Dere som har levd en stund. Hvordan var livet før mobiltelefonen?

[AnonymBruker]

Er selv i midten av 30-årene og husker det godt. Samtidig så var jeg bare et barn og lurer på om det er noen som var voksne på 80-tallet tidlig 90-tallet som kan fortelle? Er klar over at det eksisterte mobiltelefoner på 80-tallet, men det var ikke vanlig. 

Anonymkode: e0a35...bf4

[AnonymBruker]

Det var fredeligere og folk hadde mer kontakt med hverandre. Jeg er 50.

Anonymkode: 4d1d5...87d

[Boetica]

Vi ringte til hverandre. Kunne skravle i telefonen med venninner i timesvis. Måtte ringe etter fem, for det var billigst. Og når jeg ringte med venninna i nabokommunen, fikk jeg ikke ringe så lenge, for det var "rikstelefon", og ddt var dyrt 😂

[1 korinter 15:1-4]

Enklere og bedre. Folk hadde bedre kontakt med hverandre og pratet sammen.

Nå sitter "alle" på besøk med ansiktet gravd ned i mobilene sine.

Og folk har blitt mer overfladiske etter alle kamera tlf kom og selfier og selvpromotering ble en ting. 

Ting var bedre før, serlig før FB, insta og kamera tlf.

[cleangal]

Kun ringe etter 17, ja. Og alltid spørre om lov til å ringe, spesielt hvis vi var på besøk hos andre. Og vi hadde telefonnummerne til hele vennegjengen i hodet. Hvis det var noen som bodde i nærheten vi ville ha tak i gikk vi bort og ringte på døra i steder for å bruke telefonen. Tulleringing fra telefonkiosker var en slager. Ringte tilfeldige (og ikke så tilfeldige nummer). Hvis vi hadde penger å putte på spurte vi etter et tilfeldig navn. Ellers var det bare å la det ringe til noen tok telefonen, og så legge på. Nummervisning kom ikke før på 90-tallet, tror jeg. Vi måtte avtale på forhånd når og hvor vi skulle hentes f.eks i helgene. I min familie hadde vi et fast signal hvis vi ville hentes tidligere: vi ringte hjem, lot det ringe to ganger og la på.

Jeg kjøpte min første mobil i 1996, en Pioneer. Den kunne man ringe med, og ikke noe mer. Og batteriet var på størrelse med et elsykkel-batteri.

[AnonymBruker]

Jeg var 14 da jeg kjøpte min første mobiltelefon, det var i 1998. Tiden før det husker jeg så utrolig godt. Jaget etter å alltid få gitt mine superstrenge foreldre beskjed om hvor jeg var og når jeg kom hjem - det var ikke alltid like lett. Måtte ofte ringe fra telefonkiosk med sånn telekort, og teleskrittene gikk jo alt for fort! Og bare det å måtte finne en telefonkiosk var jo noe dritt... Var ofte på kristne ungdomsmøter, og måtte gå i mørket til byen for å få ringt foreldrene mine (for å bli hentet f eks). Det gikk MYE tid til å gi enkle beskjeder. 

Ellers hadde jeg gjerne avtale om å møte noen der og der kl da og da, men folk møtte jo ikke alltid opp som avtalt. Jeg hatet det å vente vente vente på ei venninne som var 30 min forsinket. Ekstra kjipt dersom det var kaldt eller mørkt, og om jeg var alene. Følte meg sjelden helt trygg. For meg var mobilen en trygghet fra den dagen den lå i lomma mi. Og det er den fortsatt. 

Anonymkode: 56167...89e

[AnonymBruker]

Møkk. Nå er det mye bedre og enklere på alle måter.

Anonymkode: b8b29...8ca

[AnonymBruker]

Nå er jeg 27 da, men jeg husker barndommen uten mobil. Og når vi ble ungdommer så hadde vi ikke alle appene som vi har nå. Det er jeg kjempe glad for! Må være vanskelig å være ungdom i dag. Du skal ha instagram, facebook, twitter, tiktok, tinder, snap og sikkert masse jeg ikke vet om. Folk skal vise seg fra sin beste side hele tiden og en flause varer ikke ut dagen, den varer evig om noen får et feilsendt bilde osv. 

Da jeg var barn måtte vi ringe til hverandre å avtale besøk eller ringe på døren. Foreldrene våre hadde bedre kontakt fordi de ofte ringte til hverandre og høre om barna var på vei hjem, avtale middag osv. Vi lekte mer sammen ute og inne, ikke mye bruk av mobil. Vi slapp å være redd for at info/bilder om oss skulle lekke ut etter f.eks skift etter gymtimen. Jeg tror nok vi var mer "sammen" enn det barn/ungdom er nå. De stirrer jo bare i mobilene, hvordan blir man godt kjent da? 

Anonymkode: 2ce24...9b0

[AnonymBruker]

Man laget avtaler på forhånd. Og holdt dem, i min omgangskrets ihvertfall. 

Anonymkode: b3af1...f3b

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Hvis man skilte seg ut før, ble man i det minste mobbet face to face før mobilen tok helt av med sosiale medier etc. Jeg synes virkelig synd på de unge i dag, de får jo ikke fred stakkars. Alltid bombardert med inntrykk, press og stress fra en skjerm.

 

 

 

Anonymkode: 3c092...f47

[PokemonGone]

Jeg hadde min første mobiltelefon da jeg var 16 eller 17 år gammel. Jeg husker perfekt livet uten mobiltelefonen. Jeg leste mye og trente når jeg kjedet meg.
Jeg ble født i 1998 btw, moren min insisterte i fem år på at jeg godtar mobiltelefonen haha
 

[AnonymBruker]

Vi snakket mye mer sammen. Gikk mer på besøk. Ventet alltid med å ringe til etter kl 17, for da var det billigere. Vi var mer ute og lekte sammen. 

