Normalt at 9 åring stenger seg inne på rommet i timesvis

[AnonymBruker]

Jeg var på besøk hos en venn forleden. Sjelden i disse dager. En 9 åring i huset måtte avlyse en fritidsaktivitet denne dagen av praktiske årsaker. Det medførte sterk misnøye og barnet stengte seg inne på rommet sitt og ville ikke snakke med noen eller spise på flere timer. Ingen i huset klarte å trøste barnet eller løse opp situasjonen.

Jeg fikk en dårlig følelse, som jeg ikke helt klarer å sette ord på. Men jeg tenker også at det kanskje er normalt.

Hvordan vil dere som har greie på barn tolke dette?

Anonymkode: 61d6c...2a9

[AnonymBruker]

Det var standhaftig av 9-åringen. Men hun/han var antagelig veldig skuffa. Det er jo ikke så mye ungene får vært med på for tida. Tenker 9-åringen trengt litt (mye) oppmerksomhet og trengte å bli sett på skuffelsen.

Anonymkode: 12781...a4b

[AnonymBruker]

Dessverre slik mange barn har det i 2020. Foreldre orker ikke å gjøre det riktige. 

Anonymkode: cead5...dd2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dessverre slik mange barn har det i 2020. Foreldre orker ikke å gjøre det riktige. 

Anonymkode: cead5...dd2

Hva er det riktige?

Anonymkode: 61d6c...2a9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dessverre slik mange barn har det i 2020. Foreldre orker ikke å gjøre det riktige. 

Anonymkode: cead5...dd2

Hva er riktig da? Mine barn måtte bli henne pga forkjølelse på Halloween. Vi laget til egen feiring og hadde masse godteri, laget labyrint i hagen og masse andre aktiviteter. 10 åringen var ikke med nesten, var bare lei seg og bad om å være i fred. Hva ville vært riktig å gjøre? Dra på skolens halloween feiring med syke barn? 

Anonymkode: 5a5be...3d4

[AnonymBruker]

Kan det være at barnet er nedstemt fordi at koronatiltak er kjipe for veldig magne barn og unge nå? Husker eg var litt sjølv sånn når eg var i den alderen, ville gjerne væra i fred og dille med mitt etter krangling, trengte bare ro og fred. Viste jo at folk var glad i meg likevel.

Anonymkode: d139c...5d1

[Bikbokelsker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var på besøk hos en venn forleden. Sjelden i disse dager. En 9 åring i huset måtte avlyse en fritidsaktivitet denne dagen av praktiske årsaker. Det medførte sterk misnøye og barnet stengte seg inne på rommet sitt og ville ikke snakke med noen eller spise på flere timer. Ingen i huset klarte å trøste barnet eller løse opp situasjonen.

Jeg fikk en dårlig følelse, som jeg ikke helt klarer å sette ord på. Men jeg tenker også at det kanskje er normalt.

Hvordan vil dere som har greie på barn tolke dette?

Anonymkode: 61d6c...2a9

Jeg gjorde akkurat det samme som barn, men heldigvis hadde jeg foreldre som visste å oppklare situasjonen. Det var på en måte ok; begge parter fikk seg en pause.

[AnonymBruker]

Jeg er fremdeles slik i en alder av 32. Blir jeg lei meg, sint eller opprørt på noe vis (dog skal det nok mangt mer til for at jeg blir dét enn for en 9-åring regner jeg med), så behøver jeg tid for meg selv. Jeg drar gjerne ut i 2-3 timer eller holder meg for meg selv på rommet. Jeg kommuniserer selvsagt disse behovene mine med dem rundt meg og det er ikke et oppmerksomhetsbehov bak det, heller tvert om. Jeg må la tankene roe seg ned uten andres energier i nærheten rett og slett.

Anonymkode: 27749...ef5

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Bikbokelsker skrev:

Jeg gjorde akkurat det samme som barn, men heldigvis hadde jeg foreldre som visste å oppklare situasjonen. Det var på en måte ok; begge parter fikk seg en pause.

Det var nettopp evnen til å oppklare situasjonen hos foreldrene jeg stusset litt over...

 

Anonymkode: bf731...0f3

[Bikbokelsker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det var nettopp evnen til å oppklare situasjonen hos foreldrene jeg stusset litt over...

