Blir lite prioritert, når er det nok?

[AnonymBruker]

Er gift på ørtende året med flere barn inne i bildet. Det har vært gjentakende i mange år nå at mannen ikke har prioritert meg og barna, men heller dyrket egne interesser. Vi har hatt mye å gjøre i huset så har gått endel tid til det - som selvfølgelig også har gagnet meg. Men det det har gått mest tid til, er å hjelpe venner med ting, overtid, egne interesser osv både enkelte hverdager og enkelte helger. Det har ført til at det ofte er bare meg og barna hjemme på ettermiddager og helger. Barna er forøvrig i småskolealder.

 

Har flere ganger spurt om vi skal finne på noe sammen i helgene, feks turer og andre småting. Det blir sjelden noe av, og skal vi gjøre noe blir det ofte til at jeg og barna gjør det alene. Det gjelder både ting i hverdag, helger og ferier. Vi har få felles interesser, men vi har det veldig fint sammen. Vi stoler og er trygge på hverandre, er bestevenner og har det generelt fint sammen. Men kjenner jeg begynner å bli lei av å hele tiden vente på å bli prioritert. Har tatt mange samtaler med han om han prioriteringer, men forbedringer varer kun i kort tid før ting faller tilbake til normalen. 

 

Skal man bare godta at det kommer til å være sånn? Hvor lenge skal man eventuelt prøve på en forbedring før man avslutter og går videre? Til tider tenker jeg i alle fall at det må være bedre å være alene, uten å ha forventninger og forhåpninger som ikke blir møtt. Men det er jo et endelig valg, og så mange ting som må tas i vurdering at det er ikke lett. Har forøvrig flere venner som sier at de aldri hadde orket min situasjon, og det har også bidratt til at jeg er i tankeboksen. 

 

 

Anonymkode: 4b819...4be

[AnonymBruker]

Ord betyr ingenting for slike mennesker så å snakke med dem er meningsløst.

Kan ikke fylle en sil, som de sier, og man blir naturligvis lei av å forsøke. Vannet blir jo verdiløst og fullstendig bortkastet, så egenverdien bare visner bort pga sin egen stahet og valg en tar.

Hva er vitsen? Er ikke livet kort og jævlig nok fra før av, så man bør velge å investere i mer negativt som tynger en ned?

 

Og selvfølgelig bør du godta at det bare er sånn, noen mennesker forandrer seg aldri. Hvert fall ikke før de er lei av sin egen dritt, og så lenge du gjør som de vil så blir de aldri det.

Anonymkode: ade83...c65

[AnonymBruker]

Takk for svar! Ble litt overrasket, trodde jeg skulle få negativt svar. Font forsåvidt å høre at mine tanker om at nok er nok ikke er helt på viddene.

 

Flere som har innspill? Hovedgreia er at jeg blir sittende mye alene med alt..

Anonymkode: 4b819...4be

[AnonymBruker]

Du vil oppleve mindre belastning når du er alene enn med en sånn person.

Anonymkode: ade83...c65

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for svar! Ble litt overrasket, trodde jeg skulle få negativt svar. Font forsåvidt å høre at mine tanker om at nok er nok ikke er helt på viddene.

 

Flere som har innspill? Hovedgreia er at jeg blir sittende mye alene med alt..

Anonymkode: 4b819...4be

Hvor mye mer enn deg tjener han, siden du har kvaler med å ta valget? 

Anonymkode: 6c26c...a4b

[Lønnesirup01]

Du sier dere er "bestevenner", men det høres jo ikke akkurat slik ut, slik du beskriver situasjonen... Tvert imot, vil jeg si. Litt avhengig av hva man legger i bestevenner. 

Hva gjorde dere sammen før dere fikk barn? Er hovedproblemet at han ikke prioriterer deg, eller barna? Eller anser du deg og barna som en "enhet"?

Ting vil jo endre seg med barn i bildet, og veldig mange aktiviteter som er barnevennlige er ikke direkte spennende for voksne, men iblant må man bite det i seg. Likevel synes jeg det er greit å sette barna med egne aktiviteter og ha noen voksensamtaler - i disse dager skjer veldig mye på barnas premisser, og det er helt greit for barna å kjede seg eller måtte underholde seg selv.

