Hvilke samtaler hadde dere før dere startet prøving?

[AnonymBruker]

Nå er det er ikke aktuelt for samboeren min og meg å begynne å prøve før om halvannet års tid, men jeg kjenner at det er endel ting jeg trenger at vi snakker grundig om i den tiden. Jeg har vokst opp med en mor som jobbet med barn og som yngst av søskenbarna har jeg hatt babyer og småbarn rundt meg hele oppveksten. Jeg er også veldig interessert i psykologi og har selv en helseutdanning. Alt dette gjør at jeg har endel tanker om hva som er viktig for meg i et familieliv og i oppdragelse av barn. Samboeren min ble selv onkel tidlig, og er en veldig omsorgsfull, tålmodig og engaskjert onkel, men jeg føler ikke han har gjort seg så mange tanker om hva det vil si å ha ansvaret for et spebarn eller små barn og deres utvikling. Føler heller ikke at han helt ser hvor mye som vil endre seg i livene våre om vi får barn. Han er også typen som ikke bekymrer seg for problemer før de dukker opp, og det ligger derfor ikke helt naturlig for han å diskutere så detaljert som jeg vil diskuterer forventningene våre til livet flere år frem i tid.

Jeg synes dette med å få barn er et nesten uoverkommelig stort ansvar og trenger å vite på forhånd at vi har gjort vårt ytterste for å avklare våre forventninger og hvilke ting som er viktige for oss å fokusere på slik at jeg føler meg sikker på at vi tenker i nogenlunde samme baner før babyen er skapt. Da takler jeg mye bedre å forholde meg til at man får et unikt barn som trenger det akkurat det barnet trenger, og jeg blir mer fleksibel når jeg har reflektert rundt mine tanker på forhånd. Jeg kjenner at jeg trenger at vi tar det i doser over lengre tid enn å ta alt sammen på en gang når vi må begynne å tenke på å starte prøvingen. Eller enda værre, etter babyen allerede er på vei.

Jeg har naturligvis endel temaer jeg ønsker at vi skal snakke rundt, men jeg lurer på om noen har tips til hvilke samtaler dere etter å ha fått barna føler at var godt dere tok først, eller om det er noen samtaler du skulle ønske dere hadde tatt før dere satte i gang?

Anonymkode: 523e3...9a5

[Bahir]

Jeg skulle ønske vi hadde avtalt mer i forhold til søvn og hvordan vi skulle avlaste hverandre på forhånd. Gjerne ha et rom der det er mulig å få sove uavbrutt en periode på skift (hvis dere får en unge som er mye våken på natt) dette førte til søvn underskudd hos oss som igjen førte til en del krangling. 

En annen ting er fritid... Planlegge og legge til rette for at begge får litt tid for seg selv, til å dyrke egne interesser. Noen timer kun for seg selv.

Ting har gått seg veldig fint til her, men med nr 2 på veg har jeg mye tanker om hva vi skal gjøre anderledes neste gang for å unngå flest mulig diskusjoner. Det største problemet her var søvn underskudd hos begge to. 

[AnonymBruker]

Både samboeren min og jeg er nok litt samme typen som samboeren din, at vi tar problemene når de dukker opp. Men vi snakket en del om viktigheten av at hvis vi fikk barn sammen, måtte vi alltid samarbeide, også om det en dag skulle bli slutt mellom oss. Det var viktig for begge to å være noenlunde trygg på at vi ville klare det. Der kanskje noe de fleste tror de vil, og det er ikke alltid det går likevel, men vi snakket i hvert fall en del rundt det. At det å få barn sammen er et livsvarig felles prosjekt. 

Utover det rakk vi etter hvert å ha en del samtaler om alt fra navn til oppdragelse fordi vi prøvde lenge før barna kom. Men det var mer morsomme og ofte litt tøysete kose-samtaler enn alvorsprat. 

