Hvem her har eller er adoptert - historie?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er selv adoptert og lurer på om det er noen har adoptert eller er adoptert. 
Kjenner svært få som er meg nær eller i min krets som er adoptert eller har adoptert.
Synes det er interessant å høre andre sine historier 😊 

Anonymkode: d3e14...669

[AnonymBruker]

Jeg er adoptert. Skal skrive mer senere.

Jeg er etnisk norsk, moren min var i en vanskelig situasjon og tenkte jeg (og hun) ville få det bedre om jeg vokste opp hos noen andre.

Anonymkode: 3d44d...71e

[AnonymBruker]

Jeg er adoptert fra Sør Korea og har også et eldre søsken som også er derfra. Vi er ikke biologiske søsken. Kom hit på slutten av 80-tallet. Kjenner en del andre familier med adopterte barn. Kanskje spesielt fordi foreldrene mine er med i en pinsemenighet. Føler mange i det miljøet adopterer

Anonymkode: f31ff...230

[Hannah80]

Jeg er adoptert. Har etnisk norske biologiske foreldre:)

[AnonymBruker]

Jeg og søsteren min er adoptert fra Asia. Vi er ikke biologiske søstre. Begge var under 3 mnd da vi kom midt på 80-tallet (ikke samtidig). Har hatt et fantstisk liv, aldri opplevd noen form for annerledeshet eller mobbing. Føler vi har blitt sett på som like norsk som alle andre vi vokste opp med. Vet dog at dette ikke er tilfellet med alle, dessverre. 

Anonymkode: 326f4...70a

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er adoptert fra Sør Korea og har også et eldre søsken som også er derfra. Vi er ikke biologiske søsken. Kom hit på slutten av 80-tallet. Kjenner en del andre familier med adopterte barn. Kanskje spesielt fordi foreldrene mine er med i en pinsemenighet. Føler mange i det miljøet adopterer

Anonymkode: f31ff...230

Det tror jeg jammen meg du har rett i. Moren min er også pinsevenn:)

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Hannah80 said:

Det tror jeg jammen meg du har rett i. Moren min er også pinsevenn:)

Pinsevenner og misjonærer (ofte samme folk) er veldig ivrige på det. Tror faktisk amerikanske misjonærer startet adopsjon i Sør Korea etter Koreakrigen

Anonymkode: f31ff...230

[AnonymBruker]

Min biologiske far var alkoholiker, og døde da han var 40. Min biologiske mor ble gravid med han da hun var 20 og han var 18, og i tillegg til at han drakk mye, så drakk også faren hennes, og moren hennes var ikke i live. Min biologiske far hadde møtt faren hennes, og disse to hadde festet sammen også, og virkelig "funnet hverandre" i en felles alkoholinteresse. Min mor så ikke for seg at hun orket å ha barn i denne suppa, så hun adopterte meg bort ved fødsel.

Jeg vokste opp hos foreldre som var ganske gamle, og veldig ulike fra meg. Jeg fant meg aldri til rette der, og jeg ble mobbet på skolen. Mine beste venner når jeg vokste opp var sauene våre. (Sauer er utrolig undervurderte, og så mye hyggeligere enn mange mennesker.)
Så snart jeg ble voksen så flyttet jeg. Har hatt mye problemer med jobb, bolig, sosialt liv, forhold, økonomi osv., og tenker det har en del med det å gjøre at jeg aldri fikk den støtten jeg skulle hatt når jeg vokste opp. Kanskje min biologiske mor ikke valgte det beste for meg? Hva vet jeg, kanskje det hadde blitt enda verre med henne. Jeg har i alle fall ikke hatt et særlig godt liv opp til nå, jeg er 50.

Anonymkode: 3d44d...71e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Pinsevenner og misjonærer (ofte samme folk) er veldig ivrige på det. Tror faktisk amerikanske misjonærer startet adopsjon i Sør Korea etter Koreakrigen

Anonymkode: f31ff...230

Visste ikke at mange pinsevenner adopterer. Faren min er også pinsevenn, men det var mest moren min som var  mest giret på å adoptere, hun er ikke pinsevenn

ts

Anonymkode: d3e14...669

[AnonymBruker]

Er adoptert fra Colombia. Har funnet likesinnede i norsk colombiansk forening (for adopterte fra Colombia). 

