en ulykke forløper. Mye kan reddes ved å ta riktige avgjørelser i ulykkesøyeblikket.  Hvordan ville du reagert? Går du i svart eller frys så er du en fare for andre på veien og kan bli ansvarlig for andres død. 

Anonymkode: 3bdaf...275

Jeg kan si med stor sikkerhet at jeg IKKE går i frys. Jeg blir overkonsentrert nettopp på grunn av angsten og reagerer riktig når noe skjer rundt meg.

Har hatt noen som har kastet seg foran meg i fila på motorveien, og det går fint. Det er ikke akkurat det jeg har angst for. Har egentlig angst for at jeg skal besvime eller noe sånt. Helt ulogisk altså.

TS

Anonymkode: 075e2...d48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ut og kjør masser. Også når du ikke har noe du må. Hva skal du i kveld? Ingen planer? Ta en tur på motorveien. 

Anonymkode: 2f67e...504

He, he. I dag holder jeg meg inne, men bare på grunn av ekstremt glatte veier 😄 Hvis ikke var ideen god.

Og ja, jeg er ute å kjører og innimellom drister jeg meg på korte turer på motorveien. Det er bare helt grusomt mens det pågår.

TS

Anonymkode: 075e2...d48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tenker med gru på hvordan du hadde reagert om det oppstod en situasjon. Jeg har vært i kollisjon på motorvei++ . Har kjørt hver dag i over 20 år så ville jo vært rart om det aldri skjedde noe, dwt er jo andre trafikanter der ute også. din reaksjon har alt å si for hvordan en ulykke forløper. Mye kan reddes ved å ta riktige avgjørelser i ulykkesøyeblikket.  Hvordan ville du reagert? Går du i svart eller frys så er du en fare for andre på veien og kan bli ansvarlig for andres død. 

Anonymkode: 3bdaf...275

Jeg vil nok si at vi som har angst for dette er EKSTRA på vakt og alt mulig rart når vi kjører 🙈 Vi er nok ikke av de som kjører og er helt i sin egen verden i hodet. Vi er nok trippelt så kjerpet som andre trafikanter. Siden jeg har angst for mye i trafikken, har jeg også tenkt godt gjennom hva man skal gjøre om ulykken først er ute. Man kan jo aldri forberede seg helt siden hver ulykke kan være unik

Anonymkode: fcdc6...492

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Vondt å høre at du sliter med det samme, for jeg vet jo hvor ille det er.

Ja, kanskje stress og jag kan være noe av årsaken? Det har jeg aldri tenkt på før. Jeg ønsker jo å prøve det meste for å bli kvitt dette, og ja jeg er også kvinne 😉

Er det noen som har hatt det sånn og klart å komme ut av det også? Trenger gjerne tips, for jeg ønsker jo selv å bli kvitt dette. Samtidig er det litt trøst i at det faktisk angår flere andre også. For jeg har vel følt på at dette er noe jeg aldri har hørt andre slite med.

Klem til dere alle ❤

TS

Anonymkode: 075e2...d48

Ja kjære deg, vi er mange! Jeg var alltid den som hadde stålkontroll, aldri borte fra jobb, relativt god utdanning, det meste på stell. Men jeg lot stress og forventninger fra andre få altfor mye plass i livet mitt. Jeg satte ikke ned foten. Lang historie kort, jeg ble spilt helt ut. Møtte veggen. Første panikkanfall inne på et kjøpesenter. Andre i tunnel i bilen mens jeg kjørte. ( Helt grusomt) Tredje i en forelesningssal på jobb hvor jeg satt fanget midt inni folkemengden.

Jeg ville bare dø. Fikk flere anfall, visste aldri når og hvor. Jeg levde i kronisk angst. Så fikk jeg en god psykolog, privat, det offentlige dugde ikke. 

Han sa: skal du bli frisk må du forsone deg med å få disse anfallene og gi blaffen i om folk ser rart på deg. Du må oppleve dem igjen, men du må akseptere at de er ikke farlige. Hjertebanken, besvimelsefølelsen, hyperventilering. Du må eksponere seg gradvis og kjenne at du bryr deg mindre og mindre.

Det er veien ut. Du må begynne med å kjøre på motorveien med mannen på siden av deg. Gjør det til du føler kontroll. I neste omgang,må du øve på korte strekninger alene på motorveien. Første gangene blir jævlig. Men gjør det bare kort. Etter så så mange ganger slipper angsten. Men det tar lang tid. Ikke gi opp.

Jeg brukte denne metoden for å klare å gå gjennom kjøpesentre igjen. Først gikk jeg med samboer. Fikk mange anfall . Han hjalp meg ut. Men etterhvert gav det seg. ( Tok lang lang tid) så begynte jeg øve alene. Fikk panikk med en gang jeg var langt unna en utgang. Noen ganger måtte jeg sette meg på en benk og bli hentet av samboer. Beina stivnet. Klarte ikke bevege meg. Men jeg gav ikke opp. Ville nesten ta livet mitt, følte jeg aldri ble bedre. Men samboeren min sa jeg ble litt bedre, han så det. Må si at panikkangsten tok knekken på forholdet vårt, men han reddet meg ut av det. Han sto i det,til jeg nesten var frisk. Alt i alt fra verste periode til nesten frisk tok 3 år. Første 1,5 året var jævlig. Jeg hadde ikke noe liv. Angsten styrte alt.

