Flere gressenker her?

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, definitivt. Ganske så tungt. Spesielt nå når det blir vinter. Har samme situasjon som deg. 😊 Hva synes du er verst da? At du savner han? Som kjæreste? Eller at du savner han som "samarbeidspartner"/en å dele ansvar og gjøremål med? 😊

Jeg kjenner ikke så mye på kjærestesavn, men det er kanskje fordi vi ikke har det så superfantastisk for tida. Eller fordi jeg har blitt vant til det. Men det jeg synes er verst er at jeg blir alene om alt som måtte gå galt.. Og det at jeg ikke kommer meg noen steder etter leggetid pga. mangel på barnevakt. Men det hadde jeg kanskje sett annerledes på om jeg hadde hatt barnevakt eller om jeg hadde hatt venner som orket å komme på besøk på kvelden av og til. Alle har liksom nok med sitt. Men jeg tror ikke de som er to voksne hele året aner noe som helst om hvordan gressenker har det. Så jeg vet ikke.. Kan vel ikke skylde på de heller. 🤪 Kanskje det hadde vært bedre å bo mer sentralt og eventuelt i et boligfelt også.. Men er jo ikke sikkert det hadde vært lettere eller mer sosialt. Ser bare for meg at det kan være det da.. Så her sitter jeg på landet fordi han som er borte halve året ville bo her.. Og jeg tenkte vel også det var ok. Helt til vi fikk barn. 🙉

Synes også det er frustrerende at han som er borte halve året skal ha så mye å si på viktige beslutninger. Når det er jeg som er her hele året.. Hver dag. Men skjønner jo at livet hans er her også, selv om det er halve året. Vanskelig det der. 

Det jeg synes er fint er at vi (jeg og barnet) på en måte står mer fritt til å gjøre hva vi vil når han er borte. Ett mindre hensyn å ta, på en måte. 🙉😆 Er også fint å være litt borte fra hverandre. Lei av hverandre blir vi uansett. 🤪 Off, høres ikke så bra ut det forholdet mitt, ser jeg. Men ja. Sånn er det nå. Og det er fortsatt mer fint enn fælt. 

Anonymkode: a483a...39c

Jeg tror det jeg kjenner på er en ensomhet i hverdagen uten han. Jeg er sisteårsstudent og nå er alt digitalt så jeg sitter hjemme i min egen stue daglig. Hadde vært lettere dersom studiene var ferdig og jeg var i fulltidssjobb (kortere dager), så jeg vet at det er midlertidig. Har familie og noen venner rundt meg, men de er jo opptatt med jobb og sitt i hverdagen, gleder meg til en jobbhverdag selv! Ellers savner jeg disse små tingene, å ha noen å lage middag sammen med, å ha selskap på kveldstid og kanskje litt den luksusen at jeg får sove en morgen eller to i ny og ne😆 

Jeg tror det er så individuelt hvordan man takler å ha en sambo med en slik jobb, for min del så tror jeg 5/5 turnus kan være i det lengste laget. For 2-3uker er ikke det verste, men det er etter disse uker at det kjennes mest. Jeg kjenner meg igjen i det du sier at det er ett mindre hensyn å ta for deg og barnet når han ikke er hjemme. Skal også innrømme at jeg i den siste uken han er hjemme, noen ganger kan ta meg selv i å tenke "ja nå kan du bare dra, så får jeg litt ro og alenetid", men det går altså ikke mange dager etter at han er dratt at jeg savner han igjen..

En annen tanke som har streifet meg, er om jobben hannes faktisk er med på å forhindre et eventuelt brudd. Vi rekker å savne hverandre, og vi rekker ikke å bli altfor lei hverandre før han drar igjen. Så på en annen side er det ikke sikkert at vi hadde holdt ut sammen dersom han hadde en landjobb. Det er bare en tanke som har dukket opp, men det kan jo godt hende vi hadde hatt det fint uansett, men sånn sett er det et avbrekk jeg tror alle forhold kan ha godt av. Ingen forhold har jo godt av å bare gå oppå hverandre, da blir man jo smågal til slutt. 

Og ja.. Kveldene, de er egentlig de lengste.. Da sover barn og mannen er vekk, så da er det altfor rolig og stilt for meg her😅

- TS

Anonymkode: afb93...d2b

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

2,4,5 uker dere skriver om er da ingenting. Dere vet da når mennene deres kommer hjem igjen. Er verre å være i et avstandsforhold der det glatt kan gå 5 måneder i mellom hver gang vi møtes, nå pga korona er ting utholdelig å vet ikke når vi kan ses igjen. 

Anonymkode: 1a7fb...e98

Og hvor mye har dere av felles ansvar når dere har et avstandsforhold?
Felles bolig?
Felles barn?
Felles økonomi?
Felles familie?

