Jeg fallt for kjærestens uselviskhet og nå hater jeg den

[AnonymBruker]

Jeg fallt for hvordan han alltid hjelper andre, hvordan han bistår og støtter, og stiller opp. Det jeg etterhvert har skjønt er at det, i motsetning til min hjelpsomme side, er totalt på bekostning av ham selv. Og nå meg. Vi har planer, men naboen/en kompis/kollega/noen trenger hjelp? Han drar. Noen må reise vekk 14 dager på jobben,han stiller seg frivillig. Eksen hans må låne bilen hans, og dermed ha kontakt? Det får hun. 

Jeg veksler mellom å føle meg tilsidesatt og som en drittsekk. ALLE rundt forteller meg hele tiden hvor snill og hjelpsom kjæreste jeg har, og jeg smiler og nikker, de vet ikke at han egentlig drukner og kan ikke si nei, det er et dragsug og jeg følger med nedi det. 

Vi har snakket om dette, og han blir sint på meg, sier jeg er egoistisk, at han ikke bare skal tilbringe tid med meg osv. Han går rett i forsvar og angriper meg, selv om jeg er så diplomatisk og rolig som mulig. 

Det føles tøft å distansere seg her, men jeg føler ikke jeg har noe valg, han ser ikke problemet og da kan man vel ikke forandre noe heller?

Anonymkode: 209aa...26d

[flygefisk1]

Forstår han ikke at folk flest går etter hele hånda, når man gir dem lillefingeren?

Han virker ganske naiv spør du meg.

[Blueturtle]

Det er jo tydeligvis en stor del av personligheten og identiteten hans å være "snill og hjelpsom", og han blir sur når du konfronterer ham med at det ikke er utelukkende positivt. For å være litt filosofisk og hobbypsykolog så tror jeg du utfordrer noe grunnleggende i selvforståelsen hans, og det gjør vondt.

Han får sikkert mye selvbekreftelse ut av å alltid være helten, men det vil han nok ikke innrømme. Det er selvutslettende oppførsel og jeg skjønner at du mister respekt av at han ikke klarer å sette grenser. Han blir jo utnyttet! Og du blir jo nedprioritert i det hele. 

Hvis han ikke er åpen for å forandre seg så hadde jeg nok revurdert forholdet.

[AnonymBruker]

Han har et Saviors Complex:

https://www.google.com/amp/s/www.psychologytoday.com/us/blog/the-high-functioning-alcoholic/201702/the-savior-complex%3famp

Du må rett og slett sette ned foten, tvinge han til å innse dette, eller så må du gå. Han setter alle andre først, og ser på deg som en forlengelse av seg selv, så da kommer du sist også. Det er sykelig hjelpsomhet, og handler om at han kun føler seg verdifull når han hjelper andre.

Jeg hadde et mildt tilfelle seg, og har jobbet hardt med det gjennom terapi. Nå setter jeg meg selv og mann og barn først, og så får andre hjelp etter hva de har fortjent. Så det er slutt på å hjelpe dårlige bekjente som kun tar kontakt for å få hjelp og aldri hjelper meg.

Anonymkode: 2ace2...9cd

[~ m a u d e ~]

Nei, sånn kan du ikke ha det!

Hadde sagt fra, og passet på å ha med tre momenter;

1. At du falt for han fordi han er så snill og god og hjelpsom. Dette er i utgangspunktet veldig gode egenskaper. Men alt med måte!

2. At du nå ser at han hjelper mennesker i så stor grad at det går ut over han selv, og deretter ut over deg. Han blir en dørmatte, han har ingen egen vilje, han utsletter seg selv, og hans vilje bestemmes av andre. På denne måten kan heller ikke du være kjæreste med han, du er på en måte ‘kjæresten til hvem det nå er som ber han om ting’.

Dette er så alvorlig at hvis han ikke endrer dette, så kommer du til å gjøre det slutt.

3. Dette kommer av noe. Det skjer ikke tilfeldig. Mest sannsynlig er det foreldrene eller andre i hans oppvekst, som har formet han til å bli selvutslettende. De har tatt mye plass, mens han ikke har blitt hørt, sett eller anerkjent. Kanskje han har fått skyld, kanskje han har fått straff. Ved å finne ut av dette, kan han ta tilbake seg selv, og lære å danne egen vilje og egne grenser.

