Når partneren blir rusfri

[AnonymBruker]

Ønsker svært gjerne å dele litt erfaringer og tanker.

Jeg har en fantastisk mann som har slitt med rusproblemer store deler av livet sitt, men er allikevell velfungerende. Vil ikke gå inn på hvilke rusmidler det dreier seg om, for å få anonymisert så mye som mulig. Ett rusmiddel har vært nesten daglig og andre har vært av og til, men jeg snakker ikke om type sprøyter eller slikt, bare så det er sagt. Når jeg googler er det veldig mye omtalt rusmisbrukere som sprøytenarkomane og det finnes jo veldig mye annet enn det da.

Han har som sagt vært velfungerende og det har ikke vært mye rus daglig, men litt hver dag og iblandt mye. Han har masse følelser og det har til tider vært mye sinne i han (aldri slått eller vært fysisk). Vi har nå 2 barn, og jeg mener de har vært veldig skjermet fra dette, selvom ejg vet at de fanger opp mere enn man tror. 

Heldigvis har min mann fått en form for åpenbaring nå, og er helt ferdig med rus, noe jeg er veldig glad for. Vi ruste oss sammen før i tiden (før vi fikk barn) og det var nok en stor del av måten vi var sammen på. Vi har nok begge nå forandret oss endel med tanke på rus, og liker det ikke noe særlig lenger noen av oss, vi liker å ha kontroll og kjenner lite lyst på alkohol eller noe annet.

Min mann er dog ganske fersk ut av dette, og han er nå for tiden ganske krevende å leve med. Han svinger vanvittig i følelsesregister og kan hakke veldig på meg. Jeg prøver å puste med magen og ikke hakke tilbake, og huske på at dette bare er avhengigheten som forlater kroppen hans. Han er også veldig sånn svevende i tankene sine, tenker på livet, menneskeheten, ser mening i alt og tror han ser folk han kjenner hele tiden overalt. Han vil også slutte med kjøtt, kaffe, TV og godteri i tillegg til rusen. Drikker te og har begynt å trene og lese mye. Jeg synes dette er utrolig flott og håper virkelig han har en sjelesettende forandring inni seg nå, men kjenner også på en frykt for at han også skal legge meg bak seg. Særlig kommer disse tankene når han er litt spydig og hakkende mot meg. Føler meg iblandt dum i hans øyne. Jeg liker fortsatt kaffe, TV og godteri og føler meg nå nesten litt usunn og "lavklasse" som ikke vil gi helt slipp på dette. I tillegg til at det frustrerer meg litt at jeg så sjelden kan nyte TV og godteri nå som han ikke vil ha dette i livet sitt og er mere hjemme.. Jeg klarer ikke kose meg når jeg føler han dømmer meg hvis jeg sette rmeg alene med TV og godis liksom. I tillegg til at jeg vil jo heller prioritere kvalitetstid med han enn å gjøre dette. 

