Vold i parforhold - vi som fikk oss ut

[Avokadoblomsten]

For 6 måneder siden kom jeg ut av et ti års forhold som var preget av alvorlig psykisk og fysisk vold. Jeg skjønte faktisk ikke før på slutten at volden var veldig alvorlig - både for psyken min og livet mitt. Det var ikke før for ett års tid siden at jeg forstod: om jeg blir vil jeg miste meg selv, eller ikke eksistere i det hele tatt. Alt på grunn av én person i et altoppslukende forhold. Jeg er "bare" 29, og valgte heldigvis  - endelig, meg.

Men i dag sitter jeg med tusen spørsmål. 

• Hvorfor forstod jeg det ikke?
• Hvorfor skjønte jeg ikke at det aldri ville bli bedre? At grensene ikke ville bli slakkere, om jeg prøvde litt til.
• Hvorfor så jeg ikke at grensene ble overskredet, sakte men sikkert? 
• Hva gjorde at jeg brydde meg så mye, om denne personen - så mye at jeg glemte hvordan han brydde seg om meg. 
• Hvorfor turte jeg ikke forlate han?
• Og hvorfor skammet jeg meg, over å dele hvordan jeg egentlig hadde det - for noen andre. 
• Hvorfor skammer jeg meg fortsatt?

Jeg håper at dette kan bli en tråd hvor flere kan drøfte rundt et tema som er tabulagt i et samfunn hvor partnervold skjer for ofte.

Jeg har lett overalt, i meg selv og på nett. Men i et hav av informasjon, finner jeg lite som trigger meg om dette temaet. Hiv dere gjerne på, alle sammen - også dere som fortsatt sitter i det. Og en ekstra tanke til dere, selv om jeg vet at det ikke spiller en stor nok rolle nå - så vet jeg at det lagres i minnet, i hvert fall litt. 

FOR jeg har aldri hatt det bedre, og det begynte den dagen jeg dro - etter at jeg valgte meg selv fremfor en partner som valgte vold og psykiske triks for å kontrollere meg. Og, til tross for at jeg ofte finner meg selv i å tenke at denne gutten fortjener hele verden - så vet jeg bedre nå: denne gutten fortjener er ett offentlig system som tar vare på både sånne som han - og sånne som oss, som har levd med sånne som han. 

 

Endret 28. november 2020 av Avokadoblomsten

[AnonymBruker]

Du forstår det ikke fordi man blir så kraftig manipulert, og får tunnelsyn. Gaslighting. Man tror partneren har rett, og man tror selv at man tar feil. Alt blir din skyld. Til og med det at han utøver vold mot deg er din skyld «du fortjener det fordi du gjør meg så sint» Ansvarsfraskrivelse. Selvmotsigende. Manipulerende. Kontrollerende. Eiesyk. Null samvittighet. Bruker dine svakheter mot deg. Dette her er snakk om mennesker som spisser sin kompetanse hver gang de er ferdig med et «offer» og blir bedre og bedre på det. Det er en ond sirkel. Først oppfører de seg som drømmemannen/dama og som du sier selv, de gjør deg avhengig av dem, såkalt lovebombing. Du ønsker så ekstremt tilbake til starten når personen fikk deg til å føle som den mest spesielle i hele verden. Kanskje får du litt tilbake, før et nytt helvette er løs. Men det at personen får deg til å føle deg spesiell er bare et trekk i deres syke spill. Ingenting er tilfeldig. Når de har deg fanget faller masken. Noe så sinnsykt også. Det er også når den ene parten prøver å forlate at det blir «farligst» det kan forklare hvorfor du var redd for å forlate ham. Det er da man har høyest sjanse for å for eksempel bli drept, når man forlater eller veldig kort tid etterpå. 
 

Du er veldig, veldig modig som har kommet deg ut av dette forholdet og vær veldig glad for at det ikke gikk enda lenger! Klem til deg! 

Anonymkode: 1c0b4...255

[Sokkar]

Gratulerer 😊

Har ikke forskningsbasert svar, men synes du fortjener at noen svarer. 