Dersom han er villig til å ta et oppgjør med dette, vil du gi det en sjanse.

https://www.webpsykologen.no/artikler/underdanighet-negative-leveregler/

[AnonymBruker]

Du må prøve å forklare ham at det er forskjell på snill og dumsnill. Men som andre har skrevet: det kan bli vanskelig.

Anonymkode: 94d6c...74f

[AnonymBruker]

Det ligger en egoisme i det faktisk. Han føler seg veldig bra og snill når han stadig gjør sånt, han får jo i tillegg glitrende tilbakemeldinger på dette . Muligens noe konfliktsky også som synes det er letter å si ja enn nei.

Anonymkode: 9cba0...68c

[AnonymBruker]

Og ikke minst; synes det er lettere å si nei til deg enn til andre. Det er det som irriterer vettet av meg, at det er så lett å feie unna de som er nærmest- de står står jo der og venter allikevel mens han redder verden liksom. Herregud som jeg føler med deg. (Og herregud så bittert det ser ut uten at det er det, slipp iallefall den følelsen da)

Men ja; steg 1 er å få han til å akseptere at det finns et problem. Forklar han at han fremstår som en egoistisk usikker dust som fratar andre muligheten til å bli selvhjulpne. Lag et par visittkort fra Bjørnetjenester AS, hand them over og si at han får satse på den karrieren eller deg.

 

Anonymkode: 89da7...ed8

[AnonymBruker]

Han er jo egoist selv han. Fordi han MÅ hjelpe andre. Og det gjør han hovedsakelig for sin egen selvfølelse, så er jo egoisme. Han setter sine ego behov foran partneren sin hele tiden. Greit å hjelpe andre, men finnes en grense også. Må være en balanse. 

Anonymkode: f259e...b1a

[AnonymBruker]

Eksen var og slik, i begynnelsen så synes jeg har var så kjekk og grei som stilte opp for folk osv. Er jo slik selv og, men så innså jeg at han faktisk kun var interessert  i å stille opp når han ble en "helt". Så han gjorde jo ikke en dritt hjemme, men utenfor huset stilte han opp på de merkeligste ting.

Anonymkode: 86a1d...39a

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han er jo egoist selv han. Fordi han MÅ hjelpe andre. Og det gjør han hovedsakelig for sin egen selvfølelse, så er jo egoisme. Han setter sine ego behov foran partneren sin hele tiden. Greit å hjelpe andre, men finnes en grense også. Må være en balanse. 

Anonymkode: f259e...b1a

Egoisme er å hjelpe seg selv. Hvis man hjelper andre så er man ikke egoistisk når man ikke gjør det for sin egen del.

Og hvis partneren ønsker sine behov fremst hele tiden så er det egoistisk, og frasier seg rettigheten til å forvente at andre ikke er egoistiske når det er det de er selv.

Anonymkode: aaac4...807

[AnonymBruker]

Eksen min hjalp gjerne til når noen trengte hjelp. Alle sa han var så snill og flink. De visste ikke at når han gikk, så slapp han alt han hadde i hendene så jeg fikk dobbelt opp hjemme. Når han kom hjem, var han selvsagt så sliten at han ikke kunne gjøre noe. Og så ble han jo uansett værende hele kvelden fordi det var sosialt og kjekt også. Og der satt jeg alene med både mine og hans plikter og ungene. Han kunne gjerne klippe andres hekk. Men vår hekk (som han selv hevdet var hans jobb siden jeg hadde andre ansvarsområder) forsømte han, så jeg likevel måtte ta det. Så selv om han var hjelpsom, så gjorde han ikke mer arbeid. Han bare forsømte hjem og familie

Anonymkode: 613ef...173

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Egoisme er å hjelpe seg selv. Hvis man hjelper andre så er man ikke egoistisk når man ikke gjør det for sin egen del.

Og hvis partneren ønsker sine behov fremst hele tiden så er det egoistisk, og frasier seg rettigheten til å forvente at andre ikke er egoistiske når det er det de er selv.

Anonymkode: aaac4...807

Bare hæ? Prøver du å skrive:

«Om partneren vil gå først i køen er hun en egoist selv og får derfor ikke ha en forventning» ?
 

