Tenåringsmamma og trenger råd!!

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 13 år som virkelig vet å trykke på de rette knappene for å gjøre meg lei meg eller fortvilt. 
 

Jeg har i en god stund nå skrevet dårlig oppførsel overfor meg og lillesøsteren på 9 år på «hormon- kontoen». Men nå begynner jeg å få skikkelig nok. 
 

Dette er noen av utfordringene vi har:

- Hun gjør ingenting hjemme. Det er et vannvittig sirkus for å få henne til å rydde opp etter seg selv, legge på plass vaska og ferdigbrettede klær, gå ut med søpla osv. Hun blir kjempeirritert, svarer frekt, himler med øynene og tramper over gulvet. 
 

- Hun blir ikke kjørt til skolen. Tar ca 12 minutter gå, men fin gangsti hele veien. Hun går ikke på idrett akkurat nå, så hun trenger det lille hun får av aktivitet. Når det er ekstremt dårlig vær kjører jeg selvsagt.  Dette er i følge henne veldig dårlig gjort av meg, da alle andre blir kjørt rundt (stemmer så klart ikke). Hun svarer da gjerne med at når JEG begynner å fjøre ting for henne, DA kan hun begynne å hjelpe til hjemme. 
 

- Hun behandler sin lillesøster svært dårlig. Sier at hun ikke liker henne, og at hun ikke vil ha noe med henne å gjøre. Hun sier hun ikke trenger lillesøsteren sin. 
 

- Hun ber om å få ting hele tiden. Det får hun selvsagt ikke. Hun får det hun trenger (gode klær, sko, bag’er, toalettsaker +++). Hun mangler absolutt ingenting. Her er jeg visst gjerrig og hele pakka fordi jeg ikke kjøper ting hun vil ha. 
 

Jeg kunne nevnt mye, mye mer. Men hovedtrekkene er at hun ikke lengre er noe som helst vennlig eller positiv til noe jeg gjør.  For å være helt ærlig så sårer hun meg skikkelig til tider. Hun kan for eksempel spørre meg om jeg er fornøyd med jobben jeg gjør med henne. Noe som egentlig er et ganske hårreisende spørsmål mtp at jeg gjør  alt jeg kan for henne! Hun har et godt hjem med klare forventninger og regler, men hun bare nekter å følge opp. Hun får masse skryt når hun gjør ting bra, som feks på skolen. Der er hun utrolig flink! 
Jeg tar henne med ut på ting sammen, gir henne mulighet til å gå på kino med venner, gå på cafe med venner osv. 
 

Frokost, lunsj, middag og kvelds hver dag. Frukt når hun vil. Vi spiser sunn mat, og alle middager (uten unntak) lages fra bunnen.  Men dette er ikke alltid bra nok for henne dette heller. Kan feks ha 7 ulike pålegg, men mangler akkurat det ene hun vil ha, så har vi ALDRI aldri hun vil ha...

Generelt er dette en jente med masse gode venner og hun oppfører seg eksemplarisk overfor øvrig familie. 
 

Hun har innetid klokken 21.00 og leggetid 22.30.

 

Jeg trenger virkelig råd her! Vet ikke hva godt jeg kan gjøre for å ha det fint med datteren min..
 

Anonymkode: 584dc...991

[AnonymBruker]

Helt normal oppførsel , kanskje dere bør ta en samtale dere mellom og finne ut av ting, gjøre noe hyggelug sammen?

 

får hun ukepenger?

Anonymkode: d3f24...e45

[AnonymBruker]

Hun vil ikke snakke med meg. Roper og skriker bare jeg prøver å starte en samtale. Ber meg gå, roper gjentakende «hadet, hadet, hadet, mens hun gestikulerer meg vekk), eller hun går selv om vi sitter ved matbordet eller i stua. Smeller igjen døra. 
 

Vi gjør ting sammen, og da er hun fornøyd så lenge hun får noe. Vil ikke være med på noe annet med meg, egentlig. 
 

