Barnet mitt eksploderer av sinne.. Hjelp!

[AnonymBruker]

Du kan møte han på sinnet. tenker jeg hadde gjort noe sånt; Oi, hva skjedde. kontrollen fungerte så dårlig? Oi det forstår jeg er skikkelig skikkelig irrterende. Forstår du ble skikkelig sint da. Hva føler du på nå da? Trist og sliten? hvorfor er du trist da? fordi du ødelagte den kontrolleren ja. forstår du ble trist da. Men det ordner seg..Vil du hvile deg litt og så kan vi snakke etterpå?  

Kan være at det vil hjelpe å ta han ut av situasjonen med spilingen som gjorde han så sint, og så forandre miljøet litt. Gjøre noe hyggelig sammen og fylle på energien. 

Anonymkode: 5fb5e...afe

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

han kan spille fortnite. Om han plages eller ikke får til, om stikken er treg, eller mikken lav, så kan han kaste ting veggemellom! Om jeg tar fra han ps4 da, eller sier at han ikke får fortsette, så klikker han på meg! Da kaller han meg for hore, fitte, drittkjærring. Han sier han hater meg, han hater livet sitt, og sier han har lyst å ta selvmord.. (!!!)

Bup har sagt til oss at når unge truer med selvmord eller sier de vil dø, så mener de egentlig at de bare vil ut av situasjonen. Han er sint og irritert over spillet som han egentlig ofte koser seg med, og så når du truer med å ta bort spillet, så hjelper jo ikke det. Da tar han igjen på deg. Det er nok bedre å møte han på følelsene. Da får han også en god måte å snakke om sinne og følelser, noe som er en fin ting i sekken når han er voksen og blir sint i sine voksne relasjoner.

Anonymkode: 5fb5e...afe

[AnonymBruker]

Høres som noe jeg har vært borte i før.. underutviklet emosjonelle ferdigheter, men minner om adhd. Totalt blackout når urettferdighet oppleves.
-Klikket på akkurat samme tingene du beskriver, samme type trusler. (bare med at han også skulle ta en kniv og sprette opp magene våre når vi hadde sovnet i tillegg).

men de må nesten utrede han litt. Da er det mulig for dere å være bedre rustet når han har episoder.

Anonymkode: cece6...ef7

[AnonymBruker]

Kontakt psykolog på helsestasjonen 

Anonymkode: 1a5d0...0ba

[n_97]

Du har tydeligvis et sinneproblem selv og kan være voldelig, dere voksne har kranglet mye, har far sinneproblemer også? Han er et produkt av sine omgivelser. Dere trenger alle hjelp. 

[AnonymBruker]

Fortell han at han har et valg når han er sint, og hva han kan gjøre. Spør han gjerne selv. Hva kan han gjøre når han blir sint? I stedet for å banne og ødelegge ting. Han kan slå i en pute, han kan telle til 50. På fotballen, kan han få lov til å gå vekk og ta pause? Bedre at han roer seg ned enn at det blir noe mere styr rundt det. 
 

Jeg jobber på skole, og har hatt elever som blir fort veldig sinte. Jeg har sagt at det er ikke lov å banne, slå og stikke av. Også har vi gjort en avtale om at det fks er lov å løpe inn i garderoben eller en annen avtalt plass og sitte der og roe seg ned. Dette har funket fint. Da vet de at de har et valg, og de vet at om de følger avtalen får de være i fred og det blir ikke laget noe sak ut av det. Følger de ikke avtalen, får de ikke være med på aktiviteten og må sitte i garderoben og roe seg ned. Etterhvert blir det så kjedelig å sitte i garderoben at de heller velger å la ting ligge når de heller ville blitt sinte . De skjønner at det ikke er noe poeng i å bli sint. Så prater jeg med barnet om det, og sier at jeg forstår godt at du ble sint når det og det skjedde. Kjempefint at du gikk for å roe deg ned. Anerkjenner følelsene til barnet. 
 

Ofte har det vært ekstrem motstand i starten av en slik avtale. Men jeg har ikke gitt meg. Ungen skjønner til slutt at det er alvor, og at det ikke er noen andre muligheter. Snakker også om hva de andre tenker når du er sint. Jeg har fortalt rett ut at «Per ble redd når du ble så sint på fotballbanen i stad. Når man er mye sint trekker de andre seg unna deg, for de blir så redde. Hva tenker du om det?». Så sier jeg at det er lov å bli sint, og det skal de få være, men vi kan ikke slå og banne. 

Anonymkode: 1edbf...0f9

[Gjest WhisperingWind]

Barnepsykolog.

En som kan gi han det rette verktøyet til å håndtere frustrasjon på en mer konstruktiv måte. 

Jeg vet hvordan det er å bli så sint. Var det ofte som liten. Jeg pga traumatisk oppvekst, men barn som opplever skilsmisse kan oppleve det som en stor krise og det kan gi et traume. 

Noen barn har bare generelt reguleringsproblemer og vet ikke hvordan de skal håndtere følelsene og det spinner ut av kontroll. 

