Går og legger seg når jeg gråter

[AnonymBruker]

Samboer og jeg diskuterer en del. Om forholdet og fremtiden. Jeg klarer ofte ikke å holde tårene tilbake. Det som skjer da er at han ser tomt ut i lufta og sier ingenting. Så går han og legger seg. Selv om jeg sitter og gråter. Vi har lært oss hvordan vi skal kommunisere på best mulig måte, men vi får det visst ikke til helt allikevel.. Er mye jeg kunne skrevet og forklart her, men det jeg lurer på er om det er andre som opplever dette? Altså ingen trøst og at kjæresten kun virker irritert over at du gråter/bryter sammen? Hva sier dette? Og er det normalt..?

Anonymkode: 9c497...fe2

[Silva Pluvialis]

Jeg synes det er ufølsomt at han bare går når du gråter, men det er mulig at han ikke helt vet hva han skal si. Er han en omsorgsfull type sånn ellers som lytter til deg og tar følelsene dine på alvor?

 

 

[AnonymBruker]

Hvis dere er veldig ulike, og også har helt ulikt syn på forholdet deres og fremtiden, så må du ta konsekvensen av det. Det kan hende at han føler seg maktesløs, han orker ikke å trøste deg eller komme deg i møte på dine ønsker. Gråt kan noen ganger være en form for pressmiddel til å få gjennom egne valg og meninger.

Anonymkode: dbb6b...14c

[Antlers]

Diskuterer dere om dere skal gå fra hverandre? I så fall er det ikke rart at han blir sånn. Det er veldig vanskelig å diskutere med noen som gråter, fordi man da enten føler seg som en drittsekk som får samboeren til å gråte, eller føler at samboeren manipulerer situasjonen med tårene sine, alt ettersom. Har forsøkt dette selv, og det blir automatisk stopp når den andre parten begynner å gråte, fordi jeg da må vokte ordene mine så mye at jeg uansett ikke får sagt det jeg vil.

Hvis han trøster og støtter deg utenom akkurat diskusjoner så ville jeg ikke reagert på dette. Selv har jeg opplevd en samboer som ikke trøstet da jeg hadde alvorlig depresjon. Han oppførte seg da på samme måte som din, men i ettertid viste det seg at han rett og slett var kjempeusikker på hva han skulle gjøre, siden han aldri hadde sett meg gråte før. Kanskje litt tafatt, men ikke ondsinnet.

 

[AnonymBruker]

Ikke alle orker gråting og ''drama''. Mange foretrekker en balansert samtale og når følelsene tar over og den andre begynner å gråte, melder de seg fra. Jeg er en slik person og jeg er kvinne. Det betyr ikke at man ikke skal trøste, men selv om jeg ønsker å trøste, blir jeg overveldet av all drama og vil heller fortsette samtalen når samtalepartneren har roet seg. 

Dette har jeg opplevd med venninner som begynner å gråte lett når de forklarer noe eller når vi er uenige og ''krangler'' og da orker jeg det ikke. Naturlig nok er vi ikke så gode venninner lenger for jeg kuttet gradvis kontakt med de det gjelder. Egne barn derimot er noe annet - der slå morsinstinktene for fult. 

Anonymkode: 770ae...ed0

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Jeg synes det er ufølsomt at han bare går når du gråter, men det er mulig at han ikke helt vet hva han skal si. Er han en omsorgsfull type sånn ellers som lytter til deg og tar følelsene dine på alvor?

 

 

Han vet nok ikke hva han skal si, nei. Vi har tatt opp dette utenom og da har jeg sagt at jeg synes det er helt forferdelig at han bare går. Han sier han ikke vet hva han skal gjøre og jeg har sagt at en klem kanskje hjelper litt. Så har han gitt meg en klem noen ganger og samtidig sagt "jeg må vel gi deg en klem, hvis ikke er jeg ond".. Så det føles som at han ikke vet selv hva han skal gjøre og at han kanskje mangler empati? Han har vel glemt dette nå da, for det er slutt på klemmene. Jeg vet ikke. Synes det er merkelig, men ja, man er jo forskjellig. Virker bare så unaturlig for meg å gå og legge meg når noen gråter.