---------

Jeg er oppvokst med en far som var borte halve året som sjømann, og jeg var selv "gressenke" i 20 år med en som jobbet offshore. 
Mannen min hadde ingen fast rotasjon, men kunne være ute 2-3 uker, og være hjemme alt fra 3 dager til 3 uker, før han reiste ut igjen.
For det meste gikk det veldig bra for oss.  Noen utfordringer hadde vi så klart, men alt ble en rutine.

Men så kom de dagene da det skjedde noe spesielt, og han måtte avbryte turen for å reise hjem.  (Alvorlig sykdom, ulykker, dødsfall osv)  Da følte vi begge på hvor langt unna han var.  Han var bare en helikopterreise, og en flyreise, unna hjemmet, men det var så mye som måtte klaffe for at han skulle komme hjem så fort som mulig.
Siste strå kom da en forelder døde brått, alle helikoptre var fulle, og det ble en utfordring å finne noen som kunne vente på neste flight. (litt spesielle omstendigheter gjorde at det ble mer komplisert enn normalt).
Og da han endelig fikk plass på et helikopter kom tåka...
Hvis alt hadde klaffet ville han vært hjemme 7 timer etter at han fikk beskjed, denne dagen tok det 18 timer.  Han kom seg hjem til slutt, men det tok hele dagen, og hele kvelden.  Jeg kan ikke forestille meg hvordan det føltes for ham å ikke kunne gjøre noe annet enn å vente. 
Vente på plass på helikopteret.  Vente på at tåka skulle lette.  Vente på at det skulle bli ledig plass på flyet.
Vi gråt begge av både av sorg og lettelse da jeg møtte ham på flyplassen den natten.
 

Det var etter denne hendelsen at han bestemte seg for å finne seg en landjobb.
 

Jeg kan ikke si at jeg kan sette meg inn i din situasjon TS, men jeg forstår deg.
Et slikt liv passer ikke for alle.
For oss passet det bra i 20 år, før det plutselig ikke gjorde det lenger.

Men jeg anbefaler deg å være ærlig på hvordan du føler det, men uten å anklage ham for jobben hans.  Som du sier, dette er jobben hans, og det aksepterer du, men du har også rett til å føle som du gjør.  Ingen av dere vil få det bedre ved at du later som om alt er bra, inntil det plutselig brister, og du får nok.

For meg hjalp det veldig å tenke at jeg heller ville ha ham i livet mitt halve året, enn å ikke ha ham i livet i det hele tatt.
 

Anonymkode: 623c7...64e

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

2,4,5 uker dere skriver om er da ingenting. Dere vet da når mennene deres kommer hjem igjen. Er verre å være i et avstandsforhold der det glatt kan gå 5 måneder i mellom hver gang vi møtes, nå pga korona er ting utholdelig å vet ikke når vi kan ses igjen. 

Anonymkode: 1a7fb...e98

Avstandsforhold er noe annet, har selv vært i et i over to år. Vet hvor tøft det kan være, men det er noe helt annet enn å være gressenke. Håper du får se kjæresten din igjen snart!

Anonymkode: ef1dc...505

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvilke stjerner i boken får du fra mannen din da? 😊🙉 Kjenner jeg savner noen stjerner, altså. Eller kanskje jeg ikke ser dem? 

Anonymkode: a483a...39c

Vi viser hverandre gjensidig forståelse for hvordan det kan være for den andre. Istedenfor å konkurrere i hvem som er mest sliten, slik vi hadde en tendens til en periode. Da tapte vi begge. Vi gir vel egentlig hverandre stjerner i boken.

Ved å fortelle hvordan vi har det når vi er borte fra hverandre, og lytter til hverandre, bruker vi også mer humor om det som kan være kjipt. Jeg ler med ham når han har småvondt i ryggen etter dårlige hotellsenger, uten å glefse etter ham at han i det minste slipper å lage mat, vaske klær og skifte bleier. Og viser forståelse for hans lange arbeidsdager. Han misunner meg å sove i en garantert god seng, men misunner meg ikke å bli vekket flere ganger om natten. Når han er hjemme igjen, er vi glade for å se hverandre og begge har lov til å være slitne. Og han verdsetter min innsats hjemme mer og mer. Vi har jobbet mye med å finne ut av en god dynamikk mellom oss, jobbene våre og barna våre. Og jeg får en takknemlig mann tilbake, og jeg er også takknemlig.

Anonymkode: 5a01d...bf9

[AnonymBruker]

Har vært det i en periode (2-3 rotasjon), og blir det nok igjen. Har også selv jobbet 2-4, så hjelper litt at jeg vet hvordan det er. På en måte var det godt med egentid, men kjente mye på ensomhet, særlig helgene var lange. Nå jobber han «8-16», men i praksis mye, mye mer. Så er fortsatt mye ensom:(

Synes det er flott at du er så raus at du lar han ha den jobben han liker TS:)

Anonymkode: 934e7...94a

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og hvor mye har dere av felles ansvar når dere har et avstandsforhold?
Felles bolig?
Felles barn?
Felles økonomi?
Felles familie?

