Bitter og utrolig skuffet over hvordan ting har blitt. Råd? Forståelse?

[AnonymBruker]

Flink pike, jobbet hardt i alle år, tok en heftig master mange beundrer fordi det er mye tung matte og statistikk, og sitter nå i en kjedelig drittjobb og er stuck. Ofret barn, moro og flere år som kunne vært inntektsår for å nå målet: den masteegraden jeg bare måtte ha! Den ville jo gi meg en godt betalt og interessant jobb, for å kunne matte på så høyt nivå, det må jo gi seg betalt, trodde jeg. I tillegg brukte jeg ferier på språkskole og jobbet frivillig i blant annet RK. Jeg hadde ikke råd til klær og bodde på en studenhybel. Jeg slet mye med depresjon og sposevegring under studiene, men det skjønte jeg ikke da. Jeg bare tiet om alt til alle. Hvem har det vel ikke tøft..

Drømmen var å bli advokat, men av uvitenhet, søkte jeg meg kun til Oslo og manglet litt for å komme inn til tross for å ha tatt opp to fag for å forbedre snittet. Hadde gode karakterer.  Nederlaget knekte meg og stresset meg, men tok da til takke med andrevalget og likte fagene greit. "Dessverre" var det mange ambisiøse også på dette studiet, og mange svært godt forberedt. Første karakteren min ble D. Jeg jobbet veldig hardt og forbedret den til C. Deretter kom B'ene, og jeg trodde jeg var på rett vei. Etter 6,5 år på skolebenken fikk jeg svak C i snitt. Jeg orket ikke på slutten. Følte meg dum, alene, og ingen støtte rundt meg. Familien så knapt nytten i utdannelse, og de fikk jo rett...

Stemplet diplom, universitetsutdannelse, Master. Jeg hadde ingen anelse for hva jeg ville med graden, men trodde alt bare skulke løse seg etter endt studie. Jeg ville jo innerst inne bli noe annet. Jeg ville utrette noe og få igjen for all svette og tårer. Plan B med den ubrukelige mastergraden var ikke godt nok planlagt, og min manglende innsikt innen karrierer i næringslivet gjorde at jeg tok en "rådgiver" -jobb som hørtes fin ut på papiret. Det var fine ord og jobben hørtes for god ut til å være sann. Jeg takket og bukket for jobben. Problemet var at jeg kjørte meg selv inn i en blindvei, en smal tunnel. Jeg hadde ikke rett kompetanse, men på papiret var jeg overkvalifisert. Jobben krevde egentlig ingen grad, forstod jeg etter en stund, kun erfaring. En maskin kunne ha gjort jobben min. Alt jeg gjør er å rydde i dritt andre ikke vil ta i. Det er ingen fremtidsutsikter og kollegaene mine er ingen å se opp til, mildt sagt. De kan bedriften, men er selvlærte i alt og mangler perspektiv.  De har fått mye for " pengene" mens  jeg har fått veldig lite igjen. Det føles slik.  Når direktøren kommer, får vi ikke delta på middagene, og henvendelsene går til andre enn meg, altså " til de som kan noe". Jeg blir oversett, selvsagt. Jeg rydder jo bare. Jeg har havnet nederst i et hierarki til tross for å ha høyere utdannelse enn direktøren, og føler meg sikkert litt som de med høy utdannelse fra eksotiske land som vasker toaltter fordi ingen tør ansette de, eller at de ikke får godkjent graden fra hjemlandet, og trasker stille rundt som skygger. Jeg sliter med selvfølelsen og har ikke hatt tid til å stifte familie i tide. Jeg føler at jeg gikk verdens lengste og mest kostbare omvei for å ende opp på start. Venninner tjener nærmere millionen, får bonuser og har gode ordninger med kun  it- bachelorgrader! Til og med de som ga blaffen i skolen, har fått seg gode jobber og familie. 