Så, barnepsykolog. Før han blir større, sterkere og gjør noe som kan få alvorlige konsekvenser når han blir eldre. 

[Gjest WhisperingWind]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

I de fleste tilfeller så har (iallefall) jeg holdt meg rolig, og det tror jeg pappaen også har.. Men i noen få tilfeller så har jeg blitt skikkelig sint tilbake og ropet til han. Jeg har som sagt holdt han fast eller unna lillebroren, og dette har bare gjort han ennå mer sint.. Det beste har vært å bare la han "rase fra seg", men dette har som sagt sin pris- både for hans emosjonelle del og min økonomiske del..

Jeg er sikker på at jeg ikke har vært perfekt pedagogisk i disse situasjonenene. Det er mye jeg skulle gjort anderledes. Jeg vet at man skal holde seg rolig. At å rope eller å kjefte kan være like sårende som å slå barnet sitt... Men i kampens hete har jeg dessverre også blitt sint på han, lille fine gutten min, og nå tenker jeg bare at jeg har ødelagt hele han... 😭💔 

Anonymkode: 718ed...ef7

Det er ALDRI for sent å snu. Kanskje du burde prøve COS kurs og han barnepsykolog. 

Slik kan dere begge lære mer om hvordan håndtere vanskelige følelser og situasjoner. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja han kan gjøre det.. Og jeg innser nå at jeg/vi trenger profesjonell hjelp.. 

Han er snart 11 år. Fantastisk flott gutt! Sporty, sosial, har kjærest og venner, flink på skolen, flink i sport, populær, morsom, Kvikk, snakker flytende engelsk, snakker om amerikansk politikk, ja helt enkelt fantastisk!!! På alle mulige områder!! 

Bortsett fra når han blir sint.. Da "klikker" han, og jeg begynner å bli alvorlig bekymret for han og hva han kan gjøre når han blir slik.

Eksempel: han kan spille fortnite. Om han plages eller ikke får til, om stikken er treg, eller mikken lav, så kan han kaste ting veggemellom! Om jeg tar fra han ps4 da, eller sier at han ikke får fortsette, så klikker han på meg! Da kaller han meg for hore, fitte, drittkjærring. Han sier han hater meg, han hater livet sitt, og sier han har lyst å ta selvmord.. (!!!) Han kan gå løs på inventar i huset, og smeller og slamrer med dører!! 

Et annet eksempel, han kan bli irritert på fotballbanen på sine medspillere. Han kan da, når han blir irettesatt, klikke på faren (som er en av trenerne). Han kaller han da de samme styggedommene. Hyler og skriker. Har måtte bli bært av banen en gang, noe som bare gjorde han enda mer rasende..! Igjen sier han da at han hater oss, hater livet sitt, at han vil flytte, og eller ta selvmord! 

Han roer seg så til slutt.. Med at vi snakker rolig til han, kombinert med at han har "rast fra seg".. Problemet er bare at når han raser fra seg kan han gjøre så mye skade.. Og da er han helt utslitt, og blir bare lei seg.

Jeg er også helt utslitt av å se han slik, og oppleve dette når det skjer. Heldigvis er det ikke så ofte, men likevel gjør det vondt! For både han og meg, og andre rundt han. Han skjemmes også etterpå. Vet at slik atferd ikke er greit. For han er jo ikke slik, egentlig..  98% av tiden er han verdens beste!! 

Ja, han har opplevd mye i sitt unge liv. Samlivsbrudd mellom meg og pappaen, og krangling og mye frustrasjon mellom oss i tiden før. Han har hele livet slitt med sinne, og i bhg måtte vi få hjelp av Ppt. Jeg har også blitt skikkelig sint på han tidligere når han enten skulle ødelegge inventar eller slå lillebroren sin.. Da har jeg faktisk tatt han fysisk vekk og hindret han, eller holdt han fast/ unna. Jeg har også EN gang klapset han på RUMPEN for ca 2 år siden.. Jeg hater meg selv for dette, og gjorde det for han ikke skulle skade lillebroren sin, og jeg ikke viste hva jeg kunne gjøre. Jeg var fryktelig frustrert og viste ikke hva jeg kunne gjøre for å få han til å slutte.. Jeg VET at dette var galt!!! Jeg hater at jeg har gjort dette, jeg har sagt Undskyld, og blir ALDRI  gjøre det igjen.. (Vær så snill å ikke arrestert meg for dette.. Jeg skriver det slik at dere skal så hele bildet, og jeg VET som sagt at det var HELT GALT av meg, og jeg blir aldri å gjøre det igjen..) 

Men han har det så tøft for tiden.. Og jeg vil han skal få det bedre! Jeg vil hjelpe han!! Hvor kan man få hjelp til dette? Bup, Ppt, helsesøster? 

Utfordringen med å søke hjelp er at han 98% av tiden bare er fantastisk! De siste 2% når han blir så sint, skjer jo nesten bare mot meg eller faren. Og en slik situasjon vil jo ikke oppstå om han/vi kun går til samtaler med noen profesjonelle.. 