---------

Jeg er oppvokst med en far som var borte halve året som sjømann, og jeg var selv "gressenke" i 20 år med en som jobbet offshore. 
Mannen min hadde ingen fast rotasjon, men kunne være ute 2-3 uker, og være hjemme alt fra 3 dager til 3 uker, før han reiste ut igjen.
For det meste gikk det veldig bra for oss.  Noen utfordringer hadde vi så klart, men alt ble en rutine.

Men så kom de dagene da det skjedde noe spesielt, og han måtte avbryte turen for å reise hjem.  (Alvorlig sykdom, ulykker, dødsfall osv)  Da følte vi begge på hvor langt unna han var.  Han var bare en helikopterreise, og en flyreise, unna hjemmet, men det var så mye som måtte klaffe for at han skulle komme hjem så fort som mulig.
Siste strå kom da en forelder døde brått, alle helikoptre var fulle, og det ble en utfordring å finne noen som kunne vente på neste flight. (litt spesielle omstendigheter gjorde at det ble mer komplisert enn normalt).
Og da han endelig fikk plass på et helikopter kom tåka...
Hvis alt hadde klaffet ville han vært hjemme 7 timer etter at han fikk beskjed, denne dagen tok det 18 timer.  Han kom seg hjem til slutt, men det tok hele dagen, og hele kvelden.  Jeg kan ikke forestille meg hvordan det føltes for ham å ikke kunne gjøre noe annet enn å vente. 
Vente på plass på helikopteret.  Vente på at tåka skulle lette.  Vente på at det skulle bli ledig plass på flyet.
Vi gråt begge av både av sorg og lettelse da jeg møtte ham på flyplassen den natten.
 

Det var etter denne hendelsen at han bestemte seg for å finne seg en landjobb.
 

Jeg kan ikke si at jeg kan sette meg inn i din situasjon TS, men jeg forstår deg.
Et slikt liv passer ikke for alle.
For oss passet det bra i 20 år, før det plutselig ikke gjorde det lenger.

Men jeg anbefaler deg å være ærlig på hvordan du føler det, men uten å anklage ham for jobben hans.  Som du sier, dette er jobben hans, og det aksepterer du, men du har også rett til å føle som du gjør.  Ingen av dere vil få det bedre ved at du later som om alt er bra, inntil det plutselig brister, og du får nok.

For meg hjalp det veldig å tenke at jeg heller ville ha ham i livet mitt halve året, enn å ikke ha ham i livet i det hele tatt.
 

Anonymkode: 623c7...64e

Jeg har vært ærlig med han og sagt til han hvordan jeg føler det, og han har også forståelse for min situasjon slik som jeg forstår hans situasjon. Jeg er så enig med deg i at et slikt liv ikke passer for alle. Når han er hjemme er jo livet perfekt føler jeg. Jeg verdsetter tiden vår sammen i mye høyere grad, enn dersom han hadde vært her daglig. På grunn av jobben hans har jeg lært meg å være mer takknemlig, og jeg nyter dagene vi får sammen. Når jeg begynner å peke på hvilke ulemper jobben gir oss som familie, pleier han alltid å minne meg på fordelen med at når han først er hjemme er han hjemme 100%. Og dette er han i aller høyeste grad. Når han er hjemme er det han som stort sett lager middag, han leverer/henter på skolen og står for handlingen. Han gjør dette med glede, og det er det jeg setter pris på ved han. Jeg forlanger aldri dette av han de første dagene, og lar han sove seg litt ut før han starter med hverdagen vår hjemme. Når det er sagt, tror jeg også han føler han må stille opp på disse områdene som jeg ellers gjør når han er borte.. 

Det merkelige er at det er først når han kommer hjem, at jeg kjenner jeg blir sliten. Jeg tror skuldrene mine senker seg litt når han kommer. Han har hatt denne jobben i 3 år nå, og vi er begge tidlig i tjueårene. Jeg ser ikke for meg at han skal være borte fra meg halvparten av resten av livet, også har vi det store dilemmaet om man skal ha flere barn.. Dette er et ønske han har, men igjen så blir det et ønske som for han er lett å si. Han kan "jo bare reise" bort fra ansvaret halve året rundt, mens jeg som vil sitte igjen med eventuelt to barn alene ser helt annerledes på saken. Nei, det er ikke bare bare.. Jeg pleier å si til meg selv at jeg egentlig ikke har noe jeg skulle klaget over, føler dette blir et "luksusproblem" til sammenligning av andre verdensproblemer. Vi mangler jo ingenting materialistisk, og jobben hans gir oss en stor økonomisk trygghet, men lurer noen ganger på til hvilken pris. 

