Min bror bagatelliserer mine helseplager

[AnonymBruker]

Jeg har en del helseplager etter bilulykke for flere år siden (ble påkjørt av et vogntog som kom over i feil kjørefelt pga glatt veibane)

Fikk skade i nakken/rygg/knær og hodeskade. Har brukt mange år på komme på beina, og er mye bedre enn jeg var de første årene. 

Har dessverre blitt ufør for jeg holder ikke ut i arbeid mer enn maks 2 timer i slengen, blir helt utmattet og smerter. 

Jeg har en bror som jeg møter et par ganger i året hos familien vår, og han tåler ikke at jeg feiler noe. 

Jeg snakker ikke mye om helseplagene mine og aldri til han, men når mine foreldre eller noen andre i familien spør hvordan det går, så sier jeg litt av hva jeg sliter med. 

Da smeller det alltid fra broren min: Alle kjenner jo at det stikker litt av og til, man kan ikke alltid kjenne på alt, man må komme seg i arbeid så man glemmer vondtene sine. Alle kan ikke snylte på samfunnet sånn som deg. .. 

Han har også sine ting han sliter med og det respekterer jeg, og sier aldri noe stygt når han forteller om korsryggen sin eller hvor lav forbrenning han har som må hele tiden passe på hva han spiser osv.

Han klarer full jobb, går fjellturer på 8-9 timer og er supersosial, og jeg klarer ikke noe av de tingene.. 

Forstår ikke hvorfor han holder på sånn og slenger dritt til meg. 

Jeg kan jo ikke noe for at jeg har masse plager og det var faktisk nav som foreslå at jeg skulle bli ufør, jeg har nektet i flere år for jeg syntes det var helt forferdelig å ikke kunne klare å jobbe, men jeg har prøvd så mye og det gikk ikke.

Jeg har mer enn nok med å klare å komme meg til fysioterapeut og trene for å bli bedre.

Jeg klarer ikke en gang å kjøre egen bil.. 

Anonymkode: b84ea...62c

[AnonymBruker]

Han er misunnelig eller trist over at du aldri nådde ditt fulle potensiale pga skaden. 

Anonymkode: 5050f...8ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han er misunnelig eller trist over at du aldri nådde ditt fulle potensiale pga skaden. 

Anonymkode: 5050f...8ee

Hvorfor skal han være misunnelig over at jeg har skadet meg og blitt en slags krøpling? 

Og hvis han er trist over at jeg ikke er funksjonsfrisk hvorfor skal han da slenge dritt til meg? 

Jeg glemte å skrive i hovedinnlegget at jeg har prøvd å snakke med han om hans oppførsel, men da later han som han ikke vet hva jeg snakker om eller så sier han: Det har ikke jeg sagt eller det husker jeg ikke... 

Ts

Anonymkode: b84ea...62c

[AnonymBruker]

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg PG er ufør, dvs gradert, så jeg jobber 20%. 

Etter å ha hatt det som deg i flere år, så er min løsning å ikke snakke om dette i det hele tatt. Spørres det om hvordan det går, så svarer jeg at det går greit, eller som vanlig eller noe i den dur. Jeg orker ikke mer av disse kommentarene om at alt kan trenes bort eller bare gjør ditt eller datt. Det er ikke min feil at jeg endte som ufør, og det er heller ikke din feil at du ble det.

vi får bare heve oss over det😀

Anonymkode: b9726...90f

[AnonymBruker]

Han virker jo helt idiot. Har han nedsatt psykisk funksjonsevne?

Anonymkode: eeaeb...840

[AnonymBruker]

"Ser du meg i det daglige? Nei? Da syns jeg du skal holde meningene dine om min helse for deg selv. Det er ikke jeg som inviterer til samtale om helse, det er foreldrene våre, og jeg svarer av høflighet. Du trenger ikke komme med dumme kommentarer som får meg til å føle meg dårlig. Jeg lever med dette hver eneste dag, og dine råd hjelper meg lite". Så stirrer du på han til han gir seg.

Idioti.

Anonymkode: 7e61b...fe0

[AnonymBruker]

Neste gang han sier noe sånt spør du med en gang og foran alle de andre hva han mener med det. Har han ingen forståelse for at kroniske smerter er noe annet enn at man har vondt av og til? Tror han at det å bli påkjørt av et vogntog ikke medfører senskader? Tror han at du ønsker å ikke kunne jobbe og ha vondt hver dag? Gå skikkelig til motangrep, be han forklare seg skikkelig. 

