Svigerinna mi er 29 og vellykka, jeg er 39 og mislykka

[AnonymBruker]

Jeg er 39 år og har slitt store deler av livet. Ting har ikke gått min vei og jeg føler meg så mislykka. Akkurat nå holder jeg på å bli uføretrygded og har vært langt nede i mange år. 

Så har broren min, som er 4 år eldre enn meg, funnet seg en dame som er 29 år. Hun er så ung og pen og flink og har god utdannelse og er så vellykka på alle måter, og nå har vi nettopp fått vite at hun er gravid, og at de skal gifte seg neste år før barnet blir født. Jeg er glad for de, men jeg føler meg så utrolig mislykka... Jeg komme aldri til å oppleve å få meg kjæreste, å gifte meg eller å få barn. Blir 40 neste år og lever veldig isolert pga sykdom og problemer... Har ingen venner heller. Har 2 hunder som gir meg stor glede. Tror jeg ikke hadde klart å leve uten de. 

Familien generelt har ikke mye tid til meg og vi har et dårlig forhold, og de har liten forståelse for psykisk helse. 

Jeg håper hver dag at hundene dør så jeg også kan dø...for jeg kan ikke dø før dem da de er avhengig av meg... 

Skulle ønske jeg hadde noen i livet også, om bare en liten stund... 

Anonymkode: a5151...0f2

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal snakke med fastlegen din, og få noen å snakke med. Hvis du har et reelt ønske om å dø, så må du si det også.

Jeg forstår bakgrunnen for alle dine tanker, men vet at man kan leve et svært godt, og helt normalt liv også i den situasjonen du er i. Men man trenger ofte litt hjelp til å sortere hva som er viktig. Følelsen av å være mislykket er vond, men den kommer til oss alle med jevne mellomrom. Også svigerinnen din. 

Det kan også virke som om oppveksten din og familieforholdene gjør deg ekstra sårbar, og det kan en psykolog eller samtalepartner også hjelpe deg å sortere. 

Anonymkode: 107ac...6d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er 39 år og har slitt store deler av livet. Ting har ikke gått min vei og jeg føler meg så mislykka. Akkurat nå holder jeg på å bli uføretrygded og har vært langt nede i mange år. 

Så har broren min, som er 4 år eldre enn meg, funnet seg en dame som er 29 år. Hun er så ung og pen og flink og har god utdannelse og er så vellykka på alle måter, og nå har vi nettopp fått vite at hun er gravid, og at de skal gifte seg neste år før barnet blir født. Jeg er glad for de, men jeg føler meg så utrolig mislykka... Jeg komme aldri til å oppleve å få meg kjæreste, å gifte meg eller å få barn. Blir 40 neste år og lever veldig isolert pga sykdom og problemer... Har ingen venner heller. Har 2 hunder som gir meg stor glede. Tror jeg ikke hadde klart å leve uten de. 

Familien generelt har ikke mye tid til meg og vi har et dårlig forhold, og de har liten forståelse for psykisk helse. 

Jeg håper hver dag at hundene dør så jeg også kan dø...for jeg kan ikke dø før dem da de er avhengig av meg... 

Skulle ønske jeg hadde noen i livet også, om bare en liten stund... 

Anonymkode: a5151...0f2

Tror egentlig ikke du er deprimert, bare veldig ensom og ulykkelig. Tenker at du må finne en måte å få brukt ressursene dine på, slik at du får mestring. Frivillig innsats pleier å hjelpe. Ta kontakt med røde kors eller frivillighetssentralen. Uten mestring, ingen menneske. 
 

Synes også du skal minimere kontakten med svigerinna di. Uansett årsak, er det ikke sunt å omgi seg med mennesker som får en til å føle seg dårlig og som gir deg den dårlige mestringsfølelsen. Så kan man argumentere med at «hun må ikke bry seg, hun må heve seg over det, alle har sitt etc». Likevel føler du det du føler, noe som jeg tenker er helt innafor. Det ER urettferdig og trist å se på at andre mestrer noe så inn igranskauen, mens en selv føler seg underlegen. Hold deg borte så mye du kan. 
 

gå også til behandling, og ikke gi deg før du har fått det bedre. Ikke aksepter uten videre at « slik skal du alltid ha det».. Let videre og videre helt til du får noe som funker. 