[AnonymBruker]

Bare spør deg selv "Har denne personen egentlig gjort noe som tilsier at de fortjener min kjærlighet?"

Hvis ikke, trenger du ikke å tenke på de engang.

Anonymkode: ade83...c65

[AnonymBruker]

Hadde det sånn i MANGE år. Fant meg i det alt for lenge,  og mista meg sjøl fullstendig. Endte opp med å møte veggen skikkelig. Vurderte mange ganger å gå, for det å snakke med ham var fånyttes.. Utgangen av det hele ble at han avsluttet ekteskapet, fordi jeg var blitt så sur (evt utslitt) og vanskelig å nå inn til.

 

Jeg ble letta da han avslutta det. Det var som om noen fjernet fotlenka mi. Har nå bodd alene en stund, og begynner endelig å finne igjen meg selv. Jeg har et helt annet liv nå, i positiv forstand.

 

Han derimot sliter. Han er ikke vant til å måtte ta seg av barna, og ringer meg konstant for å spørre hvordan han skal gjøre helt dagligdagse ting. Og forventer at jeg skal fortelle ham hvordan man skal være en forelder. 

 

Jeg kjenner at jeg angrer på at jeg ikke tok steget og gikk for mange år siden. 

 

Barna har også uttrykt at de har det bedre nå som vi er skilt. 

 

Min erfaring er at i en slik situasjon, er det bare en vei ut av det. Men du må selv føle på hva du synes er riktig.  Innerst inne vet du det kanskje allerede også..  lykke til, uansett hva du velger.

Anonymkode: 14d1f...e95

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

men vi har det veldig fint sammen

Hvis dere hadde hatt det fint sammen så hadde du ikke laget denne tråden.

Mannen din prioriterer deg ikke fordi han ikke ønsker å prioritere deg. Hadde han ønsket det så hadde han gjort det. Gir det deg egentlig noe om han blir med på ting fordi du har presset han til det?

Innse at han ikke har lyst til å engasjere seg mer og handle deretter. Se helt egoistisk på hva som er i din interesse framover. Er det nyttigere å holde sammen av praktiske grunner, så gjør det. Har du det bedre alene så går du for det. Men forhold deg til realitetene i stedet for ønsketenkning.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvor mye mer enn deg tjener han, siden du har kvaler med å ta valget? 

Anonymkode: 6c26c...a4b

Vi har separat økonomi så ikke fullstendig oversikt, men tror jeg tjener ca. det samme som han per mnd. Evt noen tusenlapper mer.

Anonymkode: 4b819...4be

[AnonymBruker]

Lønnesirup01 skrev (1 time siden):

Du sier dere er "bestevenner", men det høres jo ikke akkurat slik ut, slik du beskriver situasjonen... Tvert imot, vil jeg si. Litt avhengig av hva man legger i bestevenner. 

Hva gjorde dere sammen før dere fikk barn? Er hovedproblemet at han ikke prioriterer deg, eller barna? Eller anser du deg og barna som en "enhet"?

Ting vil jo endre seg med barn i bildet, og veldig mange aktiviteter som er barnevennlige er ikke direkte spennende for voksne, men iblant må man bite det i seg. Likevel synes jeg det er greit å sette barna med egne aktiviteter og ha noen voksensamtaler - i disse dager skjer veldig mye på barnas premisser, og det er helt greit for barna å kjede seg eller måtte underholde seg selv.

Nei kanskje ikke.. Men han er en av de få jeg føler jeg kan være fullstendig med selv med, si absolutt alt til osv. Vi var ganske unge da vi fikk første, var kun 20 år.  Så var ikke kommet ordentlig i gang med voksenlivet og de forpliktelsene det innebar. Tiden før barn gikk til å være med venner en god del og farte rundt på besøk. Litt fester osv.  

 

Problemet vil jeg jo si er at han verken prioriterer meg eller barna, begge deler er jo like ille. Men egoistisk nok at jeg begynt å få nok på egne vegne. Han gjør egentlig veldig lite med oss utenom å være hjemme å se på tv. Har campingplass, dit nekter han å være med. Har forespurt turer i skog og mark, lite interessant.

