Gå til innhold

Sorg


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei, jeg tror at jeg har hatt en mild depresjon i flere år og nå er jeg redd for at jeg har falt så langt at jeg ikke ser lyset i tunellen lenger. 

Jeg har alltid vært en positiv, hardtarbeidende og godt likt jente. Det hele snudde for 3 år siden da jeg fikk en alvorlig fysisk diagnose. Jeg har mistet mer og mer av meg selv, og jeg kjenner meg ikke igjen. Først har sykdommen satt sine spor ettersom jeg sliter med utmattelse, og jeg føler meg rett og slett ikke pen lenger. Jeg har jo alltid vært så fin på det, men jeg orker knapt å stelle meg, eller legge et lag med sminke. Jeg har alltid vært «hun flotte», så jeg kan tenke det går en tanke eller to når jeg møter på gamle kjente. Jeg måtte slutte på drømmestudiet og jeg prøver nå en plan B som kan være levelig (enn så lenge). Jeg vet jo ikke om jeg vil bli ufør med tiden. Jeg henger så vidt med der og, gjør det jeg må, men ikke noe mer.

Nå har det nylig også blitt slutt med kjæresten min og han er allerede på romantisk weekend med en annen. Jeg er helt knust, og føler jeg ikke strekker til noe lenger. Siden det gikk under en måned så tenker jeg at det må være noe som har foregått bak ryggen min og det gjør så innmari vondt. Å bli bedratt, og få bekreftet på at jeg ikke er god nok. 
 

Jeg vet ikke om jeg kan kjenne på glede lenger, det er snart jul og jeg har prøvd å sette på koselige julefilmer som jeg alltid har vært så glad i, til ingen nytte. Jeg kjenner ikke på noen gleder lenger. Det er ikke bare kjærlighetssorg, men sorgen av tapet av meg selv også. Jeg ser mørkt på fremtiden, men jeg er heldigvis ikke suicidal da. Vær så snill, er det noen som har noen gode ord og råd til meg. Jeg har også mer eller mindre isolert meg fra venner og familie, jeg vil ikke være til bry. Tårene bare triller nå så jeg må bare avslutte. Tusen takk for at du leste alt.

Anonymkode: 6cc98...a0d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei, 

Det er tøft å vite at en er syk med usikker framtid. 

Jeg var en av dem som måtte hoppe av karriereforløpet pga sykdom, mista mannen min og mere til. 

Det var tøft noen år, men nå har jeg tatt videreutdanning og har vikarjobb på det nye feltet. Det går bra  og utsiktene til fast jobb på sikt er gode. Jeg har også ny kjæreste. Jeg drømmer om å på sikt omme tillbake til opprinnelig jobbfelt, men har det også fint her jeg er nå. Han jeg er sammen med nå vet alt om sykdom etc og tar meg som jeg er, også med dårlige dager. 

Det tar tid å komme inn i det nye livet. Lykke til :)

Anonymkode: f7f26...a5a

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen ganger befinner man seg på bunnen...der har jeg også vært. Mistet alt jeg hadde. Men jeg kom meg opp igjen, og det kan du også! Hvilken sykdom er det du har? Husk at man ikke må være perfekt for å være lykkelig. Kan du forsøke å finne gleden i de små tingene? For meg så var det kaffe til soloppgangen (fikk jo ikke sove). Og når ting begynte å bli bedre så hadde jeg blitt (kledelig) sylslank. Når det gjelder å være flott, så er det ingen som er det hele livet heller. De av oss som er heldige blir gamle.

Anonymkode: 985c3...5dc

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...