Ditt beste tips for å sette pris på det man har? Usikker på følelsene mine.

[AnonymBruker]

Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ikke lenger elsker samboeren min. Jeg er et nostalgisk menneske, og sliter med at jeg blir eldre, samt at dette gjør at jeg føler jeg må være singel og fri.

Innerst inne vet jeg at jeg hadde angret om jeg gjorde det slutt med min fantastiske kjæreste, som jeg ikke har noe å utsette på. Han er god på alle mulige måter og forholdet våres gjennom 3 år er upåklagelig.

Jeg vil bare sette pris på det jeg har, og ikke drive å drømme meg tilbake til fortiden hele tiden. Vi er i midten av tredve-åra. 

Har noen noen ord, tips eller råd og komme med som er en skikkelig tankevekker? Som setter ting litt i perspektiv, slik at jeg ikke kaster bort alt det gode jeg har? 

Anonymkode: 2ef48...45d

[AnonymBruker]

Kanskje prøve å finne måter å utforske det du føler, uten å forlate samboeren din. Du nevner nostalgi, at du sliter med å bli eldre. Hva er det du ikke liker med å bli eldre, hva er det du savner? Er det selve det å være ung? Husk at samme hva du gjør, så blir du eldre; og du kan velge å lete etter det som var før, eller lete etter måter å leve på nå. Kanskje det er noe nytt og annerledes du kan gjøre i livet ditt nå og som får deg til å føle deg ung, mens du blir forholdet.

Anonymkode: 8005a...2db

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe av det samme. Jeg gjorde det slutt, flyttet til et helt nytt sted for å leve livet- bli kjent med nye mennesker, ta en utdanning etc. Tenkte at det kom til å gå kjempefint, at jeg kom til å finne min gjeng osv. 

Det gikk ikke i nærheten av hva jeg hadde sett for meg. Å etablere nye gjenger med folk var/er umulig. Da det ble slutt med samboer mistet jeg ufattelig mye mer enn bare han. Det var ting jeg ikke var klar over at jeg kom til å miste. I tillegg kom korona.... 

Det jeg vil si er at gresset faktisk ikke er grønnere på andre siden. Du burde virkelig ransake deg selv for å finne den virkelige grunnen til at du føler som du gjør. Kan dette være en fase der du kjeder deg litt? Eller er det ikke han som er den rette for deg? Ingen mennesker er perfekt, og jeg tror at en stor del av kjærligheten er å lære å leve med sider av partneren som ikke er veldig appellerende. Det er noe av det viktigste jeg har lært etter bruddet og som jeg alltid vil ha i bakhodet ved fremtidige forhold. 

Selv om livet ikke har vært en dans på roser etter bruddet er jeg likevel glad for at jeg stakk og gjorde min greie. Vi var ikke rett for hverandre, og forholdet gjorde meg til et fælt menneske. At jeg dro og  investerte i meg selv er noe jeg vil være veldig takknemlig for i fremtiden. 

Anonymkode: a944e...28f

[AnonymBruker]

Hva har du egentlig?

Som et lite tankeeksperiment, ville jeg anbefalt deg å kaste det bort. Og så se hvor stor forskjell på livet ditt det egentlig blir.

Anonymkode: 0fe27...c33

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ikke lenger elsker samboeren min. Jeg er et nostalgisk menneske, og sliter med at jeg blir eldre, samt at dette gjør at jeg føler jeg må være singel og fri.

Innerst inne vet jeg at jeg hadde angret om jeg gjorde det slutt med min fantastiske kjæreste, som jeg ikke har noe å utsette på. Han er god på alle mulige måter og forholdet våres gjennom 3 år er upåklagelig.

Jeg vil bare sette pris på det jeg har, og ikke drive å drømme meg tilbake til fortiden hele tiden. Vi er i midten av tredve-åra. 

Har noen noen ord, tips eller råd og komme med som er en skikkelig tankevekker? Som setter ting litt i perspektiv, slik at jeg ikke kaster bort alt det gode jeg har? 

Anonymkode: 2ef48...45d

Altså, om du blir singel så blir ikke ting slik de var den gang du var yngre, fri og singel. Siden den du er nå er mer moden og voksen (håper du er mer moden), og da blir ikke det likt som hvordan det var før. Man husker hvordan det var for 10 år siden, hvordan man tenkte, hva man gjorde. Gode minner. Ofte savner man de gode minnene, og vil leve dem om igjen. Men sjangsen er stor at om du var plutselig singel og fri og skulle oppleve samme situasjon så hadde du ikke lenger likt det på sammen måte. Du ville bitt skuffet. Og det er fordi du er på et annet sted i livet mentalt enn det du var før. Du har vokst. 

