Hvordan klare å gå fra hverandre når man elsker hverandre?

[AnonymBruker]

Har hatt det tungt en lang periode nå. Mannen jeg trodde skulle bli min familie og far til mine barn er syk. Vi er i starten av 30-årene, og har vært sammen i 12 år. Vi er bestevenner og har et utrolig nært forhold. Siste 1-2 årene har jeg merket endringer i forholdet. Mye småkrangling, diskusjoner, dårlig stemning og irritasjon begge veier. I sommer hadde vi en lang, god samtale i etterkant av en krangel. Det var da jeg fikk vite at han er syk. Han har prøvd i lang tid å være den mannen han vil være for meg, men forteller at han må innse at han ikke klarer, og legger kortene på bordet om sykdom, og hvordan han har det. Han føler nå at han ikke har kapasitet til å gi meg det livet jeg ønsker meg. Han ser ikke noe håp om at ting skal bli bedre, og føler han ikke kan stifte familie i den situasjonen han står i, og plages av hvordan dette påvirker meg. Jeg har jo en biologisk klokke å tenke på.  Han sier jeg ikke bare kan vente og sløse bort tiden min på at han kanskje blir bra.
 

Jeg føler dette er et valg jeg ikke klarer å ta. Jeg kan ikke gå fra min syke mann som jeg elsker over alt, samtidig har han hele tiden dårlig samvittighet over å ikke kunne være den jeg har ønsket meg. Dette bidrar til dårlig stemning i hverdagen. Ingen er helt fornøyd. Dagene bare går, føles ut som alt står stille. Orker ikke tanken på å miste alt vi har bygd opp og vært gjennom, huset, alle fremtidsplaner. Starte på nytt i 30-årene. Kan ikke se for meg å finne en sånn sjelevenn i en annen, samtidig ser det ikke lyst ut sånn som det er nå. Mitt værste mareritt er at han skal bli bedre på sikt, men da er det for sent. At han finner en annen å dele alt vi hadde med, stifter familie, og at jeg vil angre resten av livet.

Anonymkode: 0f273...7eb

[Anonym546u]

Min venninne var i samme situasjon som deg. Hun var 33, da exmannen hennes har sagt at han ikke hadde lyst og krefter til å ha barn. Han hadde ME. Det var vondt for venninnen min å forlate ham, men hun ønsket seg barn.

Etter 6 mnd traff hun sin nåværende samboer, ble gravid med tvillinger etter 6mnd dating.  Hun traff ham via tinder, og var helt ærlig om sin situasjon og at hun ønsket seg barn uten å vente for lenge.  Så det er fullt mulig å treffe sin halvdel i 30-årene. Men jeg skjønner veldig godt hvor vondt det er for deg. 

[AnonymBruker]

Er barn og familie viktigere for deg enn å ha akkurat ham som livsledsager, da må du gå. Hverken du eller han blir lykkelig når han føler på utilstrekkelighet og vet han skuffer deg, mens du samtidig lever i håpet om å stifte familie med ham en gang. 

Anonymkode: e0f03...f5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har hatt det tungt en lang periode nå. Mannen jeg trodde skulle bli min familie og far til mine barn er syk. Vi er i starten av 30-årene, og har vært sammen i 12 år. Vi er bestevenner og har et utrolig nært forhold. Siste 1-2 årene har jeg merket endringer i forholdet. Mye småkrangling, diskusjoner, dårlig stemning og irritasjon begge veier. I sommer hadde vi en lang, god samtale i etterkant av en krangel. Det var da jeg fikk vite at han er syk. Han har prøvd i lang tid å være den mannen han vil være for meg, men forteller at han må innse at han ikke klarer, og legger kortene på bordet om sykdom, og hvordan han har det. Han føler nå at han ikke har kapasitet til å gi meg det livet jeg ønsker meg. Han ser ikke noe håp om at ting skal bli bedre, og føler han ikke kan stifte familie i den situasjonen han står i, og plages av hvordan dette påvirker meg. Jeg har jo en biologisk klokke å tenke på.  Han sier jeg ikke bare kan vente og sløse bort tiden min på at han kanskje blir bra.
 