Anonymkode: 106ed...d5c

[Kokeshi]

Da hadde jeg svart han tilbake slik at det han sier ikke blir stående uimotsagt.

[AnonymBruker]

Hvorfor MÅ du snakke om problemene dine da? Si «det går fint» og ta heller en lengre samtale med vedkommende som spør senere.

Anonymkode: 85c4e...d91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor MÅ du snakke om problemene dine da? Si «det går fint» og ta heller en lengre samtale med vedkommende som spør senere.

Anonymkode: 85c4e...d91

Hvorfor MÅ det å snakke om sykdom når noen spør være noe som skal dysses ned og være noe som kun foregår i det stille?

Anonymkode: 7e61b...fe0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor MÅ det å snakke om sykdom når noen spør være noe som skal dysses ned og være noe som kun foregår i det stille?

Anonymkode: 7e61b...fe0

Kanskje han er lei? En ting er at TS sjelden snakker med han, men kanskje det er det eneste foreldre snakker om? Andre søsken? Familien generelt? Kanskje hele hans familieliv dreier seg om TS’ sykdom? Det er sannelig ikke enkelt å være pårørende heller. Jeg er så forbanna møkka drittlei funksjonshemmingen til min bror at jeg vil spy bare det blir nevnt, og det er på tross av at jeg ikke en gang ser selve broren månedlig en gang. Dette fordi det er det ENESTE min mor snakker om på telefon, det er det ENESTE slekta spør om når vi møtes, hans utfordringer er et fast samtaletema og det er det eneste som blir snakket om omtrent. Kanskje TS’ bror føler det slik? 

Anonymkode: 85c4e...d91

[AnonymBruker]

Det er synd når familie er slik, og tydeligvis er ikke dere nære. Du må bare lære deg å overse det; ikke la det gå inn på deg. Jeg har vært i liknende situasjoner selv, og den bitterheten og "bevistrangen" som kan komme ut av det fører ikke noe godt med seg. Folk som han må ofte oppleve selv at livet ikke går på skinner, for folk flest, og ikke bestandig heller. Ingen ønsker ham vondt, men han vil neppe forstå før han selv tar det innover seg.

God klem til deg da! Det er fælt og vanskelig, men du klarer dette.

Anonymkode: 98992...1cd

[AnonymBruker]

Sykdom som ikke syntes blir ikke respektert av noen, og alle har meninger om andres uførhet.  Men jeg har gitt opp. For når jeg jobbet 100% så var det heller ikke bra nok hverken på jobb eller hjemme. For det er mye hjemme man skal gjøre og engasjere seg i bare fordi man er kvinne. Og på jobb var heller aldri noe bra nok. Nei, en ting har jeg lært: aldri og aldri får man blitt bra nok. 

Jeg er litt enig i holdningen om at om man våkner en dag og ikke har vondt noe sted, da er man stein dau. Men det er forskjell på litt vondt og direkte plager. 

 

Anonymkode: f0c2e...b3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hvorfor MÅ det å snakke om sykdom når noen spør være noe som skal dysses ned og være noe som kun foregår i det stille?

Anonymkode: 7e61b...fe0

Det er viktig å huske at venner og familie er nettopp det. Venner og familie. De er ikke psykologer eller leger. 

En gyllen regel bør være at en ikke av eget initiativ nevner egen helse (god som dårlig) oftere enn 3-4 ganger i året. Ts har jo den samme helsen hun har. Hun vil ha den livet ut. Å snakke om den endrer intet, hun kaster bare bort tid hun kunne ha brukt til å snakke om politikk, hobbyer, interesser eller annet av relevans. 

Anonymkode: c38c3...7c9

[AnonymBruker]

På spørsmålet " hvordan går det?"  Så er svaret fint. Ingen vil høre om noe annet. Og hva er vits i å snakke til noen som ikke vil høre? Eller enda verre: komme med tåpelige innlysende råd, som om man ikke har en hjerne selv. " nei, sier du det? Den mest  åpenbare løsningen har jeg ikke prøvd noen gang for jeg er nemlig helt tett......"

Anonymkode: f0c2e...b3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hvorfor skal han være misunnelig over at jeg har skadet meg og blitt en slags krøpling? 

Og hvis han er trist over at jeg ikke er funksjonsfrisk hvorfor skal han da slenge dritt til meg? 