Jeg vet ikke ellers. Han er ganske grei, men han virker bare lei av meg. Så nei, vil ikke si at følelsene mine blir tatt på alvor, men han har vel følelser han også. Dette ble rørete.. Off.. 

 

Ts

Anonymkode: 9c497...fe2

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis dere er veldig ulike, og også har helt ulikt syn på forholdet deres og fremtiden, så må du ta konsekvensen av det. Det kan hende at han føler seg maktesløs, han orker ikke å trøste deg eller komme deg i møte på dine ønsker. Gråt kan noen ganger være en form for pressmiddel til å få gjennom egne valg og meninger.

Anonymkode: dbb6b...14c

Jeg tenker at det går an å anerkjenne og trøste selv om man ikke imøtekommer den andres ønsker. Skjønner hva du mener med pressmiddel, men jeg bruker det i alle fall ikke bevisst slik. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke gråte. Kliper meg i armen, holder pusten.. Uansett så triller tårene når det blir for mye for meg. Er ikke noe dramatikk med heving av stemmen og sånt.. Jeg blir bare stille og tårene triller. Så jeg føler ikke jeg bruker det som noe pressmiddel når jeg gjør alt jeg kan for å unngå det. Men det oppleves kanskje sånn av han for det? 

Ts

Anonymkode: 9c497...fe2

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Antlers skrev:

Diskuterer dere om dere skal gå fra hverandre? I så fall er det ikke rart at han blir sånn. Det er veldig vanskelig å diskutere med noen som gråter, fordi man da enten føler seg som en drittsekk som får samboeren til å gråte, eller føler at samboeren manipulerer situasjonen med tårene sine, alt ettersom. Har forsøkt dette selv, og det blir automatisk stopp når den andre parten begynner å gråte, fordi jeg da må vokte ordene mine så mye at jeg uansett ikke får sagt det jeg vil.

Hvis han trøster og støtter deg utenom akkurat diskusjoner så ville jeg ikke reagert på dette. Selv har jeg opplevd en samboer som ikke trøstet da jeg hadde alvorlig depresjon. Han oppførte seg da på samme måte som din, men i ettertid viste det seg at han rett og slett var kjempeusikker på hva han skulle gjøre, siden han aldri hadde sett meg gråte før. Kanskje litt tafatt, men ikke ondsinnet.

 

Ja, kanskje han føler seg som en drittsekk, det hadde jo vært noe. 🙉 Er i alle fall ingen bevisst manipulering fra min side.. Jeg gjør alt jeg kan for ikke å gråte, men tårene kommer likevel. Jeg mener jo heller ikke at vi må fortsette samtalen når jeg er så lei meg, men jeg synes det er ille at han bare går uten å gi en klem for eksempel. For meg er det unaturlig å være så kald når noen er lei seg. Og da ser jeg på han som iskald, selv om jeg forsøker å se at folk er forskjellige.. 

Diskuterer av og til om vi skal fortsette å være sammen, ja. Eller hva vi skal gjøre for å få det bra, helst. Og så diskuterer vi hvor mange barn vi skal ha.. Han nekter å få fler og da har jeg sagt at han må skjønne at jeg er lei meg for det. Men det skjønner han ikke, for han trodde det skulle gå over veldig fort. 🙉 Så jeg diskuterer ikke lenger så mye om vi skal få fler barn eller ikke. Jeg sier bare at det er derfor jeg er lei meg. Og det skjønner han ikke.. Så ja.. 🙉

Det varierer hvor mye han trøster og støtter. Han virker mest lei av meg. Vi har jo snakket om hva han kan gjøre (gi en klem) og så gjør han det kanskje noen ganger og så slutter han med det. 

