Fødselsangst og trives ikke med babytiden

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig aldri vært spesielt interessert i barn, men hadde et spesielt ønske om å bli gravid. Drømte meg bort i babytiden, og slukte alt av podcaster og innlegg på babyverden. Kjøpte klær og utstyr for flerfoldige tusen, og jeg og mannen gledet oss veldig til å treffe den lille.

Ting ble ikke som planlagt kan du si. Hadde et smertefritt og fint svangerskap, men fødselen og tiden etterpå var et mareritt.

Fødselen gikk greit, var en strytfødsel uten smertelindring. Var grusomt vondt, men smertene gikk jo over.

Det som derimot skjedde var at jeg fikk en blødning sammen med morkaken på nesten 2 liter. Var skremmende, og masse leger og jordmørdre rundt meg. De holdt meg fast med babyen oppå meg, slanger i hender og sprøyter. Ingen forklarte meg hva som skjedde. Snakket bare om at jeg kanskje måtte operere.

Ble sydd i 2 timer etterpå der jeg bare gråt. Babyen ble glemt oppi alt, var noen der som la baby på meg mens jeg ble sydd og knadde på brystene mine. Pga. slanger i hendene fikk jeg ikke tatt på babyen. Jeg var svimmel, hadde smerter og var livredd for det som hadde skjedd.. i etterkant viste det seg at jeg hadde rester etter morkaken, de er der enda fordi sykehuset mener de skal komme ut selv. Blør fortsatt mye pga dette og går fortsatt med store sykehustruser 8 uker etter fødsel.

Tiden på barsel og de første ukene hjemme var grusomme. Baby med gullsott som ikke ville ta brystet. Koppmatet og byttet på klissvåte bodyer dagen lang. Opp på sykehuset hver dag for å ta prøver. Tror jeg sov maks 10 timer tilsammen den første uka. Var også ekstremt svimmel og trett pga. blod og søvnmangel. Tiden gikk i å gråte fordi baby var sulten og ikke ville ammes. Pumpet meg og koppmatet, noe som tok hele dagene omtrent.

Til slutt fikk vi til ammingen, og ting gikk seg litt til. Så måtte mannen på jobb igjen (jobber offshore så jeg er gressenke i 2 uker).  Dagene gikk i amming, amming og atter amming. Noe som er helt normalt, det vet jeg.. baby var rolig og spiste og sov.

Nå er baby 8 uker og det har de siste ukene vært veldig slitsomt. Hun gråter i vogn, gråter når hun blir lagt ned. Skal bare sove oppå meg evt. bæresele.. jeg får ikke gjort noen verdens ting. Rundt meg er et kaos.. men den lille tiden jeg får for meg selv må jeg pritoere det aller viktigste.. jeg gråter fordi baby ikke vil sove.. baby gråter mye fordi hun har luft i magen. Har bare lyst å BRØLE!!

Vet ikke hva jeg vil med dette, men måtte bare få ting ned for å ikke klikke. 

Håper jeg ikke er den eneste som syntes denne tiden er dritt..

Misforstå meg ikke, jeg tar godt vare på baby og holder meg rolig. Kjenner glede over babyen og blir varm inni meg når hun ser på meg. Men tar meg ofte i å tenke på at jeg angrer på alt.. ingen har fortalt meg hvordan ting var.. virker som alle andre nailer det å vli mor så bra..

Anonymkode: dbf7b...ae1

[AnonymBruker]

Uff.. Dette hørtes tøft å stå i. Og jeg vet ikke om det hjelper å bli fortalt at slik det er nå vil gå over. Men du gjør en fantastisk jobb! Å gjøre en god jobb betyr ikke at det er enkelt eller at man får til alt perfekt. Prøv å ikke sammenlikne deg med andre. Alle får ulike babyer, ulike fødsler og har ulike livssituasjoner. Alle møter på utfordringer og synes det er tøft å være mamma til tider. Man vil ikke nødvendigvis like alle faser like godt. Men så lenge du gjør ditt beste, ber om hjelp når du trenger det og er der for barnet ditt, så vil dette gå fint! Og om søvnmangelen blir for stor og du kjenner det renner over så kan du ringe hit  https://mentalhelse.no/fa-hjelp/foreldresupport

Anonymkode: e88b7...50e

[AnonymBruker]