Det er veldig langt på en skala fra å få sine behov dekket først hele tiden og på å havne i en situasjon der man må trygle om å bli sett av noen som ser absolutt alle andre enn den ene de har valgt selv. Du vet- den ene som gjør dine oppgaver hjemme, forsvarer for moren/kollegaer/hans venner at dere er forsinket overalt, kjøper en blomst for å unnskylde at vi ikke rakk å komme til lunsj, som støtter og gjør at man kan være så mye for så mange. Flau i begge ender liksom.
Om man faller for et menneskes evne til å hjelpe andre, taler det for at man er superegoist? Og er det egentlig det hun ber om - uforbeholden rett til først i køen?

 

 

Anonymkode: 89da7...ed8

[AnonymBruker]

Jeg er gift og har barn med en slik. Kom deg unna mens du kan sier jeg bare. 

Blir du så vil du alltid komme i siste rekke, og gjett hva. Det vil ungene deres også. 

Det er som om hovedprioriteringer er andre og det at de skal synes han er så snill mens vi som står nær får ingenting. 

Min kan i 3 timer uanmeldt hjelpe naboen mens jeg kan i en uke mase om at han skal ta bilstolen som han satte i gangen inn i bilen sin igjen.. 

Eller, vi er på besøk og spiser middag. Da skal han vise hvor stor pris han setter på det å få mat at han maser på meg om at vi nærmest skal ta oppvasken. Mens hjemme må jeg planlegge, handle, lage mat og rydde selv... 

Det er som om han har et enormt behov for å bli likt, men han driter i om vi som står ham nær liker ham.. 

 

Anonymkode: 268ee...822

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare hæ? Prøver du å skrive:

«Om partneren vil gå først i køen er hun en egoist selv og får derfor ikke ha en forventning» ?
 

Det er veldig langt på en skala fra å få sine behov dekket først hele tiden og på å havne i en situasjon der man må trygle om å bli sett av noen som ser absolutt alle andre enn den ene de har valgt selv. Du vet- den ene som gjør dine oppgaver hjemme, forsvarer for moren/kollegaer/hans venner at dere er forsinket overalt, kjøper en blomst for å unnskylde at vi ikke rakk å komme til lunsj, som støtter og gjør at man kan være så mye for så mange. Flau i begge ender liksom.
Om man faller for et menneskes evne til å hjelpe andre, taler det for at man er superegoist? Og er det egentlig det hun ber om - uforbeholden rett til først i køen?

 

 

Anonymkode: 89da7...ed8

Ja, hvis du vil. Det blir for dumt når den som er mest egoistisk sutrer over at andre er egoistiske, men samtidig er det en typisk egoistisk oppførsel.

Og om man faller for et menneskes evne til å hjelpe andre så er de som regel ute etter å utnytte. Hvis det er den beste egenskapen de ser i andre liksom.

Og spesielt når de bare tenker på seg selv og aldri hjelper/støtter tilbake, er derimot konsekvent bare en belastning for andre.

Og så dersom de blir lei seg når de ikke kan utnytte andre lenger, da taler det mot at de superegoister.

Anonymkode: aaac4...807

[~ m a u d e ~]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blir du så vil du alltid komme i siste rekke, og gjett hva. Det vil ungene deres også. 

Det der, er et veldig godt poeng som man aldri skal overse.

Mange kvinner, og for den saks skyld menn, finner seg en vanskelig partner, en utfordring. De setter likhetstegn mellom det å være familiemedlem og sosialkurator. Og de tror at siden de selv synes dette er givende, så synes barna deres også at det er givende. De tror at siden de selv takler det, så takler barna også det. 

Det minner om de som bare måå skaffe seg fosterbarn enda de allerde har barn, som bare måå jobbe som misjonærer eller politikere eller brenne seg ut på å hjelpe mennesker utenom familien.

Jeg har ikke tall på hvor mange barn som blir fullstendig fucka av foreldrenes idealisme. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, hvis du vil. Det blir for dumt når den som er mest egoistisk sutrer over at andre er egoistiske, men samtidig er det en typisk egoistisk oppførsel.

Og om man faller for et menneskes evne til å hjelpe andre så er de som regel ute etter å utnytte. Hvis det er den beste egenskapen de ser i andre liksom.