Hun får ikke lommepenger når hun nekter å gjøre noe som helst. Men jeg betaler kinobillett og snacks om hun skal på kino med venner feks. 
Om hun skulle finne på å gjøre noe inne, så får hun ukelønn. 

Anonymkode: 584dc...991

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun vil ikke snakke med meg. Roper og skriker bare jeg prøver å starte en samtale. Ber meg gå, roper gjentakende «hadet, hadet, hadet, mens hun gestikulerer meg vekk), eller hun går selv om vi sitter ved matbordet eller i stua. Smeller igjen døra. 
 

Vi gjør ting sammen, og da er hun fornøyd så lenge hun får noe. Vil ikke være med på noe annet med meg, egentlig. 
 

Hun får ikke lommepenger når hun nekter å gjøre noe som helst. Men jeg betaler kinobillett og snacks om hun skal på kino med venner feks. 
Om hun skulle finne på å gjøre noe inne, så får hun ukelønn. 

Anonymkode: 584dc...991

Det er nok ikke spesielt rart? Jeg er nærmere 30 og det hender jo at jeg har samtaler med mamma jeg avslutter, ikke fullt så aggressivt, men allikevel. Det siste året jeg bodde hjemme unngikk jeg mamma fordi hun alltid bare snakket om at jeg måtte gjøre sånn og sånn hver gang vi hadde en samtale. Da spiste jeg bare middag med familien og gikk ned på rommet igjen. Da jeg så flyttet ut for å studere begynte jeg å ringe mamma flere ganger i uken for å snakke. Bare la henne være litt i fred. 

Hjelpe til hjemme og sånt er selvsagt noe man bør kunne forvente. Å snakke dritt til/om søsteren sin er også uakseptabelt. Skjønner hun ikke at søster blir såret? Tar hun ut irritasjon mot deg på søsteren sin? 

Anonymkode: 3e301...d1c

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, og ba om hjelpe fra helsesykepleier på skolen til min datter. Vi ble henvist til familiesenteret, er i en prossess der.

Trodde til å begynne med at det var et vanlig tenåringspprør her hjemme, men skjønner nå at hun har det veldig vanskelig inni seg. 
 

Ellers anbefaler jeg deg på det sterkeste å høre på Foreldrekoden (podkast), Hedvig Montogemery er fantastisk å lytte på, og kanskje du føler at det du har hjemme er ganske normalt likevel

Lykke til

 

Anonymkode: a6a38...224

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok ikke spesielt rart? Jeg er nærmere 30 og det hender jo at jeg har samtaler med mamma jeg avslutter, ikke fullt så aggressivt, men allikevel. Det siste året jeg bodde hjemme unngikk jeg mamma fordi hun alltid bare snakket om at jeg måtte gjøre sånn og sånn hver gang vi hadde en samtale. Da spiste jeg bare middag med familien og gikk ned på rommet igjen. Da jeg så flyttet ut for å studere begynte jeg å ringe mamma flere ganger i uken for å snakke. Bare la henne være litt i fred. 

Hjelpe til hjemme og sånt er selvsagt noe man bør kunne forvente. Å snakke dritt til/om søsteren sin er også uakseptabelt. Skjønner hun ikke at søster blir såret? Tar hun ut irritasjon mot deg på søsteren sin? 

Anonymkode: 3e301...d1c

Jeg tenker også at det er normalt, til en viss grad. Men alt til sammen er ganske tøft å stå i. 
 

Hun vet veldig godt hvor lei seg lillesøsteren er. Lillesøsteren gråter og ønsker at hun i hvertfall vil prate litt med henne, om ikke annet. Men hun sier at hun driter i hvordan hun har der. Hun vil ikke ha henne der og trenger henne heller ikke. Hun har faktisk sagt at hun hater henne. 

Anonymkode: 584dc...991

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker også at det er normalt, til en viss grad. Men alt til sammen er ganske tøft å stå i. 
 