Nå sitter man inne og spiller, er opptatt på some, og sitter som limt til telefonen. Man skal alltid være tilgjengelig. Alt skal se så perfekt ut nå.

Jeg har ikke alltid telefonen på meg, verken ser hvorfor eller ønsker å være tilgjengelig hele tiden.  Jeg er født på begynnelsen av 70 tallet.

 

Anonymkode: 0e499...c5a

[Gjest Bamse20]

Kunne ha ordentlige samtaler med folk når dem var på besøk fordi telefonen ikke var oppe.

[AnonymBruker]

Jeg fikk min første når jeg var 14 år. 3 kr minutt pluss oppstartkost så det var dyrt å bruke. I tillegg til ting nevnt tidligere, var det litt mer vanlig å ha telefonsvarer i tilknytning til fasttelefon. Vi avtalte å møtes på skolen. Også var vi mye flinkere å huske telefonnummer

Anonymkode: 2e4cf...b49

[Gjest Villfisker]

Jeg husker pappas første mobil. Det var en svært kasse, som måtte plugges i sigarettenneren, og stå i bilen. Det var en svindyr klump, oppi en veske, med sånn spiral ledning. Husker den lukta litt rart også. Var nok plasten rundt 😂

Skulle vi møte venner, måtte vi enten ringe med fasttelefon, gjøre avtaler, eller banke på dører. 
født i 88 forresten.

Endret 20. november 2020 av Villfisker

[marita31]

Vokste opp på 80og 90 tallet, jeg hadde det fint og ringte fra tlf kiosker hvis jeg var mye ut på farten, var ikke noe problem. Bedre den tiden enn nå med all mob bruk syns jeg. besøkte hverandre mer uten å ringe eller avtale først, var en ikke hjemme nei så var en ikke hjemme. savner den tiden.

[Gjest Blondie65]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man laget avtaler på forhånd. Og holdt dem, i min omgangskrets ihvertfall. 

Anonymkode: b3af1...f3b

Jeg synes dette kanskje er det viktigste som er tapt. Hadde du sagt at du skulle være et sted kl 17 så var du der kl 17 fordi det kunne være umulig å få gitt beskjed om endring. I dag har vi jo gått litt fra konseptene - er vi 5-15 minutter sen så må vi si fra, det var aldri nødvendig eller mulig da jeg vokste opp. Det var "innenfor" med opptil 15 minutters forsinkelse (ment å ta høyde for uforutsette ting, som f.eks. trafikkproblemer og andre ting en ikke selv kunne noe for).

Jeg også hadde "innetider" og måtte finne telefonkiosk for å gi beskjed om uforutsette ting som endret dette. For meg var det ikke slik at jeg kunne forvente å bli hentet av foreldre etter besøk på byen eller lignende og den stående avtalen var at jeg måtte hjem med siste buss. Hvis man ikke rakk den og måtte overnatte noe sted (taxi var ikke-eksisterende der jeg vokste opp) var det å finne en telefonkiosk og si fra samt oppgi navn og nummer til overnattingsstedet.

[Angelheart2]

9 timer siden, cleangal skrev:

Kun ringe etter 17, ja. Og alltid spørre om lov til å ringe, spesielt hvis vi var på besøk hos andre. Og vi hadde telefonnummerne til hele vennegjengen i hodet. Hvis det var noen som bodde i nærheten vi ville ha tak i gikk vi bort og ringte på døra i steder for å bruke telefonen. Tulleringing fra telefonkiosker var en slager. Ringte tilfeldige (og ikke så tilfeldige nummer). Hvis vi hadde penger å putte på spurte vi etter et tilfeldig navn. Ellers var det bare å la det ringe til noen tok telefonen, og så legge på. Nummervisning kom ikke før på 90-tallet, tror jeg. Vi måtte avtale på forhånd når og hvor vi skulle hentes f.eks i helgene. I min familie hadde vi et fast signal hvis vi ville hentes tidligere: vi ringte hjem, lot det ringe to ganger og la på.

Jeg kjøpte min første mobil i 1996, en Pioneer. Den kunne man ringe med, og ikke noe mer. Og batteriet var på størrelse med et elsykkel-batteri.

Tror vi er ganske jevngamle 🙂
Husker også at vi gikk på besøk til hverandre helt uten å ha avtalt noe. Det hendte jo selvsagt at den vi gikk til ikke var hjemme, så da gikk vi videre til noen andre, eller hjem. 
På de riktig gamle telefonkioskene så hendte det at man kunne ringe gratis dersom man slo raskt på hendelen med en gang det ble svart i andre enden. Ellers hadde vi også ringesignal, jeg ringte alltid hjem fra en spesiell telefonkiosk, lot det ringe to ganger og la på, da ringte foreldrene mine tilbake 🙂
Fikk min første mobil i 1994, en stor klump av merke Simonsen. Den kunne ringe og motta SMS, men det var jo ingen som kunne sende SMS, så jeg fikk aldri noen. 
Kom forresten på at det var noen som hadde små personsøkere som man kunne motta tekst på. Da måtte man ringe et spesielt nummer til en slags kundeservice og si hva man skulle sende, så ble det sendt melding for oss. Men tror kanskje dette var først litt senere på 90-tallet.

Savner egentlig den tiden, ja....

[AnonymBruker]

Avslappende. Folk gikk på besøk ofte uten å avtale først. Hadde fasttlf som vi skravlet i timesvis i med venner /kjærester. Savner det å ikke alltid være tilgjengelig. Hvis jeg slår av mobilen nå og slår den på igjen etter noen timer, så raser det inn meldinger og e-poster og varsler fra diverse sosiale medier, og det kan være stressende. 

Anonymkode: 25505...19c