Har skikkelig medfølelse med deg! Det er nesten som jeg skulle skrevet det selv. Jeg fødte for 7 måneder siden og alt som kunne gå galt gikk galt med fødsel og tiden etter. Babyen gråt og gråt og jeg fikk ikke tid til annet enn amming og ha han på brystet! Jeg syns ikke jeg hørte annet enn gråt noe som gjorde meg forbannet, frustrert og lei meg inni meg. Jeg angret faktisk på at jeg fikk en baby. Men som tiden gikk og han ble 3 mnd ble ting bedre og da han ble 4 Mnd gråt han plutselig ikke så mye mer. Det så ut som et kaos hjemme hos meg, hadde ikke tid til noe som helst husarbeid og det vet jeg flere som ikke har hatt tid til i de første månedene! De første månedene er utrolig hektiske og krevende.
Du må ta en dag av gangen, sånn er det de første månedene. Det kommer garantert til å bli bedre, det kan jeg love deg. Husk at dette her er jo ganske nytt liv og livsforandring for deg også, det krever tid til å venne seg til alt dette.

Anonymkode: ea8f8...0ba

[AnonymBruker]

uff så vanskelig 😕 har du snakket med sykehuset om at du fremdeles blør? jeg ville kontaktet dem og bedt om sjekk og oppfølging med en gang! har du noe familie eller nære venner som kan komme og hjelpe deg litt? feks trille baby så du kan sove litt, eller hjelpe med praktiske ting som matlaging eller husarbeid? ikke vær redd for å be om hjelp

Anonymkode: bfe14...e76

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Jeg syntes også den tiden var helt forferdelig, jeg hadde KS og masse smerter i babytiden, og som deg en baby som kun sov når jeg holdt henne i armene. Hun godtok heller ikke bæresele, men sov i vogn hvis den trillet ute. Hun fikk også kolikk, og selv når den var ferdig hylte hun mye av dagen, hadde 15 diarébleier om dagen og tusen klesskift (pga bæsj som lakk, overproduksjon av melk som sprutet over alt, gulpebaby), viste seg å være melkeallergi etter 7 mnd og ny helsesøster... Jeg sov kanskje tre timer i døgnet og det var en kamp å få mat, do og dusj. Baby godtok aldri å legges ned alene uten å hyyyyle.

Ingen har fortalt deg hvordan ting er fordi dette er spesielt krevende babyer, klistremerkebabyer, og de er i mindretall. Mange mødre får mye enklere babyer, og  en god del er hellig overbevist om at "det er jo bare..." og tror ikke på at det faktisk kan være så ille som det er. Men vi som har vært der, vi vet og forstår. Jeg skjønner at du angrer sånn som ting er nå, for det er helt jævlig (selvfølgelig elsker du baby allikevel) men det kommer ikke til å fortsette sånn for alltid. De første tre månedene er verst, fra tre til seks måneder krevende men man får puste litt mer, fra seks til ni måneder begynner man å ane at kanskje man ser lyset i enden av tunnellen, og fra ni til tolv måneder er vi nå og jeg ser for meg at dette familiegeeine kan bli fint nå som hun har begynt å tilbringe tid på gulvet med krabbing og reise seg og sånn og ikke vil være i armene mine døgnet rundt. Hun sover til og med alene på kvelden en time eller to mellom oppvåkninger så jeg kan puste bittelitt og rekke en dusj uten hylende baby på utsiden. 

Jeg tror når babytiden er ferdig så er det verste gjort. Så husk at det blir bedre gradvis, bare en måned igjen til det blir litt lettere og så går det bare bedre og bedre derfra. Du er flink, stå på, dette klarer du! Det går over, det blir koselig til slutt, men vi er flere som synes babytiden er fæl med ekstra krevende baby, du er ikke alene. Klem til deg. 

Anonymkode: 90564...701

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Du er ikke alene. Jeg syntes også den tiden var helt forferdelig, jeg hadde KS og masse smerter i babytiden, og som deg en baby som kun sov når jeg holdt henne i armene. Hun godtok heller ikke bæresele, men sov i vogn hvis den trillet ute. Hun fikk også kolikk, og selv når den var ferdig hylte hun mye av dagen, hadde 15 diarébleier om dagen og tusen klesskift (pga bæsj som lakk, overproduksjon av melk som sprutet over alt, gulpebaby), viste seg å være melkeallergi etter 7 mnd og ny helsesøster... Jeg sov kanskje tre timer i døgnet og det var en kamp å få mat, do og dusj. Baby godtok aldri å legges ned alene uten å hyyyyle.

