Hvor ille er det med overvekt?

[AnonymBruker]

Jeg har gått ned 25 kg, og redusert bmi fra 39 til 29. veldig fornøyd med det. Men nå har nedgangen stoppet opp. Og jeg er sliten av slankeprosessen. Hvor dumt er det om jeg stopper opp og fokuserer på å stabilisere vekten nå? Det er vel mye helsegevinst ved å gå fra fedme til overvekt? Jeg skjønner at jeg bør ned på normalvekt, men kanskje en periode med fokus på trening og stabilisering kan være fornuftig?

Anonymkode: 4d091...091

[AnonymBruker]

Det er bedre å være bare overvektig, enn å ha fedme. Men det er bedre å være normalvektig enn overvektig.

Hvis du blir sliten av å slanke deg, gjør du det feil, og det er bare et tidsspørsmål før du går opp igjen. (Det er ikke du som er feil, det er metoden. Det er heller ikke "synsing", jeg snakker av erfaring - mange, mange feilslåtte forsøk, selv, og observasjoner av andres. Det er dessverre umulig å lære av feil når man ikke vet hva som er riktig. Det er heller ikke tilfeldig at det har blitt så vanlig å slite med vekta, for det meste av rådene som sirkulerer, er temmelig dårlige.) Finn en måte å gå ned i vekt på som i all hovedsak ligner på måten du vil leve som normalvektig. (Det gjorde jeg, og nå har jeg vært på målvekt i seks år.)

Det er normalt og logisk at nedgangen går saktere etterhvert som du går ned i vekt. Nedgangen kan faktisk gå så sakte at det i perioder kan se ut som den har stoppet opp. Ikke noe å bekymre seg over. Er du i kaloriunderskudd, går du ned.

Anonymkode: 79485...72b

[Grønt blad]

Overvekt er så vanvittig mye bedre enn fedme, eller fedme klasse II. Kjempebra jobba!

Du må kjenne etter selv, og for mange er det godt å ha etapper der man går ned for så å stabilisere før man fortsetter videre ned. Det aller, aller viktigste er at du ikke går opp igjen.

Om du klarer, ville jeg holdt på litt til (kanskje bare ikke like hard slanking, for så å stabilisere litt nærmere jul.

 

[AnonymBruker]

Bra jobba! 25 kg er mye. Jeg er enig med deg, ta en pause fra slankingen, jobb med å opprettholde vekten, og så begynn igjen når du er mer motivert. Regner med du "bare" har rundt 10 kg igjen før du er i mål, og det er jo ikke så uoverkommelig

Anonymkode: dbceb...299

[AnonymBruker]

Hva med å ta en pause til midten av januar f.eks, og fokusere på å holde vekta stabil i jula? Ingenting er galt med det, man kan bli litt sprø å tenke nedgang hele tida

Jeg ville nok å ha kommet meg ned til normalvektig, men det haster ikke og du har allerede gjort en kjempe jobb!

Anonymkode: 50a36...8cb

[AnonymBruker]

Takk for svar! Og gode ord 😊 

Det er igrunnen ikke selve slankingen jeg blir sliten av, mer «jakten på kiloene» om dere forstår. Å hele tiden jage etter å gå ned og ned. Derfor jeg tenkte litt at fokus på stabilisering kanskje var lurt. Men å holde på til litt nærmere jul er en veldig god ide! Det er uansett ikke sånn at jeg skal tilbake til gamle vaner med masse snacks og junk, mer å kanskje redusere fokuset på antall kg ned. 

Anonymkode: 4d091...091

[AnonymBruker]

Tror ikke det er så dumt å prøve på en stabil vedlikeholdsperiode, jeg da. Det er jo der problemet ligger for mange, de klarer å gå ned men så lykkes de ikke med å forbli der.

Anonymkode: 82324...67b

[Hot mess]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Det er bedre å være bare overvektig, enn å ha fedme. Men det er bedre å være normalvektig enn overvektig.