Jeg føler dette er et valg jeg ikke klarer å ta. Jeg kan ikke gå fra min syke mann som jeg elsker over alt, samtidig har han hele tiden dårlig samvittighet over å ikke kunne være den jeg har ønsket meg. Dette bidrar til dårlig stemning i hverdagen. Ingen er helt fornøyd. Dagene bare går, føles ut som alt står stille. Orker ikke tanken på å miste alt vi har bygd opp og vært gjennom, huset, alle fremtidsplaner. Starte på nytt i 30-årene. Kan ikke se for meg å finne en sånn sjelevenn i en annen, samtidig ser det ikke lyst ut sånn som det er nå. Mitt værste mareritt er at han skal bli bedre på sikt, men da er det for sent. At han finner en annen å dele alt vi hadde med, stifter familie, og at jeg vil angre resten av livet.

Anonymkode: 0f273...7eb

Lurer på om jeg hadde blitt altså. Om du elsker han og han elsker deg, så skal det vel vanskelig gjøres å finne en sjelevenn du elsker på ny. Noen finner ny mann, men ikke like mye kjærlighet som det som var. 

Anonymkode: f6703...c4e

[Gjest andysowhat]

Min kone fikk livmorskreft og kunne ikke få barn osv. Jeg har nå avholdt et løfte til døden skiller oss ad. Så holder meg til det, gjennom gode og onde dager.

[AnonymBruker]

Ville du angret en gang i tiden om du ikke fikk barn og familie? Er det drømmen din? Om så ville jeg gått. Om han ikke kan gi deg det du ønsker deg i fremtidsplaner så hvorfor skal man da holde fast. Ja dere har vært sammen lenge og bygd opp mye, men om dette er alt for han, er det nok for deg? Vil du kaste bort mer av tiden din om du ønsker deg noe helt annet i livet?

selv måtte jeg gi slipp på min store kjærlighet, fordi han var psykisk Syk. Jeg er dog bare 26, men tenker også på fremtidsplaner og jeg tenker til og med NÅ at jeg begynner å få dårlig tid. Jeg vil ha barn og familie en gang, det er min drøm. Og jeg vet jeg ikke kunne få det med han. Jeg tenker på han mye hver dag og har han fortsatt i hjertet mitt. Han her føltes ut som min sjelevenn som du beskriver. Og vi hadde det veldig bra til tider. 
Kanskje vil jeg ikke elske neste like høyt, eller kanskje jeg faktisk vil elske han enda mer. 
Men alt i alt må man gjøre det som er rett for en selv. Hva man vil ha ut av livet. Man lever en gang. 

Anonymkode: a6f8e...b9d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvis dere vil gå fra hverandre fordi en av dere blei syk, er det kanskje like greit. Folk som elsker hverandre tenker ikke en gang tanken på å gå eller be andre gå, uansett situasjon. 

Hos oss var det min eks som gikk etter 13 år og min sykdom. Jeg har hatt null problem med å finne meg ny kjæreste, selv med åpenhet om helsa fra første dag. Jeg var bevisst på at jeg trengte en som så mer på personlighet enn perfekt fysisk helse, og som er selvstendig. 

Anonymkode: c40f3...0e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tenker at hvis dere vil gå fra hverandre fordi en av dere blei syk, er det kanskje like greit. Folk som elsker hverandre tenker ikke en gang tanken på å gå eller be andre gå, uansett situasjon. 

Hos oss var det min eks som gikk etter 13 år og min sykdom. Jeg har hatt null problem med å finne meg ny kjæreste, selv med åpenhet om helsa fra første dag. Jeg var bevisst på at jeg trengte en som så mer på personlighet enn perfekt fysisk helse, og som er selvstendig. 

Anonymkode: c40f3...0e1

Vi vil jo egentlig ikke det. Synes dette svaret viser liten grad av refleksjon. Dette handler ikke om å se på personlighet og det å ha en perfekt fysisk helse. 