Jeg har vært så dum og har kjørt meg så fast. Jeg har så snever og lav kompetanse etter alle disse årene i arbeidslivet at ieg ikke får napp på noen interessante jobber, og dessuten er det ingen som ønsker meg inn i varmen med så lavt snitt fra studiene

Jeg er for gammel til å ta en helt ny grad. 

Skal jeg prøve å stifte familie på de få årene jeg har igjen av fertilitet eller skal jeg bruke tiden på å ta en MBA eller et årsstdium innen noe ettertraktet for å friske opp mattekunnskaper å ikke fremstå slm en taper ved jobbsøking?

Eller skal jeg gi alt for å jobbe med noe gøy som feks " rekrutterer" eller starte noe selv?

Jeg orker snart ikke en dag til med repetetive og hjernedøde oppgaver.

Ikke noe galt sagt om vaskejobber. Det dumme er å måtte ta den jobben uten å ønske den, fordi man ikke kan bruke studiene til noe.

 

 

Anonymkode: 1c697...09b

[AnonymBruker]

Er du sikker på at du er for gammel for å ta en ny grad? Jeg ble ferdig med min juss-master da jeg var 38. Nå har jeg en jobb jeg digger og tjener ganske bra

Anonymkode: f0816...765

[AnonymBruker]

Skjønner at det er kjipt. Søker du nye jobber? Det fins sikkert andre firmaer du trives bedre i.

Kjenner meg litt igjen. Da jeg var 14 år ble jeg «rekruttert» til å bli ingeniør, siden jeg likte matematikk og realfag. Alle realfagslærere var veldig opptatt av å snakke om ingeniørmangelen og i 2030 kom vi til å mangle 40 000 ingeniører i Norge.

Tok en mastergrad i realfag. Alle bedriftene lovet oss gull og grønne skoger. Fikk jobb i oljebransjen i 2012. Haha. Jeg hadde erfaring fra sommer-og deltidsjobber i andre bransjer fra studietiden. Hadde faktisk ikke problemer med å få meg jobb etter oljekrisen. Men jeg gikk på vikariater i 3 år etter det, mens jeg brukte all min fritid til å søke jobber. Tok ingen ferie, da ja til alle ekstra skift. Man tar seg ikke fri hvis man ikke vet om man har jobb om 2 måneder.

Nå har jeg heldigvis hatt fast jobb i mer enn 3 år. Har søkt jobbet litt her og der de siste årene, og det er deilig å være ettertraktet på arbeidsmarkedet. Var litt bekymret grunnet min ganske lange CV, men jeg kan begrunne det med vikariater. 

Håper det fikser seg for deg! Det fins karriererådgiving i alle fylkeskommuner, kanskje det er noe for deg?

Anonymkode: c8050...710

[AnonymBruker]

For min del fremstår du som en gudinne bare fordi du har klart å gjennomføre noe så faglig krevende som matematikk og statistikk på masternivå

Anonymkode: 61b89...aad

[AnonymBruker]

Du ofret vel ikke barn?

Jeg har master og barn. Jobber har

Anonymkode: a86dd...fc6

[AnonymBruker]

Sorry....tidlig posting; jobber har variert i interesse hos meg og trivsel.

Søk nye jobber og dra på date  

Anonymkode: a86dd...fc6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Sorry....tidlig posting; jobber har variert i interesse hos meg og trivsel.

Søk nye jobber og dra på date  

Anonymkode: a86dd...fc6

Jeg postet over her. Jeg gikk ut med mastergrad i 2012 og fikk meg bra jobb i oljebransjen. Da jeg var 26 år i 2014 gikk dessverre arbeidsgiver konkurs. De neste 3 årene jobbet jeg i vikariater. Jeg giftet meg også, og det er jo gjerne den tiden man begynner å tenke på barn. Jeg ønsket å skaffe meg fast jobb og bli noenlunde utlært før jeg fikk barn. Ønsket ikke å komme tilbake fra permisjon og få opplæring i min egen jobb. Så nå er jeg 32 år og føler meg endelig klar for det. Synd dårlig timing gjorde det så vanskelig, spesielt når jeg hadde fått høre hvor utrolig ettertraktet jeg kom til å bli på arbeidsmarkedet. Men men, det gikk seg til. 