Hvis du blir sliten av å slanke deg, gjør du det feil, og det er bare et tidsspørsmål før du går opp igjen. (Det er ikke du som er feil, det er metoden. Det er heller ikke "synsing", jeg snakker av erfaring - mange, mange feilslåtte forsøk, selv, og observasjoner av andres. Det er dessverre umulig å lære av feil når man ikke vet hva som er riktig. Det er heller ikke tilfeldig at det har blitt så vanlig å slite med vekta, for det meste av rådene som sirkulerer, er temmelig dårlige.) Finn en måte å gå ned i vekt på som i all hovedsak ligner på måten du vil leve som normalvektig. (Det gjorde jeg, og nå har jeg vært på målvekt i seks år.)

Det er normalt og logisk at nedgangen går saktere etterhvert som du går ned i vekt. Nedgangen kan faktisk gå så sakte at det i perioder kan se ut som den har stoppet opp. Ikke noe å bekymre seg over. Er du i kaloriunderskudd, går du ned.

Anonymkode: 79485...72b

 

Selv om TS har gjort det klart at hen ikke blir så sliten av slankingen i seg selv, vil jeg gjerne kommentere det der:

Det er litt festlig at du ikke ser det du sier som "synsing" når du basererer det på egen erfaring og dine "observasjoner" av andres slankeforsøk (sistnevnte har du jo uansett begrenset kunnskap om).

Det er kjempeflott at du har funnet en metode som funker for deg, og at det ble så uproblematisk for deg. Og, selv om det definititvt finnes metoder for å gå ned i vekt/holde den som er bedre enn andre, og å finne den metoden som fungerer for en selv gjør det hele lettere, så kan faktisk fortsatt å gå i vekt være slitsomt.

Det kan være mennesker med helseutfordringer, mennesker som sliter med søvn, stress i hverdagen, mennesker som har såpass stor appetitt at de konsekvent må velge matvarer veldig nøye for å kunne føle seg ok i kaloriunderskudd. Det kan være man jobber turnus, man har en jobb som inneholder mye reising/spising ute som vanskeliggjør måltidsrytmer og/eller velge "rett" mat for en selv. Det kan være mennesker som ikke har jobb, og synes det er ekstra slitsomt å holde seg på rett kaloriinntak når man er hjemme med kjøleskapet i samme rom mye av dagen (en situasjon mange har fått føle på nå i pandemien med hjemmekontor). Det kan være mennesker som sliter psykisk, og trøstespiser.

Det kan være mange legitime grunner til at vektnedgang er vanskeligere for noen andre, det er ikke alltid det hjelper å "knekke en kode". For mange vil det være vanskeligere å gå ned i vekt/holde vekta, uansett, og det er ikke fordi de ikke har skjønt det du har skjønt.

Å gå ned i vekta/holde vekta kan være vanskelig. Det kan være hard jobb. Spesielt når vi lever et saamfunn der vi er omgitt av fristelser, mange av oss med nok penger til å spise oss ihjel, om vi vil, og har mulighet til å bevege oss langt mindre enn vi bør.

At å gå ned i vekt/og holde vekta kan være vanskelig (og ER vanskeligere for noen enn andre, som følge av livssituasjon), betyr ikke at man trenger gi opp, eller føle at det er umulig. Men å fremstille slanking, en litt unaturlig prosess for kroppen, som noe som nødvendigvis bør være lett, ellers gjør man det feil, er å gi folk urealistiske forventninger til prosessen.

At det kan oppleves slitsomt, og mer slitsomt for noen enn andre, betyr ikke at det ikke er verdt det. Men det er helt greit å være forberedt på at det ikke blir lett, og det er ikke noe galt med en om det ikke er lett.

 

Endret 29. november 2020 av Hot mess

[AnonymBruker]

5-10 kg overvekt, null stress. Alvorlig fedme, jævla stress. 

Anonymkode: 1621e...676

[AnonymBruker]

Hot mess skrev (44 minutter siden):

 

Selv om TS har gjort det klart at hen ikke blir så sliten av slankingen i seg selv, vil jeg gjerne kommentere det der:

Det er litt festlig at du ikke ser det du sier som "synsing" når du basererer det på egen erfaring og dine "observasjoner" av andres slankeforsøk (sistnevnte har du jo uansett begrenset kunnskap om).