 

Anonymkode: afb93...d2b

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har vært det i en periode (2-3 rotasjon), og blir det nok igjen. Har også selv jobbet 2-4, så hjelper litt at jeg vet hvordan det er. På en måte var det godt med egentid, men kjente mye på ensomhet, særlig helgene var lange. Nå jobber han «8-16», men i praksis mye, mye mer. Så er fortsatt mye ensom:(

Synes det er flott at du er så raus at du lar han ha den jobben han liker TS:)

Anonymkode: 934e7...94a

Kjenner meg igjen i at helgene blir lange. De må som regel planlegges godt her i hus når han er borte, ellers blir de fort lange og kjedelige.

Jeg kommer nok aldri til å be han om å slutte i jobben sin for at jeg skal ha selskap her hjemme. Hadde det vært en jobb som ikke var av stor betydning for han, ville jeg kunne gjort det. Men jobben hans er virkelig hans lidenskap, han elsker havet og sier han aldri skal tilbake til en landjobb. Jeg trodde jeg skulle bli mer vant til nå, ettersom han har hatt jobben i noen år. Jeg innser at til tross for at man er tilpasningsdyktig, så forsvinner aldri den følelsen av ensomhet så snart han drar. Heldigvis er det ikke helt tomt her da, har mye selskap i dattera vår og familie i helgene. 

Anonymkode: afb93...d2b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært ærlig med han og sagt til han hvordan jeg føler det, og han har også forståelse for min situasjon slik som jeg forstår hans situasjon. Jeg er så enig med deg i at et slikt liv ikke passer for alle. Når han er hjemme er jo livet perfekt føler jeg. Jeg verdsetter tiden vår sammen i mye høyere grad, enn dersom han hadde vært her daglig. På grunn av jobben hans har jeg lært meg å være mer takknemlig, og jeg nyter dagene vi får sammen. Når jeg begynner å peke på hvilke ulemper jobben gir oss som familie, pleier han alltid å minne meg på fordelen med at når han først er hjemme er han hjemme 100%. Og dette er han i aller høyeste grad. Når han er hjemme er det han som stort sett lager middag, han leverer/henter på skolen og står for handlingen. Han gjør dette med glede, og det er det jeg setter pris på ved han. Jeg forlanger aldri dette av han de første dagene, og lar han sove seg litt ut før han starter med hverdagen vår hjemme. Når det er sagt, tror jeg også han føler han må stille opp på disse områdene som jeg ellers gjør når han er borte.. 

Det merkelige er at det er først når han kommer hjem, at jeg kjenner jeg blir sliten. Jeg tror skuldrene mine senker seg litt når han kommer. Han har hatt denne jobben i 3 år nå, og vi er begge tidlig i tjueårene. Jeg ser ikke for meg at han skal være borte fra meg halvparten av resten av livet, også har vi det store dilemmaet om man skal ha flere barn.. Dette er et ønske han har, men igjen så blir det et ønske som for han er lett å si. Han kan "jo bare reise" bort fra ansvaret halve året rundt, mens jeg som vil sitte igjen med eventuelt to barn alene ser helt annerledes på saken. Nei, det er ikke bare bare.. Jeg pleier å si til meg selv at jeg egentlig ikke har noe jeg skulle klaget over, føler dette blir et "luksusproblem" til sammenligning av andre verdensproblemer. Vi mangler jo ingenting materialistisk, og jobben hans gir oss en stor økonomisk trygghet, men lurer noen ganger på til hvilken pris. 

 

Anonymkode: afb93...d2b

Jeg gjenkjenner mye av det du skriver, og spesielt det jeg har uthevet.
Det er jo slik at vi holder oss oppe så lenge som vi må, men med en gang vi får avlastning senker vi skuldrene, slapper av, og kjenner virkelig hvor mye det har kostet å stå for alt når partneren er borte.

Men det er jo også som du skriver at vi rekker å savne dem, vi setter (mer?) pris på tiden vi har sammen, og det er verdifullt.

Det finnes både positive og negative sider ved at partneren har den typen jobb, men det viktigste er at du og dere føler at det positive overskygger de negative sidene.
For oss gjorde det det, men som sagt, et slikt liv passer ikke for alle.  Det finnes mange som ser de positive sidene, men som likevel ikke synes det er verd det, fordi de negative sidene blir for dominerende.

Før mannen min begynte å jobbe offshore var han trailersjåfør i 3 år, og det synes jeg faktisk var verre.  Da han hadde den jobben  overskygget de negative sidene de positive.
Da reiste han ut tidlig mandag morgen, var hjemme fredag kveld, sov igjennom helgen, og så var det ut  på veien igjen tidlig mandag morgen.
Da var han aldri tilstede!  Jeg måtte faktisk være med ham på kjøring av og til for i det hele tatt å se ham! 
 