Jeg glemte å skrive i hovedinnlegget at jeg har prøvd å snakke med han om hans oppførsel, men da later han som han ikke vet hva jeg snakker om eller så sier han: Det har ikke jeg sagt eller det husker jeg ikke... 

Ts

Anonymkode: b84ea...62c

Han har nok endel skruer løs på det sosiale, type EN DEL.

Irettesett ham umiddelbart, og la helt være med å svare på spørsmål om helse.

Ta det opp med foreldrene dine i den forstand at de lar være å snakke om dim helse når han er der så middagene kan forbli OK å delta på for alle. 

Han høres lite oppegående ut, og hans funksjonsnedsettelse sitter nok over skuldrene i motsetning til dine mer synlige og forståelige. 

Oppegående folk snakker ikke sånn, de lukker ørene om det blir for mye syt og klag fra noen. 

Anonymkode: 4144a...8c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er viktig å huske at venner og familie er nettopp det. Venner og familie. De er ikke psykologer eller leger. 

En gyllen regel bør være at en ikke av eget initiativ nevner egen helse (god som dårlig) oftere enn 3-4 ganger i året. Ts har jo den samme helsen hun har. Hun vil ha den livet ut. Å snakke om den endrer intet, hun kaster bare bort tid hun kunne ha brukt til å snakke om politikk, hobbyer, interesser eller annet av relevans. 

Anonymkode: c38c3...7c9

Hun snakker ikke om det.

Les HI.

Anonymkode: 4144a...8c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Kanskje han er lei? En ting er at TS sjelden snakker med han, men kanskje det er det eneste foreldre snakker om? Andre søsken? Familien generelt? Kanskje hele hans familieliv dreier seg om TS’ sykdom? Det er sannelig ikke enkelt å være pårørende heller. Jeg er så forbanna møkka drittlei funksjonshemmingen til min bror at jeg vil spy bare det blir nevnt, og det er på tross av at jeg ikke en gang ser selve broren månedlig en gang. Dette fordi det er det ENESTE min mor snakker om på telefon, det er det ENESTE slekta spør om når vi møtes, hans utfordringer er et fast samtaletema og det er det eneste som blir snakket om omtrent. Kanskje TS’ bror føler det slik? 

Anonymkode: 85c4e...d91

Men da er det jo din mor sitt problem, og henne du må ta dette opp med. TS sitt problem er også foreldrene egentlig, som tar det opp. Snakk med din mor og si at du gjerne ønsker at dere tar dette med din brors sykdom når dere er med han, og at du er lei. Det er helt innafor! Men det er ikke din bror sin feil, det er dine foreldre som må gjøre noe her  Forstår godt det er slitsomt å være pårørende, er selv redd for å være irriterende og derfor snakker jeg lite om det.

Selv sier jeg minst mulig med mindre noen spør, men har måtte "kjefte" litt på mamma som ALLTID spør hvordan det går. Jeg vil ikke snakke mye om min sykdom, det er kjedelig, og jeg vil heller prate om hyggelige ting. Er ikke gøy å si "nei jeg er fremdeles veldig syk, nei jeg vet ikke om noen ny magisk kur, kan vi snakke om noe annet nå?"

Kanskje din bror også er litt lei?  Uansett så må du kommuniserer at nå er det for mye, og gjerne bytte emne.

Anonymkode: 7e61b...fe0

[AnonymBruker]

Helt sprøtt, jeg har akkurat blitt fortalt en svært lik historie av en venninne som har MS (aggressiv variant).

Der virker det som om det var en slags "oppmerksomhetsjalusi" , hvor broren hennes (som alltid tidligere hadde vært morens yndling) skjelte henne ut for å være så negativ og innbille seg at hun var sykere enn det hun var (de ses sjelden, bor i forskjellige deler av landet) fordi moren ble så bekymret for den syke. Venninnen min klager aldri (til meg i hvert fall), men er svært redusert av sykdommen

Der endte det med at venninnen min mer eller mindre har brutt kontakten med resten av familien, fordi hun ikke orker kritikken (eller sjalusien, eller hva det nå engang er). Hadde aldri fått vite det om jeg ikke hadde spurt om hun skulle besøke moren i julen, da fortalte hun (etter hvert) hele historien.

Anonymkode: e2184...c9b

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor voksne folk ikke bare overhører sånt og lar seg såre av det.

Anonymkode: 6043c...2ae