Det er kjempeflott at du har funnet en metode som funker for deg, og at det ble så uproblematisk for deg. Og, selv om det definititvt finnes metoder for å gå ned i vekt/holde den som er bedre enn andre, og å finne den metoden som fungerer for en selv gjør det hele lettere, så kan faktisk fortsatt å gå i vekt være slitsomt.

Det kan være mennesker med helseutfordringer, mennesker som sliter med søvn, stress i hverdagen, mennesker som har såpass stor appetitt at de konsekvent må velge matvarer veldig nøye for å kunne føle seg ok i kaloriunderskudd. Det kan være man jobb turnus, man har en jobb som inneholder mye reising/spising ute som vanskeliggjør måltidsrytmer og/eller velge "rett" mat for en selv. Det kan være mennesker som ikke har jobb, og synes det er ekstra slitsomt å holde seg på rett kaloriinntak når man er hjemme med kjøleskapet i samme rom mye av dagen (en situasjon mange har fått føle på nå i pandemien med hjemmekontor). Det kan være mennesker som sliter psykisk, og trøstespiser.

Det kan være mange legitime grunner til at vektnedgang er vanskeligere for noen andre, det er ikke alltid det hjelper å "knekke en kode". For mange vil det være vanskeligere å gå ned i vekt/holde vekta, uansett, og det er ikke fordi de ikke har skjønt det du har skjønt.

Å gå ned i vekta/holde vekta kan være vanskelig. Det kan være hard jobb. Spesielt når vi lever i samfunnet der vi er omgitt av fristelser, mange av oss med nok penger til å spise oss ihjel, om vi vil, og har mulighet til å bevege oss langt mindre enn vi bør.

At å gå ned i vekt/og holde vekta kan være vanskelig (og ER vanskeligere for noen enn andre, som følge av livssituasjon), betyr ikke at man trenger gi opp, eller føle at det er umulig. Men å fremstille slanking, en litt unaturlig prosess for kroppen, som noe som nødvendigvis bør være lett, ellers gjør man det feil, er å gi folk urealistiske forventninger til prosessen.

At det kan oppleves slitsomt, og mer slitsomt for noen enn andre, betyr ikke at det ikke er verdt det. Men det er helt greit å være forberedt på at det ikke blir lett, og det er ikke noe galt med en om det ikke er lett.

 

Jeg ser altså helt motsatt på det. Jeg har fulgt med i tusenvis av diskusjoner om slanking, og det er det samme mønsteret i 95% av tilfellene: Folk gjør det så vanskelig de bare kan. Det er menneskelig å ville gjøre noe vanskelig, vi trenger det. Men dessverre er det ikke så mange vanskelige ting vanlige folk kan gjøre lenger, helt lovlig. Å slanke seg er aller mest kjedelig. Litt vanskelig, men ikke vanskeligere enn å pusse tennene, og det klarer de fleste voksne, og uten å beklage seg, selv om det er kjedelig. Etter min mening er det dumt å gjøre noe som er litt vanskelig, veldig mye vanskeligere, når det er viktig å lykkes. Det kunne man reservert til noe som også er vanskelig, men ikke er så viktig, for eksempel å dyrke bonsai-trær. 

Det er ikke det minste unaturlig å gå ned i vekt. Kroppen lagrer fett for å kunne tære på det, ikke for å kunne bli så stor som mulig. Så lenge man ikke er lenket fast i noens garasje og tvangsforet, kan man, hvis man vil, jobbe rundt helseutfordringer og andre utfordringer. Men det er alltid en utvei hvis man ikke vil - man kan skylde på at man har familie, og på at man er alene, på at man har mye å gjøre, og at man kjeder seg. Man kan spise bare riskaker og klage over sult, og legge søndagsturen til godtebutikken. 