Anonymkode: c8050...710

[AnonymBruker]

Ts, du har fortsatt tid til å endre kurs i livet. Men har du virkelig lyst å studere mer? Eller er det familielivet du heller ønsker nå? Da hadde jeg forsøkt å finne en ny jobb og satset på å stifte en familie.
 

Jeg kan også relatere til følelsen av å være overkvalifisert for jobb. Har også mastergrad og diverse kurs, tjener ganske lite og er omringet av kollegaer uten noe formell utdanning. De tjener også mye mer enn meg. Klart det er bittert, spesielt når jeg er faglig flinkere også. 

Anonymkode: a1f6f...11a

[Imsen]

Du er ikke for gammel til å videreutdanne deg. Du kan også starte på et helt nytt løp. Ingen jobb er helt ubrukelig og du har helt sikkert fått med deg noe fra din nåværende stilling som du kan "selge" i en jobbsøknad.

Du kan få barn samtidig som du studerer og/eller søker etter jobb. Hvis du vil ha barn og ser for deg en fremtid med ett eller flere barn, med eller uten mann, så må du selvfølgelig prioritere det. Du skriver du har få fertile år igjen, men hva mener du med det? For et overveldende stort flertall av kvinner vil det gå helt fint å få barn tett opp til man fyller 40.  

[miniomelett]

For det første høres det ut som du kunne trengt å snakke med noen profesjonelle om selvbildet ditt og generelt utbrentheten. Høres ut som du rett og slett har truffet veggen.

Det er aldri for sent å utdanne seg, husk det. Kunnskap har ingen utgangsdato. Ikke la ideen om "å være for gammel" hindre deg i livet ditt. Da blir du stående fast.

Jeg vil også skyte inn at det høres ut som du har jobbet steinhardt, og du kan være stolt av masteren din uansett.  Minn deg på at det var hardt arbeide, helt ditt eget hardt arbeide som har gitt deg den. Ikke noen andre.

En ting som fremstår i innlegget ditt for meg, er at du er veldig opptatt av yrket/karriere. Det høres ut som du legger hele din personlighet/hele JEG-et ditt i en karriere. Det er aldri sunt. Du er så mye mer enn jobben din. For mange av oss er jobben bare et sted som gir oss penger for en jobb, og ikke noe mer. Det er utrolig befriende. Det er viktig å separere seg litt fra karrieren, for den kan bli nappet vekk fra deg når som helst. Du må huske å være en person helt for deg selv også. Jeg jobber for eks en "drittjobb", men har et godt arbeidsmiljø, og trives kjempegodt der. Jobben er tidvis dritt, og utrolig dårlig betalt - men jeg har det fint på jobb, og trenger ikke legge hele meg som individ inn i yrket mitt. Jeg er ikke yrket mitt, om du skjønner.

Jobben din høres jo ikke særlig grei ut, når du føler du ikke får noe igjen for det, og miljøet kanskje ikke er det greieste.

Kanskje det vil være en ide å finne en jobb som er "helt ok" men gir det mulighet til å dyrke DEG, individet, og som har et OK miljø? En jobb der du kan gå hjem etterpå og være deg selv, og leve livet?

 

[Gjest ti10]

Jeg synes du burde bestille time hos en karriererådgiver. En du betaler for, ikke gå for en gratisvariant.

Da får du råd om karrieremuligheter du ikke har tenkt på, kanskje forslag om kurs du kan ta for å pense deg inn på et mer interessant område, det er slett ikke sikkert at du trenger en helt ny utdanning, for ikke  å snakke om en ny grad. Og da vil du igjen få mulighet til å bygge nettverk innen det du interesserer det for. 

[AnonymBruker]

MBA hørtes lurt ut, om du er motivert

Anonymkode: 1097a...cbf

[AnonymBruker]

Det jeg først og fremst leser ut av innlegget ditt, er at jeg tror du sliter skikkelig psykisk og trenger hjelp. Det er nok et mye større problem enn den ubrukelige mastergraden (som kanskje mest er «ubrukelig» fordi helsa di setter begrensninger for deg...?). 
Hvis du vil ha barn og nærmer deg 40, må du gjøre det NÅ. Studere har du god tid til å gjøre senere. 

