Fikk du lov å være deg selv som barn? Ble du tatt på alvor?

[AnonymBruker]

Etter at jeg selv fikk barn har jeg begynt å tenke mer på min egen barndom, hvordan det var og hva jeg vil overføre videre til mine egne og ikke. 

Jeg var en litt rar unge tror jeg, litt sånn snodig skrue som kunne si og gjøre litt merkelige ting, testet ut litt forskjellige væremåter, hobbyer og idèer. Tror foreldrene mine var litt lei av påfunnene mine iblant og jeg fikk endel kjeft. 

For eksempel kunne jeg ha veldig lyst til å begynne på en fritidsaktivitet, og så bli lei og ville begynne på noe annet. Det fikk jeg mye pes for, og litt sånn lei munnbruk av typen "du gidder aldri gjennomføre noe som helst du!"

Et av barna mine er litt sånn også, og jeg er mye mildere der. Hvis de begynner å ønske seg en ny hobby så sier jeg; "greit, jeg ringer og hører om du kan komme på en prøvetime så bestemmer vi oss etterpå." I stedet for å lage masse oppstyr rundt det. De finner vel ut etterhvert hva som er hovedinteressene. 

Eller så kunne jeg si litt rare ting som at jeg hadde lyst til å bli voksen for da kunne jeg være meg selv, eller at jeg ønsket at jeg var gutt og kunne gro meg skjegg, eller at jeg syntes foreldrene mine snakket så kjeftete til meg. Så fikk jeg mye kjeft for at jeg sa sånne ting, typisk "du er helt sprø du! Ikke rart ingen vil være venner med deg" eller "det er klart vi snakker annerledes til voksne enn til en drittunge som deg!"

Ikke store ting kanskje, men så unødvendig. 

Eller at jeg ikke bidro i huset. Det fikk jeg mye kjeft for. Og greit, alle foreldre vil jo at barna skal hjelpe til å holde det ryddig og rent, jeg også. Men når foreldrene mine begynte å kjefte og kalle meg lat, udugelig, si at jeg kommer aldri til å lykkes som var så rotten og lat, da mistet jeg faktisk lysten og ble bare sur og trassig. For å få mine egne barn til å hjelpe til så prøver jeg å lage avtaler, eller rett og slett prate åpent om at det viktig at alle bidrar og hvorfor, eller få dem selv til å foreslå oppgaver. I en sånn samtale sa ene barnet mitt at den syntes det var utrolig ekkelt å bære ut søppel, men kunne godt hjelpe til med oppvask og klær. Greit, da respekterer jeg det og inngår litt kompromiss. Iblant fungerer det bra, iblant må vi jobbe mer med det. Men å kjefte tror jeg bare gir større avstand.

Poenget er, hør på barna og det de prøver å si, selv om de kanskje bruker barnslige ord. Ikke kall dem lat fordi de ikke vil utføre den oppgaven i huset, kanskje de faktisk synes det er ubehagelig og mørkt å gå til søppelkassa. Ta dem på alvor som mennesker og prat med dem på en fin måte.

 

 

 

 

 

Anonymkode: 7e17e...033

[AnonymBruker]

Jeg tror du må forberede deg på at også dine baren vil være misfornøyd med sine foreldre. 

Det er så godt som en naturlov. 

Det kan lønne seg å ikke fokusere så mye på alt noen ikke kan eller kunne gi, men heller sette pris på det de tingene de faktisk kunne og kan gi. 

 

Anonymkode: d964f...7ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Etter at jeg selv fikk barn har jeg begynt å tenke mer på min egen barndom, hvordan det var og hva jeg vil overføre videre til mine egne og ikke. 

Jeg var en litt rar unge tror jeg, litt sånn snodig skrue som kunne si og gjøre litt merkelige ting, testet ut litt forskjellige væremåter, hobbyer og idèer. Tror foreldrene mine var litt lei av påfunnene mine iblant og jeg fikk endel kjeft. 

For eksempel kunne jeg ha veldig lyst til å begynne på en fritidsaktivitet, og så bli lei og ville begynne på noe annet. Det fikk jeg mye pes for, og litt sånn lei munnbruk av typen "du gidder aldri gjennomføre noe som helst du!"