Hun vet veldig godt hvor lei seg lillesøsteren er. Lillesøsteren gråter og ønsker at hun i hvertfall vil prate litt med henne, om ikke annet. Men hun sier at hun driter i hvordan hun har der. Hun vil ikke ha henne der og trenger henne heller ikke. Hun har faktisk sagt at hun hater henne. 

Anonymkode: 584dc...991

Det høres litt ekstremt ut. Jeg hadde nok gått for noe sånt som brukeren over anbefaler. Eventuelt send henne til fastlegen? Kanskje trenger hun profesjonell hjelp. 

Anonymkode: 3e301...d1c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres litt ekstremt ut. Jeg hadde nok gått for noe sånt som brukeren over anbefaler. Eventuelt send henne til fastlegen? Kanskje trenger hun profesjonell hjelp. 

Anonymkode: 3e301...d1c

Vi venter på time hos familievernkontoret. Håper virkelig det kan løsne noe av dette!

Anonymkode: 584dc...991

[Orly]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun vil ikke snakke med meg. Roper og skriker bare jeg prøver å starte en samtale. Ber meg gå, roper gjentakende «hadet, hadet, hadet, mens hun gestikulerer meg vekk), eller hun går selv om vi sitter ved matbordet eller i stua. Smeller igjen døra. 
 

Vi gjør ting sammen, og da er hun fornøyd så lenge hun får noe. Vil ikke være med på noe annet med meg, egentlig. 
 

Hun får ikke lommepenger når hun nekter å gjøre noe som helst. Men jeg betaler kinobillett og snacks om hun skal på kino med venner feks. 
Om hun skulle finne på å gjøre noe inne, så får hun ukelønn. 

Anonymkode: 584dc...991

Høres ut som dere trenger litt hjelp  kanskje? Vanskelig når det virker låst mellom dere

Endret 19. november 2020 av Orly

[AnonymBruker]

Vil du ha mitt ærlige svar? 

I mine øyne går hun langt over grensen. Ja, det er normalt å ha litt hormoner når du er tenåring, men det er likevel ikke en unnskyldning for å oppføre seg bedritent. Det virker som at hun har alt hun trenger, men at hun ikke har vett til å sette pris på det. Jeg hadde aldri akseptert at tenåringen var så respektløs ovenfor meg og lillesøster. Hvordan reagerer du når hun sier slike ting? Er du super-forståelses-full? Skriker du tilbake? Setter du ned foten?

Rommet hennes kan godt være hennes "fristed". Ikke oppsøk henne for å mase der. Men vær superkonsekvent med å sette en grense når hun svarer og snakker respektløst. Kommer hun til deg for å gi deg en skyllebøtte, avviser du henne kontant, før hun kommer langt. "Heiheihei! Jeg finner meg ikke i å bli snakket til på den måten. Kom tilbake når du har tenkt å ta en annen tone." Ikke rop, bare avbryt henne med en bestemt og behersket stemme. Og gå fra henne, eller be henne gå et annet sted. Akkurat samme tilnærming når hun sier stygge ting til lillesøsteren. Be henne komme tilbake når hun behandler dere med respekt. Det kan du forvente av en 13 åring.

Gjør hun ikke husarbeid, så får hun heller ikke ukepenger, eller andre goder. Et effektivt middel kan være å be lillesøsteren gjøre storesøsters oppgaver, og deretter gi henne storesøster ukepenger. Det viser en direkte link mellom lønn og arbeid. 

Klager hun på maten, får hun gå fra bordet. Be henne lage mat selv om hun er misfornøyd, men klaging vil du ikke ha noe av. Om hun ønsker seg et bestemt pålegg, kommer hun mye lengre med å fremme ønsket på en fin måte.  

Å gå 12 minutter til skolen bør ikke være noen sak. Si at det klarer hun fint. Punktum. Hun kan jo alltids sykle. Fortsetter hun å klage, så svarer du at dere er ferdig snakket og går. Ikke la deg lure til å bli med på maktkampene. 

