Mentalt tungt med graviditet nr 2

[AnonymBruker]

Jeg er 6 uker på vei og synes det er mentalt så utrolig vanskelig å tenke på hva jeg er oppi og hvor lang (og fæl) vei det er igjen. 
 

Jeg har et barn fra før, nå nesten 2 år. Graviditeten med han synes jeg var tung, men jeg hadde ikke en gang de verste plagene. Jeg hadde svært lite energi, sterke kynnere fra tidlig av som også tok nattesøvnen og bare generelt ubehag. Kvalme i starten men ellers greit. Likevel var det jo så utrolig ubehagelig og det føltes som en evighet. Jeg holdt motivasjonen oppe (nesten) alltid da og frydet meg over å skulle bli mamma. 
 

Denne gang er det mer tanker som «hva har jeg gjort», «hvordan skal vi klare ha to såpass små» og «hvordan skal jeg klare overleve denne lange og fæle graviditeten». Jeg var lite motivert fra dag 1 og når kvalmen tikket inn for et par dager siden kjenner jeg at det er mentalt skikkelig tungt og jeg føler jeg er på feil sted. Eller kanskje det bare er det å vite hvor tungt og ubehagelig det kan være å gå gravid, å vite hva man har i vente. Er det noen som har opplevd lignende? Noen som har oppløftende ord? 
 

Det kan nevnes at jeg følte jeg var klar i forkant av prøving, men det gikk så fort og følelsene endret seg når testen var positiv. Og ja, jeg er ubeskrivelig takknemlig for å kunne få oppleve det, det er ikke det det handler om, men jeg synes dette er mentalt virkelig vanskelig og lurer på hvordan jeg skal komme meg gjennom det med (den mentale) helsen i behold.

Anonymkode: 9cc35...26f

[AnonymBruker]

Jeg kan bare si at jeg har mye av de samme følelsene. Selv om vi prøvde aktivt på baby nr 2 så har jeg enda ikke egentlig følt noen stor glede over graviditeten. Er 8 uker på vei og har fått masse plager allerede. Hadde ikke så mye sist, men syntes ventetiden var lang da selv uten plager. Til nå i graviditeten har jeg følt meg helt ubrukelig, orker ingenting og blir kvalm av alt. Mannen må gjøre alt hjemme og jeg har så dårlig samvittighet ovenfor verdens søteste 2 åring. 😕

Håper det blir bedre når jeg er kommet lenger på vei og plagene gir seg litt. 

Anonymkode: c986a...f23

[AnonymBruker]

Det suger å gå gravid. Rett og slett. Jeg skal oppsøke hjelp nå i psykiatrien. Er i uke 18. Jeg orker snart ikke mer. Det er ingen spøk å gå gravid. Blir for mange ting på en gang, for meg.

Alt det som følger i kombinasjon med fulltidsjobb, pandemien og bekymringer, blir for mye.

Jeg forstår virkelig hva du sier. Sannheten er jo at for de aller fleste er det ikke no gøy å gå gravid. 

Anonymkode: fbe64...04b

[AnonymBruker]

Jeg er heldigvis ferdig med graviditet nummer to. Men jeg var mye mer utålmodig når jeg gikk gravid med andremann. Gikk bare og ventet på at det skulle bli over. Det er sikkert ikke så uvanlig. Til gjengjeld føltes det som at graviditeten gikk fortere - sikkert fordi det var plenty å gjøre med et barn i hus.

Anonymkode: 5186a...9e5

[AnonymBruker]

Jeg hadde også noen av de samme tankene i andre graviditet, særlig i starten. For meg ble det lettere etter hvert som magen vokste og jeg kjente spark, og det ikke var så utrolig lenge igjen mer (samt at kvalmen letnet). Akkurat det med at vi hadde tatt oss vann over hodet og jeg ikke skjønte hvordan det skulle gå med to små, ble nesten bare sterkere da. Etter noen heftige første uker etter fødselen, med barseltårer og dårlig samvittighet overfor begge barna, gikk det likevel mye bedre enn forventet. Jeg syns det er knalltøft å være gravid, og selv om det er slitsomt med nattevåk osv., har barseltiden vært mye lettere enn svangerskapene for meg begge ganger.

Jeg må legge til at jeg har to venninner som har hatt svangerskapsdepresjon. Det er jo "ekstremversjonen", men det er ganske vanlig å få en del tunge tanker når man er gravid. Pga. hormonendringer og en stor forestående endring i livet. 

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: e01b7...cbd

[AnonymBruker]

Jeg tenker også av og til om vi egentlig vil ha en til haha selvom barnet er veldig ønsket av både oss og storesøster.. men prøv å tenk lengre frem når barna er litt større og ting er litt lettere. Det er tungt nå og tungt sikkert i et par år så blir det bedre! Håper jeg

Anonymkode: 316f3...46a

[AnonymBruker]

Hos meg ble det mye bedre når kvalmen forsvant i uke 13. Snakk med mannen og venninner, det hjelper kanskje litt å dele tankene. Toåringen klarer seg fint med litt ekstra pappatid! 

Anonymkode: 16687...6d5

[AnonymBruker]

Her var det mange fine svar - tusen takk. Det var oppløftende å høre at det ikke er unormalt å tenke slik og særlig at noen av dere har gjerne hatt det slik i starten og så ble det litt bedre. Her er det også snakking med partner og han drar lasset hjemme, får god støtte og det hjelper så absolutt. Dyrebart å ikke være i det alene i det minste. 
 

ts

Anonymkode: 9cc35...26f

[AnonymBruker]

Jeg strever mest med fødselsangst. Denne gangen vet jeg hva som venter, og jeg gruer med vanvittig

Anonymkode: 9919c...443

[Harepucifer]

Jeg HATER å være gravid, kunne født hver måned heller enn å gå gravid i 9-10 måneder (og hadde en tung og lang fødsel med #1). Er i uke 38 med nummer 2 nå, og det eneste positive jeg kan si er at det har gått MYE fortere denne gangen. Synes forrige svangerskap, og særlig 3. trimester varte en evighet, men nå har tiden faktisk gått fort (til tross for sykmelding og bekkenløsning). Tror mye skyldes barn nummer 1, som selvfølgelig gjør livet mer slitsom (særlig siste uken når han har vært hjemme i korona-karantene fra barnehagen), men samtidig gjør at jeg er opptatt med noe 💙