Trenger litt oppmuntring og råd etter brudd

[NærNok]

I går ble det slutt med meg og samboeren min. Jeg har hatt mine utfordringer mtp depresjon som dessverre har gått stygt ut over han, spesielt i tidene jeg begynte å prøve å finne rett medisiner. Vi har hatt mye motgang fra starten av, men vi har begge vært der hvor vi har tenkt at vi skal klare å kjempe oss igjennom det meste. 
Så nå sitter jeg her, i sjokk og sorg over å ha mistet han jeg trodde jeg skulle gifte meg med, få barn med og hele pakken. Dette har jeg aldri klart å sett for meg i tidligere forhold, så dette forholdet var spesielt for meg. 
I dag var jeg innom i leiligheten for å pakke, men det tok jo sin tid da jeg brøt sammen om og om igjen. Jeg er så heldig at han klemmer meg og trøster meg på det verste, så det er ikke noe vondt blod. 
Etter noen timer fikk vi ut fem bagger, snill som han er ga han meg en klem og sa at vi snakkes. 
Han ønsker fortgang, noe jeg absolutt forstår men jeg er så forbanna utslitt og gråter av og på konstant. 
Jeg holder på å spy og blir kvalm bare av tanken på å få unna resten, og det er ganske mye. 
Nei fy faen for noe forbanna dritt, jeg ser ikke poeng i noe lenger. Dette gjør så ufattelig vondt. Ikke klarer jeg spise noe heller, jeg bare brekker meg så det hjelper jo ikke på det heller. 
Alle gode minner går på repeat, sangene «våre» spilles i hodet om og om igjen.. holder på å bli gal

[AnonymBruker]

Kjære deg... Dette er trist 😞 Ekstra trist at han valgte å gå fra deg når du sliter med depresjon... 

Du må nok bare gi deg selv tid til å sørge. Gråt, rop, bann, slå i ting, bare få det ut på den måten du trenger. Har du familie og venner du kan støtte deg på? I så fall; bruk de for alt de er verdt. Tillat deg selv å være sårbar, for kjærlighetssorg er grusomt tøft. 

Skriv ned tanker; det har hjulpet meg. Kan også hjelpe å skrive ned alt som var galt i forholdet, og alt du mislikte ved ham. Da blir det litt lettere (etterhvert) å akseptere at det er over. 

Og så må du huske: Det går over! Plutselig en dag våkner du og kjenner at "i dag gjør det litt mindre vondt", eller du kan merke at du har gått en hel dag uten å tenke på ham. Du kan jo også trøste deg med at dere ikke rakk å få barn sammen... så du kan bare kutte ham helt ut av livet ditt. Og det anbefaler jeg deg å gjøre. Unngå å følge ham på sosiale medier; det vil bare gjøre vondt verre, og du plager bare deg selv. 

Du greier nok ikke å tenke det nå, men én dag finner du han du skal gifte deg med, og få barn med ☺

Vær snill mot deg selv! 

Stor styrkeklem ❤

Anonymkode: 5dfba...6b4

[Bikbokelsker]

45 minutter siden, NærNok skrev:

I går ble det slutt med meg og samboeren min. Jeg har hatt mine utfordringer mtp depresjon som dessverre har gått stygt ut over han, spesielt i tidene jeg begynte å prøve å finne rett medisiner. Vi har hatt mye motgang fra starten av, men vi har begge vært der hvor vi har tenkt at vi skal klare å kjempe oss igjennom det meste. 
Så nå sitter jeg her, i sjokk og sorg over å ha mistet han jeg trodde jeg skulle gifte meg med, få barn med og hele pakken. Dette har jeg aldri klart å sett for meg i tidligere forhold, så dette forholdet var spesielt for meg. 
I dag var jeg innom i leiligheten for å pakke, men det tok jo sin tid da jeg brøt sammen om og om igjen. Jeg er så heldig at han klemmer meg og trøster meg på det verste, så det er ikke noe vondt blod. 
Etter noen timer fikk vi ut fem bagger, snill som han er ga han meg en klem og sa at vi snakkes. 
Han ønsker fortgang, noe jeg absolutt forstår men jeg er så forbanna utslitt og gråter av og på konstant. 
Jeg holder på å spy og blir kvalm bare av tanken på å få unna resten, og det er ganske mye. 
Nei fy faen for noe forbanna dritt, jeg ser ikke poeng i noe lenger. Dette gjør så ufattelig vondt. Ikke klarer jeg spise noe heller, jeg bare brekker meg så det hjelper jo ikke på det heller. 
Alle gode minner går på repeat, sangene «våre» spilles i hodet om og om igjen.. holder på å bli gal

For hva det er verdt. Du har overlevd alt så langt i livet, du klarer dette også. Jeg har selv opplevd et veldig stygt samlivsbrudd, men uten en som klemte meg. Han bare dro uten forklaring etter 10 år. 
Det er bare å huke seg ned og stå i det. Det blir bedre, det kan jeg love deg. Livet går videre dag for dag. Du glemmer det kanskje ikke, men det vil for alltid være et kapittel i ditt liv. Nå er det tid for et nytt. Nye sjanser, nye impulser, nye stier å gå. 
Ta vare på deg selv. Unn deg ting. Du er hovedpersonen. Du er verdt det beste. Og det er lov med selvmedlidenhet. 
 

Varme tanker.

[NærNok]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg... Dette er trist 😞 Ekstra trist at han valgte å gå fra deg når du sliter med depresjon... 

Du må nok bare gi deg selv tid til å sørge. Gråt, rop, bann, slå i ting, bare få det ut på den måten du trenger. Har du familie og venner du kan støtte deg på? I så fall; bruk de for alt de er verdt. Tillat deg selv å være sårbar, for kjærlighetssorg er grusomt tøft. 

Skriv ned tanker; det har hjulpet meg. Kan også hjelpe å skrive ned alt som var galt i forholdet, og alt du mislikte ved ham. Da blir det litt lettere (etterhvert) å akseptere at det er over. 

Og så må du huske: Det går over! Plutselig en dag våkner du og kjenner at "i dag gjør det litt mindre vondt", eller du kan merke at du har gått en hel dag uten å tenke på ham. Du kan jo også trøste deg med at dere ikke rakk å få barn sammen... så du kan bare kutte ham helt ut av livet ditt. Og det anbefaler jeg deg å gjøre. Unngå å følge ham på sosiale medier; det vil bare gjøre vondt verre, og du plager bare deg selv. 

Du greier nok ikke å tenke det nå, men én dag finner du han du skal gifte deg med, og få barn med ☺

Vær snill mot deg selv! 

Stor styrkeklem ❤

Anonymkode: 5dfba...6b4

Ikke sant.. Har akkurat gått i gang med behandling så nå skulle liksom ting bli bedre. Men jeg tror det har gått så hardt ut over han at han gikk inn i en depresjon selv på slutten. Jeg prøver å si til meg selv at vi bare gjor hverandre vondt på slutten, men så er det den der sorgen da om drømmen som ble knust og håpet om å få det bedre sammen. 

Har familie og venninner så skal prøve å ta opp kontakt. 
Ikke dum den med å prøve å skrive ned negative ting, det skal jeg gjøre når det har roet seg litt. 

Regner med vi får ta en prat om hva vi skal gjøre på den fronten (some) når jeg har fått ut alle tingene mine. 
 