Et av barna mine er litt sånn også, og jeg er mye mildere der. Hvis de begynner å ønske seg en ny hobby så sier jeg; "greit, jeg ringer og hører om du kan komme på en prøvetime så bestemmer vi oss etterpå." I stedet for å lage masse oppstyr rundt det. De finner vel ut etterhvert hva som er hovedinteressene. 

Eller så kunne jeg si litt rare ting som at jeg hadde lyst til å bli voksen for da kunne jeg være meg selv, eller at jeg ønsket at jeg var gutt og kunne gro meg skjegg, eller at jeg syntes foreldrene mine snakket så kjeftete til meg. Så fikk jeg mye kjeft for at jeg sa sånne ting, typisk "du er helt sprø du! Ikke rart ingen vil være venner med deg" eller "det er klart vi snakker annerledes til voksne enn til en drittunge som deg!"

Ikke store ting kanskje, men så unødvendig. 

Eller at jeg ikke bidro i huset. Det fikk jeg mye kjeft for. Og greit, alle foreldre vil jo at barna skal hjelpe til å holde det ryddig og rent, jeg også. Men når foreldrene mine begynte å kjefte og kalle meg lat, udugelig, si at jeg kommer aldri til å lykkes som var så rotten og lat, da mistet jeg faktisk lysten og ble bare sur og trassig. For å få mine egne barn til å hjelpe til så prøver jeg å lage avtaler, eller rett og slett prate åpent om at det viktig at alle bidrar og hvorfor, eller få dem selv til å foreslå oppgaver. I en sånn samtale sa ene barnet mitt at den syntes det var utrolig ekkelt å bære ut søppel, men kunne godt hjelpe til med oppvask og klær. Greit, da respekterer jeg det og inngår litt kompromiss. Iblant fungerer det bra, iblant må vi jobbe mer med det. Men å kjefte tror jeg bare gir større avstand.

Poenget er, hør på barna og det de prøver å si, selv om de kanskje bruker barnslige ord. Ikke kall dem lat fordi de ikke vil utføre den oppgaven i huset, kanskje de faktisk synes det er ubehagelig og mørkt å gå til søppelkassa. Ta dem på alvor som mennesker og prat med dem på en fin måte.

 

 

 

 

 

Anonymkode: 7e17e...033

Dette er et perfekt eksempel på at man ikke trenger å bli en dårlig forelder selv om man har hatt dårlige foreldre selv. Innlegget ditt viser tydelig at du reflekterer rundt alle de negative sidene ved din egen oppvekst, og istedenfor å falle i det samme mønsteret så gjør du ting annerledes selv, bevisst og med vilje. Kjempebra 👍

Jeg er så lei av den myten at hvis man hadde dårlige foreldre, så blir man en dårlig forelder selv. At hvis man har blitt mishandlet, så blir man en mishandler selv. Det er egentlig helt utrolig at disse mytene er i live i 2020, og enda verre at de blir praktisert og etterlevd av alt fra barnevern til psykologer. Jeg mener absolutt at man ikke blir nøyaktig som foreldrene sine, og at hvis man har hatt dårlige foreldre så har dette gitt deg masse tid til refleksjon, man har garantert tenkt nøye igjennom opplevelsene og handlingsmønstrene. Og dette innlegget ditt beviser akkurat det, så tusen takk for det. 

Anonymkode: d63a9...fe7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

"du er helt sprø du! Ikke rart ingen vil være venner med deg" eller "det er klart vi snakker annerledes til voksne enn til en drittunge som deg!"

 

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

"du gidder aldri gjennomføre noe som helst du!"

 

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

foreldrene mine begynte å kjefte og kalle meg lat, udugelig, si at jeg kommer aldri til å lykkes som var så rotten og lat

Problemet er ikke at du ikke ble tatt på alvor eller fikk være deg selv, problemet er at foreldrene dine utøvde psykisk vold.

"Psykisk vold kan være negative eller fiendtlige holdninger eller handlinger, uten bruk av fysisk makt, som kan gi den utsatte en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd, fortvilelse eller en grunnleggende følelse av å ikke være ønsket og elsket.