Og det er fordi man ikke er den samme man var før. Så man skal ta vare på gode minner og huske det gode og gøye man gjorde. Og ellers leve for dagen i dag og lage nye gode minner som du kan se på tilbake på.

Ikke ta for gitt det du har nå. Ta vare på det så enge du kan. For du vet aldri om du mister det. Du vet aldri om plutselig dør samboeren din, eller han gjør det slutt med deg fordi han blir lei av deg. Så nyt det du har her og nå før det er for sent. 

Anonymkode: f2eaf...1ff

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du føler deg. Dere har vært sammen 3 år og det er da normalt at følelsene dabber av. Enten går det over til en dypere kjærlighet, ellers sklir dere fra hverandre. 

Jeg har vært i forhold mye lengre enn deg, men er også i midten av tredveårene. I det fjerne ser man 40-årene for seg og livet føles plutselig kort. Var det ikke bare et par år siden jeg levde og hadde det gøy og drømte om hvordan fremtiden skulle bli?

I løpet av de siste årene har jeg blitt mer åpen og sett "andre menn". Før mente jeg at jeg aldri kunne se eller føle noe annet enn for han jeg er sammen med. Jeg merket at jeg får oppmerksomhet tilbake og har på en måte fått næring av dette. Ikke misforstå, jeg er ikke utro. Men samtidig med oppmerksomheten så førte det til en uro og usikkerhet. Jeg begynte å drømme og fantsere om singellivet slik jeg husker det var i 20-årene. Saken er at de fleste i tredveårene er i etablerte forhold, og ut fra de single venninnene jeg har i min aldersgruppe og flere år eldre enn meg så er det slettes ikke noe enkel sak å finne den rette.

På grunn av at jeg fantaserte om å være singel trodde jeg at jeg ikke elsket han jeg er med lengre. Jeg begynte å mistrives, bli deprimert og sur og viet disse mennene som ga meg oppmerksomhet mer tanker. "Tenk hvis jeg var singel kunne jeg datet hvem jeg ville..". Men så sluttet jeg å tenke på andre hele tiden, jeg fokuserte mer på mitt eget forhold og plutselig blomstret det mer enn noensinne. Den eneste feilen i mitt forhold var meg selv, jeg hadde ikke vært dedikert nok. Nå vet jeg at jeg elsker han jeg er med mer enn noensinne, og jeg vet innerst inne at singellivet er ikke så fantastisk. Men jeg tror du må finne ut av dette selv.. jeg brukte 2-3 år på denne prosessen, men jeg forble i forholdet. 

 

Anonymkode: 3e5a0...424

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg skjønner veldig godt hvordan du føler deg. Dere har vært sammen 3 år og det er da normalt at følelsene dabber av. Enten går det over til en dypere kjærlighet, ellers sklir dere fra hverandre. 

Jeg har vært i forhold mye lengre enn deg, men er også i midten av tredveårene. I det fjerne ser man 40-årene for seg og livet føles plutselig kort. Var det ikke bare et par år siden jeg levde og hadde det gøy og drømte om hvordan fremtiden skulle bli?

I løpet av de siste årene har jeg blitt mer åpen og sett "andre menn". Før mente jeg at jeg aldri kunne se eller føle noe annet enn for han jeg er sammen med. Jeg merket at jeg får oppmerksomhet tilbake og har på en måte fått næring av dette. Ikke misforstå, jeg er ikke utro. Men samtidig med oppmerksomheten så førte det til en uro og usikkerhet. Jeg begynte å drømme og fantsere om singellivet slik jeg husker det var i 20-årene. Saken er at de fleste i tredveårene er i etablerte forhold, og ut fra de single venninnene jeg har i min aldersgruppe og flere år eldre enn meg så er det slettes ikke noe enkel sak å finne den rette.

På grunn av at jeg fantaserte om å være singel trodde jeg at jeg ikke elsket han jeg er med lengre. Jeg begynte å mistrives, bli deprimert og sur og viet disse mennene som ga meg oppmerksomhet mer tanker. "Tenk hvis jeg var singel kunne jeg datet hvem jeg ville..". Men så sluttet jeg å tenke på andre hele tiden, jeg fokuserte mer på mitt eget forhold og plutselig blomstret det mer enn noensinne. Den eneste feilen i mitt forhold var meg selv, jeg hadde ikke vært dedikert nok. Nå vet jeg at jeg elsker han jeg er med mer enn noensinne, og jeg vet innerst inne at singellivet er ikke så fantastisk. Men jeg tror du må finne ut av dette selv.. jeg brukte 2-3 år på denne prosessen, men jeg forble i forholdet. 