Som jeg skrev, jeg klarer ikke å sette meg i dine sko, for meg var det en rutine, men jeg forstår deg.
Da barna våre var små var det hektisk å være alene med dem, men for å være helt ærlig, jeg syntes selv at ungdomstiden var verre.  Nå skal jeg ikke klage, for vi hadde veldig snille og fornuftige ungdommer, men de var tross alt tenåringer med alt det førte med seg av fritidsaktiviteter, sosialt liv, skole, jobb, og oppfølging, og det var hektiske år.
Men det gikk over. 

Det jeg egentlig lurer litt på, er om du har avlastning når han er borte?
Det hadde jeg, og det var gull verd.
Jeg hadde en kveld i uken der jeg kunne lade batteriene, og bare være meg selv, enten sammen med venner, eller helt alene.
 

 

Anonymkode: 623c7...64e

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjenkjenner mye av det du skriver, og spesielt det jeg har uthevet.
Det er jo slik at vi holder oss oppe så lenge som vi må, men med en gang vi får avlastning senker vi skuldrene, slapper av, og kjenner virkelig hvor mye det har kostet å stå for alt når partneren er borte.

Men det er jo også som du skriver at vi rekker å savne dem, vi setter (mer?) pris på tiden vi har sammen, og det er verdifullt.

Det finnes både positive og negative sider ved at partneren har den typen jobb, men det viktigste er at du og dere føler at det positive overskygger de negative sidene.
For oss gjorde det det, men som sagt, et slikt liv passer ikke for alle.  Det finnes mange som ser de positive sidene, men som likevel ikke synes det er verd det, fordi de negative sidene blir for dominerende.

Før mannen min begynte å jobbe offshore var han trailersjåfør i 3 år, og det synes jeg faktisk var verre.  Da han hadde den jobben  overskygget de negative sidene de positive.
Da reiste han ut tidlig mandag morgen, var hjemme fredag kveld, sov igjennom helgen, og så var det ut  på veien igjen tidlig mandag morgen.
Da var han aldri tilstede!  Jeg måtte faktisk være med ham på kjøring av og til for i det hele tatt å se ham! 
 

Som jeg skrev, jeg klarer ikke å sette meg i dine sko, for meg var det en rutine, men jeg forstår deg.
Da barna våre var små var det hektisk å være alene med dem, men for å være helt ærlig, jeg syntes selv at ungdomstiden var verre.  Nå skal jeg ikke klage, for vi hadde veldig snille og fornuftige ungdommer, men de var tross alt tenåringer med alt det førte med seg av fritidsaktiviteter, sosialt liv, skole, jobb, og oppfølging, og det var hektiske år.
Men det gikk over. 

Det jeg egentlig lurer litt på, er om du har avlastning når han er borte?
Det hadde jeg, og det var gull verd.
Jeg hadde en kveld i uken der jeg kunne lade batteriene, og bare være meg selv, enten sammen med venner, eller helt alene.
 

 

Anonymkode: 623c7...64e

Jeg føler vell på ett vis at de positive sidene veier mer enn de negative. Jeg kan kjapt oppsummere for å illustrere. 

Positive: Lønna, tilstedeværelsen når han har fri, man rekker å bli "smått nyforelsket" og blir ekstremt glad når han kommer hjem (elsker den følelsen), trolig mindre konflikter enn dersom han var hjemme daglig. For meg er egentlig det aller viktigste her at samboer trives og får utviklet seg personlig på grunn av jobben, jeg mener og tror at han er den han er i dag fordi jobben utfordrer han på et vis som han trives med. For meg er det kjempeviktig at han har en arbeidsplass han har det godt i. 

Negative: Mye borte, mye ansvar for meg, tap av spesielle hendelser for hans del (oppveksten til vår datter), ensomheten.. Ja, også er jeg jo veldig lite handy. Alt skjer tydeligvis når han reiser bort. Ting i huset slutter å fungere. I dag for eksempel, så hørte jeg det begynte å pipe i en brannvarsler. Jeg hørte det kom fra 2.etg, gikk opp for å sjekke. Så, der oppdager jeg at den ENE brannvarsleren som man ikke når uten stige (høyt tak i loftstua), har bestemt seg for å trenge nytt batteri(?). Så hva gjorde jeg? Jo, jeg måtte skyve stuebordet og (det er lov å le) finne frem to vaskemopper for å prøve å vri den ned på et vis. Jeg klarte det til slutt, men er i slike stunder jeg virkelig savner å ha han hjemme. I forgårs bestemte lyset i kjøkkenvifta seg for å streike, uten at jeg finner en årsak? Jeg skulle smelte sukker til pepperkakehuset som jeg og dattera lagde for 3 dager siden, men da gikk jammen brannalarmen fordi jeg klarte å svi sukkeret og det ble for mye røyk.. Altså, dette er ting som KUN skjer når jeg er alene om ansvaret. Det er bokstavelig talt alltid noe.. Nå sporet jeg fullstendig av her, og jeg tror jeg dropper den negative listen. Men dette er reelt, dette er altså min hverdag uten han. Jeg finner jo utav det, men altså jeg.. Ja. Jeg er ganske vims av meg til tider da. Kom snø for første gang i år, fant ikke bilkosten så måtte ta i bruk kosten på trappa før jeg fikk levert på skolen idag. Hun var på skolen 08.31. 

