Babyfeber!! Er det normalt at det er så intenst?

[Byou]

Hei!

jeg er 20 år og egentlig i starten av utdanningen min etter VGs. Planlegger en høy utdanning så har minst 7år med universitet foran meg. Men kjæresten/samboeren min er veldig mye eldre enn meg (over 5 år) har 100% stilling og vi har pratet en del om barn. Så jeg vet at han egentlig ønsker seg barn når som helst nå og bare venter på at jeg skal bli klar.

men problemet er at jeg har en sinnsyk babyfeber! Hatt det i månedsvis nå og den går ikke bort, er en så sterk følelse at jeg nesten ikke klarer å ta pillene. Er det flere som har det slik? At man vet det er for tidlig i livet til å få barn, men som tenker på det hver eneste dag? Ofte flere gang om dagen? 
 

familien min ville nok også vært imot det om jeg fikk meg barn nå. Jeg klarer jo så vist forsørge meg selv

[AnonymBruker]

Hvorfor har du lyst på barn? (bortsett i fra det irrasjonell eog egositiske "jeg vil ha" "så koselig" "babyfeber" "nytt familiemedlem wohoo".

Å få barn er ikke noe man burde gjøre kun fordi man har lyst. Det er en enorm livslang tung oppgave, og har man lyst på barn av de rett egrunnene burde man være åpen for fosterbarn g adopsjon først - mange barn som trenger mødre. Men om du kun vil ha et biprodukt av dere selv - så hva er egentlig grunnene til det?

 

Anonymkode: 6356d...b91

[Byou]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor har du lyst på barn? (bortsett i fra det irrasjonell eog egositiske "jeg vil ha" "så koselig" "babyfeber" "nytt familiemedlem wohoo".

Å få barn er ikke noe man burde gjøre kun fordi man har lyst. Det er en enorm livslang tung oppgave, og har man lyst på barn av de rett egrunnene burde man være åpen for fosterbarn g adopsjon først - mange barn som trenger mødre. Men om du kun vil ha et biprodukt av dere selv - så hva er egentlig grunnene til det?

 

Anonymkode: 6356d...b91

En av mine største mål her i livet er å ta inn et fosterbarn.

jeg ønsker å jobbe innenfor pediatrisk avdeling, og kommer generelt veldig godt overens med barn. 
jeg vet ikke, det er noe med den daglige tanken av å ha et barn, spesielt nå i julen, en jeg kunne sunget med og pakket inn om kvelden. Bakt julekaker sammen med og malt med. Ake i bakken og lage snømenn og svare på endeløs «Hvorfor er det slik? Og hva er dette?» spørsmål? Jeg har flere nieser og nevøer og de er de viktigste menneskene i livet mitt. Men dessverre er det ikke slik at jeg får sjansen til å være så mye sammen med dem, så tanken på å oppdra et barn sammen med kjæresten min blir bare varmere og varmere. For min del har blod minst av betydning for meg. Men jeg tviler på at en 20 åring som lever på stipend og 30% stilling og ekstravakter får lov til å være et fosterhjem. Det er derfor tanken på å adoptere ikke har krysset meg som en mulighet for øyeblikket 

[AnonymBruker]

Du er fertil og i et stabilt forhold. Du skal ihvertfall ikke skamme deg for at du ønsker å følge biologien din:) Når du føler du har ting sånn tålelig på stell, og hvis du synes du har rett mann - så kan du faktisk få barn. Selv om du er ung, er det kanskje det helt riktige for deg, og det å få barn med studier etc er ikke noe verre enn å få det i jobb. Mye greie ordninger, så tenk heller på når du føler deg emosjonelt klar og har det du selv føler du må ha på plass, ikke bry deg så veldig om de som synes man skal vente til man er 35.. mange som ender med å bruke årevis med forsøk, IVF og blir barnløse fordi de venter for lenge.

Gjør det når du og dere vil:)

Anonymkode: 03245...2a3

[Kenelz]

Var helt lik deg helt til jeg faktisk ble gravid og fikk en helt annen realitet.

[Kenelz]

Legger også til at det er lurt å være sammen med samboer i noen år før man produserer barn. 