Han har nå begynt å ta ett opprør med barndommen sin og forteller meg ting jeg ikke ante om, om vold og seksuell misbruk. Han har ikke snakket så mye om sistnevnte og hvor alvorlig det var. Han blir veldig rørt når han leser bøker av Hedvig Montgomery, når han leser hvor viktig en trygg barndom er og han tenker på at han ikke hadde dette selv. Jeg får veldig vondt av han og prøver å støtte han. På den andre siden må jeg innrømme at jeg begynner å kjenne litt på at det handler så fryktelig mye om han hele tiden, føler det nestne har gjort det siden vi ble sammen, både på godt og på vondt. Det har vært turer og opplevelser som han har fått vært på, "once in a lifetime" opplegg som har skjedd imens vi hadde små barn, og jeg har ønsket han god tur og stått igjen med barn og ett løfte om at "det blir snart din tur". Så har det vært nedturer både fysisk og psykisk for han, med arbeidsledighet, tap av kjært familiemedlem og rus. Jeg måtte være hans klippe og prøvde så godt jeg kunne på det. For ikke lenge siden kjente jeg på en deilig følelse av at ting ble mere stabilt og det var så godt. Følte at nå er det liksom snart "min tur" også kommer dette oppgjøret med barndommen og han slutter helt med rusen. Det er jo selvfølgelig bra, men igjenn er ting litt ustabilt og han må liksom få lov til å styre etter hvordan han har det. Vanskelig for meg å skulle dele mine følelser når han føler på dette som er så voldsomt. Han husker liksom ting han har undertrykt en hel livstid og sliter. Da må jeg igjen være klippen. Jeg prøvde å stille han litt til ansvar her om dagen for at vi skal få barna til å bli flinkere på rutiner, og han ble helt satt ut over at jeg kunne tro at han hadde samme forutsetninger for å følge opp slikt npr han hadde en så trøblete barndom, imens jeg har hatt det så trygt og godt. Føler på litt avmakt over det at jeg kanskje må ha så mye ansvar som jeg har hatt til nå i lang lang tid... 

Men, han har jo rett i at jeg har bedre forutsetninger for å fikse dette, men det er ikke sånn at jeg har brennt hele mitt liv for å bli mamma heller Jeg har også drømmer og ønsker om hva livet skal være, og føler ikke det er noe jeg er skapt til å være, selvom jeg er glad i mammarollen. Drømmer iblandt om en mann som står støtt, som tar kontroll og som kan hjelpe meg litt. Han gjør mye i hjemmet, men jeg har liksom ansvar for det meste allikevell.. Jeg elsker han, men jeg skulle ønske jeg kunne slippe kontrollen iblandt uten at skuta da traff skjærene i sjøen...

Han er en veldig smart fyr, og har mye meninger om det meste Vi har gode diskusjoner og prater masse, og jeg skal selvfølgelig fortelle han alt om hva jeg føler, jeg vil bare lufte meg for noen andre om hvordan dette er for meg, og det er ikke noe jeg kan dele med mine venninner. ER det noen med noen tanker og eller erfaringer som kan komme med noen innspill?

Anonymkode: 47784...9ad

[AnonymBruker]

Hei. Min eks er rusmisbruker. Han har rust seg hovedsakelig på hasj, amfetamin/kokain og piller ( rivotril, xanor og benzo)  Han hadde gode og dårlige perioder hele veien, vekslet mellom behandling og tilbakefall. En gjenganger hos han og, var en dårlig barndom med vold han måtte ruse vekk . I de noelunde nykter perioder merket jeg at minnet ble dårligere, evnet ikke og ha rutiner i hverdagen, hissig, og fikk oppheng i f.eks stjerner/planeter og verdensrommet, og noen ganger Gud. Han var faktisk mer «normal» når han ruste seg til slutt. Jeg er veldig glad det er min eks, for å si det sånn! , hadde aldri i livet orket mer av det der. Så tenk deg nøye om her, for deg og barna dine. Noen ganger er det dessverre ikke nok å være glad i noen. 

Anonymkode: 3c091...da4

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Min eks er rusmisbruker. Han har rust seg hovedsakelig på hasj, amfetamin/kokain og piller ( rivotril, xanor og benzo)  Han hadde gode og dårlige perioder hele veien, vekslet mellom behandling og tilbakefall. En gjenganger hos han og, var en dårlig barndom med vold han måtte ruse vekk . I de noelunde nykter perioder merket jeg at minnet ble dårligere, evnet ikke og ha rutiner i hverdagen, hissig, og fikk oppheng i f.eks stjerner/planeter og verdensrommet, og noen ganger Gud. Han var faktisk mer «normal» når han ruste seg til slutt. Jeg er veldig glad det er min eks, for å si det sånn! , hadde aldri i livet orket mer av det der. Så tenk deg nøye om her, for deg og barna dine. Noen ganger er det dessverre ikke nok å være glad i noen. 