Anonymkode: 79557...7a8

[AnonymBruker]

Sitat

Jeg håper hver dag at hundene dør så jeg også kan dø...for jeg kan ikke dø før dem da de er avhengig av meg... 

For en trist tanke  minker veldig om min mentale helse for noen år siden.. 

ts ❤ det er hjelp å få. Søk hjelp. Snakk med legen din, få en henvisning til psykolog. Du må lære deg noen nye verktøy for å elske deg selv, og ikke sammenligne deg med andre. Det var først da jeg lærte å være glad i meg selv, at ting løsnet på andre plan. Og jeg er så glad for at jeg holdt ut, for å se hva livet har å by på. 

nå er jo ikke dette den enkleste tiden å være alene på. Men når ting løsner litt opp igjen, har du mulighet til å melde deg på en hobby av noe slag? Møte litt fler folk? Kanskje du kan skape noen nye relasjoner, og vennskap? ❤

Anonymkode: 7e3ad...a70

[AnonymBruker]

Hva med å snu tankene helt? Vet at dette må være vanskelig altså TS, men gjerne verd ett forsøk?

Forstår du har slitt med mye psykisk sykdom og delvis pga det mistet endel kontakt med familien. Du sier du føler deg mislykket og at livet går forbi deg, og at den eneste gleden du har er hundene. 
 

Nå skal du bli tante💕 og hva med å bruke tiden fremover til å prøve å lage gode relasjoner med familien igjen. Bli kjent med 29 åringen og prøv å se hva dere har til felles. Ikke la dine psykiske utfordringer stå i senter i kontakten med familien. De er ikke hele deg og du har helt sikker mange kvaliteter som fort kan bli overskygget av sykdomssnakk. Vet at mange familieforhold blir dårlige av at man deler utfordringer i hver samtale (også somatisk sykdom), prøv å snakke om hundene, en tv-serie du liker, spør de andre om hvordan de har det m.m. Kanskje dette kan være snupunktet ditt slik at du får ett liv du kan nyte 🌸

Anonymkode: 46ed6...6a5

[Gjest WhisperingWind]

Ok. 

Så er du 39 år og har ikke mann eller barn. Du er ikke alene om det. 

Men du får nå en nevø eller niese du kan skjemme bort, kose med, passe på og bli den beste tanten ever til. 

Du elsker hunder. Det er MANGE som trenger hjelp med hundene sine. 

Hva med å tilby deg som hundepasser og gå turer med andre sine hunder? Lett tjente ekstra penger, masse tur og frisk luft og du gjør noe du elsker, du er omringet av hunder. 

Ja, livet er surt, brutalt og urettferdig. 

Men det er da man må ta et valg for seg selv. Synke sammen og ha det jævlig eller gå inn i seg selv og snu på flisen og tenke på hva muligheter en har med de kortene man har fått tildelt. 

Du burde også oppsøke psykolog om du allerede ikke gjør det. 

Det er godt å ha en objektiv person der som kan gi deg verktøyet du trenger for å komme deg igjennom denne livesendingen. 

[AnonymBruker]

Hun og alle andre kan og bli syke når som helst, det handler ikke om å være mislykka/vellykket.

Jeg var på hennes sted på den alderen, i din alder ligger jeg isolert og alene på et rom uten å klare kontakt med familie og venner.

Livet skjer, og det handler ikke om vellykkethet.

Du må ta tak i DIN situasjon. Og jo, du kan få bedring og hjelp. 

Anonymkode: 72c93...d5d

[AnonymBruker]

Du må absolutt kontakte fastlegen din og be om henvisning for å få noen profesjonelle å snakke med.

Du må først fokusere på å få det bra med deg selv, før du kan tenke på å få deg en kjæreste.

En kjæreste vil nok også bli mer tiltrukket av en person med en viss selvtillit, noe det ser ut til at du må jobbe med.

Jeg må bare nevne at jeg ikke sier dette for å være slem, men det er en del mennesker som trenger å først få det godt med seg selv først, være seg selv nok, om du forstår. Du er ikke den eneste som har det slik, men du må ha fokus på deg selv.