Nedvurdering og ydmykelse: Nedsettende eller sårende utsagn, Verbale beskyldninger, Kritikk av noens verdi.

Omsorgspersoner viser negative eller fiendtlige holdninger til personen: Omsorgspersoner anerkjenner ikke personens verdi og tilhørighet, er avvisende eller gjør personen til syndebukk, Omsorgspersoner kritiserer personens atferd og prestasjoner."

https://bufdir.no/vold/TryggEst/Overgrep/Psykisk_vold/ 

Anonymkode: fce30...0b4

[AnonymBruker]

Jeg fikk stort sett være meg selv. Jeg vet at jeg kunne være litt rar, jeg elsket å leke dyr.  Vi hadde litt skog bak hagen og jeg kunne holde på timevis, i mange år, hvor jeg lekte at jeg var all mulige dyr. Tiger, ulv, rev, hund, hare, katt, alt mulig. Pleide å lage huler i sne og sånt. Husker at foreldre og onkler osv pleide å erte meg for det. De syns det var så teit at jeg elsket å løpe rundt på alle fire og levde meg sånn inn i dyreroller. Og at jeg var rar fordi "ingen andre" gjør sånt.

Husker fortsatt hvordan jeg pleide å "vandre milevis" i skogen/hagen som ulv om vinteren, og hvordan jeg pleide å ligge i trær og se på himmelen, late som jeg var en panter for eks. Lagde meg små revehuler i snøen og lot som jeg hadde valper å ta vare på. Alle dyrene hadde forskjellige levemåter jeg forsøkte å leve meg inn i.

Jeg vokste opp som meget dyreglad og interessert i dyr (og interessert i skuespill😂), men skammer meg så og si over alle interesser og hobbyer. Det er så drillet inn i hodet at alt jeg interesserer meg for er teit og skal flires av.

Anonymkode: 53702...956

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg tror du må forberede deg på at også dine baren vil være misfornøyd med sine foreldre. 

Det er så godt som en naturlov. 

Det kan lønne seg å ikke fokusere så mye på alt noen ikke kan eller kunne gi, men heller sette pris på det de tingene de faktisk kunne og kan gi. 

 

Anonymkode: d964f...7ec

Jeg vokste opp med min mor som var alenemor. Hun kjeftet nok en del på meg, men stort sett forklarte hun meg hvordan og hvorfor man må gjøre det og det. Jeg er på ingen måte misfornøyd med min mor. Hun har alltid bært den som stiller opp, lytter, forklarer objektivt hva hun mener, men viser at hun respekterer at jeg har andre synspunkter. Har et veldig nært forhold til henne. Har ei venninne som også har et så nært forhold til sin mor.

Anonymkode: 28521...018

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke lov til å være meg selv. Jeg fikk juling dersom jeg ga uttrykk for "feil" meninger. Og min far prøvde, med heller dårlig resultat, å tvinge meg til å få samme interesser som ham. Med det resultat at jeg hatet alt han likte. 

Anonymkode: e9157...832

[AnonymBruker]

Det noen av dere skriver her dreier seg ikke om ikke å få være seg selv, dere har vært utsatt for psykisk vold!

Selv vokste jeg opp med greie foreldre, men moren min hadde bestemt seg for at jeg var guttejente. Til tider hadde jeg faktisk ingen kjoler og møtte i penbukse til bursdager osv. Jeg ble også oppmuntret til typiske gutteaktiviteter, selv om jeg hadde lyst til å danse ballett. Jeg prøvde å si ifra, men til ingen nytte. Da jeg ble stor nok til å velge selv gikk jeg kun i kjoler de neste 10 årene. DET er å ikke få være seg selv!

Juling for "feil" meninger, tvinges til å gjøre ting, "du er sprø, ingen vil være venner med deg".... Jeg har ikke ord. Stakkars dere❤️

Anonymkode: 13afc...be4

[AnonymBruker]

Jeg opplevde å få kjeft for musikken jeg stolt viste frem fordi det jeg trodde var rock. Pappa hørte på rock og jeg trodde han skulle bli stolt av meg som hørte på «ordentlig» musikk som han sa han gjorde. Jeg spilte pretty fly for å White guy og fikk så kjeft på grunn av tekstene. Jeg knuste CD-en jeg hadde kjøpt for mine egne oppsparte ukepenger og gravde det ned i skogen. Skammet meg skikkelig. Alltid sa pappa at «den drittmusikken der...» osv om listepoppen på tv. Derfor skjulte jeg musikken min. Var flau over min egen musikksmak. 
 