Anonymkode: 0f273...7eb

[AnonymBruker]

Mannen min ble syk etter mange år sammen. Har vært og er fryktelig tungt. Jeg ønsket meg barn og han var helt klar på at da ville 90%av all jobben ligge på meg. Vi har fått 3 barn. Jeg vet ikke om jeg hadde gjort det samme igjen... Tror ikke jeg helt vet det svaret før alle barna våre er blitt voksne. Det var ikke dette livet jeg hadde sett for meg, og heller ikke dette livet han hadde sett for seg. Han er syk og har mistet masse livskvalitet. Er veldig vondt å se hvor mye lidelse han gjennomgår. Vi finner lyspunkter der vi kan da. Idag skal ungene til tanten sin for overnatting og pepperkakebaking. Vi skal kose oss med masse god mat, vin og serier. 

Anonymkode: 55b29...3ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Vi vil jo egentlig ikke det. 

Anonymkode: 0f273...7eb

Dere vil ikke stå sammen i utfordringene som sykdommen gir. Han avskriver unger og du vil gjøre det slutt. Dere vil ikke ha et forhold som påvirkes av sykdom. Da må han være singel og du finne en annen. Hvis dere ikke vil inngå kompromisser a la få ett barn. 

Anonymkode: c40f3...0e1

[AnonymBruker]

Hvilken sykdom er det snakk om?

Hans dårlige oppførsel mot deg, er det symptomer på sykdommen? Eller gjorde han det for at det skulle bli lettere for deg å velge å gå?

Anonymkode: 11ea6...f89

[Gjest andysowhat]

17 hours ago, andysowhat said:

Min kone fikk livmorskreft og kunne ikke få barn osv. Jeg har nå avholdt et løfte til døden skiller oss ad. Så holder meg til det, gjennom gode og onde dager.

Siden jeg fikk mange oppvotes så skal jeg legge til noen ekstra ord. Siden det handler ikke om bare selve løfte, men også hva løfte er grunnet i.

Min kone slo opp med meg. Hun viste hvor dypt jeg ønsket meg barn. Hun ville spare meg for all den sorgen hun viste hun kom til å påføre meg. Husker hun lå alene på operasjonsbordet. Ingen av familie medlemmene hennes hadde møtt opp. Det så ut som at ingen av familie medlemmene kom til å besøke henne gjennom tiden hun var lagt inn heller. Noe som er veldig rart for meg. Det er en person som har kreft og kommer til å miste evnen til å føde i den nærmeste timen, og de som skal stå en nærmest er ikke der.

Det er ikke veldig..... Jeg blir ikke akkurat overbevist at det å forlate en person til seg selv er det riktige å gjøre i en slik situasjon.

 

For meg handler dette ikke om min personlige kjærlighet til min kone engang. Det er bare galt å la en person som sliter og gjør alt for å ikke være en byrde... Kona mi var så villig til å ta ansvar for de som står seg nærmest. At hun var villig til å fjerne seg selv for at andre skal ha det godt. En forlater ikke en slik person.

 

For meg var dette også roten til ekteskapsløfte vårt. 

For meg var det en erkjennelse av at hun holdte sitt løfte. Hun var så dårlig, så syk, så borte at hun mente at hun ikke kunne støtte meg lengre som normale mennesker kunne. Den beste støtten hun kunne gi meg var å slå opp, skille oss og splitte.
 

Det er sant.

 

Det var nok den eneste støtten hun kunne gi meg i snakkende stund også. Gi meg muligheten for en vei ut. La meg muligheten til å følge drømmen min om barn en gang til. Evig takknemlig for det. Veldig takknemlig at hun ikke brølte og hylte mot meg. Skreik i bitterhet og gjorde livet mitt forjævlig fordi hun hadde det vondt. Men istedenfor på sin måte viste klart og tydelig at jeg fortsatt hadde en vei ut.

Men så lenge hun holder sitt ekteskapsløfte til meg. Så skal jeg holde mitt til henne. 

 

(Ingen familiemedlemmer kom å besøkte henne heller på operasjonsbordet eller i sykestua dagene etter hun lå inne til observasjon.) 