Alt i alt; la henne være sur på rommet sitt, men i fellesarealene skal alle forsøke å lage god stemning. Vær blid når du møter henne, men sett deg i respekt når hun går over grensen. Ikke la henne lure deg til å begynne å krangle, bare avslutt samtalen og forlat henne. 

Anonymkode: f69ed...488

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil du ha mitt ærlige svar? 

I mine øyne går hun langt over grensen. Ja, det er normalt å ha litt hormoner når du er tenåring, men det er likevel ikke en unnskyldning for å oppføre seg bedritent. Det virker som at hun har alt hun trenger, men at hun ikke har vett til å sette pris på det. Jeg hadde aldri akseptert at tenåringen var så respektløs ovenfor meg og lillesøster. Hvordan reagerer du når hun sier slike ting? Er du super-forståelses-full? Skriker du tilbake? Setter du ned foten?

Rommet hennes kan godt være hennes "fristed". Ikke oppsøk henne for å mase der. Men vær superkonsekvent med å sette en grense når hun svarer og snakker respektløst. Kommer hun til deg for å gi deg en skyllebøtte, avviser du henne kontant, før hun kommer langt. "Heiheihei! Jeg finner meg ikke i å bli snakket til på den måten. Kom tilbake når du har tenkt å ta en annen tone." Ikke rop, bare avbryt henne med en bestemt og behersket stemme. Og gå fra henne, eller be henne gå et annet sted. Akkurat samme tilnærming når hun sier stygge ting til lillesøsteren. Be henne komme tilbake når hun behandler dere med respekt. Det kan du forvente av en 13 åring.

Gjør hun ikke husarbeid, så får hun heller ikke ukepenger, eller andre goder. Et effektivt middel kan være å be lillesøsteren gjøre storesøsters oppgaver, og deretter gi henne storesøster ukepenger. Det viser en direkte link mellom lønn og arbeid. 

Klager hun på maten, får hun gå fra bordet. Be henne lage mat selv om hun er misfornøyd, men klaging vil du ikke ha noe av. Om hun ønsker seg et bestemt pålegg, kommer hun mye lengre med å fremme ønsket på en fin måte.  

Å gå 12 minutter til skolen bør ikke være noen sak. Si at det klarer hun fint. Punktum. Hun kan jo alltids sykle. Fortsetter hun å klage, så svarer du at dere er ferdig snakket og går. Ikke la deg lure til å bli med på maktkampene. 

Alt i alt; la henne være sur på rommet sitt, men i fellesarealene skal alle forsøke å lage god stemning. Vær blid når du møter henne, men sett deg i respekt når hun går over grensen. Ikke la henne lure deg til å begynne å krangle, bare avslutt samtalen og forlat henne. 

Anonymkode: f69ed...488

Jeg gjør egentlig mye av dette. I går for eksempel, så hogga ho løs (Verbalt) på lillesøster ved middagsbordet. Jeg ba henne stoppe, fordi vi skal være hyggelige mot hverandre og nå skal vi spise middag sammen. Hun fortsatte, og da sa jeg at om hun ikke stoppa nå så måtte hun gå fra middagsbordet. Hun fortsatte, og da ba jeg henne gå. Hun sa NEI! Og jeg svarte; « jo, jeg ba deg stoppe ellers måtte du gå fra. Du stoppa ikke. Så nå må du gå fra bordet» Hun marsjerte dermed til rommet. 
 

Jeg er konsekvent og tydelig, men det funker bare ikke.. 

Jeg reagerer med å svare rolig, bestemt og tydelig. Det er jeg egentlig ganske god på. Likevel sier hun stygge ting og er frekk. 
 

Aner ikke hva jeg skal gjøre! 

Anonymkode: 584dc...991

[Ulrikke]

Jeg har ei på 15, og jeg lurer på - når begynte dette? Hvordan var hun før? Har hun alltid vært viljesterk/sta/vansker med å regulere følelser/manglet empati? Eller har det kommet nå i det siste?