 

Ts

Anonymkode: 9c497...fe2

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke alle orker gråting og ''drama''. Mange foretrekker en balansert samtale og når følelsene tar over og den andre begynner å gråte, melder de seg fra. Jeg er en slik person og jeg er kvinne. Det betyr ikke at man ikke skal trøste, men selv om jeg ønsker å trøste, blir jeg overveldet av all drama og vil heller fortsette samtalen når samtalepartneren har roet seg. 

Dette har jeg opplevd med venninner som begynner å gråte lett når de forklarer noe eller når vi er uenige og ''krangler'' og da orker jeg det ikke. Naturlig nok er vi ikke så gode venninner lenger for jeg kuttet gradvis kontakt med de det gjelder. Egne barn derimot er noe annet - der slå morsinstinktene for fult. 

Anonymkode: 770ae...ed0

Jeg insisterer heller ikke på å fortsette samtalen, men ønsker jo gjerne en form for trøst i stedet for at han bare går og legger seg uten å se på meg. Gjør du også dette da? Bare går? 😊

 

Ts

Anonymkode: 9c497...fe2

[AnonymBruker]

Selv om du ikke gjør det bevisst, så antar jeg at han instinktivt oppfatter det som at du forsøker å gråte deg til viljen din. Du ønsker å få gjennomslag for ditt valg, og han vil ikke komme deg i møte der. Du må respektere at dere har ulik mening, det er helt feil å tvinge ham til å få barn han ikke ønsker.

Du må selv vurdere om du ønsker å fortsette i et forhold om det er grunnleggende ting du ikke oppnår. Å tvinge gjennom viljen sin, er ikke bra for noen av dere.

Anonymkode: dbb6b...14c

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selv om du ikke gjør det bevisst, så antar jeg at han instinktivt oppfatter det som at du forsøker å gråte deg til viljen din. Du ønsker å få gjennomslag for ditt valg, og han vil ikke komme deg i møte der. Du må respektere at dere har ulik mening, det er helt feil å tvinge ham til å få barn han ikke ønsker.

Du må selv vurdere om du ønsker å fortsette i et forhold om det er grunnleggende ting du ikke oppnår. Å tvinge gjennom viljen sin, er ikke bra for noen av dere.

Anonymkode: dbb6b...14c

Ja, han gjør kanskje det. Men jeg har jo forklart han at jeg gråter fordi det blir for mye for meg og jeg gråter enda mer når han bare går. Ikke fordi jeg skal gråte meg til viljen min. Har snakket om dette, men han glemmer det vel.. Får ta det opp igjen. Vet bare ikke hvor mye man skal tåle. 

Jeg respekterer at vi har ulik mening, jeg, men jeg forventer at han skal være der for meg når jeg er lei meg for at det blir slik - samme hvor lang tid det tar for meg å "komme over det". Det trodde jeg var rett og rimelig og er det "alle" har svart her på KG tidligere. At jeg ikke kan bestemme antall barn, men at jeg i det minste kan forvente støtte fra partner når han kan bestemme antall barn. Så nå kan det være blant annet DET vi snakker om. Ikke om vi skal få flere barn eller ikke. Eller om andre ting i forholdet. 

Må selvfølgelig vurdere selv om jeg skal bli eller gå, ja. Prøver bare å finne ut om det er jeg som er gal/veldig unormal eller han som er ond. . 

 

Ts

Anonymkode: 9c497...fe2

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg insisterer heller ikke på å fortsette samtalen, men ønsker jo gjerne en form for trøst i stedet for at han bare går og legger seg uten å se på meg. Gjør du også dette da? Bare går? 😊

 

Ts

Anonymkode: 9c497...fe2

Har det alltid vært sånn at han aldri har trøstet deg når du gråter og er følelsesladet? Eller er det slik at han gjorde det i starten, men sluttet gradvis? Fordi det er slik det skjedde med meg. Det var en prosess hvor det gradvis økte avstanden mellom meg og venninner på grunn av alle sterke følelser og at jeg alltid måtte investere energi for å trøste gang på gang. Mot slutten var jeg så ferdig med det at jeg bare sa ''nå går jeg'' og gikk. Jeg sier ikke at ditt forhold med ham er lik mine forhold med dem, men jeg ville gi deg litt innblikk i hvordan det var for meg i tilfelle det skulle være relevant.