Skjønner du/dere er sikkert i den forelsket fasen, men den kan forsvinne fort etter 5 år. 

Fokuser først på studiene og går det veldig bra der og i forholdet, la oss si 4-5 år inn - og at dere har både tid og økonomi til det så kjør på. 

Edit: Leste at du sliter psykisk, har brukt krisehjelp, er ikke samboer med typen din og at han ikke en gang liker familien din.. Korttenkt å få seg barn nå! 

Endret 30. november 2020 av Kenelz

[AnonymBruker]

Byou skrev (9 minutter siden):

En av mine største mål her i livet er å ta inn et fosterbarn.

jeg ønsker å jobbe innenfor pediatrisk avdeling, og kommer generelt veldig godt overens med barn. 
jeg vet ikke, det er noe med den daglige tanken av å ha et barn, spesielt nå i julen, en jeg kunne sunget med og pakket inn om kvelden. Bakt julekaker sammen med og malt med. Ake i bakken og lage snømenn og svare på endeløs «Hvorfor er det slik? Og hva er dette?» spørsmål? Jeg har flere nieser og nevøer og de er de viktigste menneskene i livet mitt. Men dessverre er det ikke slik at jeg får sjansen til å være så mye sammen med dem, så tanken på å oppdra et barn sammen med kjæresten min blir bare varmere og varmere. For min del har blod minst av betydning for meg. Men jeg tviler på at en 20 åring som lever på stipend og 30% stilling og ekstravakter får lov til å være et fosterhjem. Det er derfor tanken på å adoptere ikke har krysset meg som en mulighet for øyeblikket 

Alt det kan du jo gjøre med samboeren din...

Om man ikke passer kriteriene for adopsjon eller fosterhjem, er det en indikasjon at man burde vente. Økonomi, trygghet, langvarig stabilt samboerskap og stabilitet er noe av det viktigste. Burde bo ilag i minst 4-5 år så man har vært igjennom litt og vet om man er klar for dette. Spesielt når det kun er spørsmål du ønsker fra barn (det andre kan du gjøre med andre=ikke noen grunn for barn). Du trenger ikke laage et nytt menneske kun for å gjøre "barnslige" ting..

Anonymkode: 6356d...b91

[Silva Pluvialis]

Om du planlegger lang utdanning, har vansker med å forsørge deg selv og har utfordringer innad i familien så ville jeg absolutt rådet deg til å vente. Det er krevende å kombinere studier med barn, og hvis man har andre utfordringer i tillegg så kan det fort bli veldig overveldende. Du er enda ung og ting trenger ikke å skje nå. Du har god tid, så jeg ville fokusert på utdanning og parforhold først, og så sørget for en sikrere økonomi og et fast, felles, bosted. Babyer er søte, men det er mye jobb å ta vare på en. Jeg er sikker på at du en dag vil bli en god mor, men jeg vil råde deg til å vente til situasjonen din stabiliserer seg mer. Mye kan skje på få år, så det er ingen nederlag å vente!  

 

 

[AnonymBruker]

Ja, det er helt vanlig. Like vanlig som at følelsene går over etter hvert. Og kommer tilbake. Og går over. Det går i sykluser, og henger gjerne sammen med hormoner, årstid, om man er ekstra forelsket i sin partner, om man har mye eller lite å gjøre, om man er frisk eller syk. Du er 20, du trenger ikke ta de på følelsene på alvor enda. 

Anonymkode: 35813...4d2

[Kassiopeia8]

Jeg kjenner igjen følelsen. Det er nok hormoner som spiller inn, og gjør at unge fertile kvinner ønsker å få barn. Dette er jo livets sirkel 🙂 Men så er det en grunn til at vi mennesker har rasjonalitet og evnen til å tenke selv - ikke bare følge instinkter. Jeg møtte kjæresten min da jeg var 19 og begynte å studere. Hadde i grunnen lyst på barn allerede da. Likevel tok vi oss god tid til å være kjærester, så samboere, så få oss jobb og kjøpe bolig sammen, og så gifte oss. 7 år etter hadde vi både hatt mange år sammen som «bare oss», vi var gifte (faktisk veldig lurt når man ønsker å ha felles barn og bolig), eide vår egne bolig og var trygge på hverandre, verdiene våre og at vi følte oss klare - så da fikk vi barn.