Så, for å svare på spørsmålet ditt om avlastning. Jeg har egentlig aldri avlastning. Jeg har familie rundt meg, og vi drar ofte på besøk sammen til familie. Det er sjeldent hun er uten meg da, men jeg spør heller ikke. Min mor har en ganske hektisk hverdag og har nylig tredt inn i en ganske viktig og stor rolle i samfunnet, så jeg vil rett og slett ikke be henne om avlastning. Men altså, dette er jeg vant til. Så lenge jeg får truffet andre mennesker og kan besøke familie i helgene så er jeg fornøyd. Tror jeg

Anonymkode: afb93...d2b

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler vell på ett vis at de positive sidene veier mer enn de negative. Jeg kan kjapt oppsummere for å illustrere. 

Positive: Lønna, tilstedeværelsen når han har fri, man rekker å bli "smått nyforelsket" og blir ekstremt glad når han kommer hjem (elsker den følelsen), trolig mindre konflikter enn dersom han var hjemme daglig. For meg er egentlig det aller viktigste her at samboer trives og får utviklet seg personlig på grunn av jobben, jeg mener og tror at han er den han er i dag fordi jobben utfordrer han på et vis som han trives med. For meg er det kjempeviktig at han har en arbeidsplass han har det godt i. 

Negative: Mye borte, mye ansvar for meg, tap av spesielle hendelser for hans del (oppveksten til vår datter), ensomheten.. Ja, også er jeg jo veldig lite handy. Alt skjer tydeligvis når han reiser bort. Ting i huset slutter å fungere. I dag for eksempel, så hørte jeg det begynte å pipe i en brannvarsler. Jeg hørte det kom fra 2.etg, gikk opp for å sjekke. Så, der oppdager jeg at den ENE brannvarsleren som man ikke når uten stige (høyt tak i loftstua), har bestemt seg for å trenge nytt batteri(?). Så hva gjorde jeg? Jo, jeg måtte skyve stuebordet og (det er lov å le) finne frem to vaskemopper for å prøve å vri den ned på et vis. Jeg klarte det til slutt, men er i slike stunder jeg virkelig savner å ha han hjemme. I forgårs bestemte lyset i kjøkkenvifta seg for å streike, uten at jeg finner en årsak? Jeg skulle smelte sukker til pepperkakehuset som jeg og dattera lagde for 3 dager siden, men da gikk jammen brannalarmen fordi jeg klarte å svi sukkeret og det ble for mye røyk.. Altså, dette er ting som KUN skjer når jeg er alene om ansvaret. Det er bokstavelig talt alltid noe.. Nå sporet jeg fullstendig av her, og jeg tror jeg dropper den negative listen. Men dette er reelt, dette er altså min hverdag uten han. Jeg finner jo utav det, men altså jeg.. Ja. Jeg er ganske vims av meg til tider da. Kom snø for første gang i år, fant ikke bilkosten så måtte ta i bruk kosten på trappa før jeg fikk levert på skolen idag. Hun var på skolen 08.31. 

Så, for å svare på spørsmålet ditt om avlastning. Jeg har egentlig aldri avlastning. Jeg har familie rundt meg, og vi drar ofte på besøk sammen til familie. Det er sjeldent hun er uten meg da, men jeg spør heller ikke. Min mor har en ganske hektisk hverdag og har nylig tredt inn i en ganske viktig og stor rolle i samfunnet, så jeg vil rett og slett ikke be henne om avlastning. Men altså, dette er jeg vant til. Så lenge jeg får truffet andre mennesker og kan besøke familie i helgene så er jeg fornøyd. Tror jeg

Anonymkode: afb93...d2b

Så godt å høre at det positive til en viss grad oppveier for de negative, da må du bare få luftet frustrasjonen når den kommer, og så går det over.