Det var viktig å prøve å få pappa til å like meg. Jeg var redd for han. Han sier nå at han ikke mente å kjefte. Men han er veldig spesiell. 
 

Det førte vel egentlig til at jeg ble litt sånn «unnskyld for at jeg er til». Ble stille og prøvde å gjøre mamma og pappa til lags for at de skulle være glad i meg. 
 

Jeg er litt skadet av det, men heldigvis har samboer en annen oppdragelse og passer på at jeg ikke ubevisst overfører noe av mine redsler etter barndommen til barna. 

Anonymkode: ac813...cb5

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje oppdragelsen var litt røffere før?

Kjenner meg veldig igjen i det flere over her skriver. Foreldre var mindre redd for å påpeke feil, og gjerne i en ganske upedagogisk tone. I noen eksempler her bikker det over til psykisk vold, andre var "bare" altfor rett fram og uten forståelse på at de da kan trampe på en liten sjel på veien. Litteratur fra 70- og 80-tallet viser jo også en annen tone mellom foreldre og barn, og jeg tror utviklingen har gått til det bedre.

Som flere her lærte jeg for å moderere meg som barn. Hjemme hadde jeg distansert far, og en mor som var psykisk ustabil og hadde et voldsomt humørsving som stort sett gikk ut over min far og meg. Hun kritiserte støtt, brukte fortrolig informasjon mot meg i etterkant, gjorde narr av interessene mine og lekset opp alt som var galt med meg. Vi har et greit forhold i dag, men det er likevel ikke henne jeg ville gått til med problemer, barndommens opplevelser sitter dypt.

Ute hadde jeg et litt annet problem. Jeg var en sånn jente som ikke var redd for å stikke seg frem, mente mye om mangt, og tok litt plass rett og slett. Typisk elevrådsleder og 17.mai-taler. På ungdomsskolen fikk jeg klar beskjed om at det var litt mye av meg og jeg burde trekke meg litt tilbake og slippe andre til. Så da begynte jeg å ta mindre plass, og enda mindre, og nå i voksen alder tar jeg så liten plass at jeg valgte å bli sekretær for alle de som mener viktige ting.

Men et poeng her er jo at jeg var sensitiv nok til å ta det veldig til meg. Læreren som ba meg dempe meg og ikke være så synlig hadde nok blitt knust hvis hun visste hvilken effekt de ordene hadde. Andre, mer robuste barn hadde kanskje bare latt det prelle av. Min mann har på mange måter hatt en mye tøffere oppvekst, men bærer mindre preg av det.

Vi har en datter som er av samme typen som meg, en veldig utadvent og selvsikker jente som gjerne tar ordet og ikke viker tilbake for å ta lederrollen. Og vi er begge oppmerksomme på at vi skal være forsiktige med å be henne dempe seg. Ikke at hun ikke skal ta hensyn til andre, men det er rart hvordan særlig jenter lett havner i en posisjon der det som er positive egenskaper hos en gutt plutselig skal jekkes ned og pyntes på.

En annen ting er at jeg tror at jeg kommer til å gjøre min andel feil som forelder, jeg også. De fleste av oss har noe å klage på når det gjelder oppveksten, og selv om jeg har tenkt mye på det å være mor har jeg garantert blinde flekker og reaksjoner jeg ikke tenker over. Men jeg gjør nok ikke akkurat de samme feilene som mine foreldre. 