Ingen har fortalt deg hvordan ting er fordi dette er spesielt krevende babyer, klistremerkebabyer, og de er i mindretall. Mange mødre får mye enklere babyer, og  en god del er hellig overbevist om at "det er jo bare..." og tror ikke på at det faktisk kan være så ille som det er. Men vi som har vært der, vi vet og forstår. Jeg skjønner at du angrer sånn som ting er nå, for det er helt jævlig (selvfølgelig elsker du baby allikevel) men det kommer ikke til å fortsette sånn for alltid. De første tre månedene er verst, fra tre til seks måneder krevende men man får puste litt mer, fra seks til ni måneder begynner man å ane at kanskje man ser lyset i enden av tunnellen, og fra ni til tolv måneder er vi nå og jeg ser for meg at dette familiegeeine kan bli fint nå som hun har begynt å tilbringe tid på gulvet med krabbing og reise seg og sånn og ikke vil være i armene mine døgnet rundt. Hun sover til og med alene på kvelden en time eller to mellom oppvåkninger så jeg kan puste bittelitt og rekke en dusj uten hylende baby på utsiden. 

Jeg tror når babytiden er ferdig så er det verste gjort. Så husk at det blir bedre gradvis, bare en måned igjen til det blir litt lettere og så går det bare bedre og bedre derfra. Du er flink, stå på, dette klarer du! Det går over, det blir koselig til slutt, men vi er flere som synes babytiden er fæl med ekstra krevende baby, du er ikke alene. Klem til deg. 

Anonymkode: 90564...701

Unnskyld at jeg spør er ikke meg som startet tråden men ble keisersnitt arret ditt pent? Jeg tok nemlig KS selv og det ble skjevt pluss et lite heng/buler ut på den ene siden! Jeg gror heldigvis pene arr men jeg må seriøst rette opp i den dritten hos plastikkirurg til søren meg 37 000,- ! 

Anonymkode: ea8f8...0ba

[AnonymBruker]

Jeg hadde ukomplisert fødsel, men pga at barnet kom fort så har jeg fått en del skader. Dette er ikke vondt lenger, men jeg sørger over tapt sexliv både for min og mannen sin del. Dette i tillegg til at baby sliter med magesmerter, sover lite, og kun sover tett inntil meg eller i armene mine, gjør meg sliten. Koser meg ikke. Elsker barnet, og han får godt stell. 

Har også begynt å slite med ammingen, fordi barnet er svært urolig. Vrenger seg, biter, slipper ofte, tar feil tak. Dette er pga mageknip. Han vil også ligge på pupp hele dagen og natta. Antagelig pga smerter. Tar selvfølgelig ikke smokk. 

Hater livet med baby så langt, ønsker meg tilbake i tid. Hadde jeg visst det jeg gjør nå, så hadde jeg forblitt lykkelig barnløs. Mannen min jobber også offshore, og driver firma utenom. Ser lite til han for å si det mildt. Fraværende svigerfamilie, men heldigvis littegrann hjelp i egen familie. Fikk iallefall hjelp til pass et kvarter et par ganger, så jeg kunne ta en god dusj. Ellers er jeg helt alene. 

Så Ts, jeg forstår uendelig godt hvordan du føler deg. Vi er flere. Og jeg velger å tro på de som sier at det blir bedre. Barna modnes og kroppene våre heles. Tenk så tøffe vi er som står i dette uten å klikke. Vi er gode! 💪😊

Anonymkode: 4a323...6f3

[AnonymBruker]

Du er ikke alene❤️ Nå er mine barn «store» i babyperspektivet, men jeg hadde det akkurat sånn med nummer én. Det blir uendelig mye bedre, men søk hjelp! Familie, mannen, helsestasjon - hva du tenker er best for deg. Jeg har grått mange tårer på kontoret til helsesøster😊

Anonymkode: e5242...5c2

[AnonymBruker]

Du bør få sjekket blødningene, det er ikke normalt å blød så mye så lenge etterpå at du må bruke sykehustrusene. At sykehuset sender deg hjem med morkakerester er også vel spesielt, da det er ganske stor infeksjonsfare. 

Ellers så vil ting bli bedre. Det hjelper deg ikke så mye her og nå, men det er likevel viktig å huske på. Blås i husarbeid nå når det er unntakstilstand, det handler om å ta det time for time, dag for dag. 

Anonymkode: 4eb57...e29

[AnonymBruker]

Jeg la av og til fra meg baby og gikk på et annet rom og brølte. Måtte bare få det ut. Masse medfølelse herfra. Vit at det går over.

Anonymkode: 5c3ba...d39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du bør få sjekket blødningene, det er ikke normalt å blød så mye så lenge etterpå at du må bruke sykehustrusene. At sykehuset sender deg hjem med morkakerester er også vel spesielt, da det er ganske stor infeksjonsfare. 