Jeg tror du må være glad for at du har hunder, for jeg tror at dyr kan være med på å gi folk mer livsglede. Jeg synes du er heldig som har muligheten til å ha dyr. Det har ikke vi, siden vi leier.

Frem til du får time hos en psykolog: Prøv å gå på tur med hundene i til sammen minst en halv time hver dag, når det er sol ute! Det trengs, og spesielt for å forhindre depresjon!

❤️ 

 

Anonymkode: 18a0b...d35

[Cyndaquil]

Det er ikke for sent å få barn 😊 dra til Danmark å få donorsæd . Så kan du få ditt eget barn å ha din egne lille familie .

[AnonymBruker]

TS, det er mange som opplever at livet ikke går som ønsket og som sliter med ulike ting. Det er hjelp å få. Kontakt legen, hvis du har mulighet så dra på hundekurs og møt folk. Du er ikke alene. ❤️

Anonymkode: aa33e...4e4

[AnonymBruker]

Se på det sånn: En dame på 29 som finner seg en mann på 43, er strengt tatt ikke veldig heldig. Hvorfor har hun ikke sjans på en på egen alder? 

Anonymkode: 2465c...413

[AnonymBruker]

Hei, jeg er som deg. Jeg er heller ikke  "vellykket"  med høy utdannelse eller er ung og vakker med mann og barn. Jeg har slitt mye med angst og lærevansker og har en vond barndom med mye mobbing. Har desv dyskalkuli og lesevansker (leser sakte) og ble kalt for dum og av min mor som selv manglet utdannelse.  Har fått kronisk hodepine og migrene som resultat av all trakassering og mobbing og er uføretrygdet idag.  Det var heller ingen hjelp å få på 70 tallet da jeg var et lite barn. Man ble bare sett på som et mindre begavet barn.  I Ungdommen var jeg ensom, isolert og uten venner. Hadde ingen mulighet til å gå ut å treffe gutter siden jeg manglet venninner. Var for sjenert og hadde dessuten en haug med komplekser og mindrevedighetsfølelse og mye angst for andre mennesker. Så livet som ungdom og ung voksen var et trist og ensomt liv. Men livet har snudd med årene og er blitt en del bedre. Depresjonene og angsten har sakte dødd bort. Og jeg har først fått noen få venner i godt voksen alder. Plutselig oppdaget jeg at jeg ikke var alene om å slite og ha det vanskelig. Men at mange andre også hadde det vanskelig. Det som har hjulpet meg med å komme meg ut av depresjoner og isolasjon er å engasjere meg i å hjelpe andre. Delta i frivillig arbeid og gå på turer. Livet er ikke bare det du kan se med øynene. Livet er også åndelig. Å fokusere på det gode og å gjøre godt og be hver dag er en god medisin mot mørke og depressive tanker. Å ha rett fokus er mye viktigere enn å være vellykket.  Livet er bare en kort reise , å være vellykket og pen hjelper ikke i den store sammenhengen når vi eldes og skal dø og stå til ansvar for alt vi har gjort og sagt i livet. Det er ikke alle våre svakheter og handikapp som avgjør om vi kan få et godt liv men hvordan vi velger å takle det. Og gjøre det lille vi kan. Husk at det er mange andre som er i akkurat lignende situasjon som deg og meg. La oss stå sammen om å gjøre det gode og hjelpe hverandre også i de nære ting. Klem fra meg.

Anonymkode: 6fc2a...4b5

[AnonymBruker]

Det er akkurat det. Alle har noen. Leser stadig vekk om folk som også sliter med angst, depresjon, isolasjon, ensomhet, ingen venner, 

Men så kommer det frem at de har kjæreste, barn, osv... 

Svigerinna mi og jeg passer ikke helt sammen. Føler vi er på 2 helt forskjellige steder i livet. Hun er jo lykkerus og forventer at jeg skal være like lykkelig som henne. Jeg klarer ikke føle hennes lykke, og føler meg pressa da jeg har nok med meg selv. 