Anonymkode: 4f2b9...229

[AnonymBruker]

Jeg var selv et barn som ville prøve forskjellig fritidsaktiviteter.  Jeg husker jeg måtte gå på balet gjennom hele tredje klasse, selv om jeg ble lei av det etter to måneder. Det var sykt kjipt der og da, men jeg lærte at mine lovnader var ikke noe jeg kunne smyge meg vekk fra. Var nøye med å ikke love for mye etter det.  Jeg er den eldste i familien og mine yngre søsken hadde større frihet til å "feile", eller det rettere å si de hadde ikke giddet å kjøre en unge til en fritidsaktivitet som de hatet for å dra inn et poenget "du må stå for dine ord". Det er flere slike eksempler. Jeg husker skulket gym på ungdomskolen, det samme gjorde min lillesøster, men jeg fikk en lang samtale om verdier hele den uken og  null ukepenger. Min søster fikk en samtale og hun beholdt sine ukepenger. 

Jeg er takknemlige for min barndom, og jeg er veldig nærme med mine foreldre og søsken. Men er usikker om jeg vil være så streng med mine barn.  men på en annen side så ble jeg veldig flink til å argumentere saklig for det jeg ville og mine foreldre stolte mye mer på meg en det mine venners foreldre gjorde. Så jeg vet ikke... glad jeg ikke har barn ennå i hvert fall😄

Anonymkode: 804b8...be6

[AnonymBruker]

Mine foreldre var allergiske mot negative følelser. Så de ble veldig provoserte når jeg var sint eller lei meg, og truet med ris om jeg ikke skjerpet meg. Som om det hjalp. Ble jo enda reddere da, og klarte ikke å holde hikstene inne. Så da endte det mer ris da. Dette var på 2000-tallet..

Jeg tar mine barns følelser mye mer på alvor, og støtter dem når de har dwt vanskelig. Men det er så innarbeidet i meg at barn skal være "medgjørlige, takknemlige og glade" at jeg får litt småpanikk hvis barna mine har tandrums foran mine foreldre.. Selv om de er under 4 år

Anonymkode: aa137...be4

[AnonymBruker]

Absolutt ikke. Foreldrene mine var nokk veldig konservative og gammeldags, levde under den tro at barn skulle sees ikke høres. Inventar rett og slett.

Ikke skjønte de at jeg som barn forsto hva de sa, de kunne ha besøk å snakke om meg på nedtalende måte, mens jeg hørte på, var nokk bare rundt fire år, men husker det uansett. Om andre påpekte det sa foreldrene mine at hun er så små, hun skjønner ikke. Joda, det gjorde jeg.

Ble også latterliggjort ofte, om jeg gråt kunne de gjøre narr av meg med å lategråte tilbake, spesielt om det var besøk, sliter enda med stor skam dersom jeg blir trist.

Mitt første minne er hvor jeg, som enda bruker bleier, sitter under kjøkkenbordet og bæsjer mens foreldrene mine og vennene deres sitter rundt og ler av meg. Skjønner at det er komisk, men skammen de har påført meg oppigjennom barndomen er bare for mye.

Anonymkode: b9f7c...758

[AnonymBruker]

Vondt å lese pm det dere har opplevd.

Anonymkode: cacd7...619

[AnonymBruker]

Kjente meg veldig igjen i hvordan du har hatt det. Mine foreldre var veldig lik, sa jeg orket aldri å gjennomføre, gjorde ting bare halvveis når jeg skulle være med på f.eks dans selv om jeg prøvde å gjøre mitt beste. Jeg var veldig sjenert og veldig redd for å gjøre feil, siden jeg alltid fikk så mye kjeft. Husker jeg ofte fikk kjeft hvis jeg hadde misforstått og handlet feil vare på butikken. Jeg likte ikke å vise så mye følelser og var egentlig ganske stille, og følte ofte jeg ikke reagerte «bra» nok hvis jeg f.eks fikk en gave eller noe. Jeg takket selvfølgelig og ble veldig glad men jeg vet egentlig ikke hvordan de forventet jeg skulle reagere fordi jeg fikk alltid høre  «det er aldri noe som er bra nok for deg». Jeg fikk sjeldent høre at jeg var flink til noe, det var ofte fokus på det jeg var mindre flink til og de sa alltid at det var fordi jeg var lat/ikke giddet, var ikke veldig motiverende. Jeg brukte å grue meg til moren min kom hjem fordi jeg tenkte jeg sikkert hadde gjort noe feil idag også som jeg kom til å få kjeft for. Jeg vil aldri være sånn mot mine barn da det ga meg mye problemer senere i livet, og jeg følte jeg måtte være noe jeg ikke var. Ble ofte flau og ville ikke ha så mye besøk da jeg bestandig fikk så mye kjeft hjemme og begynte å gråte. Mamma gikk også gjennom rommet mitt når jeg var rundt 15 år, noe som var kjempe ydmykende da jeg hadde mye jeg ville ha i fred. Vet hun har gjort det i senere tid også siden jeg bodde der etter jeg ble 18, da hun har nevnt ting jeg vet jeg hadde gjemt bort der. Flyttet heldigvis til kjæresten min etterhvert. Jeg hadde veldig behov for bekreftelse på at jeg var flink, pen osv når jeg ble ungdom/voksen, spesielt fra menn og det tror jeg kommer av måten jeg blehandlet på. 