 

Anonymkode: bf731...0f3

Ja, litt leit å la ungen bare sitte der i evigheter. 

[Gjest ti10]

Det kommer an på hva du mener med "flere timer". Er det snakk om to eller tre timer, er det vel ikke så galt, da er det vel også begrenset hvor mange måltider niåringen har gått glipp av. Hvis det fem eller seks timer eller enda mer, hadde nok jeg også lurt litt. 

Men ærlig talt, det er vel ikke så uvanlig at man trenger litt tid til å surmule og bearbeide ting når man har blitt veldig skuffet. Dette kunne veldig godt ha vært meg som barn, og det ville bare ha gjort det verre om de voksne ikke respekterte at jeg trengte et par timer før jeg hadde ristet det av meg. Sannsynligvis en liten introvert særing, det barnet der. 

Men det trenger ikke å bety at det er noe galt. Unger er like forskjellige som voksne. Det er ikke alle som avreagerer med å felle et par tårer, sitte på fanget i noen minutter og få en klem.

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er fremdeles slik i en alder av 32. Blir jeg lei meg, sint eller opprørt på noe vis (dog skal det nok mangt mer til for at jeg blir dét enn for en 9-åring regner jeg med), så behøver jeg tid for meg selv. Jeg drar gjerne ut i 2-3 timer eller holder meg for meg selv på rommet. Jeg kommuniserer selvsagt disse behovene mine med dem rundt meg og det er ikke et oppmerksomhetsbehov bak det, heller tvert om. Jeg må la tankene roe seg ned uten andres energier i nærheten rett og slett.

Anonymkode: 27749...ef5

Er du 32 år og har «rom»?

Anonymkode: 18c02...cf7

[AnonymBruker]

Helt normalt hvis ungen hadde en iPad/telefon der inne. Ikke så normalt (tror jeg? Vi har ikke det) at niåringen har egen nøkkel, ikke lurt i hvertfall. 

Anonymkode: 3eae9...c2c

[GammelKaktus]

Guttungen hadde nok ikke holdt ut i timesvis 😄 Men har et par venninner som sier at deres jenter gjør slikt, kan gå mange timer, spiser ikke og er litt dramatisk. Tenker og at i disse tider så er det ekstra mye frustrasjon og hvis man gleder seg til å gjøre noe så er det naturlig at man blir ekstra skuffet når dette ikke går. Synes egentlig ikke det høres unormalt ut, barn er forskjellige.

[PM75]

Klarer du å beskrive nærmere hva som gir deg den dårlige magefølelsen? Var det noe med stemningen, kroppsspråk hos de andre eller noe annet du reagerte på? 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var nettopp evnen til å oppklare situasjonen hos foreldrene jeg stusset litt over...

 

Anonymkode: bf731...0f3

Kanskje det var vanskelig for foreldrene fordi du var på besøk 

Anonymkode: 710ed...b3d

[AnonymBruker]

Dette er en løsning vi har blitt enige om her i huset. Dette er i samarbeid med barnet, helsesykepleier og BUP. Spesielt barnet ønsker gjerne å få være i fred når det har skjedd noe, men vet at vi alltid er tilgjengelig når hun er klar. Så kommer hun til oss og snakket etterpå. Vi tar en liten tur innom i blant for å tilby oss og prate, men som regel ber hun oss vente. 

Må nevnes at vi lenge hadde utfordringer med at ring eskalerte veldig når vi "pressa oss på". Og denne endringen har virkelig gjort mye for oss. Tenker meg selv også når jeg blir lei,sint eller lignende. Det beste er å være alene helt til JEG er ferdig med det. 

Hva som er riktig bil vel variere etter som hvem du spør, men her er i alle fall barnet fornøyd og føler at hun blir hørt når hun får bruke den tiden hun trenger. 

Er forøvrig 11 år.

 

Anonymkode: c6bfe...bab

[AnonymBruker]

Meg over.

Men må nevnes at dersom vi hadde hatt besøk ville jeg nok tatt en liten ekstra tur for å vise tilgjengelighet, da det nok ikke ville være like lett for henne å komme opp når det var andre der. Kan være en viss skam i det foran andre emne familien.

Anonymkode: c6bfe...bab