Anonymkode: df75f...ba3

[Lønnesirup01]

Jeg har gått på skole med noen jenter som deg. De jager og jager, og vet aldri helt hva de jager etter. De søker utelukkende på studier som har høy poengkvote, og gjerne ulike studier som ikke har noe annet felles enn at de er prestisjestudier. De er permanent stresset, og tar nederlagene som store sorger.

Ofte virker det som om det er noe hjemmefra - et lavt selvbilde etter en kjip oppvekst, en følelse av å aldri kunne konkurrere med feminine og populære jenter og måtte bevise seg som ekstra smarte, eller kanskje en lite tilstedeværende far som favoriserte deres storebror. Noe er det i hvert fall, som gjør at de føler at de ikke har noen egenverdi utover det de kan sette på CVen. Og dagens samfunn egger jo jenter ytterligere til dette, fordi alle skal være selvstendige og dyktige og smarte, og kompensere for tidligere generasjoners manglende muligheter.

Misforstå meg rett - det er viktig å bruke hodet og ha en jobb som utfordrer en litt, men et godt liv er satt sammen av mange faktorer, og for de fleste er det en kombinasjon av karriere, fritid, reise, hobby, venner og kanskje en kjæreste. Ikke minst - de spennende jobbene gis til kandidater som viser engasjement, sosiale egenskaper og litt ekstra "street smart". 

Jeg tror det er vel verdt det for deg å sette deg ned og snakke med noen - psykolog, terapeut eller hva det skulle være - og nøste opp i hva du egentlig ønsker for deg selv og hvordan et godt liv ser ut for deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Flink pike, jobbet hardt i alle år, tok en heftig master mange beundrer fordi det er mye tung matte og statistikk, og sitter nå i en kjedelig drittjobb og er stuck. Ofret barn, moro og flere år som kunne vært inntektsår for å nå målet: den masteegraden jeg bare måtte ha! Den ville jo gi meg en godt betalt og interessant jobb, for å kunne matte på så høyt nivå, det må jo gi seg betalt, trodde jeg. I tillegg brukte jeg ferier på språkskole og jobbet frivillig i blant annet RK. Jeg hadde ikke råd til klær og bodde på en studenhybel. Jeg slet mye med depresjon og sposevegring under studiene, men det skjønte jeg ikke da. Jeg bare tiet om alt til alle. Hvem har det vel ikke tøft..

Drømmen var å bli advokat, men av uvitenhet, søkte jeg meg kun til Oslo og manglet litt for å komme inn til tross for å ha tatt opp to fag for å forbedre snittet. Hadde gode karakterer.  Nederlaget knekte meg og stresset meg, men tok da til takke med andrevalget og likte fagene greit. "Dessverre" var det mange ambisiøse også på dette studiet, og mange svært godt forberedt. Første karakteren min ble D. Jeg jobbet veldig hardt og forbedret den til C. Deretter kom B'ene, og jeg trodde jeg var på rett vei. Etter 6,5 år på skolebenken fikk jeg svak C i snitt. Jeg orket ikke på slutten. Følte meg dum, alene, og ingen støtte rundt meg. Familien så knapt nytten i utdannelse, og de fikk jo rett...