Anonymkode: 770ae...ed0

[Antlers]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, kanskje han føler seg som en drittsekk, det hadde jo vært noe. 🙉 Er i alle fall ingen bevisst manipulering fra min side.. Jeg gjør alt jeg kan for ikke å gråte, men tårene kommer likevel. Jeg mener jo heller ikke at vi må fortsette samtalen når jeg er så lei meg, men jeg synes det er ille at han bare går uten å gi en klem for eksempel. For meg er det unaturlig å være så kald når noen er lei seg. Og da ser jeg på han som iskald, selv om jeg forsøker å se at folk er forskjellige.. 

Diskuterer av og til om vi skal fortsette å være sammen, ja. Eller hva vi skal gjøre for å få det bra, helst. Og så diskuterer vi hvor mange barn vi skal ha.. Han nekter å få fler og da har jeg sagt at han må skjønne at jeg er lei meg for det. Men det skjønner han ikke, for han trodde det skulle gå over veldig fort. 🙉 Så jeg diskuterer ikke lenger så mye om vi skal få fler barn eller ikke. Jeg sier bare at det er derfor jeg er lei meg. Og det skjønner han ikke.. Så ja.. 🙉

Det varierer hvor mye han trøster og støtter. Han virker mest lei av meg. Vi har jo snakket om hva han kan gjøre (gi en klem) og så gjør han det kanskje noen ganger og så slutter han med det. 

 

Ts

Anonymkode: 9c497...fe2

Jeg skjønner godt at det kan være nesten umulig å hindre gråt. Det er fint å kunne vise følelser, men det er også en ulempe når man ikke kan regulere det. Jeg kjenner flere som har det på samme måte som deg, og de beskriver det som et stort problem for dem når ting må diskuteres.

Det som kan hjelpe er å skrive ned akkurat hva du vil få sagt i brev eller listeform, så får samboer mulighet til å lese og fordøye det, uten å bli avbrutt eller føle at han må gå på eggeskall rundt deg. Og du får sagt akkurat det du vil si, uten at det ender med gråt, stillhet og dårlig stemning. Det betyr selvsagt ikke at dere må skrive brev hver gang dere skal diskutere noe, men dette kan hjelpe både deg og ham med å få alt på bordet først.

For meg er det helt unaturlig å skulle klemme en som nettopp har satt en stopper for videre diskusjon ved å begynne å gråte. Ikke nok med at jeg ikke får sagt det jeg vil si, men nå skal jeg liksom trøste den som ødela det for meg også? Igjen, jeg skjønner at du ikke gjør det med vilje, men han har jo følelser han også, selv om de ikke kommer ut i form av gråt. Regner med at han føler på oppgitthet, irritasjon, tristhet, og å være prisgitt din reaksjon, for dette er jo ikke snakk om et engangstilfelle. Å skulle gi en klem rett etter noe slikt ville smakt for mye av "Uff, dumme meg. Nå har jeg gjort deg trist igjen. Unnskyld"! Ser på det som et sunnhetstegn at han må hente seg litt inn igjen først, så kan han heller gi deg en oppriktig klem senere.

Og du, jeg skjønner godt at du er lei deg, altså. Det må være veldig sårt å skulle slå seg til ro med at man kanskje ikke skal ha flere barn selv om man har et sterkt ønske om det. Dette er jo ikke en situasjon hvor en av dere har rett og den andre har feil heller, så klart det kan være ekstra vanskelig å diskutere. Jeg håper dere finner ut av det

Endret 23. november 2020 av Antlers

[AnonymBruker]

Jeg ser at dette er et diskusjonstema som har gått igjen lenge hos dere, og derav kanskje oppgittheten og trangen hans til distanse.