Anonymkode: 3c091...da4

Takk for svar. 
Føler dette er litt annerledes, han har aldri sluttet ordentlig eller snakket om rusen slik han gjør nå, han virker veldig ferdig med det og jeg føler jeg må stå i dette med han for å se hvor han lander med tiden. Men om vi klarer å leve sammen til vi blir gamle er kanskje liten sjanse for. Enten så begynner han igjen eller så forandrer han seg så mye nå og slutter å elske meg, og legger meg bak seg sammen med rusen. Eller så blir vi sterkere sammen enn noen gang.. 

TS

Anonymkode: 47784...9ad

[AnonymBruker]

Vær så snill folkens. Jeg trenger noen råd. Stemningen er så jævlig her hjemme.. Det trenger ikke være sånn at man har vært i samme problemstilling, bare noen tanker om dette, vær så snill?❤️
 

TS

Anonymkode: 47784...9ad

[AnonymBruker]

Du virker ekstremt tålmodig og raus, ts. Jeg lurer litt på hvor DU er i alt dette, og dine behov og drømmer? 
har du noe kunnskap om medavhengighet? På meg virker det som du svinger med han, og har gjort det lenge.... 

du sier du liker kaffe og godteri- men det virker som det tar på at han nå ikke «liker» det lengre. Han virker å styre hele husholdet syns jeg. 
 

 

det er flott at han tar tak, men det virker som han har en lang vei å gå (bla m at han bruker egen barndom for å unngå å hjelpe med barna). Håper han får hjelp av helsevesenet på en eller annen måte, som kan hjelpe han å ta ansvar, plassere og komme videre. 
 

lykke til og ta vare på deg Selv- for deg og barnas skyld! ❤️

Anonymkode: 84aa9...88c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du virker ekstremt tålmodig og raus, ts. Jeg lurer litt på hvor DU er i alt dette, og dine behov og drømmer? 
har du noe kunnskap om medavhengighet? På meg virker det som du svinger med han, og har gjort det lenge.... 

du sier du liker kaffe og godteri- men det virker som det tar på at han nå ikke «liker» det lengre. Han virker å styre hele husholdet syns jeg. 
 

 

det er flott at han tar tak, men det virker som han har en lang vei å gå (bla m at han bruker egen barndom for å unngå å hjelpe med barna). Håper han får hjelp av helsevesenet på en eller annen måte, som kan hjelpe han å ta ansvar, plassere og komme videre. 
 

lykke til og ta vare på deg Selv- for deg og barnas skyld! ❤️

Anonymkode: 84aa9...88c

Takk for det kjære deg, fikk litt klump i halsen nå, det var godt å lese..!❤️

Ja, jeg er nok litt for tålmodig og raus. Hadde vi ikke hatt barn sammen tror jeg ikke jeg hadde orket dette. Det betyr ikke at vi ikke har det bra eller at jeg ikke elsker han, det er bare så mye jobb og så mye fokus på han. Jeg føler man må jobbe hardt for hverandre når man har barn sammen og vi har det heldigvis veldig bra på mange arenaer, og han er min sjelevenn. Men så mye jobb hadde jeg nok ikke klart å investere i oss uten barna som motivasjon.. 

Jeg føler nesten jeg har blitt litt nummen, glemt meg selv litt og vet ikke egentlig helt hva jeg drømmer om og føler. Føler det har vært så liten plass til meg så lenge. Nå føler jeg bare på en sånn følelse om at jeg må «komme meg igjennom» denne dagen og håpe på at det blir bedre for hver dag som går hvor han får større avstand til rusen og bearbeidet alle tankene han har nå. Kanskje 2021 blir bedre på alle måter. 

Jeg skal få han til å be om henvisning til psykolog og håper han vil det og at det kan hjelpe han. Tror han har veldig godt av å snakke med en helt uavhengig person.. 

