Er du deg selv overfor andre?

[Gjest Pjusk]

Er du deg selv i selskap med andre? Tør du legge frem dårlige sider ved deg selv, eller prøver du å fremstå som så perfekt som mulig?

Jeg er så heldig å ha mange barndomsvenninner som jeg møter jevnlig/ofte, og har lagt merke til at de jeg synes er mest interessante å være sammen med er de som viser alle (flere) sider av seg selv.

De venninne mine som til enhver tid har et perfekt hjem, et perfekt forhold, perfekte barn, perfekt økonomi og et liv som alltid er preget av forbredelser til neste planlagte aktivitet kjeder meg faktisk litt. Og jeg tror egentlig ingen lever et liv som er helt gjennomsyret perfekt. Jeg tror disse jentene er redde for at andre skal se på dem som "mislykket" hvis de viser at det er sprekker i fasaden. For min del blir det litt tvertimot...

De av venninne mine som tør å fortelle om

- dårlige sider ved seg selv,

- områder der en ikke strekker til,

- usikkerhet vedr. livets små og store spørsmål og avgjørelser,

- dagens flause og tåle at alle som er til stede nesten ler seg ihjel av deg og i neste åndedrag skryter litt av seg selv "I dag er jeg skikkelig fornøyd med meg selv...".

- som blir så engasjerte over ditt eller datt at man kan småkrangle og hate hverandre i 30 sekunder, før man selvfølgelig blir "venner" igjen

....synes jeg det er kjempeinteressant å være sammen med. De er mer menneskelige, kort og godt. Og de kan gjerne være "perfekte" på mange måter i livet likevel!!!

Og bare så det er sagt: Jeg mener selvfølgelig ikke at alle skal behøve å blottstille seg fullstendig og at venninner har "krav" på å få vite alt om en person. Alle har sin personlige sfære som skal respekteres.

Slike tanker har jeg gjort meg det siste halve året med mine venninner. Er det flere enn meg som har gjort samme observasjon?

[Gjest Hel]

Hehe, jeg har ikke noe annet valg enn å være meg selv rundt andre for det kommer veltende ut til slutt uansett hvor mye jeg kunne prøvd å skjule det.

En av mine dårlige sider er at jeg er utrolig klumsete og snubler og velter ting i hytt og pine og det er ikke så lett å gjemme bort.

Jeg kan si teite ting og hyler ut når jeg trenger hjelp.

Er enig med deg, de vennene jeg har er åpne med alle feilene sine og de er mye mer interessante enn 'perfekte' mennesker.

[Gjest SumoBryter]

Enig... Perfekte mennesker (i fasaden) kjeder meg også... Jeg er meg selv, men må derfor også akseptere at en del mennesker ikke liker denne "sumobryter selv". De ville nok sikkert ha likt meg om jeg var falsk eller alltid bare fulgte det "lederen av gruppen" vil...

[Arkana]

Ja, jeg er meg selv overfor andre. Det ville være fryktelig stressende å måtte skjule sider av meg selv eller late som. Jeg er glad jeg kan være meg selv, og at vennene mine liker meg som jeg er. Men jeg må innrømme at jeg tenker ikke over om folk er "perfekte" eller ikke. Jeg føler det blir litt mye jantelov, skal det ikke være lov å ha stort hus, fin bil, den perfekte mannen, godt betalt statusjobb o.l. uten at folk skyr deg fordi du er for perfekt? Nei, sånn vil ikke jeg ha det i allefall.

[Gjest Darcy]

Jeg er meg selv og streber ikke etter å late som om alt er perfekt, men selvfølgelig forteller jeg ikke alt til alle.

Noen vet mer enn andre, avhengig av hvor nær de står meg.

Jeg har også sider svært få vet om, som jeg ønsker å holde stort sett for meg selv.

Man velger jo selv hvor mye man vil dele med andre, og det er jo ikke alle som føler for å dele for eksempel sine ekteskapelige krangler med venninnene sine.

Endel mennesker er jo slik at om man først har sagt A, så skal de absolutt vite B, og slik masing om private ting kan føre til at iallefall jeg velger å heller holde helt kjeft neste gang alt ikke er helt topp for å slippe utspørring.