Å knekke koden er ikke bare å skjønne noe. Det har også med å endre innstilling å gjøre. Jeg endret innstilling, men jeg kunne lett endre innstilling fordi jeg alltid hadde vært på leting etter sannheten, og alltid hadde ønsket å få til det der med mat/kropp/vekt. Jeg er analytisk og kan tenke kritisk og selvstendig - når jeg ikke er skremt fra sans og samling. Og jeg kunne ikke la være å endre innstilling da jeg plutselig ble drittlei av hvordan jeg hadde det og hva jeg gjorde. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men jeg vet at noe skjedde da jeg ikke lenger orket å prøve å få nok av alt jeg ikke trengte og å bli fortalt hva jeg skulle spise. Som i “aksepterte ikke lenger”. Jeg hadde i flere tiår prøvd så godt jeg kunne, men ikke orket mer når jeg ikke klarte det mer. Nå fant jeg meg rett og slett ikke i det lenger. Det var gnisten jeg trengte. Mange får aldri den gnisten, eller har ikke engang noe reelt ønske om å gå ned i vekt. De slanker seg nærmest som en hobby, for syns skyld, eller for å ha noe å prate om. Og det er helt greit. Vi er forskjellige. 

Anonymkode: 79485...72b

[Hot mess]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg ser altså helt motsatt på det. Jeg har fulgt med i tusenvis av diskusjoner om slanking, og det er det samme mønsteret i 95% av tilfellene: Folk gjør det så vanskelig de bare kan. Det er menneskelig å ville gjøre noe vanskelig, vi trenger det. Men dessverre er det ikke så mange vanskelige ting vanlige folk kan gjøre lenger, helt lovlig. Å slanke seg er aller mest kjedelig. Litt vanskelig, men ikke vanskeligere enn å pusse tennene, og det klarer de fleste voksne, og uten å beklage seg, selv om det er kjedelig. Etter min mening er det dumt å gjøre noe som er litt vanskelig, veldig mye vanskeligere, når det er viktig å lykkes. Det kunne man reservert til noe som også er vanskelig, men ikke er så viktig, for eksempel å dyrke bonsai-trær. 

Det er ikke det minste unaturlig å gå ned i vekt. Kroppen lagrer fett for å kunne tære på det, ikke for å kunne bli så stor som mulig. Så lenge man ikke er lenket fast i noens garasje og tvangsforet, kan man, hvis man vil, jobbe rundt helseutfordringer og andre utfordringer. Men det er alltid en utvei hvis man ikke vil - man kan skylde på at man har familie, og på at man er alene, på at man har mye å gjøre, og at man kjeder seg. Man kan spise bare riskaker og klage over sult, og legge søndagsturen til godtebutikken. 

Å knekke koden er ikke bare å skjønne noe. Det har også med å endre innstilling å gjøre. Jeg endret innstilling, men jeg kunne lett endre innstilling fordi jeg alltid hadde vært på leting etter sannheten, og alltid hadde ønsket å få til det der med mat/kropp/vekt. Jeg er analytisk og kan tenke kritisk og selvstendig - når jeg ikke er skremt fra sans og samling. Og jeg kunne ikke la være å endre innstilling da jeg plutselig ble drittlei av hvordan jeg hadde det og hva jeg gjorde. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men jeg vet at noe skjedde da jeg ikke lenger orket å prøve å få nok av alt jeg ikke trengte og å bli fortalt hva jeg skulle spise. Som i “aksepterte ikke lenger”. Jeg hadde i flere tiår prøvd så godt jeg kunne, men ikke orket mer når jeg ikke klarte det mer. Nå fant jeg meg rett og slett ikke i det lenger. Det var gnisten jeg trengte. Mange får aldri den gnisten, eller har ikke engang noe reelt ønske om å gå ned i vekt. De slanker seg nærmest som en hobby, for syns skyld, eller for å ha noe å prate om. Og det er helt greit. Vi er forskjellige. 

Anonymkode: 79485...72b

Jeg ser poengene dine, og jeg ser ikke dette helt motsatt av deg (om du mener jeg gjør det, misforstår du hva jeg forsøker si).

Jeg har også fulgt med i masse diskusjoner om slanking, og gjort det vanskeligere for meg selv også i årevis. Og det førte alltid til at både å gå ned i vekt, og å unngå å gå opp igjen, ble vanskelig, og at selve prosessen føltes kjipere enn den trengte være.

Men det er bare ikke korrekt at å gå ned i vekt først og fremst bare er kjedelig for de aller fleste. Ikke undervurder faktorer som f.eks søvnproblemer og stress — to veldig vanlige "hverdagsproblemer". 