 

TSå

Anonymkode: 47784...9ad

[AnonymBruker]

Utsetter du virkelig dine barn for dette?

Anonymkode: bc501...243

[AnonymBruker]

Psykolog er luksus. Men jeg tenker at jeg knapt kan fatte at du orker dette. Å ha en partner som ikke er DIN klippe, på lik måte du er hans. Det må til i et forhold. Det er ikke bare den ene som kan beskytte og trøste og støtte opp, det må begge. Dårlig barndom er ingen unnskyldning.

Anonymkode: fda44...4bc

[Reveenka]

Det at samboeren din nå ser hvor skadet han er av sin trøblete barndom bør gi han all motivasjon i verden til å gjøre en bedre jobb med deres barn.. Men i stedet vil han legge mer av ansvaret på deg.. Det kaller jeg rødt flagg. Om jeg forstår rett har hans fokus før vært på rus og hans behov, nå er rusen vekk, men det er hans behov som fortsatt har all fokus. Sliter han med mani som nå blir tydeligere uten rusen? 

Tenk etter, virkelig tenk - tror du virkelig at dine behov noen gang vil bli viktige nok i hans liv? Og hva med barna deres? Hvem ser deres behov for en forutsigbar trygg hverdag uten rus og mani?

Mannen din høres ut som en plaget mann ja, men også en mann som rømmer fra forpliktelser, enten via rus eller selvrealisering på bekostning av behovene til barn og kone. Er dette virkelig den virkeligheten du kan leve med?

Ønsker du å ha det slik om 5 år..? 10 år? Hvem mener du blir skadelidende?

[Maggi2]

Du må slutte å være redd for at han skal forlate deg. Det er han som er avhengig av deg her, ikke omvendt. Det virker ikke som om han klarer å være noen god partner nå, kanskje aldri. Det er ikke noe du bare skal holde ut. Hvis du respekterer alle hans nykker, er det minste han kan respektere at du ønsker tv, kaffe og godis i ditt liv. 

Jeg ville forlatt ham. Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Parterapi!!!!!!!

Anonymkode: c6fb7...6c4

[AnonymBruker]

Jeg har en del erfaring med (andres) rus. Jeg er vokst opp med en far som var alkoholiker. Har hatt en samboer med rusavhengighet. Så ble sønnen min rusmisbruker. 

Dette med narkotika ble vanskelig å håndtere for meg. Søkte hjelp i anonyme selvhjelpsgrupper (bl.a AL-ANON), og ble et sted tipset om pårørendekurs på Avdeling for Rus og Avhengighet på sykehuset. (Ble henvist av fastlegen). 

Her lærte jeg masse om hvordan rus fungerer og hvordan det påvirker alt rundt den rusavhengige. Det var flere pårørende der med ulike erfaringer og det var snakk om alt fra alkohol, piller, hasj og annen narkotika.

Jeg lærte også masse om medavhengighet, og det å være en som muliggjør rusingen ved å tilrettelegge alt rundt vedkommende, som dermed fører til at h*n kan fortsette (rus)livet som før. Unngår vanskelige konfrontasjoner og tar mesteparten av ansvaret i husholdningen. Passer på at det ikke skal trigge noe som skaper ubehag, slik at den rusavhengige skal sprekke... 

Senere fikk jeg vite at vi som pårørende har lovfestet RETT til behandling/ pårørendesamtaler på sykehuset. Dette ble jeg henvist til og har gått til en fantastisk flink terapeut i snart 2år. Hun hjelper meg til å forstå sammenhengen i mine reaksjoner og å jobbe med feks grensesetting for min sønn. Det har tatt lang tid å akseptere at han driver med det han gjør. Og jeg jobber stadig med saken. Men hadde ikke klart det uten hjelp. 