Stemplet diplom, universitetsutdannelse, Master. Jeg hadde ingen anelse for hva jeg ville med graden, men trodde alt bare skulke løse seg etter endt studie. Jeg ville jo innerst inne bli noe annet. Jeg ville utrette noe og få igjen for all svette og tårer. Plan B med den ubrukelige mastergraden var ikke godt nok planlagt, og min manglende innsikt innen karrierer i næringslivet gjorde at jeg tok en "rådgiver" -jobb som hørtes fin ut på papiret. Det var fine ord og jobben hørtes for god ut til å være sann. Jeg takket og bukket for jobben. Problemet var at jeg kjørte meg selv inn i en blindvei, en smal tunnel. Jeg hadde ikke rett kompetanse, men på papiret var jeg overkvalifisert. Jobben krevde egentlig ingen grad, forstod jeg etter en stund, kun erfaring. En maskin kunne ha gjort jobben min. Alt jeg gjør er å rydde i dritt andre ikke vil ta i. Det er ingen fremtidsutsikter og kollegaene mine er ingen å se opp til, mildt sagt. De kan bedriften, men er selvlærte i alt og mangler perspektiv.  De har fått mye for " pengene" mens  jeg har fått veldig lite igjen. Det føles slik.  Når direktøren kommer, får vi ikke delta på middagene, og henvendelsene går til andre enn meg, altså " til de som kan noe". Jeg blir oversett, selvsagt. Jeg rydder jo bare. Jeg har havnet nederst i et hierarki til tross for å ha høyere utdannelse enn direktøren, og føler meg sikkert litt som de med høy utdannelse fra eksotiske land som vasker toaltter fordi ingen tør ansette de, eller at de ikke får godkjent graden fra hjemlandet, og trasker stille rundt som skygger. Jeg sliter med selvfølelsen og har ikke hatt tid til å stifte familie i tide. Jeg føler at jeg gikk verdens lengste og mest kostbare omvei for å ende opp på start. Venninner tjener nærmere millionen, får bonuser og har gode ordninger med kun  it- bachelorgrader! Til og med de som ga blaffen i skolen, har fått seg gode jobber og familie. 

Jeg har vært så dum og har kjørt meg så fast. Jeg har så snever og lav kompetanse etter alle disse årene i arbeidslivet at ieg ikke får napp på noen interessante jobber, og dessuten er det ingen som ønsker meg inn i varmen med så lavt snitt fra studiene

Jeg er for gammel til å ta en helt ny grad. 

Skal jeg prøve å stifte familie på de få årene jeg har igjen av fertilitet eller skal jeg bruke tiden på å ta en MBA eller et årsstdium innen noe ettertraktet for å friske opp mattekunnskaper å ikke fremstå slm en taper ved jobbsøking?

Eller skal jeg gi alt for å jobbe med noe gøy som feks " rekrutterer" eller starte noe selv?

Jeg orker snart ikke en dag til med repetetive og hjernedøde oppgaver.

Ikke noe galt sagt om vaskejobber. Det dumme er å måtte ta den jobben uten å ønske den, fordi man ikke kan bruke studiene til noe.

 

 

Anonymkode: 1c697...09b

Venninna mi begynte på en bachelor da hun var 52. Det der "for gammel for" må du legge fra deg. 

Anonymkode: ca61a...abc

[AnonymBruker]

Lønnesirup01 skrev (15 timer siden):

Jeg har gått på skole med noen jenter som deg. De jager og jager, og vet aldri helt hva de jager etter. De søker utelukkende på studier som har høy poengkvote, og gjerne ulike studier som ikke har noe annet felles enn at de er prestisjestudier. De er permanent stresset, og tar nederlagene som store sorger.

Ofte virker det som om det er noe hjemmefra - et lavt selvbilde etter en kjip oppvekst, en følelse av å aldri kunne konkurrere med feminine og populære jenter og måtte bevise seg som ekstra smarte, eller kanskje en lite tilstedeværende far som favoriserte deres storebror. Noe er det i hvert fall, som gjør at de føler at de ikke har noen egenverdi utover det de kan sette på CVen. Og dagens samfunn egger jo jenter ytterligere til dette, fordi alle skal være selvstendige og dyktige og smarte, og kompensere for tidligere generasjoners manglende muligheter.

Misforstå meg rett - det er viktig å bruke hodet og ha en jobb som utfordrer en litt, men et godt liv er satt sammen av mange faktorer, og for de fleste er det en kombinasjon av karriere, fritid, reise, hobby, venner og kanskje en kjæreste. Ikke minst - de spennende jobbene gis til kandidater som viser engasjement, sosiale egenskaper og litt ekstra "street smart". 