Endret 28. november 2020 av andysowhat

[AnonymBruker]

andysowhat skrev (1 time siden):

Siden jeg fikk mange oppvotes så skal jeg legge til noen ekstra ord. Siden det handler ikke om bare selve løfte, men også hva løfte er grunnet i.

Min kone slo opp med meg. Hun viste hvor dypt jeg ønsket meg barn. Hun ville spare meg for all den sorgen hun viste hun kom til å påføre meg. Husker hun lå alene på operasjonsbordet. Ingen av familie medlemmene hennes hadde møtt opp. Det så ut som at ingen av familie medlemmene kom til å besøke henne gjennom tiden hun var lagt inn heller. Noe som er veldig rart for meg. Det er en person som har kreft og kommer til å miste evnen til å føde i den nærmeste timen, og de som skal stå en nærmest er ikke der.

Det er ikke veldig..... Jeg blir ikke akkurat overbevist at det å forlate en person til seg selv er det riktige å gjøre i en slik situasjon.

For meg handler dette ikke om min personlige kjærlighet til min kone engang. Det er bare galt å la en person som sliter og gjør alt for å ikke være en byrde... Kona mi var så villig til å ta ansvar for de som står seg nærmest. At hun var villig til å fjerne seg selv for at andre skal ha det godt. En forlater ikke en slik person.

For meg var dette også roten til ekteskapsløfte vårt. 

For meg var det en erkjennelse av at hun holdte sitt løfte. Hun var så dårlig, så syk, så borte at hun mente at hun ikke kunne støtte meg lengre som normale mennesker kunne. Den beste støtten hun kunne gi meg var å slå opp, skille oss og splitte.

Det er sant.

Det var nok den eneste støtten hun kunne gi meg i snakkende stund også. Gi meg muligheten for en vei ut. La meg muligheten til å følge drømmen min om barn en gang til. Evig takknemlig for det. Veldig takknemlig at hun ikke brølte og hylte mot meg. Skreik i bitterhet og gjorde livet mitt forjævlig fordi hun hadde det vondt. Men istedenfor på sin måte viste klart og tydelig at jeg fortsatt hadde en vei ut.

Men så lenge hun holder sitt ekteskapsløfte til meg. Så skal jeg holde mitt til henne. 

(Ingen familiemedlemmer kom å besøkte henne heller på operasjonsbordet eller i sykestua dagene etter hun lå inne til observasjon.) 

Så slem familie hun hadde. Og så slem hun var mot seg selv, som mente hun fortjente å bli forlatt - og ville fjerne seg selv - fordi hun ble ufruktbar pga sykdom/behandling. Det verste ved historia er likevel å høre hvordan du oppfatta det at hun ga deg "lov" til å gå som en flott gest. Men det virker som mange par har en dynamikk hvor de faktisk ikke forventer den andres uforbeholdne støtte når krisa rammer. At den syke må være klippe og støtte, i tillegg til å være syk. 

Anonymkode: c40f3...0e1

[AnonymBruker]

Takk for mange ulike perspektiver til innlegget. 
 

Jeg føler veldig sterkt at jeg ikke klarer å gå, det føles helt feil, og ser ikke for meg at jeg vil gjøre det. Det er ingenting som kan måles med våre gode dager. Vi gjør mye gøy sammen. Samtidig er det overveldende å tenke på at resten av livet kan bli sånn, og stressende å leve i uvisshet med mange tunge dager. Følelsen av kjærlighet og svik er like sterk. Begynner ofte å tvile på meg selv. Er jeg egentlig sånn han beskriver? Er det jeg som gjør han gal? Føler jeg ofte blir misforstått, tillagt intensjoner jeg ikke har, får urettmessig kjeft og liknende. Klarer ikke la være å forsvare meg og forklare min opplevelse, og det ender ofte i krangel. Varer ikke så lenge om gangen, og vi har lange fine samtaler etterpå hvor han legger seg helt flat. Det er dette som tærer på han, det han føler han utsetter meg for. Han har dårlig samvittighet hele tiden. Han føler han ikke har noe å tilby meg lenger, og hater seg selv. Det er psykisk sykdom. Det kan bli bedre, men han har mistet troen og håpet på det. Jeg føler meg bare tom og redd.