Jeg føler meg veldig usikker på om din mann vil klare å holde seg rusfri uten hjelp. (Særlig siden han i tillegg skal slutte med alt og endre livsstilen oppi det hele). Jeg frykter at det blir for mye å gape over og at han vil sprekke. Jeg håper du klarer å overbevise han om at han trenger støtte, om ikke annet fra AA eller NA. 

Jeg håper også at du klarer å ta vare på deg selv oppi alt dette, og ikke bare holder ut til du knekker. Søk hjelp! Det er så innmari innfløkt og tungt å slepe seg opp igjen når en har nådd bunnen... 

Gode klemmer til deg❤️

https://rop.no/snakkomrus/safari/subpages/veienvidere_4.html

Anonymkode: c5116...977

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ønsker svært gjerne å dele litt erfaringer og tanker.

Jeg har en fantastisk mann som har slitt med rusproblemer store deler av livet sitt, men er allikevell velfungerende. Vil ikke gå inn på hvilke rusmidler det dreier seg om, for å få anonymisert så mye som mulig. Ett rusmiddel har vært nesten daglig og andre har vært av og til, men jeg snakker ikke om type sprøyter eller slikt, bare så det er sagt. Når jeg googler er det veldig mye omtalt rusmisbrukere som sprøytenarkomane og det finnes jo veldig mye annet enn det da.

Han har som sagt vært velfungerende og det har ikke vært mye rus daglig, men litt hver dag og iblandt mye. Han har masse følelser og det har til tider vært mye sinne i han (aldri slått eller vært fysisk). Vi har nå 2 barn, og jeg mener de har vært veldig skjermet fra dette, selvom ejg vet at de fanger opp mere enn man tror. 

Heldigvis har min mann fått en form for åpenbaring nå, og er helt ferdig med rus, noe jeg er veldig glad for. Vi ruste oss sammen før i tiden (før vi fikk barn) og det var nok en stor del av måten vi var sammen på. Vi har nok begge nå forandret oss endel med tanke på rus, og liker det ikke noe særlig lenger noen av oss, vi liker å ha kontroll og kjenner lite lyst på alkohol eller noe annet.

Min mann er dog ganske fersk ut av dette, og han er nå for tiden ganske krevende å leve med. Han svinger vanvittig i følelsesregister og kan hakke veldig på meg. Jeg prøver å puste med magen og ikke hakke tilbake, og huske på at dette bare er avhengigheten som forlater kroppen hans. Han er også veldig sånn svevende i tankene sine, tenker på livet, menneskeheten, ser mening i alt og tror han ser folk han kjenner hele tiden overalt. Han vil også slutte med kjøtt, kaffe, TV og godteri i tillegg til rusen. Drikker te og har begynt å trene og lese mye. Jeg synes dette er utrolig flott og håper virkelig han har en sjelesettende forandring inni seg nå, men kjenner også på en frykt for at han også skal legge meg bak seg. Særlig kommer disse tankene når han er litt spydig og hakkende mot meg. Føler meg iblandt dum i hans øyne. Jeg liker fortsatt kaffe, TV og godteri og føler meg nå nesten litt usunn og "lavklasse" som ikke vil gi helt slipp på dette. I tillegg til at det frustrerer meg litt at jeg så sjelden kan nyte TV og godteri nå som han ikke vil ha dette i livet sitt og er mere hjemme.. Jeg klarer ikke kose meg når jeg føler han dømmer meg hvis jeg sette rmeg alene med TV og godis liksom. I tillegg til at jeg vil jo heller prioritere kvalitetstid med han enn å gjøre dette. 