[Byou]

Kenelz skrev (På 30.11.2020 den 2.05):

Legger også til at det er lurt å være sammen med samboer i noen år før man produserer barn. 

Skjønner du/dere er sikkert i den forelsket fasen, men den kan forsvinne fort etter 5 år. 

Fokuser først på studiene og går det veldig bra der og i forholdet, la oss si 4-5 år inn - og at dere har både tid og økonomi til det så kjør på. 

Edit: Leste at du sliter psykisk, har brukt krisehjelp, er ikke samboer med typen din og at han ikke en gang liker familien din.. Korttenkt å få seg barn nå! 

Ro deg ned.

at jeg tidligere har hatt plager psykisk har ingenting med saken å gjøre, det er lenge siden nå. Og grunnen til at jeg ble innlagt handlet om en alvorlig bivirkning til medisiner og ikke min personlige psykiske helse. Jeg er faktisk samboer med kjæresten min, det skrev jeg øverst. Og det stemmer ikke at han ikke likte familien min, men han var veldig sjenert i starten så det ble vanskelig for meg å få han til å inkludere seg. Men hele den situasjonen har endret seg nå som han har blitt bedre kjent med dem over tid.

[AnonymBruker]

Byou skrev (3 timer siden):

Ro deg ned.

at jeg tidligere har hatt plager psykisk har ingenting med saken å gjøre, det er lenge siden nå. Og grunnen til at jeg ble innlagt handlet om en alvorlig bivirkning til medisiner og ikke min personlige psykiske helse. Jeg er faktisk samboer med kjæresten min, det skrev jeg øverst. Og det stemmer ikke at han ikke likte familien min, men han var veldig sjenert i starten så det ble vanskelig for meg å få han til å inkludere seg. Men hele den situasjonen har endret seg nå som han har blitt bedre kjent med dem over tid.

"over tid?" Bo sammen i 5 ish år dørst dere, du kjenner jo ikke fyren engang

Anonymkode: 6356d...b91

[tangent]

Vær sammen lengre først. Jeg forandret meg mye i studieårene og innså at jeg hadde valgt en samboer som jeg ikke hadde villet ha resten av livet. Han er en super fyr og vi var aldri slemme med hverandre, men valgene jeg tok da var ikke de valgene jeg våget å ta da jeg ble eldre. Jeg ville gifte meg og få barn med daværende samboer, og jeg er veldig glad vi ikke gjorde det før jeg hadde landet i meg selv. Møtte mannen min da jeg var 27 og hadde litt mer kunnskap om verden og meg selv. Jeg synes ikke man aktivt skal velge å binde seg for livet når man er så ung. Men så klart... Det er ditt liv og ditt valg, så du gjør nok som du vil uansett. Og Man kan umulig vite om det er en god eller dårlig idé før man har levd gjennom det.

[Kenelz]

4 hours ago, Byou said:

Ro deg ned.

at jeg tidligere har hatt plager psykisk har ingenting med saken å gjøre, det er lenge siden nå. Og grunnen til at jeg ble innlagt handlet om en alvorlig bivirkning til medisiner og ikke min personlige psykiske helse. Jeg er faktisk samboer med kjæresten min, det skrev jeg øverst. Og det stemmer ikke at han ikke likte familien min, men han var veldig sjenert i starten så det ble vanskelig for meg å få han til å inkludere seg. Men hele den situasjonen har endret seg nå som han har blitt bedre kjent med dem over tid.

Tviler sterkt på at den hele situasjonen har forandret seg, men uansett er det korttenkt å få seg barn med en person du ikke har vært samboer med i noen år. 

Du er 20 år gammel, det kan umulig vær så lenge siden. 

Så ro deg heller ned - du kjenner så vidt fyren. 