Men det handler vel om en kompleks greie. Det handler om å bygge seg opp, så man blir sterk nok til å bryte ut. For det er ikke alltid det blir bedre den dagen man drar. Til slutt blir det bedre, men å dra kan bety at det blir verre. 

Av og til kan det å bo med trusselen, føles tryggere enn å se seg over skulderen, eller det som lurer i skyggene. 

Har man barn ønsker man kanskje ikke å utsette barna for den voldelige, for hvem skal da beskytte barna dersom volden overføres til barna? 

Man blir vel temmelig liten og sliten av å bo i et voldelig forhold. Med andre ord må man hente krefter man ikke har. 

Uansett kjempetøft gjort av deg. Men jeg synes ikke du skal lure på hvorfor du ikke dro før, men være glad for at du klarte det. 

[AnonymBruker]

Jeg var i et forhold hvor jeg ble psykisk mishandlet i flere år. Han fikk meg til å trekke meg vekk fra vennen mine og nesten familien min. Jeg ble bare mer og mer borte fra mine kjære uten at jeg så det. Han manipulerte og kontrollerte meg hele veien. En dag når han ikke var hjemme dro jeg ut å møtte broren min og var ærlig om alt sammen. Viste han alle meldinger jeg hadde fått fra eksen når jeg hadde vært på jobb og omvendt. Jeg hylgrein, var livredd men viste at jeg måtte gjøre en endring for min egen del for å hjelpe meg selv. Broren min ble med hjem til leiligheten så jeg fikk pakket noen ting og da hadde eksen kommet hjem.  Det endte med at broren min og eksen havnet i en stor krangel. Jeg og broren min hadde på forhånd avtalt om han var hjemme og om eksen skulle prøve å kontrollere meg til å bli igjen, så ville broren min kjempe imot han og vi viste at det ville bli en klinsj. Jeg hadde da fått beskjed av broren min om å lure meg ut og gjemme meg i bilen, noe jeg klarte.  Dagen etterpå dro broen min og faren min ned og hentet resten av tingene mine. Jeg fortalte alt til foreldrene mine, noe som var utrolig tungt. Viste dem alt av meldinger som hadde kommet tidligere og alle meldingene som kom dagene og ukene etter. Er veldig glad for at jeg turte å være ærlig med familien min om dette i ettertid. Men har også tenkt i senere tid at jeg burde sagt det før og gitt meg selv skyllebøtte for at jeg ikke har klart å se det tidligere enn hva jeg gjorde. Dette er noen år siden nå, og jeg merker den dag i dag at selv om jeg har det relativt bra. Og har en super samboer nå. Så tar jeg meg selv i å være redd og ikke klare å stole helt på samboeren min jeg har i dag pga fortiden og er redd for å havne der igjen som jeg var med eksen. 

Jeg og samboeren min har snakket masse om min fortid og jeg føler vi er veldig flinke på å kommunisere. Men selv om jeg er helt ferdig med eksen klarer jeg ikke å komme over at jeg tillot meg å bli behandlet på den måten og har heller ikke klart å tilgi meg selv for det.  

 

Jeg klarer heldigvis å stole på samboeren mer og mer jo lengere tid det tar. Men får også dårlig samvittighet at jeg behandler han på den måten når han bare er snill og grei. Ønsker deg lykke til. Og et godt tips er og skaffe deg en bra psykolog og snakke med. Det merker jeg at jeg savnet 

Anonymkode: ee232...af4

[liljene]

Det går jo over tid, en gradvis og glidende overgang. Jeg husker første ganga det skjedde, at jeg fikk skylda for noe som ikke var min feil, og at folk rundt meg kun så min reaksjon og ikke årsaken til behandlingen. Min egen mor mente jeg skapte denne sjalusien og alt kaoset... 