Min på 15 er i all hovedsak grei. Jeg vet at hun har det ok med seg selv. Slike uttalelser fra henne ville blitt møtt med ekstremt tydelige grenser, fjerning av goder osv. MEN: det kan gjøre ting verre hvis dette bunner i noe du ikke helt vet hva er, om at hun sliter med noe, har det vanskelig med seg selv osv. Hvis du er dødsfrustrert og har det kjempevanskelig inni deg blir det ikke lettere av å bli møtt med enda mer krav... Det er derfor jeg spør hvordan hun har vært ellers og hvordan dette startet...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Ulrikke skrev:

Jeg har ei på 15, og jeg lurer på - når begynte dette? Hvordan var hun før? Har hun alltid vært viljesterk/sta/vansker med å regulere følelser/manglet empati? Eller har det kommet nå i det siste?

Min på 15 er i all hovedsak grei. Jeg vet at hun har det ok med seg selv. Slike uttalelser fra henne ville blitt møtt med ekstremt tydelige grenser, fjerning av goder osv. MEN: det kan gjøre ting verre hvis dette bunner i noe du ikke helt vet hva er, om at hun sliter med noe, har det vanskelig med seg selv osv. Hvis du er dødsfrustrert og har det kjempevanskelig inni deg blir det ikke lettere av å bli møtt med enda mer krav... Det er derfor jeg spør hvordan hun har vært ellers og hvordan dette startet...

Hun har blitt sånn nå etter sommeren. Hun har alltid vært bestemt og sta, men det har ikke vært et problem egentlig. 
 

Jeg vet hun har det vanskelig med at jeg og pappan gikk fra hverandre for fem år siden. Hun og lillesøster har samme far. Men hun blir egentlig ikke møtt med så mange krav. Kun rydde etter seg selv, egentlig. Kanskje gå med søpla en gang i blant. 
 

Jeg og far samarbeider veldig godt og er gode venner. Aldri konflikter og vi snakker et par ganger i uka og hjelper hverandre om vi trenger det. Vi er enige om at hun skal til familievernskontoret og snakke med dem der. 

Anonymkode: 584dc...991

[AnonymBruker]

Jeg må også legge til at hun tidligere var svært nær lillesøsteren sin. Enormt med empati for henne og tok alltid vare på henne, ga henne klemmer, spilte spill,m osv. 

Anonymkode: 584dc...991

[AnonymBruker]

Kan det være at det ligger noen andre årsaker bak atferden hennes? Du sier hun ikke vil finne på ting med deg, men kan det være at hun har ting som plager henne uten at hun har åpnet seg om det til deg?

Hun er tenåring, og har sannsynligvis fullt av hormoner i sving. Hun vokser opp i "generasjon prestasjon", i et samfunn hvor hun i dag er "dømt til å velge", med tanke på fremtid. Jeg går sisteåret på sosionomstudiet, og en ting vi har på pensum nå handler om psykisk helse blant ungdom idag. Du sier hun gjør det godt på skolen, hun er likt av venner og virker til å ha gode relasjoner der. Å være tenåring i dagens samfunn tror jeg jammen ikke er lett. Sosiale medier, spesielt unge jenter er omringet av plattformer hvor man kan fremstille seg fra sine beste sider, som vellykket. Jenter sammenligner seg med andre, vi har et kroppsideal som er nærmest umulig å oppnå, og i tillegg til dette er ungdom i dag nødt til å gjøre det godt på skolen for å selv bygge seg en egen fremtid og identitet. Selv om man kanskje ikke tenker så grundig over det til det daglige, har tenåringer idag spesielt mange områder de skal prestere på. 

