Psykisk syk tidligere kompis skjønner ikke at jeg ikke vil ha kontakt

[AnonymBruker]

Ok, jeg er ganske fortvilet nå, og trenger å lufte meg. For jeg har et problem som jeg rett og slett ikke vet hvordan jeg skal løse, og jeg trenger derfor råd og hjelp her. Dette blir et langt innlegg, men jeg håper mange vil lese gjennom, og gi meg gode tips, for det trenger jeg virkelig...

For å starte på begynnelsen: Gjennom hele VGS og frem til jeg var 22, slet jeg med en del psykiske problemer. Det var mye forskjellig, slet med angst for sykdommer og var redd for at folk skulle komme etter meg for den minste ting. I tillegg hadde jeg noen dårlige venner, som heller forsterket problemene mine enn å gjøre de mindre. Kun for å ha det moro på min bekostning...

I 2004 møtte jeg hun som skulle bli kona mi, og mor til mine to barn. Vi er fortsatt gift, og er nå 37 år gamle. Men jeg ønsket også å få nye venner, og meldte meg derfor inn i Mental Helses ungdomsgruppe i kommunen rundt samme tid. Ville møte andre i samme situasjon, og kanskje få noen nye venner som var hyggeligere enn de jeg hadde fra før.

Fikk veldig god selvtillit av å være med i denne gruppa, ikke fordi jeg fikk så mange venner, men fordi jeg var den åpenbart mest oppegående der, sammen med en annen jente som var noen år eldre enn meg. Fra å være idioten i vennegjengen, følte jeg meg for første gang som den mest normale. De andre var uføre pga psyken, og flere bodde på institusjon.

Etter et par måneder dukket han dette innlegget skal handle om opp på et treff. I motsetning til alle de andre på gruppa, var denne fyren veldig utadvendt og lett og prate med, og jeg tenkte at her er det potensiale for et vennskap. Jeg fikk derfor nummeret hans, og ringte han noen dager senere for å finne på noe.

Allerede ved første gang vi møttes, skjønte jeg at her var det snakk om en fyr med meget store utfordringer, men jeg var så glad for å få en venn at jeg ignorerte disse tankene. Jeg bodde hjemme hos moren min på denne tiden, og han hadde rømt fra institusjonen han bodde på, og sov på en madrass i morens fraflyttede leilighet... Vi gikk til det lokale senteret for å handle mat, da han ikke hadde spist hele dagen, men han klarte ikke å bestemme seg for hva han ville ha, og til slutt stengte butikken uten at han fikk kjøpt noe. Derfor måtte vi gå hjem til meg for å få mat, og vi hadde planer om å se en fotballkamp sammen. Det endte med at han sto i 3 timer å kokkelerte på kjøkkenet til moren min, før han spiste, og videre ble til kl. 3 om natta, da moren min omsider kastet han ut. Hun skulle på jobb, og jeg skulle på skolen, men han brydde seg ikke, og endte med å ta sjokolade fra skapet og løpe ut av huset mitt.

Da burde alarmbjellene ringt, men det gjorde det ikke hos meg, og jeg fortsatte å møte han to ganger i uka på denne gruppa til Mental Helse, og ofte en gang utenom. Jeg ble fryktelig sliten av alt det rare han gjorde, men turte ikke si i fra til han om det, da jeg alltid har vært eksremt konfliktsky. Han gjorde utrolig mye rart, som å stå og danse på bussholdeplassen, løpe opp og ned på benker som sto ute for å få ut energi, spørre folk på butikken om han kunne få mat han trodde de skulle kaste(de skulle ikke det), bruke timesvis på å velge om han skulle kjøpe skolebrød eller wienerbrød, ta kontakt med alle folk han kjente og spørre de om alt mulig rart, kunne ringe meg 13 ganger i løpet av en time om jeg ikke svarte på tlf, skulle ha stadige bekreftelser på at vi var bestevenner, osv osv. Han hadde vært institusjonalisert siden han var 12 år, og det merket man. Han var 19 år da vi møttes, men det føltes som han fortsatt var 12 mentalt. Jeg mistenker at det var en lett utviklingshemming der i tillegg til de psykiske vanskene der. Det var som å være ubetalt støttekontakt for et voksent barn...

