Slutt med deprimert partner

[AnonymBruker]

Jeg har nylig gjort det slutt med min mann (nå eksmann). Vi har vært sammen i fire år, og jeg har på denne tiden gått på akkord med meg selv. Oppfordret han utallige ganger til å oppsøke hjelp, opplevd å bli dumpet av han... opplevd å bli snakket ned... Ja, han har rett og slett stjålet ufattelig mye overskudd og livsglede fra meg.

Nå som jeg endelig har tatt steget så er han i full oppløsning. Han har kontaktet psykolog og sånn sett gått i gang med å gjøre positive endringer for seg selv. Det eneste problemet er at han ønsker meg tilbake. Han ønsker et siste forsøk.

Jeg er egentlig overbevist om hva som er riktig å gjøre. Samtidig lover han nå alt jeg har lengtet etter i fire år. Er det noen som har latt seg overtale og opplevd at det har vært verdt det, eller er det best å stå på sitt?

Anonymkode: bbf3a...96f

[AnonymBruker]

Kanskje var det nettopp tanken om å miste deg for alltid, som ga han det ekstra sparket bak til å ta skikkelig tak i livet sitt...? 

Siden jeg selv har slitt med depresjon i mange år, så vet jeg for en kamp det er, og hvor grusomt det er å bli forlatt når du er på litt laveste punkt i livet. Samtidig skjønner jeg at det har vært utrolig tøft for deg også, som nærmeste pårørende til en som er psykisk syk... 

Er ikke lett å gi deg gode råd her, for nå kjenner jo ikke jeg mannen din, og vet ikke om han er typen til å lyve eller manipulere for å få det som han vil. 

Elsker du ham fortsatt? Greier du å se noe håp for en fremtid med ham? 

 

Anonymkode: 406ab...50d

[AnonymBruker]

Hvordan har dere rukket å forlove dere, gifte dere, separasjon og så skilsmisse på fire år? 

Anonymkode: 31eb9...969

[AnonymBruker]

Stå på ditt. Han trenger å bli elsket som han er, med sine downfalls og depresjoner, og for deg er det for mye å bære. Dere vil begge ha det bedre med andre. Der er kvinner som tåler deprimerte menn og der er menn med lette sinn som aldri vil bli deprimert for deg. 

Anonymkode: 955cc...c8f

[flygefisk1]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan har dere rukket å forlove dere, gifte dere, separasjon og så skilsmisse på fire år? 

Anonymkode: 31eb9...969

? Det står ingenting om forlovelse, giftemål eller seperasjon i HI.

Endret 19. november 2020 av flygefisk1

[Pappi]

1 minutt siden, flygefisk1 skrev:

? Det står ingenting om forlovelse, giftemål eller seperasjon i HI.

Hmm, det er vel ikke vanlig å omtale noen som sin mann om de ikke er gift?

[flygefisk1]

2 minutter siden, Pappi skrev:

Hmm, det er vel ikke vanlig å omtale noen som sin mann om de ikke er gift?

Jeg omtaler kjæresten min som "mannen", han er en mann - og han er min. 

Er folk såpass trangsynte i dag, at "rett skal være rett" 😂

[AnonymBruker]

Akkurat nå, flygefisk1 skrev:

Jeg omtaler kjæresten min som "mannen", han er en mann - og han er min. 

Er folk såpass trangsynte i dag, at "rett skal være rett" 😂

Trangsynt faktisk. Det er ikke å være trangsynt å uttale seg korrekt. 

Nei, men når det skrives "mannen min", "eks mannen" min går jeg utifra at de er gift. Om ikke er de samboere eller kjærester. 

Jeg kaller min samboer akkurat det, "samboeren min". Til han kan jeg kalle han "mannen min", men jeg sier ikke til fremmede eller andre at han er mannen min, da det indikerer at vi er gift, noe vi ikke er. 

 

Anonymkode: 31eb9...969

[Trolltunge]

Gi det tid. Om dere er levedyktige haster det ikke slik. 

Min mann ble alvorlig psykisk syk da barna var små. Å være med meg ble en hvilepute for å virkelig ta tak i det, og først da jeg gikk forsto og måtte han virkelig gå inn for å bli bedre. 

Også han lovet gull og grønne skoger dersom jeg ga en ny sjanse, men jeg hadde hørt slike løfter tidligere, og sto på at jeg måtte se over tid at han tok imot hjelp, ble bedre og klarte å holde seg stabil. Jeg var selv så tom og utslitt av hvordan han lenge hadde vært også at jeg ikke klarte å føle stort for ham. Var mest omsorg jeg følte, og det er ikke noe å basere et forhold på. 

Glad for at jeg holdt fast på dette, for det tok tid før han ble bedre, og stabil over tid. Han sluttet med behandling flere ganger, i tro på at nå var han bra, og ble dårlig igjen. 

