Mobbet av søsken?

[AnonymBruker]

I disse koronatider har jeg hatt mye tid til å tenke. Og har også mistet jobben, noe som gav meg en knekk.

Jeg har alltid vært ekstremt selvbevisst, både på utseende og egen oppførsel. Føler konstant jeg sier mye teit, og at alle tenker jeg ser rar og stygg ut. Ganske slitsomt når man er 34 år...

Jeg har nettopp begynt i ny jobb, og det har vært tøft. Ikke på grunn av det faglige. Men det sosiale, hvor jeg konstant tenker at sjefen og de andre på jobb umulig kan like meg. Jeg tenker gjennom hva jeg har sagt og gjort på kvelden etter jobb, og skjemmes.

Jeg hadde en grei oppvekst, men vi var mange søsken og jeg fikk lite oppmerksomhet. Hadde 3 eldre søsken som var på meg konstant. De kritiserte og lo av ting som ansiktsformen min, kroppen, påpekte hvor teit jeg var, rotet i tingene mine, leste høyt fra dagboken min foran nabounger, sa det aldri kom til å bli noe av et misfoster som meg osv... De støttet meg aldri og hjalp meg aldri hvis jeg gråt eller var lei meg. Det var de 3 mot meg.

Det var verst fra 8 års alder til de flyttet ut. Og jeg vet søsken krangler, men det var tøft å være redd for søskene sine. Mine foreldre var for opptatte, og jeg skjulte nok hvordan jeg hadde det. 

Kan dette være grunnen til at jeg har det så vanskelig med meg selv i voksen alder? Noen som har opplevd lignende?

Anonymkode: 22254...044

[Helgeline]

Vil  bare sende en klem i din retning. Mobbing, tom mishandling innen en søskenflokk er både undervurdert og tabubelagt. Mange tenker ikke over at barn kan bli mishandlet av søsken. Det er gjerne foreldrene som får skylda hvis det er noe. 
Men kan like godt være søsken. 
 

Blir også gjerne bagatellisert.... alle søsken krangler osv. Men forhold mellom søsken kan bli toksiske.
 

Er sikker på at du hverken er rar eller stygg. Du er like bra som alle andre. Men du kunne nok profitere på å prate med noen om tankene dine.

Hvilket forhold har du til søsknene dine i dag da?

[AnonymBruker]

Jeg ble gjort mye narr av på barneskolen. Mine 'venner' gjorde narr av hvordan jeg gikk, hvordan jeg pratet, at ansiktet mitt så rart ut osv. Selvfølelsen var selvfølgelig ganske ødelagt på grunn av det. 

I voksen alder slet jeg mye med det du beskriver. Jeg var veldig redd for å si/gjøre feil, for å dumme meg ut på en eller annen måte. Jeg var veldig opptatt av hva andre tenkte om meg. På slutten av dagen gikk jeg hjem og analyserte hvert eneste sekund av dagen, hver sosial interaksjon. Om jeg følte at jeg hadde gjort/sagt noe dumt, eller at andre kanskje ikke likte meg, så klarte jeg ikke å slutte å tenke på det.

Redningen var å lese om hvordan hjernen fungerer, og spesielt om tankemønstre. Første steg var å bli mer bevisst på tankene mine. Den lille stemmen i hodet. Det var vanskelig i starten, men jo mer jeg øvde, jo flinkere ble jeg til å hele tiden være bevisst på hva som surret rundt i hodet mitt. Til vanlig går jo tankene uten at man virkelig er bevisst på akkurat hva man tenker. 

Steg 2 var å lære seg å kutte av negative tanker. Tankemønstre som ofte dukker opp, lager nemlig stier i hjernen. Jo mer de tankene kommer, jo større og nedtråkket vil de stiene bli, og da vil de dukke opp mer og mer. Målet er å avslutte tanker man ikke vil ha, slik at de stiene kan gro over.

Dette var vanskelig i starten. Alle disse negative tankene kom igjen og igjen, og det føltes ut som om jeg aldri ble kvitt de. Jeg visualisere en skog med stier, og at jeg med flat hånd dytta tankene jeg ikke ville ha av stien, også distraherte jeg meg selv med serie, film, bøker osv for å unngå at disse tankene kom tilbake. Det føltes ut som en kjempekamp, men etterhvert ble det enklere og enklere å kutte av negative, uønskede tanker. Nå kan jeg bare mentalt riste på hodet, så er de borte.

Resultatet er at jeg ikke lenger grubler og tenker og bekymrer meg slik jeg gjorde før. Stiene med disse uønskede tankene har grodd over, og nå florerer det med stier laget av gode, positive tanker.

Tror dette heter kognitiv terapi. Man går inn med visualiseringer og bevisst forandrer hvordan hjernen jobber. Du kan lese deg litt opp om det, og teste ut. 

Om du sliter veldig, så anbefaler jeg at du tar deg en tur til legen. Du er en klassisk grubler (som meg), og grubler har større sjanse for å utvikle angst og depresjon. 

Anonymkode: dcd98...fb0

[AnonymBruker]

 Å bli mobbet av eldre søsken er nok langt mer normalt enn folk flest kanskje tror...     

Anonymkode: 5475b...30f