Etter et par år, så bestemte jeg og kjæresten min oss for å flytte en del timer unna hjemstedet for å studere. De psykiske problemene min var omtrent borte, og det hadde nok også mye sammenheng med at jeg kuttet ut de dårlige vennene jeg nevnte tidligere i tråden. Møtte han fyren tråden handler om et par ganger i juleferien første året på studiene, men så fadet kontakten ut etterhvert ettersom jeg bodde 30 mil unna han.

Etter å ha studert i 3 år, flyttet jeg og kjæresten nærmere hjemstedet, vi fikk oss jobb begge to, og denne fyren var omtrent glemt(bortsett fra at jeg hadde reelle mareritt om at jeg møtte han, og prøvde å flykte, uten å klare det...) Sønnen vår ble født to år senere, og alt var egentlig på stell, da  jeg plutselig møtte han fyren på biblioteket 5 år etter sist jeg så han. Han var like spesiell som jeg husket han, og hadde ikke kommet videre fra der vi var 5 år tidligere. Begynte å snakke høyt om ting vi hadde opplevd sammen, sånn at andre måtte hysje på han. Hoppet opp og ned på gulvet som en liten unge. Jeg måtte til slutt si at jobben ringte meg og ba meg komme for å komme meg unna han.

Flere år gikk, og datteren min ble født, og da hun var nesten 2 år, kjøpte vi leilighet på mitt gamle hjemsted, for å ha nærhet til familien. Og , merkelig nok, så har jeg møtt på denne fyren flere ganger etterpå. Ene gangen ba han om nummeret mitt, noe jeg var dum nom til å gi han. Da var det selvsagt mas om å møtes, om at vi var bestevenner osv. Prøvde å si at jeg hverken hadde tid eller mulighet til å treffes pga barn og jobb, men det gikk ikke inn, og han maste, og jeg fikk masse rare meldinger. Til slutt måtte jeg late som om jeg hadde solgt telefonen min med nummeret mitt og late som jeg var en annen når han sendte melding for å få han til å slutte. I tillegg løy jeg om at vi hadde flyttet et annet sted for å få fred...

Så møtte jeg han jaggu i dag tilfeldig, og han maste om å få nummeret mitt. Da sa jeg at jeg hadde dårlig tid og måtte gå. Et par timer etter får jeg en oppringning av et nummer jeg ikke kjenner igjen. Søker det opp på Gule Sider, og da kommer navnet til moren hans opp(tipper hun er vergen hans). Han ringer to ganger til, og sender en melding, uten at jeg svarer. Noen få min etter ringer broren min meg, hvor han forteller at denne fyren har ringt broren min og moren min også. Han har også sendt en melding til broren min, hvor han skriver at han er en av mine beste venner(til tross for at vi ikke har møttes på 15 år, bortsett fra tilfeldig på gata), og at han vil at broren min skal be meg ringe han. Han har altså søkt opp broren min og moren min på nettet for å få tak i meg...

Jeg ble dritforbannet, og sendte en melding til han om at det overhodet ikke er greit at han tok kontakt med moren og broren min, og at jeg hverken har tid til å ringe han eller møte han, da jeg er fullt opptatt med jobb, barn, og andre ting. Han skriver da: "Ok, en annen gang da".... Aaarghhh!!! Snakk om å ikke ta et hint... JEG VIL IKKE HA KONTAKT MED DEG, skjønn det da... Skrev bare at jeg ikke hadde muligheten til å møtes eller ringe, og da hørte jeg ikke noe mer...