[Gjest gjest1]

Ja det vil jeg si, med mindre dette regnes som å ikke være seg selv, bestevenninna mi er jeg alltid hyper og tjohei rundt for det er sånn vi trives best. Mens en annen sløv fyr er jeg alltid roligere rundt selv om jeg har "min person" der.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig Darcy, i at man ikke ønsker å fortelle alt til alle. Og selv om man er åpen selv, er det jo ikke alltid det passer seg å fortelle ting som dermed utleverer andre heller. F.eks. ekteskapelige krangler.

Og bare så det er sagt: Jeg mener selvfølgelig ikke at alle skal behøve å blottstille seg fullstendig og at venninner har "krav" på å få vite alt om en person. Alle har sin personlige sfære som skal respekteres.

Og Towelie, jeg tror også man kan oppføre seg litt forskjellig mht. hvem man er sammen med.

---------

Men poenget mitt er iallefall at mennesker som tør fortelle om positive og negative ting uten å hele tiden skulle pynte på seg selv eller sannheten er mer interessante enn de som føler at "imaget" om å være "perfekt" eller ufeilbarlig betyr mest.

[LilleBille]

Jeg er meg - ser ingen grunn til å forestille meg, selv om jeg selvfølgelig ikke nødvendigvis "buser" ut med alle mine negative sider til alle med en gang - eller sier alt for mye om personlige ting.

Jeg er såpass privat at jeg ikke forteller alt til alle - det ser jeg ingen grunn til.

[Gjest Mito24]

Jeg har ingen dårlige sider, med unntak av at jeg kanskje er litt for ydmyk.

[Gjest Pjusk]

Ja Mito, selvinnsikt er en bra ting!

Det var forresten jeg som var gjest over her.

[Gjest TomKrus]

Mennesker som på død og liv må fortelle om de kjipe tingene i livet sitt finner jeg irriterende. La nå oss for guds skyld opprettholde en viss fasde. Det er tross alt det som få samfunnet til å gå rundt.

[Donnie Darko]

Mennesker som på død og liv må fortelle om de kjipe tingene i livet sitt finner jeg irriterende. La nå oss for guds skyld opprettholde en viss fasde. Det er tross alt det som få samfunnet til å gå rundt.

←

enig.. En viss fasade må man ha. Jeg sitter f.eks ikke og fiser og klør meg på ballene når jeg er blant folk. Jeg er meg selv ja. men hvis jeg ikke har noe positivt å bidra med så holder jeg klokelig tett.

[Gjest Pjusk]

Nå var det vel ikke uhemmet fising i andres sofaer som var temaet, heller....

[Gjest TomKrus]

Nå var det vel ikke uhemmet fising i andres sofaer som var temaet, heller.... 

←

Øy. En som fiser uhemmet i sofaen din forsøker ikke å framstå som den perfekte.

Endret 5. august 2005 av TomKrus

[Gjest Embla s]

Men jeg må innrømme at jeg tenker ikke over om folk er "perfekte" eller ikke. Jeg føler det blir litt mye jantelov, skal det ikke være lov å ha stort hus, fin bil, den perfekte mannen, godt betalt statusjobb o.l. uten at folk skyr deg fordi du er for perfekt? Nei, sånn vil ikke jeg ha det i allefall.

←

Hovedinnlegget spør mener vel ikke perfekt i forhold til hva man eier eller har oppnådd, men snakker vel mer om mennesker uten selvironi, mennesker som aldri kan le av seg selv eller fortelle om dumme ting de har gjort, mennesker som kun viser ett endimensjonalt bilde av seg selv. Slik tolket jeg det i allefall. Om de har stort hus eller fin jobb blir i såfall utenfor tema.

Jeg syns også det er mer givende og mer interessant å være sammen med venner som kan dykke litt ned i materien (i blant!) og som har selvironi og som ikke BESTANDIG kun forteller solskinnshistorier.

Selv tror jeg at jeg er midt på treet. Ser ikke noen grunn til å dekke over mangler og feil, men har også blitt litt mer obs på at det er en grense mellom å være selvironisk og åpen og det å "forråde seg selv".

[Gjest Embla s]

Mennesker som på død og liv må fortelle om de kjipe tingene i livet sitt finner jeg irriterende. La nå oss for guds skyld opprettholde en viss fasde. Det er tross alt det som få samfunnet til å gå rundt.

←

Det handler jo ikke om å velte seg i kjipe ting og å dyrke missære, men om å vise fram litt fler sider ved seg selv! Noen nekter å åpne døra hvis det er rotete og det ringer på, andre står inne for at "oops, det er visst litt rotete her i dag".