Anonymkode: aa300...4ca

[AnonymBruker]

Jeg kan heldigvis ikke huske noe sånt som dere forteller om. 
 

Men at man ikke får starte på 10 fritidsaktiviteter i løpet av året skjønner jeg. Det blir jo bare rør, kan bli dyrt hvis man må betale kontingent og utstyr for alle disse aktivitetene. Man skal få prøve seg, men da får man prøve mer enn 4 ganger og så gi opp. 

Anonymkode: b4f05...a71

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke sett eller hørt som barn, det gir store skader for voksenlivet. Er mor selv nå og prøver for harde livet å være en god mor som gir dem nok omsorg til at de får en fin og trygg personlighet. 

Anonymkode: d89d1...390

[AnonymBruker]

Jeg ble alltid fortalt at jeg var bra nok som jeg var, og alt var flott osv. Dessverre så ser jeg nå i voksen alder at dette gjaldt ikke når situasjonene oppsto, da var det mye skuffende holdning, kjeft osv for alt som ikke var akseptabelt (der og da, så vanskelig å vite hva som var akseptabelt og ikke). Tror mine foreldre løy til seg selv 🤷🏼‍♀️. Jeg har slitt mye psykisk med at jeg tar på meg for mye ansvar og takler ikke konflikt pga dette, fordi mine foreldres holdninger og reaksjon ikke ga mening. Det ble ustabilt og utrygt, så jeg ente opp med å ta ansvar og vare på meg selv fordi jeg klarte ikke å stole på de. I dag har jeg ingen respekt for de dessverre, selv om jeg skulle ønske jeg hadde det. Tror tilknytningen aldri ble som den skulle. 

Anonymkode: 0d416...e4d

[AnonymBruker]

Hjemme i familien, ja. På skolen og blant medlever, nei. 

Anonymkode: e959d...6af

[AnonymBruker]

Jeg vil si nei, men jeg er også enig i at oppdragelsen var annerledes før. Noe som ikke nødvendigvis var like positivt. 

Jeg har egentlig aldri følt meg godtatt eller sett av mine foreldre. Var veldig sjenert og stille som liten og fikk ofte kjeft på grunn av det. Jeg ble også ignorert eller latterliggjort for ting jeg sa eller gjorde. Fikk også sjeldent positive ord og fysisk nærhet. Noe som ikke hjalp meg særlig mye. Ble bare mer stille av det og hadde følelsen av at de ikke likte meg og prøvde å gjøre ting for å få de til å like meg. Det sammen med mobbing på skolen og at jeg var en litt følsom unge har gjort at jeg har slitt mye med det og tatt med meg det å føle meg mindreverdig inn i voksenlivet. 

Nå har man nok kommet litt lenger når det gjelder oppdragelse av barn. Kjefting vil jeg nok tro var en vanlig metode tidligere og generelt at foreldrene var mer autoritære. 

Men jeg har sett tilbake og egentlig anerkjent at jeg ikke fikk det jeg skulle og ble ikke sett på den måten jeg hadde behov for. Det var nok også mye jeg ikke forstod som barn, men som voksen så skjønner jeg hvorfor foreldrene mine var som de var. Unnskylder dem ikke, men synes det er viktig å forstå hvorfor de gjorde som de gjorde. 

Så ja, jeg tenker at slike ting er viktig å tenke gjennom før man selv får barn. 

Anonymkode: f4068...5ca