Og jeg må le litt av det du beskriver. Jeg kjenner meg så absolutt igjen.
Nå er jeg ganske "handy" av meg, fordi jeg hadde en far som insisterte på at jeg skulle kunne klare meg alene, men skulle noe skje, skjedde det alltid når mannen min var borte.  Hos oss sprakk for eksempel det ene vannrøret mens han var borte, og jeg måtte styre med rørlegger, forsikring, tørking reparasjoner osv. 
Det er så typisk, det er "Murphys lov". 
Man finner løsninger, men det er så unødvendig å stå alene om slikt når man egentlig er to om ansvaret.  :ler:

Men altså, prøv om det gjør deg godt å bare være deg av og til, altså gjøre ting uten barnet.
Du sier du er vant til å alltid ha med deg barnet, men det er mye vi venner oss til som vi ikke trenger å fortsette med.  Jeg er vant til å alltid vaske gulvene, så lenge de blir rene er det greit at de andre aldri har tid... tror jeg  😉
Jeg er vant til å alltid gå ut med hunden kl 6, så lenge den blir luftet er det greit...tror jeg
Det finnes helt sikkert en tenåring i nærheten som du kjenner godt, og stoler på, som kan se etter barnet noen timer en gang i uken.
Passer det deg, fortsetter du med det, hvis ikke er det bare å la det være, men jeg anbefaler deg å prøve.  :)
For meg var det utrolig viktig å slippe ansvar noen få timer en gang i uken.

 

 

 

Anonymkode: 623c7...64e

[AnonymBruker]

På 20.11.2020 den 8.09, AnonymBruker skrev:

Så godt å høre at det positive til en viss grad oppveier for de negative, da må du bare få luftet frustrasjonen når den kommer, og så går det over.

Og jeg må le litt av det du beskriver. Jeg kjenner meg så absolutt igjen.
Nå er jeg ganske "handy" av meg, fordi jeg hadde en far som insisterte på at jeg skulle kunne klare meg alene, men skulle noe skje, skjedde det alltid når mannen min var borte.  Hos oss sprakk for eksempel det ene vannrøret mens han var borte, og jeg måtte styre med rørlegger, forsikring, tørking reparasjoner osv. 
Det er så typisk, det er "Murphys lov". 
Man finner løsninger, men det er så unødvendig å stå alene om slikt når man egentlig er to om ansvaret. 

Men altså, prøv om det gjør deg godt å bare være deg av og til, altså gjøre ting uten barnet.
Du sier du er vant til å alltid ha med deg barnet, men det er mye vi venner oss til som vi ikke trenger å fortsette med.  Jeg er vant til å alltid vaske gulvene, så lenge de blir rene er det greit at de andre aldri har tid... tror jeg  😉
Jeg er vant til å alltid gå ut med hunden kl 6, så lenge den blir luftet er det greit...tror jeg
Det finnes helt sikkert en tenåring i nærheten som du kjenner godt, og stoler på, som kan se etter barnet noen timer en gang i uken.
Passer det deg, fortsetter du med det, hvis ikke er det bare å la det være, men jeg anbefaler deg å prøve. 
For meg var det utrolig viktig å slippe ansvar noen få timer en gang i uken.

 

 

 

Anonymkode: 623c7...64e

Jeg datt helt bort på den negative listen, fikk så mye annet for meg 

Jeg tror også det vil kjennes enklere ut når jeg er ferdig som student, og får kommet meg i arbeid på dagtid. Jeg savner det å ha et fellesskap rundt meg, er absolutt ikke typen til å sitte hjemme alene på dagtid. Men slik er nå situasjonen, det er ikke oppmøte pga korona, og alt av eksamener er også blitt hjemme. Så det er jo for en periode, vet at både dagen og alt blir enklere når jeg får startet i jobb, heldigvis! Er til vanlig en veldig sosial person av meg, så jeg gleder meg veldig til det!  

Anonymkode: afb93...d2b

[Siggen]

2/4 her også. 

[Tulle89]

AnonymBruker skrev (På 18.11.2020 den 21.41):

Hei.

Er det noen gressenker her inne? 

Samboer jobber 5 uker på, og er hjemme 5 uker. Slik rullerer han året rundt, han blir da halve året borte. Jeg kommer aldri til å ta fra han gleden ved å reise til sjøs, fordi det er det han vil. Vi har vært sammen i mange år, men jobben fikk han etter at vi ble kjent. Ellers har vi en datter sammen, men hun har blitt vant til at pappa kommer og går. Hun har ingen reaksjoner på at han drar (bortsett fra når hun er med på avlevering på flyplassen), men gleder seg alltid til at han kommer hjem igjen. Jeg kjenner på en stor ensomhet eller tomhet hver gang han reiser på jobb. Jeg føler det er en konstant omstilling, og ukene han er hjemme går så fort i forhold til ukene jeg sitter her og venter på å få han hjem igjen. Jeg vet at dette er jobben hans, og det har jeg akseptert. Men det skjuler ikke det faktum at jeg finner det egentlig ganske tungt til tider. Er det noen flere gressenker her ute som føler det slik?