Tok opp ista at vi gjorde så lite sammen, og at jeg gjerne ville vi skulle gjøre mer. Foreslo at vi kunne grille i Bålpanna ute omså. "Kanskje, vi får se" var svaret. Regner med det ikke blir noe av hvis jeg ikke handler inn og er pådriver. 

Anonymkode: 4b819...4be

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (24 minutter siden):

Hvis dere hadde hatt det fint sammen så hadde du ikke laget denne tråden.

Mannen din prioriterer deg ikke fordi han ikke ønsker å prioritere deg. Hadde han ønsket det så hadde han gjort det. Gir det deg egentlig noe om han blir med på ting fordi du har presset han til det?

Innse at han ikke har lyst til å engasjere seg mer og handle deretter. Se helt egoistisk på hva som er i din interesse framover. Er det nyttigere å holde sammen av praktiske grunner, så gjør det. Har du det bedre alene så går du for det. Men forhold deg til realitetene i stedet for ønsketenkning.

Nei, du har kanskje rett i det. Tror han er endel borte fordi det kan være strevsomt med barna muligens. To av barna er det litt ekstra med. 

 

Er akkurat det jeg også tenker. Har tatt utallige prater for å forsøke å oppnå en forbedring. Men så tenker jeg jo også at jeg vil ha en mann som er med oss fordi han selv ønsker det, ikke fordi han føler han må.. 

 

Det vi bruker å gjøre sammen er å ha filmkvelder. Men vil mer enn det. Er ikke storkrevende, for min del er det nok at han også tar initiativ til å finne på ting. Noe så enkelt som turer i skogen, grilling, camping og slike ting.

Anonymkode: 4b819...4be

[AnonymBruker]

Du må begynne å overlate mer ansvarlig for barna til ham. Gjør deg selv bissi. Hver fredag går du på gym/spa/cafe etc og er rett og slett ikke hjemme. Du kan også stå opp tidlig og forlate huset en dag du ikke jobber. Hvis du syns det virker slemt, bare tenk på hvor brå overgangen blir for ham når dere går fra hverandre og han skal ha barna aleine hele dagen på sine dager. 

Anonymkode: 55a04...758

[PM75]

Kan det være verdt et skikkelig forsøk hvor du slutter å spørre om han vil gjøre ting & heller kreve at han blir med? Kanskje han da ser hva han går glipp av når han ikke er sammen med sin fine familie. 

[Gjest andysowhat]

Det her høres meg som et klassisk problem med agreeable/disagreeable personlighetstypen. Det høres ut som at du TS er en veldig agreeable person. Altså du finner deg i mye rart. 

Det mest vanlige problemet agreeable mennesker har er at de blir fort bitter, fylt med avsky, skam, resentful, og andre lignende følelser. Noe som kan fort gå på selvfølelse osv fort.
 

Hovedgrunnen for disse følelsene er at agreeable traiten har en tendens til å få en person til å ikke følge sin egen drøm. Eller sine egne drømmer. Jeg syns du nevner noen enkle drømmer som at forventninger og håp ikke blir møtt. Da har vi kommet full sirkel igjen, siden du er en agreeable person, så betyr det at du finner deg i mye rart. Men akkurat dette med drømmer, om en aksepterer at drømmene sine blir fylt, så ender en fort opp som bitter. Så selv om agreeable mennesker er ellers fredfulle og er veldig flink til å ofre seg for velheten til samfunnet så har de en tendens til å ikke slåss for seg selv.

Så jeg vil si at det er et dualitets problem her. Du sliter med å ta tak og oppfylle drømmene dine. Det at du bare spør, og forventer at drømmene dine blir oppfylt er feil. Det er bare du som vet hva dine drømmer er. Dine drømmer er i ditt hode og det er bare du som kjenner hvor sterke de er. (Med mindre mannen din er tanke leser.)