Man skal se bra ut, man skal gjøre det bra på skolen, man skal være delaktig i sosiale medier og helst dele litt av seg seg ti det offentlige for å vises, samtidig skal man hjemme ivareta familierelasjoner og oppi alt dette skal man finne seg selv. Kan det tenkes at dattera di bruker enormt mye krefter på å være "god nok", blant venner, øvrige familiemedlemmer og prestasjoner på skolen, at hun rett og slett ikke har mer å gi når hun kommer hjem? Hjemme er hun trygg. Det er der hun kan få ut sin frustrasjon, og kanskje trenger hun mer enn annet noen gode samtaler fra sin mor. Ta deg tid til å snakke med henne, fortell henne at uansett hva hun måtte ha på hjertet så skal hun vite at hun kan komme til deg og snakke om det. Lytt til henne, å ta deg tid til å lytte.

Kanskje du vil bli overrasket. Alle tenåringsdøtre trenger bekreftelse, kanskje hun er overveldet på noe vis? Uansett, så trenger hun sin mor. Ordene hun sier til deg og hennes lillesøster, kan være en måte å få ut hennes tanker og følelser, selv om hun egentlig ikke mener det på den måten. Jeg er sikker på at hun innerst inne ikke mener det. Det kan være en måte for henne å prøve å bli sett på. Prøv å se frustrasjonen hennes som problemet, og hjelp henne med det. Det er det problemet ligger, og ikke i henne. 

Ønsker deg masse lykke til ❤️ 

 

Anonymkode: c44a6...ee2

[AnonymBruker]

Sier ikke at noe sånt har skjedd med din datter, men leste en artikkel forleden om en mann som ble voldtatt da han var rundt 13 år gammel. Han forandret personlighet over natten, moren trodde han hadde begynt å ruse seg fordi han plutselig var så aggressiv og avvisende. 

Kan jo være greit å ha i bakhodet at det KAN ha skjedd henne et ellet annet, og at hun sliter av den grunn. 

Anonymkode: e31ea...bed

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det være at det ligger noen andre årsaker bak atferden hennes? Du sier hun ikke vil finne på ting med deg, men kan det være at hun har ting som plager henne uten at hun har åpnet seg om det til deg?

Hun er tenåring, og har sannsynligvis fullt av hormoner i sving. Hun vokser opp i "generasjon prestasjon", i et samfunn hvor hun i dag er "dømt til å velge", med tanke på fremtid. Jeg går sisteåret på sosionomstudiet, og en ting vi har på pensum nå handler om psykisk helse blant ungdom idag. Du sier hun gjør det godt på skolen, hun er likt av venner og virker til å ha gode relasjoner der. Å være tenåring i dagens samfunn tror jeg jammen ikke er lett. Sosiale medier, spesielt unge jenter er omringet av plattformer hvor man kan fremstille seg fra sine beste sider, som vellykket. Jenter sammenligner seg med andre, vi har et kroppsideal som er nærmest umulig å oppnå, og i tillegg til dette er ungdom i dag nødt til å gjøre det godt på skolen for å selv bygge seg en egen fremtid og identitet. Selv om man kanskje ikke tenker så grundig over det til det daglige, har tenåringer idag spesielt mange områder de skal prestere på. 

Man skal se bra ut, man skal gjøre det bra på skolen, man skal være delaktig i sosiale medier og helst dele litt av seg seg ti det offentlige for å vises, samtidig skal man hjemme ivareta familierelasjoner og oppi alt dette skal man finne seg selv. Kan det tenkes at dattera di bruker enormt mye krefter på å være "god nok", blant venner, øvrige familiemedlemmer og prestasjoner på skolen, at hun rett og slett ikke har mer å gi når hun kommer hjem? Hjemme er hun trygg. Det er der hun kan få ut sin frustrasjon, og kanskje trenger hun mer enn annet noen gode samtaler fra sin mor. Ta deg tid til å snakke med henne, fortell henne at uansett hva hun måtte ha på hjertet så skal hun vite at hun kan komme til deg og snakke om det. Lytt til henne, å ta deg tid til å lytte.