Så, hva pokker skal jeg gjøre for å få han til å forstå at jeg ikke vil ha kontakt, og at han skal slutte og kontakte meg? Føler at jeg har sagt i fra ganske klart, men det går ikke inn... I hans hode er vi bestevenner, selvom det er 15 år siden vi hang sammen... Jeg gikk i klasse med søsteren hans på VGS, hun er lege, og veldig oppegående. Har litt lyst til å kontakte henne for å få henne til å forklare han på en måte som han forstår at jeg ikke lenger vil ha kontakt, men vegrer meg selvsagt for dette...

Er det andre som har vært i samme situasjon, og som har noen tips å komme med? Han er verdens hyggeligste fyr, og derfor er dette enda kjipere enn om han hadde vært en dust. Men jeg orker rett og slett ikke å ha han i livet mitt. Gir jeg han lillefingeren, tar han hele hånda. Jeg har barn og jobb, og kan ikke være ubetalt støttekontakt for en fyr på fritiden...

 

Anonymkode: a6f52...660

[Menchit]

Du har jo ikke gitt ham beskjed tidligere, så vent nå å se. Du må jo gi ham mulighet til å la være å kontakte deg over er tidsrom. Såvidt jeg skjønner så har han ikke kontaktet deg etter du ba ham la deg være i fred?

[AnonymBruker]

Du må jo faktisk gi beskjed om det. 

Du driver jo bare med dårlig hinting. 

Anonymkode: 30f70...4d6

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Menchit skrev:

Du har jo ikke gitt ham beskjed tidligere, så vent nå å se. Du må jo gi ham mulighet til å la være å kontakte deg over er tidsrom. Såvidt jeg skjønner så har han ikke kontaktet deg etter du ba ham la deg være i fred?

Jeg har gitt han beskjed ved å være avvisende når han maser om å møtes, ved å alltid ha dårlig tid når vi treffes tilfeldig osv. Han må jo klare å forstå dette når jeg er så avvisende

Anonymkode: a6f52...660

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gitt han beskjed ved å være avvisende når han maser om å møtes, ved å alltid ha dårlig tid når vi treffes tilfeldig osv. Han må jo klare å forstå dette når jeg er så avvisende

Anonymkode: a6f52...660

Nei mange helt vanlige oppegående mennesker ville ikke engang forstått det. Det er også ganske respektløst av deg å late som du kun har dårlig tid (da gir du jo tegn til at du sikkert har tid en annen gang) 

Late som du har solgt telefon din og sende falske meldinger hvor du utgir deg for å være en fremmed? Altså hva faen? 

Beklager men du høres faktisk ikke helt oppegående ut selv heller. 

Hva med å bare være ærlig? Takk for tiden dere hadde for 15 år siden, si at du er en annen idag, og ønsker å prioritere jobb kone og barn. Ønsk vedkommende lykke til videre i livet. 

Etter en slik klar beskjed blokkerer du vedkommendes nr. 

Anonymkode: 30f70...4d6

[Silva Pluvialis]

Har du skrevet om dette før? Jeg synes jeg kjenner igjen historien.

Hva med å blokkere nummeret hans og selv be om et nytt hemmelig telefonnummer?  
 

 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Har du skrevet om dette før? Jeg synes jeg kjenner igjen historien.

Hva med å blokkere nummeret hans og selv be om et nytt hemmelig telefonnummer?  
 

 

Hva skulle det hjelpe å blokkere nummeret? Han tror fortsatt at vi er bestekompiser, og da ringer han bare familien min i stedet.

Har skrevet om det før, men ikke her på KG

Anonymkode: a6f52...660

[Silva Pluvialis]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva skulle det hjelpe å blokkere nummeret? Han tror fortsatt at vi er bestekompiser, og da ringer han bare familien min i stedet.

Har skrevet om det før, men ikke her på KG

Anonymkode: a6f52...660

Hva med å få nytt nummer og gjøre det hemmelig? Da kan han ikke kontakte deg. Evt, kan du også få familien din til å blokkere han om han ikke slutter å kontakte dem.

