Avvist av mor

[AnonymBruker]

Dette ble lengre enn jeg hadde tenkt, og rotete, jeg føler meg litt forvirret. Hvis du leser igjennom, vil du hjelpe meg å sortere?

Når jeg som voksen har forsøkt å si ifra til min mor når jeg føler hun har behandlet meg dårlig, så har det flere ganger hendt at hun har reagert helt ekstremt, og hatt noen vanvittige utbrudd, som å avlyse bryllupet sitt, skrike og si fryktelig sårende ting, og det føles alltid som en fryktelig avvisning..

Dette er jo som voksen, jeg husker lite fra barndommen, men når jeg nå tenker tilbake fra når mine barn var små så var hun jo slik mot dem også. Datteren min hadde problemer med adferd,  og min mor er av den gamle skolen, selv om hver eneste konflikt bare utartet og eskalerte ned hennes "metode" gir hun seg aldri på at hun har rett. Hun nekter å høre, og sier det rett ut. Jeg har ikke greid å beskytte barna mine godt nok mot henne i oppveksten, men de er heldigvis sunne unge voksne i dag. 

Det er verre med meg, jeg ble alene med barna da de var små, og etter 17 pr møtte jeg en mann som jeg ble stormforelsket i.

Lang historie kort, jeg tålte ikke forholdet. Han hadde sterke narsissistiske trekk, og jeg jobbet meg i hel for å være god nok. Traff ham da jeg var på mitt beste i livet. Nå, 4 år etter er jeg uføretrygdet. Kompleks Ptsd

Jeg føler livet mitt er over, selv om jeg vet 100% det er mine egne valg som har fått meg hit, så er jeg bitter på foreldrene mine, jeg er overbevist om at oppveksten min har påvirket meg i veldig negativ retning. Jeg har behov for at de kan komme meg i møte på dette, om de ikke er enig så og hvertfall fortelle meg ærlig hva som ligger bak mange av valgene de gjorde, så kan kanskje jeg kunne forstått dem. Jeg er ikke ute etter å ta dem, jeg har selv ved flere anledninger vært ikke god nok forelder, men da har jeg hørt på barna og sagt unnskyld hvis jeg tok feil. Og de har fått lov å være sint eller sur, selv om de ikke fikk viljen sin. Alle gjør feil, men når de nekter å komme med noen innrømmelser føler jeg meg i en vanskelig situasjon. Da jeg akkurat hadde møtt mannen oppsto en krise i familien og foreldrene Ine oppførte seg fryktelig mot et søsken,  Der var en vanskelig situasjon og jeg forstår at det van vanskelig for dem, men de håndterte det på en måte som gjorde det mye verre, og de nekter å ha noe som helst skyld i at relasjonen mellom mit søsken og dem er brist. Det er vondt å se på, og jeg tør iu være ærlig med dem, og føler meg illojal mot mitt søsken. Samtidig overlot de ansvaret til meg, som var alt for mye, men jeg greide og greier ikke si nei, føles som jeg blir kvalt av dårlig samvittighet.

Mitt søsken fikk mye kjekt og s V og til fysisk straff når vi var små, det var forferdelig. Jeg var eldst, men turte ikke alltid nå forsvare, og var veldig sint på ham og syntes fryktelig synd i han. Det var vanskelig.

Er jeg urimelig for å være sint på dem? Jeg føler de har lært meg at det er "farlig" å stå opp for seg selv, da man blir forlatt/avvist og at det er årsaken til at jeg ikke kom meg bort fra forholdet som ødelagte meg. Jeg har alltid tenkt at jeg må brette opp armene, men jeg klarer det bare ikke. Jeg har ingen krefter. Noen som vil hjelpe meg å sortere? Siterer jeg?

 

Anonymkode: f74e8...b46

[Ginny]

Du er ikke urimelig, men hva gagner det deg? Hva får du ut av å bære rundt på sinne? Gjort er gjort, hvor sint du enn er så hjelper det ikke. 
 

Søk hjelp, få sortert tankene, få hjelp til å komme deg videre og leve et så godt liv som du kan. Man kan ikke gjøre noe med det som har skjedd, bare jobbe for å bli bedre og gjøre livet godt. Antageligvis er ikke disse menneskene noen du bør ha i livet, de tilfører ikke noe positivt. Kontakt fastlegen din og få hjelp!