Hvordan har oppveksten påvirket deg?

[AnonymBruker]

Jeg nærmer meg 30 år og har den siste tiden tenkt mye på hvordan oppveksten har formet meg til den jeg er i dag. 

Min mor var ofte sint og kjeftet for den minste ting. Hun var veldig ustabil, jeg visste aldri hvilket humør hun var i. Spesielt ille var det når hun var sliten eller skulle ha besøk. Hun kunne også bli fysisk i form av klyping eller hun kunne dra meg hardt i armen. Rakket mye ned på meg og kalte meg ting, spesielt kommentarer om kroppen. Da jeg ble tenåring begynte jeg å slite med helseangst. Hadde ofte følelsen av at jeg ikke fikk puste og var mye redd. Jeg gråt men foreldrene mine avfeide det bare og ba meg skjerpe meg. De virket oppgitt hver gang jeg nevnte det. Jeg slet mye på den tiden og oppholdt meg mye på rommet mitt. De ble irriterte for det også, at jeg sjeldent traff venner. 

Mamma var ofte hyggelig også. Fikk klemmer og sa hun var glad i meg. Hun kunne skryte hvis jeg fikk til noe. Men kunne plutselig bli sint og kjefte hvis jeg sa eller gjorde noe som ble tolket feil i hennes øyne. Hun tålte ikke kritikk for fem flat øre. Hun brukte mye trusler. Og sa også ofte «bare vit at jeg forteller mormor/tante/osv hvordan du oppfører deg» som om hun prøvde å få de til å mislike meg, eller gi meg følelsen av det. 

Jeg er nå veldig konfliktsky, tåler dårlig kritikk, har angst og er mye nedstemt, tør ikke søke hjelp for jeg vil ikke virke «svak» og jeg har lav selvfølelse. Jeg har flyttet ut forlengst og nå som jeg har henne litt på avstand går det bedre. Men jeg har fortsatt et anstrengt forhold til henne.
 

Noen som vil fortelle om sin oppvekst og hvordan den har gjort deg til den du er i dag?

Anonymkode: 312c1...b93

[AnonymBruker]

Jeg følte meg ikke sett da jeg vokste opp. Jeg vet som voksen at jeg var elsket.

Jeg har en tendens til å velge "dårlige" menn. Ikke minst sliter jeg med egenverdi som gir seg utslag på flere ulike måter. 

Anonymkode: a14ba...10a

[AnonymBruker]

Flyttet ut som 15, det hjalp litt. Blw misbrukt og har en barndom få har opplevd. Men i dag plager den meg jo ikke. Men daglig var den i veien de første 15 årene. Så nå og da de neste 10 år. Etter det har den lite betydning. Den har formet meg så klart, og gjort meg til meg. Så da kan jeg jo ikke annet enn å godta at jeg er den jeg er fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd. På godt og vondt. 

Anonymkode: 5d75d...96c

[AnonymBruker]

Nøkkelbarn og overlatt til meg selv og tilsvarende venner fra førskolealder, før foreldre kom hjem fra jobb på ettermiddagen. Var ute å lekte med vennene etter middag og til leggetid. Lite kontakt med voksne i hele oppveksten.

Har gjort meg trygg, selvstendig, og god på å håndtere andre mennesker.

Anonymkode: 5cb12...89d

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Flyttet ut som 15, det hjalp litt. Blw misbrukt og har en barndom få har opplevd. Men i dag plager den meg jo ikke. Men daglig var den i veien de første 15 årene. Så nå og da de neste 10 år. Etter det har den lite betydning. Den har formet meg så klart, og gjort meg til meg. Så da kan jeg jo ikke annet enn å godta at jeg er den jeg er fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd. På godt og vondt. 

Anonymkode: 5d75d...96c

Sluttet det å prege deg etter du ble 45? Jeg er rundt samme alder og er sterkt preget. Har noe på plass, men ligger langt bak andre i utviklingen.