Ellers så vil ting bli bedre. Det hjelper deg ikke så mye her og nå, men det er likevel viktig å huske på. Blås i husarbeid nå når det er unntakstilstand, det handler om å ta det time for time, dag for dag. 

Anonymkode: 4eb57...e29

Tenkte også det samme nå nettopp....

Anonymkode: bfa21...da4

[AnonymBruker]

Det er helt normalt, babytiden er noe dritt for mange av oss. Jeg sov ikke en time sammenhengende før min var 10 måneder. Bare gråting, amming og kaos fram til han var ett år. Det blir bedre selv om det er komplett umulig å se for seg når man står midt oppi det.

Min er straks to år, og jeg får fortsatt lyst til å stikke av et sted og brøle, men av helt andre grunner nå 😄

Sjekk blødningene! Men de følelsene dine om babytid er lov å ha 😊❤

Anonymkode: cf9d4...12e

[AnonymBruker]

Kjære deg, det høres veldig tøft ut ❤️ 

Jeg tenker det er viktig som andre også sier,  at det varierer veldig hvor tøft man får det. For min del var alt akkurat som du beskriver fram til blødningen din startet etter fødsel. Jeg har hatt enkle styrtfødsler, uten komplikasjoner og rolige babyer uten plager. Det var ikke alle i barselgruppene mine som hadde det, og jeg har sett på nært hold at barseltiden kan være noe helt annet enn det jeg opplever. Du må huske det når det ser ut som alle andre nailer det. 

Jeg er gressenke, og det går fint. Men jeg har ikke mye å gå på. Jeg har også felt noen tårer i blant, og hadde jeg opplevd noen av komplikasjonene du og babyen endte med, hadde jeg også hatt lyst til å brøle. Selv om jeg ikke vet hvordan det er, kan jeg levende forestille meg at det kjennes ganske uholdbart for deg når mannen reiser. 

Anonymkode: aa246...761

[AnonymBruker]

Kjære deg, dette høres utrolig tøft ut. 

For det første; blødninger så lenge etterpå er ikke normalt og bør sjekkes opp. Ta kontakt med sykehuset eller lege. 

Har du god kontakt med helsesykepleier på helsestasjonen? Kan du snakke med henne? Få noen råd? Det går fint an å ta kontakt utenom time.  Utover det kan jeg trøste deg med at det kommer til å bli bedre. I mellomtiden håper jeg at du kan få noen som hjelper og støtter deg. Den første tiden med baby kan være knalltøff. 

Anonymkode: b0c97...c0e

[myMa]

Jeg må bare si at jeg bøyer meg i støvet for alle mammaer der ute som tar seg av kolikkbabyer, babyer som ikke vil sove, som bare gråter, mammaene som kjemper for å få til ammingen, mammaene som er mye alene eller har et lite nettverk osv.

Jeg hadde en relativt enkel baby, noe ammetrøbbel og litt luftplager men det blir bare en bagatell i forhold til det mange forteller her. Og jeg syntes ofte bare det var utrolig slitsomt. 

Så til alle dere supermammaer der ute, ts inkludert, så vil jeg bare ta av meg hatten for dere. 

Jeg har ingen gode råd ts, annet enn å skaff deg litt avlastning i hverdagen om du kan. Kanskje en besteforelder som kan komme innom og bære litt eller trille tur mens du slapper av på sofaen? Husk at dette er en fase som går over så hold ut! ❤️

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har egentlig aldri vært spesielt interessert i barn, men hadde et spesielt ønske om å bli gravid. Drømte meg bort i babytiden, og slukte alt av podcaster og innlegg på babyverden. Kjøpte klær og utstyr for flerfoldige tusen, og jeg og mannen gledet oss veldig til å treffe den lille.

Ting ble ikke som planlagt kan du si. Hadde et smertefritt og fint svangerskap, men fødselen og tiden etterpå var et mareritt.

Fødselen gikk greit, var en strytfødsel uten smertelindring. Var grusomt vondt, men smertene gikk jo over.

Det som derimot skjedde var at jeg fikk en blødning sammen med morkaken på nesten 2 liter. Var skremmende, og masse leger og jordmørdre rundt meg. De holdt meg fast med babyen oppå meg, slanger i hender og sprøyter. Ingen forklarte meg hva som skjedde. Snakket bare om at jeg kanskje måtte operere.