Han har nå begynt å ta ett opprør med barndommen sin og forteller meg ting jeg ikke ante om, om vold og seksuell misbruk. Han har ikke snakket så mye om sistnevnte og hvor alvorlig det var. Han blir veldig rørt når han leser bøker av Hedvig Montgomery, når han leser hvor viktig en trygg barndom er og han tenker på at han ikke hadde dette selv. Jeg får veldig vondt av han og prøver å støtte han. På den andre siden må jeg innrømme at jeg begynner å kjenne litt på at det handler så fryktelig mye om han hele tiden, føler det nestne har gjort det siden vi ble sammen, både på godt og på vondt. Det har vært turer og opplevelser som han har fått vært på, "once in a lifetime" opplegg som har skjedd imens vi hadde små barn, og jeg har ønsket han god tur og stått igjen med barn og ett løfte om at "det blir snart din tur". Så har det vært nedturer både fysisk og psykisk for han, med arbeidsledighet, tap av kjært familiemedlem og rus. Jeg måtte være hans klippe og prøvde så godt jeg kunne på det. For ikke lenge siden kjente jeg på en deilig følelse av at ting ble mere stabilt og det var så godt. Følte at nå er det liksom snart "min tur" også kommer dette oppgjøret med barndommen og han slutter helt med rusen. Det er jo selvfølgelig bra, men igjenn er ting litt ustabilt og han må liksom få lov til å styre etter hvordan han har det. Vanskelig for meg å skulle dele mine følelser når han føler på dette som er så voldsomt. Han husker liksom ting han har undertrykt en hel livstid og sliter. Da må jeg igjen være klippen. Jeg prøvde å stille han litt til ansvar her om dagen for at vi skal få barna til å bli flinkere på rutiner, og han ble helt satt ut over at jeg kunne tro at han hadde samme forutsetninger for å følge opp slikt npr han hadde en så trøblete barndom, imens jeg har hatt det så trygt og godt. Føler på litt avmakt over det at jeg kanskje må ha så mye ansvar som jeg har hatt til nå i lang lang tid... 

Men, han har jo rett i at jeg har bedre forutsetninger for å fikse dette, men det er ikke sånn at jeg har brennt hele mitt liv for å bli mamma heller Jeg har også drømmer og ønsker om hva livet skal være, og føler ikke det er noe jeg er skapt til å være, selvom jeg er glad i mammarollen. Drømmer iblandt om en mann som står støtt, som tar kontroll og som kan hjelpe meg litt. Han gjør mye i hjemmet, men jeg har liksom ansvar for det meste allikevell.. Jeg elsker han, men jeg skulle ønske jeg kunne slippe kontrollen iblandt uten at skuta da traff skjærene i sjøen...

Han er en veldig smart fyr, og har mye meninger om det meste Vi har gode diskusjoner og prater masse, og jeg skal selvfølgelig fortelle han alt om hva jeg føler, jeg vil bare lufte meg for noen andre om hvordan dette er for meg, og det er ikke noe jeg kan dele med mine venninner. ER det noen med noen tanker og eller erfaringer som kan komme med noen innspill?

Anonymkode: 47784...9ad

Jeg har aldri vært rusmisbruker, men har slitt med psyken, gamle ting, barndom som er vond osv. I mange år hadde jeg stengt av helt og jobbet hardt for fasaden min. Den førte til at jeg ble en person som egentlig ikke er meg, for å fungere. 

Så traff jeg han jeg er sammen med nå. Det var på den tiden veldig mye som skjedde på likt, litt for mye. Samtidig så fikk han meg til å åpne følelsene mine igjen. Han fikk meg til å bli meg selv, fjerne litt av fasaden og prøve å finne tilbake til den jeg egentlig var. Samtidig har han hatt samme bakgrunn og det har nok ført oss sammen også. 

Det første året vårt så ser jeg at det handlet mye om meg og mine ting. Det var ikke så mye plass til han. Han hadde jobbet med seg før han ble sammen med meg, mens jeg begynte det da. Det handler om foreldrene mine sin oppførsel i barndommen. Jo mer jeg fortalte, jo mer husket jeg. Ordflommen bare sto i blant, så kom tårene, så sinnet.