Den andre feilen ligger så klart hos mannen din. Jeg syns at han er ja det motsatte altså disagreeable. Så problemet med å være disagreeable er at de er mer interessert i å krangle å være uenig enn å være samarbeidsvillig. Det er veldig enkelt å bli sint, irritert og ønske å fjerne slike mennesker fra livet. Men det er veldig fint å ha disagreeable mennesker vis de selv, eller at du kan bruke hans evner for å sloss for deg og din familie. Det å ha en disagreeable person på sin side som er villig til å sloss for sin sak er svært nyttig. De er naturlig uenig. 

I dette tilfellet tror jeg du burde bruke din disagreeable mann og kreve at han tar ansvar for familien og sine livsvalg. Samt, kan du kreve at han skal lære deg hvordan du kan bli mer disagreeable slik at du kan stå opp for dine drømmer. Det er et virkelig stort problem at dine drømmer ikke blir oppfylt. Men gubben din er den perfekte person til å hjelpe deg, og en dag tar du nok innersvingen på han også  

Det du burde gi han tilbake er komplimenter, si at ting er bedre og takke for at han er ansvarsfull og sloss for familien (og ikke bare for seg selv.). Det er ingenting som er vakrere enn en glad kone. Jeg skal ikke tro at han er så annerledes heller. 

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en litt ekstem variant av et vanlig problem: mannen mener at hus og barn er kvinnens ansvar. De fleste menn kan hjelpe til, men i deres øyne er det nettopp det: de hjelper kvinnen. De tar ikke sin naturlige del. Og om de ikke gjør det de skal, så gjør damen det. 

Vi hadde en mild variant av dette. Det som funket, var en lang samtale om ansvar og arbeid. Problemet er nemlig sammensatt. En del er at han ikke vet hvor mye du gjør. Min mann visste at jeg stort sett ryddet kjøkken, men han visste ikke at det er snakk om tre fulle oppvaskmaskiner hver dag. Da er det en dråpe i havet at han tar den ene søndag formiddag, når han "hjelper meg". Han vet heller ikke at det går vaskemaskiner hver dag. Både håndklær og vanslig klær. Hver dag (tre barn, treninger og gym mange ganger i uka). Han vet ikke at dusjforhenget vaskes jevnlig, eller at kjøleskapet vaskes. Alt dette må konkretiseres. Anbefaler å skrive ned hva som gjøres og hvor ofte, i en måned.

En annen ting er at han tenker at det er du som har ansvaret. Det betyr at vi som damer sitter med det mentale ansvaret selv om mannen skal gjøre noen oppgaver. Man må minne på, passe på, sjekke at ting er gjort. Da er det faktisk ikke så mye hjelp i at de gjør den lille tingen. 

Når min mann hadde fått oversikt over alt som gjøres, snakket vi om fordeling. Jeg forklarte at når han påtar seg noe, må jeg stole på at det blir gjort. Slippe å passe på. Slippe å minne ham på det. Og jeg må samtidig godt at tingene ikke nødvendigvis blir gjort helt på samme måte som jeg gjør det. Hvis han ikke klarer å huske det, må han ha påminnelse på mobilen eller noe. 

Dere har også små barn i ligningen her. Default må være at begge er hjemme og har like mye ansvar for dem. Dersom en av dere skal ut, må det avklares. Og begge bør ut av huset alene omtrent like mye. Selv om du kanskje er introvert og helst vil være hjemme, er det faktisk best for relasjonen mellom far og barn at du er litt borte. Barna er vant til å gå til deg, og da er det vanskelig for far å ta noe av ansvaret. Fedre som ikke er vant til å ta seg av barna, føler seg også ofte overvåket av mor som skal "passe på at alt blir rett". Her må far steppe opp, og mor må faktisk steppe litt ned. Gi ham rom for å lære. 
Gå tur, gå i svømmehallen, treff venninner, gå på kafe eller på biblioteket. Hvis du stort sett er hjemme, må du lære å si "spør pappa" og "det kan pappa gjøre". 

Det er veldig vanskelig å komme ut av et spor på denne måten, men det er mulig. Det krever bare en enorm vilje fra begge. Hele mentaliteten hans må endres, og det tar tid. Alternativet er å gå. 

Anonymkode: 2fdd6...552

[AnonymBruker]

Det høres veldig ensomt ut i den tosomheten 💔

Nesten som du er single, men har alikevel en forpliktelse, så du kan jo ikke treffe noen nye heller.