Anonymkode: a8a13...637

[AnonymBruker]

Vi kjente hverandre meget godt og hadde vært sammen i årevis, så en samtale så vi ikke noe poeng med 🤷‍♀️

Anonymkode: ae47f...859

[AnonymBruker]

Jeg: «vi er snart 40, tror altså vi skal begynne og prøve nå»

Han: «ok»

Enig i at det er smart å snakke sammen (og kjenne hverandre godt). Men mye må man bare håndtere når man står i det. Vår jente er 3 måneder nå, og ting ble annerledes enn forventet, både på godt og vondt. Men tror ikke vi kunne ha snakket oss ut av det. 

Anonymkode: 3fa5e...3a9

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg: «vi er snart 40, tror altså vi skal begynne og prøve nå»

Han: «ok»

Enig i at det er smart å snakke sammen (og kjenne hverandre godt). Men mye må man bare håndtere når man står i det. Vår jente er 3 måneder nå, og ting ble annerledes enn forventet, både på godt og vondt. Men tror ikke vi kunne ha snakket oss ut av det. 

Anonymkode: 3fa5e...3a9

Enig i dette. Ting blir ikke som man ser for seg, du kan ha så mange tanker om hvordan du skal gjøre ting som du vil, men så passer ikke det til deres barn. Det beste er at dere er enige om å støtte hverandre, dele byrdene og vær romslige når dere er utslitt. Alt annet må man nesten tilpasse underveis. Hvis jeg hadde planlagt barn med noen som insisterte på slike detaljerte samtaler/planer, så hadde jeg blitt skeptisk til om du egentlig forstår at barn er individer og du må ta det barnet du får og handle deretter. 

Anonymkode: 27e23...206

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Enig i dette. Ting blir ikke som man ser for seg, du kan ha så mange tanker om hvordan du skal gjøre ting som du vil, men så passer ikke det til deres barn. Det beste er at dere er enige om å støtte hverandre, dele byrdene og vær romslige når dere er utslitt. Alt annet må man nesten tilpasse underveis. Hvis jeg hadde planlagt barn med noen som insisterte på slike detaljerte samtaler/planer, så hadde jeg blitt skeptisk til om du egentlig forstår at barn er individer og du må ta det barnet du får og handle deretter. 

Anonymkode: 27e23...206

Nå skriver jeg i hovedinnlegget nettopp at man det barnet man får vil være unikt og ha unike behov. Og at det nettopp er derfor jeg trenger å snakke om hvilke tanker man har om hvilke overordnede verdier man har slik at man kan tilpasse seg etter barnet samtidig som man har en trygghet i seg selv. Jeg snakker jo ikke om å bli enige om de minste hverdagslige detaljene på forhånd liksom. Men at man har reflektert sammen om de store linjene slik at man har et visst felles grunnlag man tar utgangspunkt i mens man blir kjent med nettopp sitt barn. At man bygger på et felles forståelsesgrunnlag som gjør det enklere å forstå parneren når det står på for fullt og er krevende. Å oppdra barn er jo et langttidsprosjekt på hvertfall 20 år. Da er det jo fornuftig å ha snakket skikkelig om våre forventninger liksom.

Anonymkode: 523e3...9a5

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå skriver jeg i hovedinnlegget nettopp at man det barnet man får vil være unikt og ha unike behov. Og at det nettopp er derfor jeg trenger å snakke om hvilke tanker man har om hvilke overordnede verdier man har slik at man kan tilpasse seg etter barnet samtidig som man har en trygghet i seg selv. Jeg snakker jo ikke om å bli enige om de minste hverdagslige detaljene på forhånd liksom. Men at man har reflektert sammen om de store linjene slik at man har et visst felles grunnlag man tar utgangspunkt i mens man blir kjent med nettopp sitt barn. At man bygger på et felles forståelsesgrunnlag som gjør det enklere å forstå parneren når det står på for fullt og er krevende. Å oppdra barn er jo et langttidsprosjekt på hvertfall 20 år. Da er det jo fornuftig å ha snakket skikkelig om våre forventninger liksom.