 

Anonymkode: 3e5a0...424

Ts her. 
Altså wow. Det er som om du har tatt tankene rett ut av hodet mitt og skrevet de ned her. Alt det du skriver. Det er akkurat slik jeg har det. Du aner ikke hva det betyr å få høre dette fra deg akkurat nå... Jeg trodde jeg var et unikum og var alene med slike tanker. Men så kom du. 
Tusen mange takk. Det var akkurat dette jeg trengte å høre. 

Blir nok en lang prosess her også, men jeg skal stå i det😊 
Skal begynne hos psykolog på mandag så forhåpentligvis kan hun hjelpe meg vidre. 
 

 

 

Anonymkode: 2ef48...45d

[AnonymBruker]

Har du tenkt å være singel frem til du er 40 og finne noe da? Da finner du sjeldent menn uten barn, med alt det innebærer. Eller planlegger du å være alene resten av livet? Hva slags frihet mangler du i forholdet, er det noe dere kunne fikset sammen? 

Slik tenkte jeg da jeg var usikker. 

Anonymkode: 0eb0e...845

[AnonymBruker]

På 19.11.2020 den 8.15, AnonymBruker skrev:

Ts her. 
Altså wow. Det er som om du har tatt tankene rett ut av hodet mitt og skrevet de ned her. Alt det du skriver. Det er akkurat slik jeg har det. Du aner ikke hva det betyr å få høre dette fra deg akkurat nå... Jeg trodde jeg var et unikum og var alene med slike tanker. Men så kom du. 
Tusen mange takk. Det var akkurat dette jeg trengte å høre. 

Blir nok en lang prosess her også, men jeg skal stå i det😊 
Skal begynne hos psykolog på mandag så forhåpentligvis kan hun hjelpe meg vidre. 
 

 

 

Anonymkode: 2ef48...45d

Jeg tror nok du ikke er alene i verden med disse tankene. Det er sikkert ganske normalt å være usikker i et forhold, og lengte etter å være den personen man var før forholdet Jeg prøver å minne meg selv på at jeg var drittlei av singellivet rett før jeg møtte han jeg er sammen med. Alt var så overfladisk.. dra på byen, høste komplimenter, kanskje ha en ONS, men til syvende å sist så sov jeg alene om natta og drømte om å finne en person som jeg kunne stole på og leve livet sammen med. Så får man det og så er ikke det godt nok heller? Jeg vet om jeg skulle fulgt mine impulser mot en annen mann så hadde vi også endt opp som et "kjedelig" par etter et par år når forelskelsen var over. Eller om jeg skulle levd som singel. Jo eldre man blir jo mer vanskelig er det å finne venner man kan reise med , for de fleste drar på parferier. Og tror neppe det er like stas å dra på partytur til syden når de fleste som reiser på slike turer er 18-23 og man selv er i 30-årene. Og selv om jeg er en person som verdsetter alenetid, så hadde det nok blitt kjedelig etterhvert å sitte hjemme kveld etter kveld for seg selv. Dra ut og sosialisere hver dag? Nei, det er ikke for meg uansett. 

Det er en fryktelig ensom prosess når man ikke kan involvere den man er sammen med i tankene. Man vil jo ikke såre personen heller, eller kanskje vekke en reaksjon som fører til at han er den som forlater forholdet til slutt fordi han ikke stoler på deg lengre.  Jeg har virkelig følt meg som et grusomt menneske de siste årene fordi jeg har følt det slik jeg har gjort, men hele tiden har vært sammen med en fantastisk mann. 

Jeg håper det vil hjelpe for deg å snakke med en psykolog. Jeg hadde heldigvis en nær venninne jeg turte å dele disse tankene med, og det hjalp meg mye å ha en person å betro seg til som kunne forsøke å få meg til å innse hvor bra jeg egentlig har det.  

Ønsker deg lykke til, og håper du finner ut av det. 

Anonymkode: 3e5a0...424

[Påskelilja]

Elsker du ham?

Tenner du på ham?

Mitt beste råd er å IKKE sette pris på det man har, men å gå dersom man ikke elsker partneren.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Påskelilja said:

Elsker du ham?

Tenner du på ham?

Mitt beste råd er å IKKE sette pris på det man har, men å gå dersom man ikke elsker partneren.

Så før man gjør drastiske tiltak så bør man ikke prøve å finne en årsak til at føler som man gjør først, synes du? Er bare å gi opp med en gang og hive forholdet til skogs? For så å kanskje finne ut senere at det var et midlertidig mentalt hinder, og da sitte og angre på at man forhastet seg? 

Anonymkode: 2ef48...45d

[AnonymBruker]

Du er ferdig med forelskelsen (den varer ca 2 år), uten at kjærlighet har kommet i dens sted.  

Anonymkode: 26ba6...3a3