Anonymkode: 02be2...26a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dette høres ut som en litt ekstem variant av et vanlig problem: mannen mener at hus og barn er kvinnens ansvar. De fleste menn kan hjelpe til, men i deres øyne er det nettopp det: de hjelper kvinnen. De tar ikke sin naturlige del. Og om de ikke gjør det de skal, så gjør damen det. 

Vi hadde en mild variant av dette. Det som funket, var en lang samtale om ansvar og arbeid. Problemet er nemlig sammensatt. En del er at han ikke vet hvor mye du gjør. Min mann visste at jeg stort sett ryddet kjøkken, men han visste ikke at det er snakk om tre fulle oppvaskmaskiner hver dag. Da er det en dråpe i havet at han tar den ene søndag formiddag, når han "hjelper meg". Han vet heller ikke at det går vaskemaskiner hver dag. Både håndklær og vanslig klær. Hver dag (tre barn, treninger og gym mange ganger i uka). Han vet ikke at dusjforhenget vaskes jevnlig, eller at kjøleskapet vaskes. Alt dette må konkretiseres. Anbefaler å skrive ned hva som gjøres og hvor ofte, i en måned.

En annen ting er at han tenker at det er du som har ansvaret. Det betyr at vi som damer sitter med det mentale ansvaret selv om mannen skal gjøre noen oppgaver. Man må minne på, passe på, sjekke at ting er gjort. Da er det faktisk ikke så mye hjelp i at de gjør den lille tingen. 

Når min mann hadde fått oversikt over alt som gjøres, snakket vi om fordeling. Jeg forklarte at når han påtar seg noe, må jeg stole på at det blir gjort. Slippe å passe på. Slippe å minne ham på det. Og jeg må samtidig godt at tingene ikke nødvendigvis blir gjort helt på samme måte som jeg gjør det. Hvis han ikke klarer å huske det, må han ha påminnelse på mobilen eller noe. 

Dere har også små barn i ligningen her. Default må være at begge er hjemme og har like mye ansvar for dem. Dersom en av dere skal ut, må det avklares. Og begge bør ut av huset alene omtrent like mye. Selv om du kanskje er introvert og helst vil være hjemme, er det faktisk best for relasjonen mellom far og barn at du er litt borte. Barna er vant til å gå til deg, og da er det vanskelig for far å ta noe av ansvaret. Fedre som ikke er vant til å ta seg av barna, føler seg også ofte overvåket av mor som skal "passe på at alt blir rett". Her må far steppe opp, og mor må faktisk steppe litt ned. Gi ham rom for å lære. 
Gå tur, gå i svømmehallen, treff venninner, gå på kafe eller på biblioteket. Hvis du stort sett er hjemme, må du lære å si "spør pappa" og "det kan pappa gjøre". 

Det er veldig vanskelig å komme ut av et spor på denne måten, men det er mulig. Det krever bare en enorm vilje fra begge. Hele mentaliteten hans må endres, og det tar tid. Alternativet er å gå. 

Anonymkode: 2fdd6...552

Han var veldig på mannfolkarbeid og kvinnfolkarbeid i starten av forholdet - for det er han oppvokst med. Har imidlertid sagt ifra at det ikke er aktuelt her, og at han får bidra han også. Jeg kan like gjerne gjøre forefallende arbeid ute blant annet. Plenen vår er i grunn hans ansvar, men hadde ikke jeg gjort noe der hadde den vært overgrodd konstant.  Rydding av uteområdet står på meg, samt har jeg måttet rydde bort ting før vinteren. Ellers blir det ikke gjort.  Han tenker nok en del at han hjelper meg om han gjør ting ja. Det er jeg som gjør hoveddelen av husarbeid, han kan trø til å rydde iblant. Men stort sett er det kun når jeg ikke har orket å gjøre noe på noen dager slik at huset er bomba. 

Stort sett alltid jeg som står for legebesøk, helsesøstertimer, timer hos spesialisthelsetjenesten osv også.  Nå faller det seg litt naturlig også fordi jeg har mer fri på dagtid enn han, men hadde vært fint med mer interesser. Nå i disse tider er jo også en del av disse møtene videomøter - men disse står jeg også for. 