[AnonymBruker]

Du sier du ønsker å ta høyere utdanning. Studietiden var for meg en helt unik tid, proppet full med akademisk inspirasjon, sosiale og faglige arrangement og jeg var sammen med mine beste venner hver eneste dag. Det var såklart ikke problemfritt, men alt i alt var friheten utrolig deilig. Ville ikke byttet det ut med noe. Jeg vokste utrolig mye som person i de årene. Nå er jeg 32 år, og er ganske flau over ting jeg tenkte/mente da jeg var 25 år. Det er bra å utvikle seg. Jeg er også ekstremt takknemlig for at jeg ikke fikk barn med ham jeg var sammen med da jeg var 19 år.  Han hadde veldig lyst på barn. Grøss

Anonymkode: c6174...c87

[AnonymBruker]

Kenelz skrev (7 minutter siden):

Tviler sterkt på at den hele situasjonen har forandret seg, men uansett er det korttenkt å få seg barn med en person du ikke har vært samboer med i noen år. 

Du er 20 år gammel, det kan umulig vær så lenge siden. 

Så ro deg heller ned - du kjenner så vidt fyren. 

Enig. Alt hun skrev i de andre trådene ble skrevet i år. At hun mener «det er lenge siden nå» når det skjedde for noen måneder siden vitner om ei jente som tar dårlige gjennomtenkte avgjørelser basert på følelsen av hastverk og biologiske instinkter.

TS, vent minst 2 år. Er dere fremdeles stabile da kan dere vel ta opp temaet igjen?

Anonymkode: 3337d...4d3

[Safiye]

Tråden er ryddet for brukerangrep.

Safiye, mod

[AnonymBruker]

Men TS i en annen traad indikerer du at du indirekte prover..

 

Anonymkode: 35296...169

[AnonymBruker]

KJære TS. 

Jeg ble mor som 18åring. I dag er jeg 24 år, og har ei datter på 6. Er fortsatt sammen med barnefar, og er ferdig med universitetsutdannelse i juni. Slik går det dessverre ikke for alle, men vi har på et vis klart å få det til sammen. Jeg har aldri anbefalt venninner av meg å bli unge møde. ALDRI. 

Jeg ville selvsagt aldri forandret min situasjon, og jeg elsker og forguder den herlige jenta jeg har vært så heldig å få ta vare på. MEN, når det er sagt. Jeg måtte flytte fra hele familien min i en periode mens jeg skulle studere, dattera mi måtte bytte barnehage fordi mamma skulle studere. Jeg har ikke hatt barnefritt i løpet av de 3 årene jeg flytta, og jeg måtte bli voksen i en alder av nettopp myndig. Jeg har gått glipp av mange sosiale begivenheter med medstudenter, til slutt var det nesten ikke vits å invitere meg med lengre fordi de visste jeg ikke ville ha mulighet. Å få et barn krever mye mer enn du kan se for deg i dine "rosa skyer", som jeg tolker du gjør per nå. Vi har mye glede i hverandre, men realiteten er annerledes enn du visualiserer deg. Det kan jeg egentlig garantere deg. Hadde jeg visst som 18-åring hvordan det egentlig ville blitt, ja da ville jeg ha venta. Å bli gravid er enkelt, men å være en mor krever så mye mer. For all del, ikke rush deg inn i noe. Det har heller ikke vært enkelt å være student og ung mamma, men det har så langt gått fint. 

Jeg ber deg bare om å tenke deg om.. Jeg kan og få "babyfeber" når jeg ser en baby, men jeg benytter meg fortsatt av p-plaster. Man får ikke barn av den grunn. 

Anonymkode: bd326...1f4

[AnonymBruker]

Her var det utrolig mange dømmende svar. Jeg tenker ikke nødvendigvis på i forhold til TS, men for de av oss som leser og kanskje er i en litt annen situasjon enn TS. Det å skulle måtte passere det smale nåløyet for å få lov til å adoptere bør ikke brukes som en indikasjon på om man er egnet som forelder. Det er for eksempel ikke alle som har oppegående familie å støtte seg på. Fortjener ikke oppegående mennesker som er født inn i uheldige familietrær å få barn!? Nei, det blir rett og slett for firkantet for min smak.

Heldigvis valgte jeg og mannen min å få barn selv om familiene våre er horrible. Vi er begge familiens «hvite får» i to saueflokker med svarte får 😛 Barna våre har det fantastisk, og det har vi og! Basta!

Anonymkode: 10e8a...3df