Anonymkode: 523e3...9a5

Men hvis du mener generelle verdier så skjønner jeg ikke hvordan dette kan fylle mange måneder med samtaler? Dette burde dere jo allerede vite  en god del om hverandre hvis dere er kommet dit at dere planlegger barn?

Anonymkode: 27e23...206

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Men hvis du mener generelle verdier så skjønner jeg ikke hvordan dette kan fylle mange måneder med samtaler? Dette burde dere jo allerede vite  en god del om hverandre hvis dere er kommet dit at dere planlegger barn?

Anonymkode: 27e23...206

Jeg mener jo ikke at dette skal være en konstant samtale daglig hele veie. Dette er jo jeg som nå prøver å sortere hvilke ting jeg tenker vi må ha vært innom som spesifikt retter seg til barneoppdragelse og familieliv. Jeg har erfart at endel ting har jeg mange tanker om, mens han ikke har ofret de en tanke før (kun fordi han ikke har vært der at han har behøvd det). Jeg er også en sånn som liker å tenke høyt mens man snakker, mens han foretrekker å tenke gjennom ting i hodet. Og han er ikke en naturlig grubler heller. Derfor opplever jeg ofte at vi kommer innom en ting og at han ikke nødvendigvis vet helt hva han føler eller mener, og da trenger han rom og tid til å reflektere på det. Så kommer vi tilbake til det etterhvert. Og ja, med store ting så kan den prosessen ta en stund.

Vi har nå bare vært sammen i drøye 3 år, så naturligvis er det ikke alt man vet om hverandre, men veldig mye vet man jo. Og som sagt, jeg vil være sikker på at jeg får med meg de ting som er viktig å ha reflektert over sammen som vi ikke har vært borti før, nettopp fordi han må få litt tid til å reflektere i fred og fordi prosessen vi angriper store beslutninger i livet på er litt ulike.

Anonymkode: 523e3...9a5

[AnonymBruker]

Jeg har vurdert parterapi for nettopp dette. Ikke fordi vi har et dårlig forhold, men bare for å få noen til å hjelpe oss litt med å snakke om de riktige tingene, og stille de rette spørsmålene. 😅

Anonymkode: 2e30a...c55

[AnonymBruker]

Det er sikkert greit å ta en prat om fordeling av morgener i helgene, at dere må avlaste hverandre, at du kommer til å slite med å gjøre husarbeid og lignende når baby har kommet (og i verste fall under graviditeten hvis du får bekkenløsning), osv. Mye for å få ham til å tenke over at det blir mye arbeid å ha barn. Også på ham selv om han ikke kan amme.

Ingenting kan planlegges uansett, men visse forventninger kan være greit å få avklart på forhånd. Vi skulle dele 50/50 så godt det gikk, mannen ble alvorlig psykisk syk under graviditeten, så tre år etter har jeg hatt 100 % siden fødsel 😅 Bare et eksempel på at ting ikke trenger å bli helt som man tenkte, selv om litt tilfelle selvsagt er veldig spesielt 😊

Anonymkode: a43c9...5c0

[AnonymBruker]

Som andre har nevnt: Snakk om det med søvn. Noen babyer sover dårlig/lite på natta, mens andre er som vår var, sov godt, men sov kun på oss. Babyen skrek hysterisk hvis h*n ikke fikk ligge på en av foreldrene. Man sover dårlig, hvis man i det hele tatt sover, med en baby oppå seg. Vi måtte derfor fordele nettene. I starten klarte vi ikke å fordele bra, siden vi ikke hadde snakket om det, og da sov jeg så lite at jeg ble direkte syk. Da ble det igjen enda verre å ta seg av babyen.

Ta også praten om at dere kan risikere å få et kolikkbarn. Det er dessverre ikke så uvanlig, men ekstremt slitsomt. Dere bør på forhånd finne ut hva som er lurt å gjøre hvis babyen hylskreket ustanselig. 

Anonymkode: 8955a...968