 

Å ha slike ekstrautfordringer gjør hverdagen litt vanskeligere, og det gjør å gå ned litt vanskeligere for mange. Å konsekvent få for lite søvn, for eksempel (noe jeg selv har slitt med hele livet, og bare må leve med), gjør det vanskeligere å gå ned i vekt — nok søvn er ikke bare viktig for effektiv restitusjon og fettforbrenning, å være i søvnunderskudd gjør det å gå i kaloriunderskudd tøffere. Man opplever ofte mer sult/mer søtsug av å ikke sove.

Dette er en faktor, et eksempel på noe jeg selv bare må leve med at gjør ting litt vanskeligere generelt. Det er også noe veldig mange andre sliter med i perioder i livet, for eksempel småbarnsforeldre.

Det finnes flere andre faktorer som gjør det å gå ned i vekt litt tøffere enn bare "kjedelig" for mange. Men som jeg sa, det betyr ikke at det ikke er verdt det.

Det betyr ikke at man skal gi opp så snart man møter motgang. Det betyr ikke at om å gå ned i vekt er litt vanskeligere for noen enn for de som bare synes det er kjedelig, er man dømt til å mislykkes. Det er ikke engang spesielt synd i en. Enkelte ting i livet er vanskeligere for noen mennesker enn det er for andre, sånn er det bare.

Å gå ned i vekt er en "unaturlig prosess", mtp at kroppen faktisk vil kjempe imot et kalorioverskudd/en vektnedgang over tid, vi har gjennom tidene overlevd på grunn av vår evne til å opprettholde kroppsvekt. Den overspisinga, spesielt av unødvendig og kaloritett mat, som gjør oss overvektige, er ikke det minste naturlig den heller. Men å gå i kaloriunderskudd med vilje over tid for å miste vekt er ikke en "naturlig" tilstand for kroppen. Den reagerer gjerne allerede på kort sikt med å senke f.eks leptinnivåer, og kan gi oss forsterkede sultsignaler.

Jeg er helt enig med deg i at innstilling er viktig. For meg betød det å være realistisk og innse at jeg måtte ta endel valg mtp mat og livsstil for å oppnå resultatene jeg ville ha. Og det gjør jeg fortsatt. Det var ikke bare "kjedelig". Men det var, og er heller ikke uutholdelig.

Når du hevder at noen som opplever vektnedgang som vanskelig gjør det feil, sauser du sammen alle mulige årsaker til at det oppleves slik. Det er ikke bare snakk om å la være å spise sjokolade når man er sugen på noe søtt, eller slutte "kose seg", hva det nå måtte være. Forskjellige mennesker har også reelle utfordringer som gjør vekttap mer utfordrende. Ikke umulig, men ikke så enkelt at det mest er "kjedelig".

Og for meg er en del av å ha en bærekraftig innstilling til det å gå ned i vekt, å innse at det ikke nødvendigvis er lett. Og at det oppleves vanskeligere for noen. Det betyr ikke at man trenger bruke det som unnskyldning for å gi opp. Man jobber med de utfordringene man måtte ha. Men ikke undervurder hva andre enn deg kan kunne slite med under vekttap/vedlikehold av vekt, ikke avskriv alle som ikke synes det er lett som "hobbyslankere" som gjør det feil.

 

Det er fullt mulig, og overkommelig, å gå ned i vekt for de fleste. Men å fremstille det som en helt uproblematisk prosess så lenge man gjør det riktig og har rett innstilling, er imidlertid en grov forenkling, og bidrar ikke til å gi folk realistiske forventninger til dette.

Endret 29. november 2020 av Hot mess

[Pæretre]

Interessant å lese ulike meninger her, og vi trenger nok ulike tilnærminger til det å gå ned og stabilisere vekt. 
Jeg har alltid tenkt på det som en vanskelig prosess, som jeg nærmest måtte lide meg gjennom for å klare målet. Da jeg først fant ut at livsstilen måtte legges om, trengte jeg å forenkle bildet og gjøre dette til en grei og lettvinn omlegging som jeg kunne bruke resten av livet fra første dag. Det fungerte best for meg, og det er ikke lengre noen mål jeg skal streve mot. Jeg spiser slik jeg skal, koser meg med alle måltider og bruker mengden til å justere om jeg vil være stabil eller gå ned. 
 