Hadde jeg gitt etter tror jeg ikke at vi hadde vært sammen i dag. Jeg hadde ikke orket å stå i det mer, og det hadde bare kjørt resten av relasjonen i stykker, samt at det antagelig hadde blitt hvilepute for ham igjen. Det at jeg ikke ville være med ham, og at han ikke fikk bo med meg og barna før han ble frisk, og viste seg stabil over tid, det var hans største motivasjon for å gjøre det nødvendige. 

Jeg anbefaler deg å være så hard, for om du er utslitt allerede er det stor fare for at du bare opplever mye av det samme videre. At det knuser siste rest av hva dere er og kunne blitt. 

Det tok tid, og vi hadde nok temmelig sikkert ikke vært sammen nå dersom jeg skulle ha stått lengre i det. Ganske sannsynlig også at han ikke hadde blitt frisk dersom han ikke hadde motivasjon i å få meg/familien tilbake, for hadde han oss allerede ville den motivasjonen vært mye lavere. 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, flygefisk1 skrev:

? Det står ingenting om forlovelse, giftemål eller seperasjon i HI.

Det står mann, nå eksmann. Har aldri hørt noen omtale ekssamboer som eksmann. 

Anonymkode: cc4c5...ea6

[AnonymBruker]

Jeg gikk videre fra min deprimerte eks, og grunnen var at han gikk fra meg (jeg hadde ellers vurdert å gå selv, fordi han hadde fått mye rart for seg) og fordi han sa så mye stygt til meg. Han blei også provosert både av at jeg gikk videre (jeg så for glad ut, før de siste knusende ordene) og at jeg håpte vi blei sammen igjen (2 mnd seinere så jeg helt annerledes på det). Var jeg lei meg var det også feil. Alt provoserte ham. 

På dette tidspunktet hadde vi allerede vært sammen lenge og vært gjennomført flere runder av hans psykiske problemer. Han hadde fått oppfølging og bedring. Men dette var annerledes, som om han datt ned i et mørkt synkehull og ønska å dra med seg andre ned. Et fælt monster som spiser andres sjel. Depresjon kan jo være litt sånn, tungt, men han var helt ekstrem. Ikke bare negativ, men ondskapsfull. 

Jeg vurderte ham som farlig for min psyke. Skaffa ham hjelp men. Vi har hatt begrensa kontakt sia bruddet. Han har fått ny dame som sikkert synes han er fantastisk. Det er han jo i starten, skikkelig love junkie som går all in, men med meg snudde han brått. Alt han før hadde likt var nå fælt. Ei stund påsto han tom at han var deprimert fordi jeg var en fæl person (jeg ønska barn med ham, som var planlagt sia start. Han takla ikke at det faktisk skulle skje, enda han hadde gleda seg i årevis). 

Anonymkode: cc4c5...ea6

[AnonymBruker]

Jeg slet med angst og depresjon hele livet: fra barndom til godt voksen alder. Depresjonen kom tilbake igjen og igjen. Jeg prøvde meg på forhold, men bestemte fort at det ikke var mulig. Om jeg skulle bli frisk, så måtte jeg stå på egne bein istedenfor å klenge på en krykke.

Tidlig i 30 årene fant jeg endelig ut grunnen til at depresjonen kom tilbake igjen og igjen. Nå har jeg de rette verktøyene til å holde meg frisk, og jeg holder meg frisk for meg selv, ikke for noen andre. 

Jeg har sett på mine foreldre, hvorpå én alltid var syk og bare gjorde halvhjertede forsøk på å skaffe hjelp uten at det hjalp, og kun når den andre parten endelig satte ned foten. Jeg vil aldri være i et forhold hvor en ikke tar sin egen mentale helse på alvor.

Din mann søkte hjelp kun når du gikk fra ham. Om du tar han tilbake nå, hva skjer neste gang han blir syk? Må du gå drastisk til verks for at han skal skaffe seg hjelp da også? Vil hans mentale helse bli ditt ansvar? 

Du bør tenke deg godt om før du går tilbake til han. 

Anonymkode: 05944...87c

[AnonymBruker]

Stol på magefølelsen din!

Kjempeflott at han endelig søker hjelp. Men de "sårene" han har laget i deg med oppførselen din, vil kroppen din huske for alltid. Og du vil alltid være redd for tilbakefall. Hva da? Må du true med brudd igjen?

Neste gang kan det være vanskeligere å gå. Neste gang kan det hende at dere har fått barn.

Anonymkode: 4a149...d15

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tidlig i 30 årene fant jeg endelig ut grunnen til at depresjonen kom tilbake igjen og igjen. Nå har jeg de rette verktøyene til å holde meg frisk, og jeg holder meg frisk for meg selv, ikke for noen andre. 

 

Hva var grunnen? Er 22 år og sliter med depresjon som har hjemsøkt meg de siste ti årene...

Anonymkode: 75ff2...bb0