Jeg tror det er vel verdt det for deg å sette deg ned og snakke med noen - psykolog, terapeut eller hva det skulle være - og nøste opp i hva du egentlig ønsker for deg selv og hvordan et godt liv ser ut for deg.

Er du født i 01? Du virker veldig reflektert til å være bare 19 år! Hva studerer du? Eller vil studere?

Tenker du at karakterer ikke er så viktig for jobb men heller personlighet og andre ting man har gjort?

Anonymkode: 78b1f...fc9

[AnonymBruker]

Orket ikke lese hele, men ærlig talt, de fleste tar jo en master nå. Det betyr jo ikke at man ofret alt. Jeg tok også en krevende 5årig utdannelse (tannlege), men fikk da mann og to barn likevel. Det er sjelden en jobb bare er gøy, og særlig første jobben er jo gjerne noe man tar for å få en fot innenfor/noe på CVn. Fokuser på det sosiale livet nå, jobben er ikke alt. Gå på date, ta opp hobbyer. Sett pris på at helsa er god. Dersom du fortsatt er misfornøyd med jobben etter du har fått mann og barn, og levd litt, kan du vurdere ny utdannelse. Hvis du hopper rett på dette nå, vil du nok hvertfall føle at du ofrer alt annet i livet for å få en jobb du liker bedre...

Anonymkode: 308f1...21f

[Nuith]

Du spør "skal jeg få barn eller videreutdanning"?

 

Er du i en posisjon der barn er noe du lett kan få - altså at du har en egnet partner som også ønsker barn?

Isåfall: få barn! Ikke bare gir det deg et helt nytt syn på livet og hvorfor du jobber (nå jobber du plutselig for lønna, ikke fordi det er en spennende jobb!), du kommer helt sikkert til å sette mer pris på en kontorjobb med kaffekoppen når du kommer tilbake i jobb, og du kommer til å få en lang pause fra arbeidslivet. To tette, så er du borte i mer enn ett år av de to neste årene. Barn er også en strålende unnskyldning for å bytte beite jobbmessig, spesielt om du vil søke på noe du egentlig er overkvalifisert til. "Trenger en jobb med mer forutsigbar arbeidstid/mer hjemmekontor/kortere reisetid/mer flexitid/whatever" fordi du tross alt har små barn hjemme. 

Og så er det helt ok å ta en videreutdanning når du er 40, kjenner mange som har gjort det. Men kjenner veldig få som har begynt på første barnet når de var godt over 40. Så ta barna først. 

 

[Cessa74]

Kjære deg. Det er da aldri forsent å endre ting. Kjenn på magefølelsen din. Og tenk etter; hva villde DU sagt/rådet en venninne om hun var i nøyaktig din situasjon? Hva ville du oppriktig rådet henne til da? For ofte har man faktisk svaret selv -bare man kjenner dypt nok etter. Livet går fort og plutselig er det over. Bruk det klokt -dvs ikke la penger og status være viktig. Finn en jobb som gjør DEG glad. Som gir mening og energi. om det så er å jobbe langt unna din utdanning og kanskje langt "under" det en med din utdannelse gjør. Liker du å jobbe med mennesekr -ja så finn en jobb hvor det er aktuelt. Er du teknisk anlagt -så søk innenfor det osv. Dropp jaget -dropp å sammenligne deg med andre og hva andre har. Du er deg. Og om du drømmer om barn -så bør du jakte den drømmen aktivt. Som sagt: svaret ligger hos deg selv -men at du bør gjrøe noen endringer snarest er det ingen tvil om..

Masse lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Bra jobba, du skal være stolt av deg selv som har gjennomført studiet.

Men ikke mer skole nå! Høres ut som du trenger å dra på date/finne deg en kjæreste/planlegge barn og familie/finne deg en koselig hobby eller skaffe deg en katt + bytte jobb selvsagt. Det er jo ikke meninga at du skal gå rundt å ha det sånn der.

Anonymkode: 1e914...78e