 

 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei mange helt vanlige oppegående mennesker ville ikke engang forstått det. Det er også ganske respektløst av deg å late som du kun har dårlig tid (da gir du jo tegn til at du sikkert har tid en annen gang) 

Late som du har solgt telefon din og sende falske meldinger hvor du utgir deg for å være en fremmed? Altså hva faen? 

Beklager men du høres faktisk ikke helt oppegående ut selv heller. 

Hva med å bare være ærlig? Takk for tiden dere hadde for 15 år siden, si at du er en annen idag, og ønsker å prioritere jobb kone og barn. Ønsk vedkommende lykke til videre i livet. 

Etter en slik klar beskjed blokkerer du vedkommendes nr. 

Anonymkode: 30f70...4d6

Jeg var ærlig nå, og skrev som sant var at jeg ikke har mulighet og tid til å møte han.

Her er  meldingen jeg skrev:

"Hei XXX! Jeg ser du har ringt meg og sendt melding. Kjente først ikke igjen nummeret ditt. Broren min ringte nå og sa at du har ringt han og mamma. Hvordan fant du nummeret deres? Synes ikke det er greit at du ringer dem. Jeg er fullt opptatt med barna, full jobb og andre ting så jeg har ikke tid til å møtes noe. Beklager, men er jo mange år siden vi var venner og hadde kontakt nå, og har rett og slett ikke tid. Hilsen YYYY".

Svaret jeg fikk tilbake var: "Ok,,en annen gang"...

Anonymkode: a6f52...660

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Uatskillelig skrev:

Hva med å få nytt nummer og gjøre det hemmelig? Da kan han ikke kontakte deg. Evt, kan du også få familien din til å blokkere han om han ikke slutter å kontakte dem.

 

 

Jævlig styrete å endre nummer bare for at han ikke skal kontakte meg. Jeg har hatt det samme nummeret siden 2000, og det er jo det alle jeg kjenner bruker for å kontakte meg

Anonymkode: a6f52...660

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg var ærlig nå, og skrev som sant var at jeg ikke har mulighet og tid til å møte han.

Her er  meldingen jeg skrev:

"Hei XXX! Jeg ser du har ringt meg og sendt melding. Kjente først ikke igjen nummeret ditt. Broren min ringte nå og sa at du har ringt han og mamma. Hvordan fant du nummeret deres? Synes ikke det er greit at du ringer dem. Jeg er fullt opptatt med barna, full jobb og andre ting så jeg har ikke tid til å møtes noe. Beklager, men er jo mange år siden vi var venner og hadde kontakt nå, og har rett og slett ikke tid. Hilsen YYYY".

Svaret jeg fikk tilbake var: "Ok,,en annen gang"...

Anonymkode: a6f52...660

Hun svarer deg som om hun slipper ut en skikkelig tung promp. Huff. Kanke være gøy. 

Anonymkode: 09a5a...608

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hun svarer deg som om hun slipper ut en skikkelig tung promp. Huff. Kanke være gøy. 

Anonymkode: 09a5a...608

Hun? Skjønner ikke bæret av innlegget ditt... Han jeg snakker om er en mann, og det der jeg og

Anonymkode: a6f52...660

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun svarer deg som om hun slipper ut en skikkelig tung promp. Huff. Kanke være gøy. 

Anonymkode: 09a5a...608

Han* 🙈🙈🙈

Anonymkode: 09a5a...608

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg var ærlig nå, og skrev som sant var at jeg ikke har mulighet og tid til å møte han.

Her er  meldingen jeg skrev:

"Hei XXX! Jeg ser du har ringt meg og sendt melding. Kjente først ikke igjen nummeret ditt. Broren min ringte nå og sa at du har ringt han og mamma. Hvordan fant du nummeret deres? Synes ikke det er greit at du ringer dem. Jeg er fullt opptatt med barna, full jobb og andre ting så jeg har ikke tid til å møtes noe. Beklager, men er jo mange år siden vi var venner og hadde kontakt nå, og har rett og slett ikke tid. Hilsen YYYY".

Svaret jeg fikk tilbake var: "Ok,,en annen gang"...