Anonymkode: afb93...d2b

hei du

Er selv gressenke med et barn på 6 mnd. Kan jeg spørre deg hvordan du kombinerer barnehage og jobb når far er borte? 
vi har søkt barnehager som åpner 07:00 og 07:30 og som stenger 16:30.. problemet mitt er at når jeg jobber tidligvakt begynner jeg 06:45 og senvakt kl 17:00.. hvordan skal man gjøre dette? 😛 

[~white lady~]

Tulle89 skrev (11 timer siden):

hei du

Er selv gressenke med et barn på 6 mnd. Kan jeg spørre deg hvordan du kombinerer barnehage og jobb når far er borte? 
vi har søkt barnehager som åpner 07:00 og 07:30 og som stenger 16:30.. problemet mitt er at når jeg jobber tidligvakt begynner jeg 06:45 og senvakt kl 17:00.. hvordan skal man gjøre dette? 😛 

Dette regnestykket går jo ikke opp. 
Du må finne deg en jobb innenfor barnehagens åpningstider sånn som oss andre gressenker. Eller jobbe redusert.  
 

[AnonymBruker]

Tulle89 skrev (17 timer siden):

hei du

Er selv gressenke med et barn på 6 mnd. Kan jeg spørre deg hvordan du kombinerer barnehage og jobb når far er borte? 
vi har søkt barnehager som åpner 07:00 og 07:30 og som stenger 16:30.. problemet mitt er at når jeg jobber tidligvakt begynner jeg 06:45 og senvakt kl 17:00.. hvordan skal man gjøre dette? 😛 

Du kan ikke ha seinvakter med et lite barn og far borte. 

Du kan høre med dagvaktjobb om du kan begynne etter levering i barnehagen. 

Anonymkode: 06cb8...32d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.11.2020 den 21.41):

Hei.

Er det noen gressenker her inne? 

Samboer jobber 5 uker på, og er hjemme 5 uker. Slik rullerer han året rundt, han blir da halve året borte. Jeg kommer aldri til å ta fra han gleden ved å reise til sjøs, fordi det er det han vil. Vi har vært sammen i mange år, men jobben fikk han etter at vi ble kjent. Ellers har vi en datter sammen, men hun har blitt vant til at pappa kommer og går. Hun har ingen reaksjoner på at han drar (bortsett fra når hun er med på avlevering på flyplassen), men gleder seg alltid til at han kommer hjem igjen. Jeg kjenner på en stor ensomhet eller tomhet hver gang han reiser på jobb. Jeg føler det er en konstant omstilling, og ukene han er hjemme går så fort i forhold til ukene jeg sitter her og venter på å få han hjem igjen. Jeg vet at dette er jobben hans, og det har jeg akseptert. Men det skjuler ikke det faktum at jeg finner det egentlig ganske tungt til tider. Er det noen flere gressenker her ute som føler det slik?

Anonymkode: afb93...d2b

Hmmmmm Jeg har en mistanke om at du er Benedicte Haugaard (influenceren)

siden du luftet litt om problemstillingen din i dine kanaler og at dere har en datter sammen. Du som hatet KG men skriver her som anonym ja.. 🤔🤔🤔🤔

Anonymkode: 96429...f11

[AnonymBruker]

Du kan:

1. Be om tilpasset arbeidstid i den grad det er mulig

2. Få barnevakt når han er vekkreist

Det gjør jeg:-)

Anonymkode: 5a01d...bf9

[Tulle89]

~white lady~ skrev (10 timer siden):

Dette regnestykket går jo ikke opp. 
Du må finne deg en jobb innenfor barnehagens åpningstider sånn som oss andre gressenker. Eller jobbe redusert.  
 

Nei det gjør ikke det  men redusert tid ønsker jeg ikke å

jobbe.. hva jobber du med? Tenkte at barnehage var midt i blinken med barn og arbeidstid jeg😅 helge fri og gode arbeidstider liksom.. men ikke når man er alene og andre barnehager har andre tider 😌

[Tulle89]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du kan:

1. Be om tilpasset arbeidstid i den grad det er mulig

2. Få barnevakt når han er vekkreist

Det gjør jeg:-)

Anonymkode: 5a01d...bf9

Har du mange barn?:) jeg er er fleksibel

når mannen er hjemme ovenfor arbeidsplassen. Så håper de kan hjelpe meg de ukene han er borte ja.. men er relativt ny i den jobben. Så er litt redd for å spørre og kreve😋

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.11.2020 den 22.18):

2,4,5 uker dere skriver om er da ingenting. Dere vet da når mennene deres kommer hjem igjen. Er verre å være i et avstandsforhold der det glatt kan gå 5 måneder i mellom hver gang vi møtes, nå pga korona er ting utholdelig å vet ikke når vi kan ses igjen. 

Anonymkode: 1a7fb...e98

Huff da, er det ikke greit å synes det er leit, siden det er så mye mer verre for deg?://// ego

Anonymkode: bd5ec...528