Kanskje du vil bli overrasket. Alle tenåringsdøtre trenger bekreftelse, kanskje hun er overveldet på noe vis? Uansett, så trenger hun sin mor. Ordene hun sier til deg og hennes lillesøster, kan være en måte å få ut hennes tanker og følelser, selv om hun egentlig ikke mener det på den måten. Jeg er sikker på at hun innerst inne ikke mener det. Det kan være en måte for henne å prøve å bli sett på. Prøv å se frustrasjonen hennes som problemet, og hjelp henne med det. Det er det problemet ligger, og ikke i henne. 

Ønsker deg masse lykke til ❤️ 

 

Anonymkode: c44a6...ee2

Vi snakker om forventninger, og jeg sier til henne at hun er bra nok som hun er, uten at hun får 5’ere eller 6’ere. Jeg sier hun ser flott ut uten mascara og forteller henne hver dag at jeg er glad i henne og alltid er her om hun trenger meg. Sier natta til henne hver kveld. 
Noen ganger bare ser hun på meg da, uten å si noe, noen ganger mumler hun at hun vet det, men som oftest er hun sint eller frustrert. 
 

Jeg tror ikke hun mener det hun sier til meg, men jeg tror hun faktisk mener at hun ikke vil ha kontakt med lillesøsteren sin. 
 

I går, etter jeg ba henne gå fra middagsbordet (forklart situasjonen lengre opp her), så gikk jeg inn til henne etter middagen for å snakke med henne. Spurte om noe annet plaget henne, og hun nevnte dette med samlivsbruddet. Hun sa også at hun vet at vi ikke kommer til å bli sammen igjen, og at hun forstår hvorfor (vi har snakket mye om det tidligere). 
 

Jeg prøver alt jeg kan å se henne og forstå henne. Men det er sååååå utrolig vanskelig å nå inn når hun kontrer stort sett alt med frekke kommentarer😔

Anonymkode: 584dc...991

[AnonymBruker]

Jeg var et sant mareritt som tenåring. Jeg lot all dritt gå ut over moren min, grunnen var at hun var den trygge som jeg visste at alltid var der, for jeg hadde det helt jævlig uten å vite hvordan jeg kunne gjøre noe med det. Så det kan ligge noe bak også, jeg fikk ikke hjelp før jeg var voksen, så jeg håper dere kanskje kan finne ut av om det kan ligge noe vondt bak oppførselen hennes, veit hvertfall at kjeft og irettesettelser ikke hjalp på meg, det gjorde utbruddene verre som et uttrykk på fortvilelse 😅 

Anonymkode: 422df...1ed

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi snakker om forventninger, og jeg sier til henne at hun er bra nok som hun er, uten at hun får 5’ere eller 6’ere. Jeg sier hun ser flott ut uten mascara og forteller henne hver dag at jeg er glad i henne og alltid er her om hun trenger meg. Sier natta til henne hver kveld. 
Noen ganger bare ser hun på meg da, uten å si noe, noen ganger mumler hun at hun vet det, men som oftest er hun sint eller frustrert. 
 

Jeg tror ikke hun mener det hun sier til meg, men jeg tror hun faktisk mener at hun ikke vil ha kontakt med lillesøsteren sin. 
 

I går, etter jeg ba henne gå fra middagsbordet (forklart situasjonen lengre opp her), så gikk jeg inn til henne etter middagen for å snakke med henne. Spurte om noe annet plaget henne, og hun nevnte dette med samlivsbruddet. Hun sa også at hun vet at vi ikke kommer til å bli sammen igjen, og at hun forstår hvorfor (vi har snakket mye om det tidligere). 
 