 

Han har en fin relasjon til barna, og de kan like gjerne gå til han som til meg. Jeg krever at han bidrar når han først er hjemme, både med leksehjelp, kveldsstell og slikt. 

 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Du må begynne å overlate mer ansvarlig for barna til ham. Gjør deg selv bissi. Hver fredag går du på gym/spa/cafe etc og er rett og slett ikke hjemme. Du kan også stå opp tidlig og forlate huset en dag du ikke jobber. Hvis du syns det virker slemt, bare tenk på hvor brå overgangen blir for ham når dere går fra hverandre og han skal ha barna aleine hele dagen på sine dager. 

Anonymkode: 55a04...758

Problemet er at jeg er litt introvert, så det er ikke så ofte jeg har lyst å dra ut å gjøre noe. Bor dessuten ikke i en by, så det er ikke så veldig mange aktivitetstilbud her. Blir jo også mer sliten av å ha barna alene så mye, så sliter litt med overskudd til å orke å dra ut også. 

 

 

PM75 skrev (17 timer siden):

Kan det være verdt et skikkelig forsøk hvor du slutter å spørre om han vil gjøre ting & heller kreve at han blir med? Kanskje han da ser hva han går glipp av når han ikke er sammen med sin fine familie. 

 

Litt av greia er at jeg har et ønske om at han skal ha lyst til å være hjemme med oss og å være med på ting, ikke tvingt til å være med på ting.. Har forsøkt å overtalt han til å være med på ting tidligere, men da vil han uansett ikke eller så kan det bli dårlig stemning. Har dratt på telttur alene ørten timer unna for barnas del da de var små - han ble ikke med. Dratt på camping med de flere ganger mens vi bare hadde to enda - da var minste under 1 år enda. Nå drar jeg også alene med de. Overdreiv litt ovenfor da jeg skrev de er i småskolealder. De er i alderen 2-9 år. 

 

andysowhat skrev (7 timer siden):

Det her høres meg som et klassisk problem med agreeable/disagreeable personlighetstypen. Det høres ut som at du TS er en veldig agreeable person. Altså du finner deg i mye rart. 

Det mest vanlige problemet agreeable mennesker har er at de blir fort bitter, fylt med avsky, skam, resentful, og andre lignende følelser. Noe som kan fort gå på selvfølelse osv fort.
 

Hovedgrunnen for disse følelsene er at agreeable traiten har en tendens til å få en person til å ikke følge sin egen drøm. Eller sine egne drømmer. Jeg syns du nevner noen enkle drømmer som at forventninger og håp ikke blir møtt. Da har vi kommet full sirkel igjen, siden du er en agreeable person, så betyr det at du finner deg i mye rart. Men akkurat dette med drømmer, om en aksepterer at drømmene sine blir fylt, så ender en fort opp som bitter. Så selv om agreeable mennesker er ellers fredfulle og er veldig flink til å ofre seg for velheten til samfunnet så har de en tendens til å ikke slåss for seg selv.

Så jeg vil si at det er et dualitets problem her. Du sliter med å ta tak og oppfylle drømmene dine. Det at du bare spør, og forventer at drømmene dine blir oppfylt er feil. Det er bare du som vet hva dine drømmer er. Dine drømmer er i ditt hode og det er bare du som kjenner hvor sterke de er. (Med mindre mannen din er tanke leser.)

Den andre feilen ligger så klart hos mannen din. Jeg syns at han er ja det motsatte altså disagreeable. Så problemet med å være disagreeable er at de er mer interessert i å krangle å være uenig enn å være samarbeidsvillig. Det er veldig enkelt å bli sint, irritert og ønske å fjerne slike mennesker fra livet. Men det er veldig fint å ha disagreeable mennesker vis de selv, eller at du kan bruke hans evner for å sloss for deg og din familie. Det å ha en disagreeable person på sin side som er villig til å sloss for sin sak er svært nyttig. De er naturlig uenig. 