Nå har jeg vært i to langvarige forhold siden 2005, og ingen beskylder meg for at menn kun vil ha meg for sex hvis de prater med meg på fest... Jeg kan i dag le av andre menns vitser og historier, uten å være redd for å høre at de kun vil ha sex med meg, og at jeg er heldig at han vil ha meg, for jeg er så fæl. Eller at jeg er en dårlig mor. Når du har hørt det 5 000 ganger, tror du på det til slutt. 

[AnonymBruker]

Jeg lever i det nå, men jobber for å komme meg ut. Det er ikke aktiv vold her lenger, men volden som var har på en måte ødelagt - visket vekk det gode. 

Jeg synes det er vanskelig å gå fordi:

Han er ikke voldelig lenger. Jo, han blir fortsatt sint og kan kalle meg milde ting som idiot eller drittkjerring, og han er fortsatt høylytt sarkastisk når jeg sier meningen min. Men det er tolv år siden han tok kvelertak på meg, for eksempel, og bar meg rundt i huset etter halsen. 

Det økonomiske. Jeg har masse gjeld. Jeg vet han kommer til å gjøre seg vanskelig når det gjelder salg av hus. Jeg har ikke råd til å betale for to steder samtidig. 

Barna. Det er ikke vold her, bare stillhet. Vi er i forskjellige rom og gjør ingenting sammen. Jeg gjør ting med barna, men han er helt utmeldt. De har det bra nå. Om jeg aktiverer skilsmisse vil det bli drama og store konsekvenser for dem. I tillegg mulig flytting. 

Jeg har ikke noe nettverk. Jeg har unngått mennesker fordi jeg skammer meg over situasjonen hjemme og over ham. 

Han sier han elsker meg, men jeg får lyst til å kaste opp når han sier det. Det er åpenbart ikke sant. Man gjør ikke sånt med noen man elsker. 

Vi har ingen form for fysisk kontakt lenger, og vi snakker sammen maks fem minutter hver dag. Likevel vet jeg at det kommer til å bli et helvete om jeg går. 

Anonymkode: b71e4...20b

[AnonymBruker]

AB over her, stor klem til deg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si. Du er sterk, du er flott og jeg håper du kommer deg ut av dette. 

Til TS, jeg hadde samme tanker som deg. Lenge. Fant ikke svar, egentlig. Lærte meg bare å akseptere at det hadde skjedd. 

Det hjalp veldig å se/lese om andre og kjenne seg igjen. Første jeg så, var Big little lies. Fantastisk terapeut som jeg skulle ønske jeg hadde hatt da jeg sto i det. 

Anonymkode: 576d2...830

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg lever i det nå, men jobber for å komme meg ut. Det er ikke aktiv vold her lenger, men volden som var har på en måte ødelagt - visket vekk det gode. 

Jeg synes det er vanskelig å gå fordi:

Han er ikke voldelig lenger. Jo, han blir fortsatt sint og kan kalle meg milde ting som idiot eller drittkjerring, og han er fortsatt høylytt sarkastisk når jeg sier meningen min. Men det er tolv år siden han tok kvelertak på meg, for eksempel, og bar meg rundt i huset etter halsen. 

Det økonomiske. Jeg har masse gjeld. Jeg vet han kommer til å gjøre seg vanskelig når det gjelder salg av hus. Jeg har ikke råd til å betale for to steder samtidig. 

Barna. Det er ikke vold her, bare stillhet. Vi er i forskjellige rom og gjør ingenting sammen. Jeg gjør ting med barna, men han er helt utmeldt. De har det bra nå. Om jeg aktiverer skilsmisse vil det bli drama og store konsekvenser for dem. I tillegg mulig flytting. 

Jeg har ikke noe nettverk. Jeg har unngått mennesker fordi jeg skammer meg over situasjonen hjemme og over ham. 

Han sier han elsker meg, men jeg får lyst til å kaste opp når han sier det. Det er åpenbart ikke sant. Man gjør ikke sånt med noen man elsker. 

Vi har ingen form for fysisk kontakt lenger, og vi snakker sammen maks fem minutter hver dag. Likevel vet jeg at det kommer til å bli et helvete om jeg går. 