Anonymkode: c135a...cd8

[AnonymBruker]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Nøkkelbarn og overlatt til meg selv og tilsvarende venner fra førskolealder, før foreldre kom hjem fra jobb på ettermiddagen. Var ute å lekte med vennene etter middag og til leggetid. Lite kontakt med voksne i hele oppveksten.

Har gjort meg trygg, selvstendig, og god på å håndtere andre mennesker.

Anonymkode: 5cb12...89d

 Jeg var også et nøkkelbarn. Deilig å høre det ordet enda

Anonymkode: 34ddd...391

[Snedig]

Jeg vet jeg var elsket som barn, men har tenkt mye i voksen alder på at jeg ikke kan huske en eneste klem. Vi snakket heller aldri om følelser, og «glad i deg» ble kun sagt etter stygg krangel. Så akkurat de ordene synes jeg var veldig ubehagelig til langt ut i 20 årene. Synes faktisk enda det er ubehagelig hvis jeg føler jeg må si det til venner.

Det jeg ser nå som voksen er at foreldrene mine viser kjærlighet i form av tjenester. De stiller alltid opp, og jeg vet at uansett hva som skjer i livet har jeg de i ryggen og de vil gjøre hva som helst for å hjelpe meg. Vi  snakker bare aldri om det.

[gretchenlowell]

Jeg vokste opp med grov omsorgssvikt. Resultatet av dette er mange dårlige forhold, lite kritisk i nye relasjoner pga manglende selvfølelse og mange selvmordsforsøk. Fikk spiseforstyrrelser da jeg var 10 som et resultat av hjemmesituasjonen og sliter med dette enda. Men har det en million ganger bedre nå enn da.

[AnonymBruker]

På 17.11.2020 den 20.01, AnonymBruker skrev:

Jeg er nå veldig konfliktsky, tåler dårlig kritikk, har angst og er mye nedstemt, tør ikke søke hjelp for jeg vil ikke virke «svak» og jeg har lav selvfølelse. Jeg har flyttet ut forlengst og nå som jeg har henne litt på avstand går det bedre. Men jeg har fortsatt et anstrengt forhold til henne.

Jeg har vokst opp med light-versjonen av moren din. Jeg er også konfliktsky og tåler dårlig kritikk, men har heldigvis en samboer som jeg har pratet mye om dette med, og det har hjulpet meg å forstå hvorfor jeg er som jeg er. Det har gjort det litt lettere. Men jeg har enda ikke turt å ta "praten" med moren min, som jeg tror hadde hjulpet mest.

Anonymkode: c89a9...583

[AnonymBruker]

Alle har en personlighet og kan være disponert for ulike plager senere i livet. 
Det handler om både arv og miljø. 
uansett hva som har skjedd i livet må en gå inn å se på hva som skjedde, hvorfor osv. for å få bearbeidet det. 

Anonymkode: 6e597...ed8

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp mye sånn som deg. Med en far som kunne bli så til de grader sint. Det var fysisk utagering mot ting, men aldri oss. Vi hørte da vi var yngre at mamma ropte "du må slutte å slå", så vi tror det kan ha gått litt utover henne. Men dette har de nektet for begge to, i senere tid. 

Jeg lærte meg veldig fort tegn til at irritasjonen hans skulle komme. Føler jeg har gått på tå hev hele livet mitt, for å unngå at han skulle bli sint. Og jeg går faen i meg fortsatt på tå hev rundt han. Så jævlig unødvendig i en alder av 28 år. Jeg har aldri noensinne hatt mot nok til å si noe i mot han, selvom det kan dreie seg feltet jeg er utdannet innen og ikke han. 

Jeg har slitt hele livet med lav selvfølelse, tør aldri stå for egne meninger (det var alltid hans meninger som var riktige), og er veldig konfliktsky. Jeg sliter i dag med at jeg skulle ønske at jeg var mye tøffere og modigere og kunne stå mer opp for meg selv. 