Du må ikke tro at jeg ikke forstår deg, men jeg kan også relatere meg til ham.

På et punkt må dere sette en sluttstrek for diskusjonen, ellers er dette dømt til å gå på tverke. Da lukker du/dere den døra, og går videre. Enten sammen, eller hver for dere.

Anonymkode: dbb6b...14c

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg insisterer heller ikke på å fortsette samtalen, men ønsker jo gjerne en form for trøst i stedet for at han bare går og legger seg uten å se på meg. Gjør du også dette da? Bare går? 😊

 

Ts

Anonymkode: 9c497...fe2

Du gråter tydeligvis mye og din samboer er lei. Skaffdeg psykolog. Sånt drama med samtaler orker ikke jeg som dame en gang. Hvertfall ikke hvis det er gjentakende samtaler og de samme tårene. 

Han er tydligvis ikke vant til sånn reaksjon fra andre og ham får heller enn å vise det. Trenger ikke å være mangel på empati heller hva som var normalt i hans hjem når han vokste opp. 

Veldig mye meg meg i alle innleggene dine. 

Anonymkode: b7a20...c30

[AnonymBruker]

Jeg forstår samboeren din godt. Ut ifra det du forteller så høres det ut som det skjer veldig ofte, og du skriver diskusjoner, ikke krangler, og at dere snakker med rolige stemmer. Altså kan dere ikke engang ha en rolig samtale uten at du gråter. 
Det må jo være frustrerende for ham at dere aldri kommer noen vei, fordi dine følelser alltid setter en stopper for diskusjoner. Og så føle at motparten krever/forventer trøst i tillegg, det hadde rett og slett gjort meg rasende. 

Anonymkode: d8903...66f

[AnonymBruker]

Jeg forstår at du ikke kan stoppe gråten.

Jeg har et større problem med at du synes han skal trøste deg i en slik situasjon.

Vet du at han ikke har det like vondt som deg? Hva om han bad deg om å gå i et annet rom når du begynner å gråte - fordi han trenger det (til å roe egen angst/uro/fortvilelse)? 

Anonymkode: 6c35b...861

[miss summers]

Gråting er noen ganger manipulativ oppførsel. Jeg forstår at han går om dette stadig skjer. 

[AnonymBruker]

Du er en voksen kvinne, og ikke et barn. Da kan du ikke forvente deg at du skal ha trøst kun fordi du viser følelsene dine ved å begynne å gråte. 

Har du tenkt på hva han føler?

Og hvorfor er dine følelser viktigere enn hans? 

Slik du beskriver det, må det være ganske fælt for ham også. Dere er to voksne som diskuterer, og diskusjonene avsluttes med at du begynner å gråte. I tillegg forventer du at han skal trøste deg, som om du var et lite barn. 

Noe helt annet blir det dersom han er stygg mot deg og du gråter av den grunn. 

Anonymkode: 3d4a7...0a9

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samboer og jeg diskuterer en del. Om forholdet og fremtiden. Jeg klarer ofte ikke å holde tårene tilbake. Det som skjer da er at han ser tomt ut i lufta og sier ingenting. Så går han og legger seg. Selv om jeg sitter og gråter. Vi har lært oss hvordan vi skal kommunisere på best mulig måte, men vi får det visst ikke til helt allikevel.. Er mye jeg kunne skrevet og forklart her, men det jeg lurer på er om det er andre som opplever dette? Altså ingen trøst og at kjæresten kun virker irritert over at du gråter/bryter sammen? Hva sier dette? Og er det normalt..?

Anonymkode: 9c497...fe2

Det er ikke bra når man ikke kan støtte hverandre i følelser. Har du spurt han hva han tenker når du gråter? Kansje han er av typen som mener det er "falske tårer" eller "manipulering"

Anonymkode: 9712f...ad1