Jeg måtte ta meg sammen og begynne å stenge av mot han, for det ble for mye for han å høre på. Jeg skjønte det ikke før jeg fikk klar tale av han at det ble for mye. Etter det la jeg merke til at etter jeg hadde luftet hodet mitt så måtte han ut å røyke. Jeg må tenke på hvem som skal takle all den informasjonen jeg kommer med. 

Så når jeg og mitt har roet seg, så er det han som tur igjen. Men jeg måtte bare få en kraftig tilbakemelding for å forstå det. 

Anonymkode: 872e9...d88

[flygefisk1]

han burde begynne å gå i NA

jeg har sliti med rus store deler av livet mitt, og NA (anonyme narkomane) er en veldig stor støtte man kan lene seg på. søk opp på google så finner du møter i ditt området. vet om mange eks-misbrukere som tar tog hver dag rundt om kring, for å dra på forskjellige møter.

Drammenmøte på onsdager er VELDIG bra, mega-fin gruppe og man kan prate om alt (eller bare lytte), man kjenner seg igjen i det meste og det hjelper en mye på veien mot rusfrihet.

Endret 20. november 2020 av flygefisk1

[flygefisk1]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Utsetter du virkelig dine barn for dette?

Anonymkode: bc501...243

hva faen? 

slutt å vær så dømmende og kom ned fra din fantasi-hest  ... den som er nødt til å hakke på andre, den har det ikke godt selv.
alt bra, vennen?! 😂🤢

[Jordbæra]

Han bør gå under behandling for dette. 

Har en i nær familie som alltid blir slik da han skal være rusfri. Tusen planer om hvordan han skal få til alt i livet. Kun 10% går som det skal, han ser ikke sine egne begrensninger. Også er han brått utfor igjen 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en del erfaring med (andres) rus. Jeg er vokst opp med en far som var alkoholiker. Har hatt en samboer med rusavhengighet. Så ble sønnen min rusmisbruker. 

Dette med narkotika ble vanskelig å håndtere for meg. Søkte hjelp i anonyme selvhjelpsgrupper (bl.a AL-ANON), og ble et sted tipset om pårørendekurs på Avdeling for Rus og Avhengighet på sykehuset. (Ble henvist av fastlegen). 

Her lærte jeg masse om hvordan rus fungerer og hvordan det påvirker alt rundt den rusavhengige. Det var flere pårørende der med ulike erfaringer og det var snakk om alt fra alkohol, piller, hasj og annen narkotika.

Jeg lærte også masse om medavhengighet, og det å være en som muliggjør rusingen ved å tilrettelegge alt rundt vedkommende, som dermed fører til at h*n kan fortsette (rus)livet som før. Unngår vanskelige konfrontasjoner og tar mesteparten av ansvaret i husholdningen. Passer på at det ikke skal trigge noe som skaper ubehag, slik at den rusavhengige skal sprekke... 

Senere fikk jeg vite at vi som pårørende har lovfestet RETT til behandling/ pårørendesamtaler på sykehuset. Dette ble jeg henvist til og har gått til en fantastisk flink terapeut i snart 2år. Hun hjelper meg til å forstå sammenhengen i mine reaksjoner og å jobbe med feks grensesetting for min sønn. Det har tatt lang tid å akseptere at han driver med det han gjør. Og jeg jobber stadig med saken. Men hadde ikke klart det uten hjelp. 

Jeg føler meg veldig usikker på om din mann vil klare å holde seg rusfri uten hjelp. (Særlig siden han i tillegg skal slutte med alt og endre livsstilen oppi det hele). Jeg frykter at det blir for mye å gape over og at han vil sprekke. Jeg håper du klarer å overbevise han om at han trenger støtte, om ikke annet fra AA eller NA. 

Jeg håper også at du klarer å ta vare på deg selv oppi alt dette, og ikke bare holder ut til du knekker. Søk hjelp! Det er så innmari innfløkt og tungt å slepe seg opp igjen når en har nådd bunnen... 