Anonymkode: 0f273...7eb

[Gjest andysowhat]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Så slem familie hun hadde. Og så slem hun var mot seg selv, som mente hun fortjente å bli forlatt - og ville fjerne seg selv - fordi hun ble ufruktbar pga sykdom/behandling. Det verste ved historia er likevel å høre hvordan du oppfatta det at hun ga deg "lov" til å gå som en flott gest. Men det virker som mange par har en dynamikk hvor de faktisk ikke forventer den andres uforbeholdne støtte når krisa rammer. At den syke må være klippe og støtte, i tillegg til å være syk. 

Anonymkode: c40f3...0e1

Enig med deg. Jeg syns selv det er en syk ting å si. Men nå var hun oppreist i hennes foreldres bilde hvor det å forlate den som har det vondt for å redde seg selv som ses som det barmhjertelige  å gjøre. Så i hennes øyne gjorde hun det hun trodde var best.  Jeg er veldig glad at hun har en dag i dag lært bedre.

Jeg vet ikke jeg har nå opplevd folk som med vilje ødelegger forhold osv. Så ja jeg syns det var flott i forhold til at det var mangel på kunnskap og visdom... og ikke at hun var ute etter å ta knekken på meg. 

 

Jeg er enig en burde være et sted hvor en forventer hverandres støtte. Nå var ikke partneren min på et så godt sted. 

Men dette er endret i dag. Så veldig takknemlig for det.

Endret 28. november 2020 av andysowhat

[Gjest andysowhat]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for mange ulike perspektiver til innlegget. 
 

Jeg føler veldig sterkt at jeg ikke klarer å gå, det føles helt feil, og ser ikke for meg at jeg vil gjøre det. Det er ingenting som kan måles med våre gode dager. Vi gjør mye gøy sammen. Samtidig er det overveldende å tenke på at resten av livet kan bli sånn, og stressende å leve i uvisshet med mange tunge dager. Følelsen av kjærlighet og svik er like sterk. Begynner ofte å tvile på meg selv. Er jeg egentlig sånn han beskriver? Er det jeg som gjør han gal? Føler jeg ofte blir misforstått, tillagt intensjoner jeg ikke har, får urettmessig kjeft og liknende. Klarer ikke la være å forsvare meg og forklare min opplevelse, og det ender ofte i krangel. Varer ikke så lenge om gangen, og vi har lange fine samtaler etterpå hvor han legger seg helt flat. Det er dette som tærer på han, det han føler han utsetter meg for. Han har dårlig samvittighet hele tiden. Han føler han ikke har noe å tilby meg lenger, og hater seg selv. Det er psykisk sykdom. Det kan bli bedre, men han har mistet troen og håpet på det. Jeg føler meg bare tom og redd.

Anonymkode: 0f273...7eb

One who despair over his own despair does nothing positive.

Så om han hater seg selv for å være ubrukelig.... så kommer han ikke til å være noe positivt. Det å unnskylde seg fordi han er ubrukelig gjør han heller ikke sterkere...

Han må gjøre noe positivt. Han må tenke på hvordan han gjør positive ting. Da snakker jeg ikke positive som i å være glad, smilende osv... fordi det er lett å fake et smil mens alt selvhatet til egen ubrukelighet ligger under...

Han må konfrontere selvhatet, sin egen ubrukelighet og sin egen psykiske sykdom. Hate sitt eget selvhat er ikke en konfrontasjon. Det fortsetter bare den onde sirkelen. 

 

Liksom det er tv serier om mennesker som potensielt er veldig ubrukelige som tangerudbakken på tv Norge med mange mennesker som er funksjonshemmet. Men det er fortsatt svært gode mennesker der som inspirerer og gjør virkelige positive handlinger og som virkelig gjør at en har lyst å være rundt hverandre og leve sammen.

Dette er noe han gubben din burde innse spør du meg.

Endret 28. november 2020 av andysowhat