Anonymkode: 82315...4b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min biologiske far var alkoholiker, og døde da han var 40. Min biologiske mor ble gravid med han da hun var 20 og han var 18, og i tillegg til at han drakk mye, så drakk også faren hennes, og moren hennes var ikke i live. Min biologiske far hadde møtt faren hennes, og disse to hadde festet sammen også, og virkelig "funnet hverandre" i en felles alkoholinteresse. Min mor så ikke for seg at hun orket å ha barn i denne suppa, så hun adopterte meg bort ved fødsel.

Jeg vokste opp hos foreldre som var ganske gamle, og veldig ulike fra meg. Jeg fant meg aldri til rette der, og jeg ble mobbet på skolen. Mine beste venner når jeg vokste opp var sauene våre. (Sauer er utrolig undervurderte, og så mye hyggeligere enn mange mennesker.)
Så snart jeg ble voksen så flyttet jeg. Har hatt mye problemer med jobb, bolig, sosialt liv, forhold, økonomi osv., og tenker det har en del med det å gjøre at jeg aldri fikk den støtten jeg skulle hatt når jeg vokste opp. Kanskje min biologiske mor ikke valgte det beste for meg? Hva vet jeg, kanskje det hadde blitt enda verre med henne. Jeg har i alle fall ikke hatt et særlig godt liv opp til nå, jeg er 50.

Anonymkode: 3d44d...71e

Så kjipt å høre. Kan det at du ikke fant deg til rette også ha noe med at du er adoptert? Jeg har bestandig slitt med å føle tilhørighet og tilknyttning til andre mennesker. Har vokst opp i et godt hjem (med problemer her og der såklart, som de fleste familier) men har likevell følt at jeg ikke hørte til noe sted. Det plager meg ikke i hverdagen, men det er noen dager jeg tenker på det og skulle ønske foreldrene mine var biologisk ekte.

Anonymkode: d3e14...669

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Så kjipt å høre. Kan det at du ikke fant deg til rette også ha noe med at du er adoptert? Jeg har bestandig slitt med å føle tilhørighet og tilknyttning til andre mennesker. Har vokst opp i et godt hjem (med problemer her og der såklart, som de fleste familier) men har likevell følt at jeg ikke hørte til noe sted. Det plager meg ikke i hverdagen, men det er noen dager jeg tenker på det og skulle ønske foreldrene mine var biologisk ekte.

Anonymkode: d3e14...669

Jeg tror det er sammensatt av flere ting, kanskje litt hvem jeg er som type og definitivt hvordan min adoptivmor var også. Hun var veldig følelsesmessig distansert, så tenker det kan ha bidratt til alt. Sammen med at de begge to var veldig forskjellige fra meg, de hadde et dårlig forhold, min mor trivdes ikke der de bodde (min fars hjemsted) osv. Men det å bli bortadoptert som nyfødt har nok definitivt spilt inn også.

Anonymkode: 3d44d...71e

[AnonymBruker]

Er adoptert fra Colombia, og har to ikke-biologiske søsken som også er adoptert derfra. Vi ble adoptert på tidlig 90 tallet (ikke samtidig), da vi var hhv 2, 5 og 3 år. Har hatt en helt normal, lykkelig oppvekst, og har aldri følt meg annerledes eller spesielt tilknyttet fødelandet på noen måte.
Har aldri møtt på noe reaksjoner eller fordommer fra andre, med unntak av enkelte andre adopterte som insisterer på at jeg skal føle meg kidnappet og være bitter på at frarøvet min kultur/historie/familie etc. - hvilket jeg ikke føler i det hele tatt. Jeg er en helt vanlig norsk person, oppdratt med norsk kultur og verdier av mine norske foreldre.

 

Anonymkode: 72865...cb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg tror det er sammensatt av flere ting, kanskje litt hvem jeg er som type og definitivt hvordan min adoptivmor var også. Hun var veldig følelsesmessig distansert, så tenker det kan ha bidratt til alt. Sammen med at de begge to var veldig forskjellige fra meg, de hadde et dårlig forhold, min mor trivdes ikke der de bodde (min fars hjemsted) osv. Men det å bli bortadoptert som nyfødt har nok definitivt spilt inn også.