Men nå, jeg vil si jeg er kvitt den. Jeg kan ha tendenser, hvis jeg ikke sover nok eller spiser nok i kombinasjon med stress.Men i ettertid ser jeg at min angst var uttrykk for mye annet. For lite søvn, altfor mye ja menneske, i et forhold som egentlig ikke var liv laga, følte meg litt fanget, stress,mas,jag. Se på hele livet ditt og prøv å se om du kan roe ned. Men har angsten først satt seg i deg har du fått en mektig fiende. Angsten er stygg, og utrolig utmattende. Men den eneste måten å vinne over den er å vise den at du er ikke redd.

Du vet du kan kjøre bil! Ikke gi deg. Øv, øv og øv. Motorveien er skummel for mange. Putt angst oppå der, så har du virkelig en utfordring. Håper mannen din og du avtaler å målrettet øve mot at dette skal du klare! Lykke til! 

 

 

Anonymkode: 34947...980

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kan si med stor sikkerhet at jeg IKKE går i frys. Jeg blir overkonsentrert nettopp på grunn av angsten og reagerer riktig når noe skjer rundt meg.

Har hatt noen som har kastet seg foran meg i fila på motorveien, og det går fint. Det er ikke akkurat det jeg har angst for. Har egentlig angst for at jeg skal besvime eller noe sånt. Helt ulogisk altså.

TS

Anonymkode: 075e2...d48

Har du råd kan det kanskje være greit å investere i en moderne bil? Da kan man få sikkerhetssystemer som overtar om fører ikke følger med/er bevisst, som setter på nødblink, kjører bilen til siden og stopper den. De vil også varsle og bremse når det er fare for at man kan kjøre på andre biler eller trafikanter.

Anonymkode: ff1ea...25d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja kjære deg, vi er mange! Jeg var alltid den som hadde stålkontroll, aldri borte fra jobb, relativt god utdanning, det meste på stell. Men jeg lot stress og forventninger fra andre få altfor mye plass i livet mitt. Jeg satte ikke ned foten. Lang historie kort, jeg ble spilt helt ut. Møtte veggen. Første panikkanfall inne på et kjøpesenter. Andre i tunnel i bilen mens jeg kjørte. ( Helt grusomt) Tredje i en forelesningssal på jobb hvor jeg satt fanget midt inni folkemengden.

Jeg ville bare dø. Fikk flere anfall, visste aldri når og hvor. Jeg levde i kronisk angst. Så fikk jeg en god psykolog, privat, det offentlige dugde ikke. 

Han sa: skal du bli frisk må du forsone deg med å få disse anfallene og gi blaffen i om folk ser rart på deg. Du må oppleve dem igjen, men du må akseptere at de er ikke farlige. Hjertebanken, besvimelsefølelsen, hyperventilering. Du må eksponere seg gradvis og kjenne at du bryr deg mindre og mindre.

Det er veien ut. Du må begynne med å kjøre på motorveien med mannen på siden av deg. Gjør det til du føler kontroll. I neste omgang,må du øve på korte strekninger alene på motorveien. Første gangene blir jævlig. Men gjør det bare kort. Etter så så mange ganger slipper angsten. Men det tar lang tid. Ikke gi opp.

Jeg brukte denne metoden for å klare å gå gjennom kjøpesentre igjen. Først gikk jeg med samboer. Fikk mange anfall . Han hjalp meg ut. Men etterhvert gav det seg. ( Tok lang lang tid) så begynte jeg øve alene. Fikk panikk med en gang jeg var langt unna en utgang. Noen ganger måtte jeg sette meg på en benk og bli hentet av samboer. Beina stivnet. Klarte ikke bevege meg. Men jeg gav ikke opp. Ville nesten ta livet mitt, følte jeg aldri ble bedre. Men samboeren min sa jeg ble litt bedre, han så det. Må si at panikkangsten tok knekken på forholdet vårt, men han reddet meg ut av det. Han sto i det,til jeg nesten var frisk. Alt i alt fra verste periode til nesten frisk tok 3 år. Første 1,5 året var jævlig. Jeg hadde ikke noe liv. Angsten styrte alt.

Men nå, jeg vil si jeg er kvitt den. Jeg kan ha tendenser, hvis jeg ikke sover nok eller spiser nok i kombinasjon med stress.Men i ettertid ser jeg at min angst var uttrykk for mye annet. For lite søvn, altfor mye ja menneske, i et forhold som egentlig ikke var liv laga, følte meg litt fanget, stress,mas,jag. Se på hele livet ditt og prøv å se om du kan roe ned. Men har angsten først satt seg i deg har du fått en mektig fiende. Angsten er stygg, og utrolig utmattende. Men den eneste måten å vinne over den er å vise den at du er ikke redd.

Du vet du kan kjøre bil! Ikke gi deg. Øv, øv og øv. Motorveien er skummel for mange. Putt angst oppå der, så har du virkelig en utfordring. Håper mannen din og du avtaler å målrettet øve mot at dette skal du klare! Lykke til! 

 

 

Anonymkode: 34947...980

Dette er jo panikkanfall. Om TS har dette så har jeg misforstått i så fall, for det er ikke det jeg har. Jeg bare tør ikke kjøre fortere enn 70/80 km i timen og blir stresset og skjelven hvis jeg får biler bak meg. Jeg er redd/engstelig for fart og høyder. Kroppen skjelver og jeg kniper hardt rundt rattet. Har ikke angst.  Skjønner at dette er vanskelig å forstå for den som ikke har det slik. Har fått mange himlende blikk og ristede hoder...

Anonymkode: 32c37...74c