Gode klemmer til deg❤️

https://rop.no/snakkomrus/safari/subpages/veienvidere_4.html

Anonymkode: c5116...977

Wow! Tusen takk for ett veldig informativt og fint svar. Jeg tror virkelig han ønsker å få dette til og det virker som han har skikkelig Avsmak på rus og han ser sin egen oppførsel med skam. Tror nok det vil hjelpe mye med møter i NA og det skal jeg virkelig jobbe for å få han i! 
 

Skal se på om jeg også skal gjøre som du forteller om og be fastlegen om henvisning. Men kan det skade min mann på noen som helst måte at jeg er åpen om dette? Mener å huske jeg har hørt om at fastlegen kan TS fra deg førerkortet om du innrømmer rusmisbruk. Men det er vel ikke tilfelle i denne saken, eller? 
 

Takk😊❤️
 

TS

Anonymkode: 47784...9ad

[AnonymBruker]

1 time siden, flygefisk1 skrev:

hva faen? 

slutt å vær så dømmende og kom ned fra din fantasi-hest  ... den som er nødt til å hakke på andre, den har det ikke godt selv.
alt bra, vennen?! 😂🤢

Takk for at du tok deg av den for meg😅❤️
 

TS

Anonymkode: 47784...9ad

[AnonymBruker]

1 time siden, flygefisk1 skrev:

han burde begynne å gå i NA

jeg har sliti med rus store deler av livet mitt, og NA (anonyme narkomane) er en veldig stor støtte man kan lene seg på. søk opp på google så finner du møter i ditt området. vet om mange eks-misbrukere som tar tog hver dag rundt om kring, for å dra på forskjellige møter.

Drammenmøte på onsdager er VELDIG bra, mega-fin gruppe og man kan prate om alt (eller bare lytte), man kjenner seg igjen i det meste og det hjelper en mye på veien mot rusfrihet.

Tusen takk, jeg skal sjekke opp i dette med en gang!❤️
 

TS

Anonymkode: 47784...9ad

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri vært rusmisbruker, men har slitt med psyken, gamle ting, barndom som er vond osv. I mange år hadde jeg stengt av helt og jobbet hardt for fasaden min. Den førte til at jeg ble en person som egentlig ikke er meg, for å fungere. 

Så traff jeg han jeg er sammen med nå. Det var på den tiden veldig mye som skjedde på likt, litt for mye. Samtidig så fikk han meg til å åpne følelsene mine igjen. Han fikk meg til å bli meg selv, fjerne litt av fasaden og prøve å finne tilbake til den jeg egentlig var. Samtidig har han hatt samme bakgrunn og det har nok ført oss sammen også. 

Det første året vårt så ser jeg at det handlet mye om meg og mine ting. Det var ikke så mye plass til han. Han hadde jobbet med seg før han ble sammen med meg, mens jeg begynte det da. Det handler om foreldrene mine sin oppførsel i barndommen. Jo mer jeg fortalte, jo mer husket jeg. Ordflommen bare sto i blant, så kom tårene, så sinnet.

Jeg måtte ta meg sammen og begynne å stenge av mot han, for det ble for mye for han å høre på. Jeg skjønte det ikke før jeg fikk klar tale av han at det ble for mye. Etter det la jeg merke til at etter jeg hadde luftet hodet mitt så måtte han ut å røyke. Jeg må tenke på hvem som skal takle all den informasjonen jeg kommer med. 

Så når jeg og mitt har roet seg, så er det han som tur igjen. Men jeg måtte bare få en kraftig tilbakemelding for å forstå det. 

Anonymkode: 872e9...d88

Takk for at du deler, jeg må nok få min egen måte å si ifra etterhvert, men vil jo også være der for han og synes det er vanskelig å si at «dette blir for mye for meg» når han sitter med så mye vondt. Hvis ikke jeg takler dette, hvem skal han da snakke med..? 
 

TS

Anonymkode: 47784...9ad