Anonymkode: 3d44d...71e

Jeg har lest at barn som ikke får nok nærhet av moren sin som nyfødt, de sliter ofte senere i livet. Det er er liksom det første året som skaper «grunnlaget» for barnet. Øyekontakt og nærhet er tydeligvis utrolig viktig for barnet. Jeg fikk ikke det, da jeg var 5 dager gammel da jeg kom på barnehjemmet, kom ikke til Norge før jeg var rundt 10 mnd ca. Jeg merket at jeg ikke er glad i nærkontakt, klemmer, folk som står for nært meg, selv om det er familie. Er kun kjæresten min jeg synes det er greit med. Før trodde jeg at det var noe galt med meg, og at jeg aldri kom til å få meg kjæreste.

Anonymkode: d3e14...669

[AnonymBruker]

Det er faktisk en ting jeg hater! Det er når folk som ikke kjenner meg spør om jeg vet hvem de biologiske foreldrene min er,  om jeg ønsker å reise til hjemlandet mitt, hvis jeg kunne vist hvem foreldrene mine var ville jeg ha vite det, osv!! Det er faktisk ganske personlig og frekt synes jeg. Har ingenting i mot om å snakke om at jeg er adoptert, men når nærmest fremmede folk spør, da blir jeg satt ut, hvor er folkeskikken? Det er sårt for meg og jeg blir sårbar av å snakke om det, selv om jeg takler det fint og har det bra. Bare jeg som reagerer, og synes at det er frekt å spørre om?

Anonymkode: d3e14...669

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er faktisk en ting jeg hater! Det er når folk som ikke kjenner meg spør om jeg vet hvem de biologiske foreldrene min er,  om jeg ønsker å reise til hjemlandet mitt, hvis jeg kunne vist hvem foreldrene mine var ville jeg ha vite det, osv!! Det er faktisk ganske personlig og frekt synes jeg. Har ingenting i mot om å snakke om at jeg er adoptert, men når nærmest fremmede folk spør, da blir jeg satt ut, hvor er folkeskikken? Det er sårt for meg og jeg blir sårbar av å snakke om det, selv om jeg takler det fint og har det bra. Bare jeg som reagerer, og synes at det er frekt å spørre om?

Anonymkode: d3e14...669

Nei! Jeg er helt enig med deg! Samme med det som en over her skriver; andre adopterte (også i media) nærmest forventer at man skal føle seg identitetsløs og føle at man ikke hører hjemme. Jeg vet at det skjer, men noen, som meg, har aldri følt på det. 

Anonymkode: 326f4...70a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei! Jeg er helt enig med deg! Samme med det som en over her skriver; andre adopterte (også i media) nærmest forventer at man skal føle seg identitetsløs og føle at man ikke hører hjemme. Jeg vet at det skjer, men noen, som meg, har aldri følt på det. 

Anonymkode: 326f4...70a

Det har vært enkelte folk som har spurt hvor mange søsken jeg har. Så har jeg svart 3, så sier de «hvor mange biologiske søsken har du». Biologiske eller ikke, spiller det noe rolle?

Anonymkode: d3e14...669

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei! Jeg er helt enig med deg! Samme med det som en over her skriver; andre adopterte (også i media) nærmest forventer at man skal føle seg identitetsløs og føle at man ikke hører hjemme. Jeg vet at det skjer, men noen, som meg, har aldri følt på det. 

Anonymkode: 326f4...70a

Eller at norske forventer at jeg ikke skal det. Jeg føler meg ikke morsk, men nordmenn har en forventning om at jeg skal føle meg norsk. 

Anonymkode: 82315...4b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Eller at norske forventer at jeg ikke skal det. Jeg føler meg ikke morsk, men nordmenn har en forventning om at jeg skal føle meg norsk. 

Anonymkode: 82315...4b9

Ikke sant. Det er ikke lett uansett. Tror ikke folk sier sånn for å være slem, heller? Mer uvitenhet, kanskje. 

Anonymkode: 326f4...70a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ikke sant. Det er ikke lett uansett. Tror ikke folk sier sånn for å være slem, heller? Mer uvitenhet, kanskje. 

Anonymkode: 326f4...70a

Ja, folk tror det er et kompliment å si «men du er jo heeeelt norsk»🙄

Anonymkode: 82315...4b9