I dette tilfellet tror jeg du burde bruke din disagreeable mann og kreve at han tar ansvar for familien og sine livsvalg. Samt, kan du kreve at han skal lære deg hvordan du kan bli mer disagreeable slik at du kan stå opp for dine drømmer. Det er et virkelig stort problem at dine drømmer ikke blir oppfylt. Men gubben din er den perfekte person til å hjelpe deg, og en dag tar du nok innersvingen på han også  

Det du burde gi han tilbake er komplimenter, si at ting er bedre og takke for at han er ansvarsfull og sloss for familien (og ikke bare for seg selv.). Det er ingenting som er vakrere enn en glad kone. Jeg skal ikke tro at han er så annerledes heller. 

Stemmer nok litt dette ja, har en tendens til å føye meg etter andre. Føler egentlig jeg har fulgt drømmene mine til en viss grad. Har en god utdannelse, en god jobb, gode venner, har en ferieplass å dra til og slikt. Bare at jeg gjerne kunne ønske å delt det mer med mannen også. Har sagt flere ganger hva jeg ønsker til han, senest i går. Han mener vi gjør mye sammen, og ramset opp litt vi har gjort de siste helgene. Deriblant en sammenkomst, et jubileum etc. Jubileet skulle bare mangle, og sammenkomsten var min ide. Han har en tendens til å skylle på at jeg arbeider hver 3. helg, men vi har jo to andre helger hvor jeg ikke arbeider pluss at jeg har ikke 24t vakter i helgene. 

 

Gir han ros når han gjør ting, men gidder altså ikke å rose han i skyene hver gang han gjør noe. Visse ting skulle bare mangle mener jeg. 

 

Anonymkode: 4b819...4be

[AnonymBruker]

Problemet er altså en mann som helst vil gjøre det han har lyst til, og det er ikke å bruke fritid med hverken kone eller barn,  Han er heller ikke spesielt interessert i ditt ve og vel hva gjelder arbeidsfordeling, eller å imøtekomme deg i dine ønsker om tid sammen. Dette er ikke noe DU kan endre på. Du må bestemme deg for om det er sånn du vil ha det, eller pakke sammen og dra. 

Anonymkode: 62908...1b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2020 den 21.14):

Er gift på ørtende året med flere barn inne i bildet. Det har vært gjentakende i mange år nå at mannen ikke har prioritert meg og barna, men heller dyrket egne interesser. Vi har hatt mye å gjøre i huset så har gått endel tid til det - som selvfølgelig også har gagnet meg. Men det det har gått mest tid til, er å hjelpe venner med ting, overtid, egne interesser osv både enkelte hverdager og enkelte helger. Det har ført til at det ofte er bare meg og barna hjemme på ettermiddager og helger. Barna er forøvrig i småskolealder.

 

Har flere ganger spurt om vi skal finne på noe sammen i helgene, feks turer og andre småting. Det blir sjelden noe av, og skal vi gjøre noe blir det ofte til at jeg og barna gjør det alene. Det gjelder både ting i hverdag, helger og ferier. Vi har få felles interesser, men vi har det veldig fint sammen. Vi stoler og er trygge på hverandre, er bestevenner og har det generelt fint sammen. Men kjenner jeg begynner å bli lei av å hele tiden vente på å bli prioritert. Har tatt mange samtaler med han om han prioriteringer, men forbedringer varer kun i kort tid før ting faller tilbake til normalen. 

 

Skal man bare godta at det kommer til å være sånn? Hvor lenge skal man eventuelt prøve på en forbedring før man avslutter og går videre? Til tider tenker jeg i alle fall at det må være bedre å være alene, uten å ha forventninger og forhåpninger som ikke blir møtt. Men det er jo et endelig valg, og så mange ting som må tas i vurdering at det er ikke lett. Har forøvrig flere venner som sier at de aldri hadde orket min situasjon, og det har også bidratt til at jeg er i tankeboksen. 

 

 

Anonymkode: 4b819...4be

Jeg hadde sagt en dag 

"jeg tror det egentlig er på tide at vi går hver vår vei..."

Lurer på om overaskelsen over at du vil bort hadde vekket han til live? Han tar deg for gitt...

Anonymkode: d58d7...cc8