 

Anonymkode: 6fab4...c69

[AnonymBruker]

Begge mine foreldre var rusmisbrukere fra jeg var 0 år, et lite opphold fra jeg var 4 til 10. Mor møtte «stefar» etterhvert som gikk på steroider, narkotika og alkohol. Stor, voldelig mann. Lærte å sette sprøyte med amfetamin på min far da jeg var 14. Ting var grusomt men jeg husker lite av barndommen min eller ungdomstiden. Jeg er bedre idag enn jeg var da. Har to barn selv nå og vet godt hvordan mitt hjem skal oppleves. Trygt og fint. Mange ting er tungt men alt i alt har jeg kommet meg fint opp og fram til tross for dårlige utsikter. Heier på alle sammen her. ❤️ Og sender en virtuell klem. 

Anonymkode: a7993...31e

[AnonymBruker]

Veldig fri oppdragelse, kunne komme hjem når jeg ville, ordnet alt alene, lærte av egne feil, reise land og strand rundt alene fra 8-årsalderen. Er blitt superselvstendig og aldri redd for noe. Blir rasende om noen prøver å presse meg til noe, kutter kontakten eller skjeller dem ut. Har avsluttet mange forhold pga forventninger, min nåværende skjønner at han aldri må forvente noe og legger seg aldri opp i noe. 

Anonymkode: 7a7b1...c17

[AnonymBruker]

Jeg hadde en illsint og voldelig pappa. Han skrek, smelte, slo, kastet og truet både oss og seg med å ta livet sitt. Han demonstrerte det også med våpen. Krenket oss mye, både individuelt og tvang oss til å krenke hverandre. Han var rett og slett sadistisk/psykopatisk.

Overraskende nok så gjorde jeg det veldig bra utad. Ble veldig sosialt flink, fant meg hobbyer jeg blomstret i og gjorde det bra på skolen. 

Til slutt opparbeidet jeg meg en indre styrke som sikkert kom fra årevis med undertrykket sinne og krenkelser. Jeg sto opp mot faren min til den grad at han ble redd for meg. Han har aldri turt å heve stemmen eller gjøre meg urett siden. Med søskene mine derimot...

Problemene som voksen var vel størst i relasjoner, spesielt i intime kjærlighetsrelasjoner. Jeg var på den ene siden god og kjærlighetsfull, men på den andre siden ekstremt vanskelig å ha med å gjøre. Jeg tror kjærestene mine ble veldig kuet og underdanige meg fordi jeg ble så fort krenket og sint over den minste ting. Noen av dem kom seg unna før jeg rakk å skade dem (følelsesmessig). Men jeg har aldri ønsket å være et dårlig menneske med vilje.

Jeg har gradvis blitt bedre og har jobbet mye med meg selv. Siste etappe nå er å jobbe med å ikke bli så fort sint/krenket. Det hjelper å vite hvor det mønsteret kommer fra. Motivasjonen for å jobbe med dette er ikke bare for min egen skyld, men fordi jeg en dag skal bli mor, og da må barna slippe å få samme oppvekst som meg. Det er det minste jeg kan gjøre for dem.

Anonymkode: 60e65...a74

[fullførsetningen]

Det spekulerer jeg fortsatt på innimellom den dag i dag. Har aldri vært flink med nære relasjoner, vennskap såvel som romantiske. Jeg slipper aldri noen innpå meg, eller ender alltid opp med å skyve folk fra meg. 

[AnonymBruker]

"nøkkelbarn" her og. Jeg er et nøkkelbarn i dag også. Dvs lite kontakt med foreldrene. Klart det har påvirket meg. Jeg ble også utsatt for "skjerp deg bli voksen" holdning til alt. 

Men ingen involverte seg vel i den grad at jeg fikk hjelp til ting som jeg trengte hjelp til. Lært meg mye i voksen alder. Sein utvikling mao. 

Anonymkode: bce6d...bba