Takk for varmende melding ❤️

[NærNok]

4 minutter siden, Bikbokelsker skrev:

For hva det er verdt. Du har overlevd alt så langt i livet, du klarer dette også. Jeg har selv opplevd et veldig stygt samlivsbrudd, men uten en som klemte meg. Han bare dro uten forklaring etter 10 år. 
Det er bare å huke seg ned og stå i det. Det blir bedre, det kan jeg love deg. Livet går videre dag for dag. Du glemmer det kanskje ikke, men det vil for alltid være et kapittel i ditt liv. Nå er det tid for et nytt. Nye sjanser, nye impulser, nye stier å gå. 
Ta vare på deg selv. Unn deg ting. Du er hovedpersonen. Du er verdt det beste. Og det er lov med selvmedlidenhet. 
 

Varme tanker.

Sånn sett er jeg heldig, at vi begge ønsker å gjøre dette på en grei måte og ha respekt for hverandre.
Kan ikke forestille meg hvordan det kan ha vært for deg... Vondt å høre!

Men fint du kommer med dine erfaringer, så føles ting litt mindre håpløst. Kan kanskje på sikt være godt å være hovedperson for en gangs skyld, føler jeg har viet alle mine krefter til å få til en ok hverdag på tross av utfordringene.

[Bikbokelsker]

2 minutter siden, NærNok skrev:

Sånn sett er jeg heldig, at vi begge ønsker å gjøre dette på en grei måte og ha respekt for hverandre.
Kan ikke forestille meg hvordan det kan ha vært for deg... Vondt å høre!

Men fint du kommer med dine erfaringer, så føles ting litt mindre håpløst. Kan kanskje på sikt være godt å være hovedperson for en gangs skyld, føler jeg har viet alle mine krefter til å få til en ok hverdag på tross av utfordringene.

Det er godt at dere enda har respekt for hverandre. Det hjelper mye. 
Jeg hadde også psykiske utfordringer og slet med å være god nok. Når jeg stod tilbake på egne bein kunne jeg virkelig fokusere på meg selv og hva jeg trengte. Det ble også løsningen for meg. Du klarer deg bra. Dette går fint.

[NærNok]

1 minutt siden, Bikbokelsker skrev:

Det er godt at dere enda har respekt for hverandre. Det hjelper mye. 
Jeg hadde også psykiske utfordringer og slet med å være god nok. Når jeg stod tilbake på egne bein kunne jeg virkelig fokusere på meg selv og hva jeg trengte. Det ble også løsningen for meg. Du klarer deg bra. Dette går fint.

Da regner jeg med at du gikk igjennom en prosess med selvbebreidelse? Er den jeg er redd skal ta knekken på meg til slutt. Har så dårlig samvittighet for så mye, selv om jeg har hatt det så vondt at jeg ikke har kunnet for det meste. 
Kanskje det måtte til for å få fokus på kun meg i behandling videre og. Kunne fort blitt brukt mye tid på å snakke om dårlig samvittighet i forholdet og. Skal klare dette! Lettet veldig denne meldingen og ting ble klarere, takk!

[Bikbokelsker]

32 minutter siden, NærNok skrev:

Da regner jeg med at du gikk igjennom en prosess med selvbebreidelse? Er den jeg er redd skal ta knekken på meg til slutt. Har så dårlig samvittighet for så mye, selv om jeg har hatt det så vondt at jeg ikke har kunnet for det meste. 
Kanskje det måtte til for å få fokus på kun meg i behandling videre og. Kunne fort blitt brukt mye tid på å snakke om dårlig samvittighet i forholdet og. Skal klare dette! Lettet veldig denne meldingen og ting ble klarere, takk!

Det er godt å høre!

Jo jeg gikk igjennom en kort periode med selvbebreidelse, men jeg fant fort ut at jeg ikke gjorde noe av dette med vilje. Jeg kan jo ikke noe for at jeg blir syk. Man gjør bare det beste man kan som menneske og det er godt nok. 
Se på dette som er lukket kapittel og prøv å ikke lull deg inn i selvdestruerende tankerekker. Det er som det er og det ble som det ble. Javel. Og hva nå? Hele verden.

[NærNok]

❤️