Anonymkode: a6f52...660

Jeg forstår frustrasjonen din!! Vil bare minne deg på det dobbeltmoralske med søke opp og ta kontakt med søsteren hans, når du blir sint for at denne småsprø fyren søkte opp nummeret til din bor og mor. Du har jo hverken mer eller mindre rett til det enn det han har sånn egentlig -bare tenk over det i tilfelle det blir brukt i mot deg. 

Jeg synes du skal være tøff å si det rett ut jeg, selv om jeg skjønner det ikke er enkelt.

Hva med å ta kontakt med veilederne i den gamle Mental-Helse gruppa og høre om de har noen råd? 

Anonymkode: dc3a8...989

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hun? Skjønner ikke bæret av innlegget ditt... Han jeg snakker om er en mann, og det der jeg og

Anonymkode: a6f52...660

Er dere begge menn? Så kjekt å se homofile tørre å være seg selv da.

Anonymkode: 2a065...479

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er dere begge menn? Så kjekt å se homofile tørre å være seg selv da.

Anonymkode: 2a065...479

Hæ? Har du tungt for det, eller?

Anonymkode: 00fca...482

[AnonymBruker]

Skal du først ta kontakt med søsteren, så avtal en kaffe og be henne ta med seg broren. Fortell at du har hatt noen episoder. 

Da kan du forklare situasjonen skikkelig og skulle han "utagere", så har du søsteren hans sammen med deg.  

Å ta kontakt bak ryggen hans er ikke å være konfliktsky, men fordomsfullt. Tror du vet selv at dèt ikke er innafor. 

Du kommer ikke unna dette uten å være tydelig, er jeg redd. 

Skjønner veldig godt behovet for å sette han på plass, men tror det er lønnsomt å være litt taktisk. Du kommer nok bedre ut av det ved å planlegge et møte "en gang for alle", framfor å bli løpende rundt i ring.

Har forståelse for at dette gir en del dilemmaer! 

Anonymkode: f7021...46e

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hæ? Har du tungt for det, eller?

Anonymkode: 00fca...482

Selvsagt ikke. Kjenner mange homofile menn jeg.

Anonymkode: 2a065...479

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gitt han beskjed ved å være avvisende når han maser om å møtes, ved å alltid ha dårlig tid når vi treffes tilfeldig osv. Han må jo klare å forstå dette når jeg er så avvisende

Anonymkode: a6f52...660

Om han er lettere PU og i tillegg psykisk syk, må han ikle klare å forstå noe som helst uten at du er direkte. Han har tydeligvis vanskeligheter med å lese og tolke sosiale koder, kroppsspråk og hint. 

Anonymkode: db892...b24

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var ærlig nå, og skrev som sant var at jeg ikke har mulighet og tid til å møte han.

Her er  meldingen jeg skrev:

"Hei XXX! Jeg ser du har ringt meg og sendt melding. Kjente først ikke igjen nummeret ditt. Broren min ringte nå og sa at du har ringt han og mamma. Hvordan fant du nummeret deres? Synes ikke det er greit at du ringer dem. Jeg er fullt opptatt med barna, full jobb og andre ting så jeg har ikke tid til å møtes noe. Beklager, men er jo mange år siden vi var venner og hadde kontakt nå, og har rett og slett ikke tid. Hilsen YYYY".

Svaret jeg fikk tilbake var: "Ok,,en annen gang"...

Anonymkode: a6f52...660

Du sier til han at du ikke har tid, det en også en hvit løgn.

Du beskriver at han er svært dårlig, men samtidig mener du han bør forstå at han skal ta et hint.

Synes ikke du har rett til å klage så mye over dette før du faktisk samler opp litt mot og møter han og forteller han sannheten. Du skal jo selvfølgelig ikke utbrodere, men fortelle at du ikke ønsker kontakt, framfor at du ikke har tid. F.eks at dere er på forskjellig sted, at du har lagt den perioden av livet bak deg eller hva enn som er sant. Vis respekt.

Anonymkode: 93e79...074