Anonymkode: b71e4...20b

God klem til deg. Men jeg skjønner ikke at du klarer, 12 år! Og lenger.. Du lever jo på eggeskall.. 

Hvorfor tar du ikke kontakt med noen for hjelp til å komme deg bort? Krisesenter, advokat o.l. 

Ja, det blir et helvete, men himmel hvorfor utsetter du deg selv for dette? Du kan jo ikke ha det noe greit med å leve sånn? Skjønner det er vanskelig å gå med barn i bildet, men det er ikke verre enn å gå. Du trenger ikke bekymre deg for økonomi og alt sånt, det kommer til å ordne seg. Du har vært sterk så lenge og det er ikke verdt å være i det livet du har med han. Hvor gamle er barna? Etter de er 12 år skal de bli hørt og vektlagt i hvor de vil bo. Økonomisk kommer du til å klare deg. Advokat kan hjelpe deg å ordne opp i hus/kjøpe deg ut osv.. Du må bare ha troa på det. At det kommer til å gå bra. For det gjør det. Du er sterk nok til det. 

Anonymkode: ef562...190

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor tar du ikke kontakt med noen for hjelp til å komme deg bort? Krisesenter, advokat o.l. 

Det er vanskelig å svare på. Det føles som om jeg ikke klarer meg alene, jeg er redd for at ting skal bli verre eller at jeg angrer, jeg ser på alle tingene i huset og hva jeg skal gjøre med dem, jeg tenker at kanskje det er min egen skyld, kanskje dette er det beste livet blir, jeg kommer aldri til å finne noen som er glad i meg, og han er jo snill også, han hjelper meg med ting og gjør ting for meg og barna - 

Ting er ikke svart hvitt. 

Er det bedre å sitte i en liten leid ledighet med masse gjeld, med barn som må bytte skole og flytte fra venner og en sint og dramatisk eks enn å være her, i et stort varmt hus, hvor jeg faktisk kan unngå ham mesteparten av tiden, hvor barna har venner? Det valget er bare så lammende. For hva om jeg velger feil. Så da lar jeg bare være å velge mens årene går, og innser først nå at det også er et valg. 
 

Anonymkode: b71e4...20b

[AnonymBruker]

Avokadoblomsten skrev (9 timer siden):

• Og hvorfor skammet jeg meg, over å dele hvordan jeg egentlig hadde det - for noen andre. 
• Hvorfor skammer jeg meg fortsatt?

Det meste du skriver kan jeg ikke relatere meg til men disse to punktene er noe jeg har tenkt en del på. Jeg var i et forhold for noen år siden der det skjedde en del ting som ikke burde ha skjedd. Jeg fortalte meg selv at hvis jeg holdt ut så kom det til å bli bra til slutt. Jeg ville bli verdsatt og alt kom til å bli fantastisk. Det skjedde selvfølgelig ikke. Jeg skammer meg den dag i dag fordi jeg ikke tok bedre vare på meg selv. Som en moderne norsk kvinne skal jeg selvfølgelig være i stand til å ta vare på meg selv. Og det klarer jeg også ganske godt i andre sammenhenger. Likevel forteller jeg ingen om hvor ille det var den gangen fordi da blottlegger jeg hvor liten jeg var der og da. Hvor tafatt og stakkarslig jeg var. At jeg kunne finne på å la meg bli behandlet slik. Jeg som først og fremst er uavhengig og fikser alt ellers.

Anonymkode: ed9eb...c2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er vanskelig å svare på. Det føles som om jeg ikke klarer meg alene, jeg er redd for at ting skal bli verre eller at jeg angrer, jeg ser på alle tingene i huset og hva jeg skal gjøre med dem, jeg tenker at kanskje det er min egen skyld, kanskje dette er det beste livet blir, jeg kommer aldri til å finne noen som er glad i meg, og han er jo snill også, han hjelper meg med ting og gjør ting for meg og barna - 

Ting er ikke svart hvitt. 