(og jeg skjønner heller ikke hva dette har å gjøre med fising..)

[Gjest Gjest]

Det handler jo ikke om å velte seg i kjipe ting og å dyrke missære, men om å vise fram litt fler sider ved seg selv! Noen nekter å åpne døra hvis det er rotete og det ringer på, andre står inne for at "oops, det er visst litt rotete her i dag".

(og jeg skjønner heller ikke hva dette har å gjøre med fising..)

←

Det glemte en annen ting på lista di stad: ikke bare bør folk være selvironiske men de bør også være flinke til å oppfatte spøker/ironi/osv, og ikke tolke alt alvorlig. Slike mennesker er ofte veldig stive, rigide og kjedelige...

[Gjest Pjusk]

Men jeg må innrømme at jeg tenker ikke over om folk er "perfekte" eller ikke. Jeg føler det blir litt mye jantelov, skal det ikke være lov å ha stort hus, fin bil, den perfekte mannen, godt betalt statusjobb o.l. uten at folk skyr deg fordi du er for perfekt? Nei, sånn vil ikke jeg ha det i allefall.

←

Det var ikke det jeg mente heller. Janteloven har ingenting å si her. De fleste i min omgangskrets er godt etablerte med både mann og barn, hus og biler. De bor fint og flott etter norsk standard. Og det gjør jeg selv også. Det jeg mente stakk dypere enn som så og var mer i retning som Embla sier i sitt innlegg. Det er viktig for meg at folk også kan tørre å snakke om ting som er leit/vanskelig/flaut/rart osv. og ikke bare alltid bruker masse energi på å holde fasaden.

Og jeg mener selvfølgelig ikke at du i enhver situasjon skal vrenge sjela din til andre og blottstille deg selv for enhver pris. Jeg er ganske åpen, men har selvfølgelig ting jeg ikke vil snakke med andre om eller som jeg kun snakker med svært få om.

[Gjest porselen]

Jeg tror at vi blir psykisk slitne av å holde på fasaden hele tiden, å aldri tørre å innrømme at vi gjør tabber eller at det er noe vi ikke vet. Å ikke tørre å åpne døren eller å gå på butikken hvis vi ikke er fullt ferdig sminket. Uten selvironi og evnen til å le av seg selv blir livet vanskelig.

[Aliena]

Er du deg selv i selskap med andre? Tør du legge frem dårlige sider ved deg selv, eller prøver du å fremstå som så perfekt som mulig?

←

Det ville ikke falle meg inn å forsøke late som om jeg er perfekt...jeg er altfor svimete og åpenhjertig til det. Men jeg vil ikke snakke om alt som plager meg til alle...synes faktisk det like slitsomt med mennesker som fisker etter komplimenter, oppmerksomhet og bekreftelse ved å lire ut om "luksusproblemer" overfor mennesker de vet har det verre på det området (eller om slikt som egentlig bare er bullshit, og de vet det selv..) som de som forsøker late som om de er perfekte.

Det beste er at folk er seg selv, enten det er å være åpen om alt, eller holde litt igjen... På samme tid er det jo ikke dumt å være litt våken for verdien av "den gyldne middelvei" og se an situasjonen mht hva som er naturlig å dele . (eh...noen som skjønte hva jeg mente? blir forvirra av min egne ord nå...for tidlig på morgenen til slikt..men det virket fornuftig inne i hodet mitt altså )

Hmm... Hvis noen misforstår meg, og tror at jeg forsøker å late som om jeg er perfekt fordi jeg kan vegre meg for å ta opp problemene mine i plenum (når venninner f.eks "deler" på kafè), så er det dumt, men egentlig ikke mitt problem..

Men jeg tviler på det, fordi jeg har så mye galgenhumor at jeg stort sett ikke sliter med å dele generøst av mine tabber, feil og mangler...skal jeg først drite på draget, må jeg i det minste kunne få høste litt latter på erfaringen..

Men jeg forteller ikke triste historier om hvordan det er å ikke ha mamma og hvor fælt det er å være fattig med et deprimerenede dødt kjærlighetsliv (osv) om det er flere samlet. Det føles bare feil.

Forresten har jeg ingen statussymboler å vise til...er arbeidsløs og singel...så det ligger liksom i luften at jeg ikke er perfekt..