Ble sydd i 2 timer etterpå der jeg bare gråt. Babyen ble glemt oppi alt, var noen der som la baby på meg mens jeg ble sydd og knadde på brystene mine. Pga. slanger i hendene fikk jeg ikke tatt på babyen. Jeg var svimmel, hadde smerter og var livredd for det som hadde skjedd.. i etterkant viste det seg at jeg hadde rester etter morkaken, de er der enda fordi sykehuset mener de skal komme ut selv. Blør fortsatt mye pga dette og går fortsatt med store sykehustruser 8 uker etter fødsel.

Tiden på barsel og de første ukene hjemme var grusomme. Baby med gullsott som ikke ville ta brystet. Koppmatet og byttet på klissvåte bodyer dagen lang. Opp på sykehuset hver dag for å ta prøver. Tror jeg sov maks 10 timer tilsammen den første uka. Var også ekstremt svimmel og trett pga. blod og søvnmangel. Tiden gikk i å gråte fordi baby var sulten og ikke ville ammes. Pumpet meg og koppmatet, noe som tok hele dagene omtrent.

Til slutt fikk vi til ammingen, og ting gikk seg litt til. Så måtte mannen på jobb igjen (jobber offshore så jeg er gressenke i 2 uker).  Dagene gikk i amming, amming og atter amming. Noe som er helt normalt, det vet jeg.. baby var rolig og spiste og sov.

Nå er baby 8 uker og det har de siste ukene vært veldig slitsomt. Hun gråter i vogn, gråter når hun blir lagt ned. Skal bare sove oppå meg evt. bæresele.. jeg får ikke gjort noen verdens ting. Rundt meg er et kaos.. men den lille tiden jeg får for meg selv må jeg pritoere det aller viktigste.. jeg gråter fordi baby ikke vil sove.. baby gråter mye fordi hun har luft i magen. Har bare lyst å BRØLE!!

Vet ikke hva jeg vil med dette, men måtte bare få ting ned for å ikke klikke. 

Håper jeg ikke er den eneste som syntes denne tiden er dritt..

Misforstå meg ikke, jeg tar godt vare på baby og holder meg rolig. Kjenner glede over babyen og blir varm inni meg når hun ser på meg. Men tar meg ofte i å tenke på at jeg angrer på alt.. ingen har fortalt meg hvordan ting var.. virker som alle andre nailer det å vli mor så bra..

Anonymkode: dbf7b...ae1

Når mannen jobber offshore har dere råd til rydde - og vaskehjelp når du er alene. Orker du ikke lage mat bestiller du, eventuelt kjøper på kolonial så du slipper å handle. Ha null avtaler utenom så du kan slappe av når baby sover. 

Har du sett på Mamaroo eller noe sånt? Elektrisk vippestol. Og legg en varmeflaske/pose inni en brukt genser så kan baby kose med den. 

Anonymkode: 167e5...1e9

[AnonymBruker]

Hadde det helt likt som deg. Samme fødselsforløp, barselforløp, ammeproblemer og samme barseltid, og mann på reisejobb. Eneste forskjellen er at jeg ble operert. Fordelen var at jeg sluttet å blø umiddelbart. Den enorme bakdelen var et døgn mutters alene (ingen baby, ingen mann) på intensivavdelingen. Gråt i et døgn der jeg lå 😯 

Det jeg vil si er at det BLIR bedre! Bruk bæresele for det det er verdt, og gjør det som funker for dere selv om det ikke nødvendigvis er politisk korrekt. Jeg sov halvsittende i sengen med baby oppå meg, støttet opp av puter. Jeg vet det er frarådet, men det var virkelig den eneste måten å få seg en time søvn. 

Har du målt blodprosent etter fødselen? Hvis ikke kan du bestille en time hos fastlegen til å få gjort det. Kanskje fastlegen kan hjelpe med slappheten og svimmelheten. Det er virkelig grusomt. 

Ellers kan jeg si at ved 3-4 mnd var det som å slå på en bryter, og absolutt hele livet ble enklere. Babyen fikk mer rytme og struktur, sov litt bedre, jeg kjente han bedre osv. og min form var bedre! Hold ut denne tøffe tiden, og spør familie og venner om hjelp. Bare noen tar en 30 min bæretur for deg, er det gull verdt altså 😘

Anonymkode: a7801...e1d

[AnonymBruker]

Men ikke regn med at det blir bedre ved 4 måneder selv om noen her skriver at det ble det for dem, for det skjer ikke alltid og jeg fikk en knekk av det. Det går bra TS ❤

Anonymkode: cf9d4...12e