Hun virker ikke å forstå psykisk helse så godt for det virker som hun irriterer seg på meg. At det ikke er så ille med meg som det egentlig er. Hun sier hun har angst hun også, men hun har mange bekjentskaper og noen nære, gode nære venner, og har klart å studere medisin, ble ferdig i sommer, og har et godt forhold til sin familie. Ja, hun har sikkert angst, men hun har fått til mye for det.

Jeg leier jeg også, men det er lov å ha hund.

Er mange som finner seg noen som er eldre eller yngre enn seg selv, så det har ikke noe å si. Problemet er at jeg sammenligner meg med henne og det er vondt. Føler meg mindre verdig, og hun er kul og populær og alle syns hun er så pen og flott og smart. 

Meg ser alle surt på og ned på. Jeg er bare noe dritt... 

Anonymkode: a5151...0f2

[AnonymBruker]

Ikke gjør henne til dem slemme bare fordi hun har vært heldigere i livet enn deg

Anonymkode: 78a9e...098

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ikke gjør henne til dem slemme bare fordi hun har vært heldigere i livet enn deg

Anonymkode: 78a9e...098

Gjør jeg det da?

Jeg syns hun kan respektere meg også, for hun har null forståelse for min situasjon. 

Anonymkode: a5151...0f2

[AnonymBruker]

Jeg kan si det at alle har sine ting å bære uansett hvordan man fremstår.

har selv akkurat blitt 30 å kan vel virke «vellykka».

har ikke noe fancy utdannelse men god og trygg jobb, mann , barn på vei, hus, er pen og er opptatt av utsende. Det du ikke ser er at jeg har tidligere slitt med angst i flere år, både sosial og panikk, har vært i voldelig forhold tidligere som har ødelagt meg på mange måter, Har vært dypt deprimert så pass ar jeg omtrent ikke kunne bevege meg, har en sykdom som aldri vil gå bort og kan smitte andre og er veldig stigmatisert, og omtrent ingen nære venner selv km jeg har noen venner.osv osv

 

misforstå meg rett jeg har det fint og er lykkelig , men det er mer som gjemmer seg bak masken.
 

så vær deg selv! Om jeg hadde vært hun 29 åringen så hadde jeg gledelig blitt venn med deg uten å se ned på deg pga din situasjon

Anonymkode: 80ffb...1ee

[AnonymBruker]

Syns dere andre at jeg er slem eller gjør henne til den slemme? 

Det som er vanskelig for meg er at jeg er midt i en sorg over å bli 40 neste år og å ikke ha noe på plass, også skal jeg i bryllup neste år da jeg er 40 og føle meg dum for å være så mislykka og stygg. Tydeligvis er jeg slem som sørger og tenker sånn? Eller at jeg fremstiller henne som slem for at jeg sliter? 

Hun kan gjøre akkurat det hun vil, men jeg klarer ikke involvere meg sånn inn i graviditet og bryllup. Jeg hadde heller aldri forventet at noen som var dårligere stilt enn meg skulle involvere seg i min lykke. 

Hun kan godt spørre meg om råd, men har ingen råd å komme med rundt graviditet og bryllup da jeg aldri har hatt et forhold engang. 

Anonymkode: a5151...0f2

[AnonymBruker]

Det værste er når bedrevitnede mennesker kommer med velmenende råd til hva jeg kan gjøre med livet mitt, for de har selv slitt og funnet noe som funket for de. Men det betyr ikke at det funker for meg. 

Eller de som bare kan endre tankegang eller har de rette verttøyene for å mestre livet og ser ned på meg som svak... Det er jo bare å gjøre sånn... 

Jeg venter på å komme til psykiater gjennom dps i håp om å få hjelp til å mestre livet eller finne ut hva som er galt med meg. Lurer på om jeg er borderline. 

Anonymkode: a5151...0f2

[AnonymBruker]

svigerinna di kan jo ikke betegne seg som vellykket, når hun har ei mislykket svigersøster.

Anonymkode: 7612d...81f

[AnonymBruker]

Jeg syntes du virker selvsentrert. 

Hvis hun skal vise forståelse for din situasjon, så bør du også vise forståelse for hennes. Krever du at hun skal føle medlidenhet for deg, så bør også glede deg på hennes vegne. Det er en toveisgate. 

Anonymkode: eae6c...b29