Jeg prøver alt jeg kan å se henne og forstå henne. Men det er sååååå utrolig vanskelig å nå inn når hun kontrer stort sett alt med frekke kommentarer😔

Anonymkode: 584dc...991

Det er kjempefint at du sier disse tingene til henne. Jeg er sikker på at hun registrerer det til tross for at du opplever en "avvisning" tilbake. Det er vanskelig for meg å gi konkrete råd når jeg ikke har gjort en helhetsvurdering av situasjonen, men det at hun i går nevnte samlivsbruddet for deg gir deg en indikasjon på hva som opptar tankene hennes. Det er tydelig at det enda er noe hun tenker på i ny og ned, ellers ville hun sannsynligvis ikke tatt det opp med deg. At hun forstår hvorfor er jo bra. Nå vet jo ikke jeg noe om samvær med far og omfanget av samvær der, men det kan være sentralt her. Hvordan er forholdet til henne og far? Hvordan er kommunikasjonen mellom deg og far, og spesielt her er det viktig at begge parter, også far er bevisst på hvordan man omtaler hverandre til barna. Vanskelig å si stort mer om dette, uten å vite noe om samarbeid og samvær. 

Når det kommer til lillesøster så er jeg her også sikker på at hun ikke mener at hun ikke vil ha kontakt med henne. Forstå veldig godt at dette er sårt, og særlig for lillesøster som ser opp til storesøster. Her tror jeg rett og slett det er viktig at du er flink til å snakke med lillesøster om at hun ikke skal klandre seg selv for storesøster sin oppførsel. Barn er svært egosentriske, og lillesøster kan lett føle at det er hennes feil at storesøster sier slike ting til henne.. Likeså ville jeg sagt til eldste dattera at jeg forstår at hun har mange følelser som gjerne vil ut, men at dette ikke kan gå utover lillesøster. Vær ærlig og åpen om at hun blir oppriktig lei seg, og at du vet at hun innerst inne ikke vil såre henne. Du må ta deg tid til å forklare henne hvordan det får lillesøster til å føle seg, samtidig som du prøver å anerkjenne hennes egne behov og frustrasjon. Det bygger empati og omsorg. Det er tydelig at å være streng og sendt på rommet ikke har effekt, og det tror jeg helt ærlig ikke er løsningen her. Det virker som dette er ei jente som har behov for å bli sett og hørt. Det du må jobbe med er å finne årsaken til hva som er vanskelig inni henne, hvilke følelser uttrykker hun og kjenner inni seg? Snakk litt om følelser, og vær bevisst på at barn ofte gjenspeiler foreldrene sine, også når det kommer til følelser. Samtidig skal du klare å ivareta minste jenta. Jeg skjønner så altfor godt at det er vanskelig, og utfra det jeg har lest virker du som en god og kjærlig mor for begge barna dine. 

Som sagt, det er vanskelig for meg å komme med konkrete råd og tips uten at jeg har satt meg ordentlig inn i historikken her. Men jeg tror kommunikasjon og bekreftelse er tingen her. Spør henne gjerne hva hun selv tror ville vært til hjelp hjemme, på hvilken måte kan du som mor gjøre ting annerledes? Gi henne rom for å være med på å lage løsninger, da vil hun se at du oppriktig engasjerer deg i hennes liv, på lik linje med lillesøsters liv. Fortell henne at lillesøsters forbilde er henne, og at hun er utrolig viktig i hennes liv. 

 

 

Anonymkode: c44a6...ee2

[AnonymBruker]

Vi har i utgangspunktet 50/50 ordning, men vi bor veldig nære hverandre, så hun kan egentlig være der hun føler for. Det er viktig for henne. Hun har et godt forhold til far, og jeg og far er gode venner som snakker med hverandre et par ganger i uka. Vi har faktisk ikke noen konflikter i det hele tatt. Vi opplever henne likt. 
 

Jeg har sagt akkurat det med at hun er forbildet til lillesøster og at hun er så utrolig glad i henne. Jeg har sagt at hun ikke trenger å sitte i timesvis med henne, men om hun kunne satt av ti minutter AV OG TIL, så hadde det gjort en verden av forskjell for lillesøster. 
Til lillesøster sier jeg at storesøster har det litt vanskelig ig at hun ikke mener det hun sier. At hun fremdeles er glad i henne og at ting vi bli bedre etterhvert, når de blir litt større. 
 

Tusen takk for at du tar deg tid til å svare! ❤️

 

Anonymkode: 584dc...991