Det var mye lettere å gå ned enn jeg hadde kunnet forestille meg. Og jeg tror det skyldes at jeg bestemte meg for at det skulle være lett. Ikke vanskelig eller strevsomt, men lett og selvfølgelig. Jeg har selvsagt stor respekt for at vektnedgang kan være vanskelig, av mange årsaker. Men for meg var det viktig å forenkle bildet, og gjøre dette lettvint. Det var tankene og oppfatningene om matens rolle i livet jeg gjorde noe med, endring i hva jeg så på som godt og hva jeg la i å unne meg ting. Det var vel vanskeligste biten, å akseptere endringene i tankemønsteret. Men det ble en vane, og nå er det liksom ingen vei tilbake. Livsstilen er annerledes, og pauser og stopp i vektnedgang kjennes ikke relevant. 

Så behovene er nok ulike. Vektnedgang er sikkert vanskelig, og jeg har stor respekt for det - trodde det selv også. Men jeg bestemte meg bare for at det skulle være lett og selvfølgelig, for egen del. Og da ble det lett. 

 

 

[ajarRun]

Pæretre skrev (27 minutter siden):

Så behovene er nok ulike. Vektnedgang er sikkert vanskelig, og jeg har stor respekt for det - trodde det selv også. Men jeg bestemte meg bare for at det skulle være lett og selvfølgelig, for egen del. Og da ble det lett.

 

Vektnedgang er enkelt. Bare spis få kalorier. Varig vektnedgang er nesten umulig. People never change.

Mange er for opptatt av vekt. En aktiv person som er belmfeit vil ha bedre helse enn en sedimentær person.

 

 

[Pæretre]

ajarRun skrev (5 minutter siden):

 

Vektnedgang er enkelt. Bare spis få kalorier. Varig vektnedgang er nesten umulig. People never change.

Mange er for opptatt av vekt. En aktiv person som er belmfeit vil ha bedre helse enn en sedimentær person.

 

 

Er nettopp det jeg har lagt vekk for egen del. Jeg har bestemt meg for at varig vektnedgang er enkelt og greit. Om jeg hadde gått og tenkt at det var nesten umulig, ja - da kan det bli umulig. Slik fungerer det bra å tenke for meg, så er det sikkert annerledes for andre. 
 

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (På 28.11.2020 den 10.46):

Jeg har gått ned 25 kg, og redusert bmi fra 39 til 29. veldig fornøyd med det. Men nå har nedgangen stoppet opp. Og jeg er sliten av slankeprosessen. Hvor dumt er det om jeg stopper opp og fokuserer på å stabilisere vekten nå? Det er vel mye helsegevinst ved å gå fra fedme til overvekt? Jeg skjønner at jeg bør ned på normalvekt, men kanskje en periode med fokus på trening og stabilisering kan være fornuftig?

Anonymkode: 4d091...091

Jeg drømmer om bmi 29 til jul! Gratulerer med flott oppnådd slankemål!

For min del må slankeprogrammet følges opp av et stabiliseringsprogram. Å falle tilbake til gamle vaner går ikke for da spretter vekta opp igjen.

Hva med å delvis fortsette med programmet ditt, men tillate deg å spise litt mer? Følg med på vekta , og går den opp, så er det inn med bremsen igjen. Vær fortsatt nøye på hva du spiser og ha kontroll på mengden. Vær nøye på hva du drikker.

Prioriter mosjon og gå turer!

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Takk for svar! Og gode ord 😊 

Det er igrunnen ikke selve slankingen jeg blir sliten av, mer «jakten på kiloene» om dere forstår. Å hele tiden jage etter å gå ned og ned. Derfor jeg tenkte litt at fokus på stabilisering kanskje var lurt. Men å holde på til litt nærmere jul er en veldig god ide! Det er uansett ikke sånn at jeg skal tilbake til gamle vaner med masse snacks og junk, mer å kanskje redusere fokuset på antall kg ned. 

Anonymkode: 4d091...091

Stabiliseringsprosjektet ditt kan innebære null junk og snacks og bevisst sunt kosthold i moderate mengder. I stedet for å kose deg med potetgull, så kan du lage deg ei flott brødskive med luksuriøst pålegg.