Og spesielt når de bare tenker på seg selv og aldri hjelper/støtter tilbake, er derimot konsekvent bare en belastning for andre.

Og så dersom de blir lei seg når de ikke kan utnytte andre lenger, da taler det mot at de superegoister.

Anonymkode: aaac4...807

Tror at man oftere faller for ens like, ikke en man vil utnytte. Like barn leker best? Men jeg velger å anta, synes det er vanskelig å være like kategorisk og skråsikker.
Tenker at det også derfor sitter langt inne å forandre adferden hos den som det har sporet av for, fordi man er hjelpsom selv og da bryter man mot egne verdier. 

Anonymkode: 89da7...ed8

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror at man oftere faller for ens like, ikke en man vil utnytte. Like barn leker best? Men jeg velger å anta, synes det er vanskelig å være like kategorisk og skråsikker.
Tenker at det også derfor sitter langt inne å forandre adferden hos den som det har sporet av for, fordi man er hjelpsom selv og da bryter man mot egne verdier. 

Anonymkode: 89da7...ed8

Helt klart. Det er ikke uten grunn at de utgir seg for å være noen andre i begynnelsen. Neurotypiske leker best med andre neurotypiske også, og vica versa med de som ikke er neurotypiske.

Akkurat det kan man være 100% sikker på.

Og det bryter ikke mot egne verdier å slutte å hjelpe slike, fordi det er bedre å være til hjelp for de som ønsker hjelp, og ikke de som ikke ønsker hjelp, bare oppmerksomhet, sympati og støtte i sine egne destruktive verdier. Da får man vært til bedre hjelp for alle.

Anonymkode: aaac4...807

[AnonymBruker]

På 19.11.2020 den 7.57, AnonymBruker skrev:

Eksen var og slik, i begynnelsen så synes jeg har var så kjekk og grei som stilte opp for folk osv. Er jo slik selv og, men så innså jeg at han faktisk kun var interessert  i å stille opp når han ble en "helt". Så han gjorde jo ikke en dritt hjemme, men utenfor huset stilte han opp på de merkeligste ting.

Anonymkode: 86a1d...39a

Hadde også en eks som var slik. Stilte opp for alt og alle, men ikke hjemme. Der var han den slasken. Alle andre syntes han var DEN FANTASTISKE mannen, de skulle bare visst.

Anonymkode: 7326e...8f0

[AnonymBruker]

På 18.11.2020 den 11.33, AnonymBruker skrev:

Jeg fallt for hvordan han alltid hjelper andre, hvordan han bistår og støtter, og stiller opp. Det jeg etterhvert har skjønt er at det, i motsetning til min hjelpsomme side, er totalt på bekostning av ham selv. Og nå meg. Vi har planer, men naboen/en kompis/kollega/noen trenger hjelp? Han drar. Noen må reise vekk 14 dager på jobben,han stiller seg frivillig. Eksen hans må låne bilen hans, og dermed ha kontakt? Det får hun. 

Jeg veksler mellom å føle meg tilsidesatt og som en drittsekk. ALLE rundt forteller meg hele tiden hvor snill og hjelpsom kjæreste jeg har, og jeg smiler og nikker, de vet ikke at han egentlig drukner og kan ikke si nei, det er et dragsug og jeg følger med nedi det. 

Vi har snakket om dette, og han blir sint på meg, sier jeg er egoistisk, at han ikke bare skal tilbringe tid med meg osv. Han går rett i forsvar og angriper meg, selv om jeg er så diplomatisk og rolig som mulig. 

Det føles tøft å distansere seg her, men jeg føler ikke jeg har noe valg, han ser ikke problemet og da kan man vel ikke forandre noe heller?

Anonymkode: 209aa...26d

Sannheten er at de som alltid skal hjelpe andre, de er fylt opp av egen usikkerhet og gjør alt for å bli likt, og eller ikke komme i konfrontasjon og konflikt med andre mennesker. 

Kort oppsummert: Svært usikre mennesker, helt uten ryggrad og egne meninger. 

Dette burde da ikke kommet som noe sjokk, er vel ganske allmenn kjent denne type personlighet.

Anonymkode: 27709...90c