Er det bedre å sitte i en liten leid ledighet med masse gjeld, med barn som må bytte skole og flytte fra venner og en sint og dramatisk eks enn å være her, i et stort varmt hus, hvor jeg faktisk kan unngå ham mesteparten av tiden, hvor barna har venner? Det valget er bare så lammende. For hva om jeg velger feil. Så da lar jeg bare være å velge mens årene går, og innser først nå at det også er et valg. 
 

Anonymkode: b71e4...20b

Nei, vet veldig godt at ting aldri er svart hvitt, det er mange, mange valg det går an å ta. Ikke bare ett, to eller 5. 

Jeg også tenkte på det, det var jo greit i periodene han var grei og "oppførte seg", men hver gang han kjeftet knuste han en bit av meg, og verre ble jeg. Jeg ble dårlig av å bli boende i huset. Jeg ble dårlig av å være i forholdet. Barna var ustabile, de følte seg ikke trygge, selv på hans gode dager. De oppførte seg hyggelig mot han og koste masse på han når ting gikk bra. Men nå, over et halvt år etter jeg dro fra han så skjønner jeg. De var redde, engstelige, livredde for hver gang han kjeftet eller gjorde andre ting. De hadde det ikke noe godt. Men man ser ikke dette når man står rett i det. Og man tror at så lenge ting er rolig så har vi det bra. 

Såklart føler du at det ikke er et lett valg å ta, det er det ingen som sier. Jeg kjenner bare selv etter hvor godt det er å endelig slappe av i eget hjem. Og jeg hadde unnet det å føle deg trygg i et stabilt hjem. Uansett om du så måtte leie eller om barna måtte flytte. 

Du kan ringe et krisesenter bare for å snakke og be om råd til din situasjon. Du kan være anonym. Det er mange steder det går an å kontakte, bare sånn at du vet at du får mange input på din situasjon, flere synsvinkler og hjelp til å bearbeide og eventuelt sette i gang prosesser hvis du velger å komme deg ut. 

Jeg ønsker deg alt godt uansett valg du tar. 

Anonymkode: ef562...190

[AnonymBruker]

Ingen tror meg, men levde med psykisk vold med samboer. Helt til han gikk en periode hos psykolog og vi sammen gikk i terapi. Siden det har vi ikke hatt slike problemer i det hele tatt. 

Anonymkode: 238cf...d56

[Avokadoblomsten]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2020 den 9.59):

Ingen tror meg, men levde med psykisk vold med samboer. Helt til han gikk en periode hos psykolog og vi sammen gikk i terapi. Siden det har vi ikke hatt slike problemer i det hele tatt. 

Anonymkode: 238cf...d56

Jeg fikk "heldigvis" aldri barn med eksen min, men jeg hadde også mange grunner til hvorfor jeg ikke skulle dra. Jeg brukte nok nærmere 1-2 år for å manne meg opp til å dra. Noe jeg ikke fortalte til noen. De siste månedene ventet jeg bare på det rette øyeblikket, men fortsatt var jeg usikker. Den dagen jeg nærmest løp fra han var en spesiell dag. Men når jeg endelig var kommet meg vekk var alle grunnene til at jeg ikke skulle dra forsvunnet. Det var ingenting som føltes bedre. Jeg leide meg et stygt lite rom i et kollektiv og jobbet meg opp igjen deretter. Men følelsen av å være komplett meg selv, og endelig kunne leve for meg - var unnværlig. Jeg kan forstå at det er vanskeligere med barn, men jeg er helt sikker på at når de er voksen nok til å forstå lykke vil de være glad for at du har valgt å leve lykkelig alene enn under samme tak med han. 

Det viktigste jeg har lært i livet er at min lykke er grunnlaget for livet, uavhengig av andre. Og det er også slik jeg kan være den beste versjonen av meg for familie og venner. 

Og selv om han ikke er voldelig nå, så er du i et psykisk slitsomt forhold - og med en som du ikke elsker. Selv om du ikke vil gå fra han nå, vil du fortsatt ikke føle den indre lykken på mange mange år? Jobb deg ut av det, med den tiden du trenger. Men jobb med å leve for deg ❤️