HVORDAN kan vi løse dette?? Jeg og pappaen er gode venner nå, og vi samarbeider GODT! Vi er begge bekymret for gutten vår og ønsker hjelp!! 

Til opplysning så har vi tatt vekk fortnite og måtte gi han en pause fra fotballen nå, rett og slett pga disse utbruddene sine.. 

Hilsen helt knust mamma

 

 

Anonymkode: 718ed...ef7

Han er egentlig mot andre slik dere som foreldre har vært mot hverandre. De ser, de lærer. 

Anonymkode: 6ced3...062

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres som noe jeg har vært borte i før.. underutviklet emosjonelle ferdigheter, men minner om adhd. Totalt blackout når urettferdighet oppleves.
-Klikket på akkurat samme tingene du beskriver, samme type trusler. (bare med at han også skulle ta en kniv og sprette opp magene våre når vi hadde sovnet i tillegg).

men de må nesten utrede han litt. Da er det mulig for dere å være bedre rustet når han har episoder.

Anonymkode: cece6...ef7

ADHD kan forveksles med... ustabil oppvekst. 

Syns det høres mer ut som en gutt som ikke har lært å takle følelsene sine riktig. Basert på hvordan foreldrene har vært så er det en gutt som gjør det han har lært. 

Anonymkode: 6ced3...062

[Gjest Blondie65]

Det er bra dere søker hjelp til gutten deres.

Jeg tenker dere må se litt på dere selv som foreldre også. Det virker som at hyling og skriking og ukontrollert oppførsel er noe han har sett hos dere. Så kanskje det er flere som trenger å lære å kontrollere følelsesutbrudd?

Jeg sier ikke dette for å dra deg ned, TS. Jeg sier det fordi dere har havnet i en situasjon der ting går i veggen, stygge ord blir uttalt, sinne og frustrasjon blir luftet høylytt. Dette er vonde mønster som en må bryte ut av.

[AnonymBruker]

Vi har en tiåring (jente) med sinneproblemer. Hun er også veldig oppegående ellers, som din sønn, ligger foran sine jevnaldrende på skolen, og er kjapp med å ta ting. Men denne kjappheten med å svare, med å lære, gjør at hun ser ting veldig svart-hvitt. Jeg tenker at hun burde roe ned, se ting i litt perspektiv. Det er ikke slik at ting er sant eller usant alltid. Både når det gjelder læring av fakta eller i sosial omgang med andre.

Vi har snakket mye om det (etter at sinneepisodene har gått over), hun sier hun ikke klarer å koble av sinnet når det først kommer. Men til forskjell fra hos dere, TS, er min datter alltid sint hjemme, ikke ute. Hun tar ut alt mot oss (meg), og jeg er til tider helt utslitt.

Vi har snakket med helsesøster på skolen, for å få tips til sinnemestring. Vi fikk et skjema vi kunne bruke til å gå gjennom følelsesskalaen, i ettertid, med henne. Men problemet er at når hun endelig har blitt blid, og vi ripper opp i sinne-utbruddet, blir hun påminnet situasjonen og følelsene, og vil ikke tape ansikt ved å innrømme at hun kanskje har overreagert. Så da er vi tilbake i raseriet igjen på et blunk. Men kanskje dette kan være et sted for dere å starte, TS, før dere går til BUP osv?

Jeg har fått tips her inne til å ikke være så streng med henne. La henne få bestemme litt mer selv. Jeg tror dette har hjulpet. Kanskje hun ikke må være med på middagsbesøk til vennepar av meg og mannen hver gang, kanskje hun selv kan få litt mer frihet under ansvar.

Det kan kanskje ikke overføres på den type sinne som din sønn har, da det virker til å være mer frustrasjonsrelatert sinne. Men du må vite at det er MANGE som strever med dette i alderen til barna våre. Bare for en uke siden skulle min datter få besøk av en venninne, men hennes mor ringte til meg og sa at datteren ikke hadde oppført seg bra, og fikk derfor ikke lov til å dra ut. Det hjelper meg mye å høre at vi ikke er de eneste, i denne pre-pubertale fasen til barna.

Anonymkode: 35a5a...86c

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Det beste har vært å bare la han "rase fra seg", men dette har som sagt sin pris- både for hans emosjonelle del og min økonomiske del..

Helt uenig i akkurat dette, det er ikke best å la slik oppførsel få løpe.

Henvisning til BUP eller lignende som andre sier er nok riktig her, men å være helt konsekvent er også viktig. Lik reaksjon hver gang fra deg (lettere sagt enn gjort, men stå på), like konsekvenser hver gang, ikke gi deg - du bestemmer.

Anonymkode: f70d5...abf

[AnonymBruker]

Så bra at dere oppsøker hjelp! Håper dere slipper fort til ❤️

På ADHD-kurs fikk vi et tips jeg tror kan være bra for andre barn også. Ha noe kjekt hver dag. Noe barnet selv ønsker og liker og er med på å velge. Putt noe godt i hverdagen som ellers er vanskelig. Det fikser ikke alt, men gjør ting litt bedre.

Lykke til ❤️❤️❤️

Anonymkode: a7995...bc5

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen- for både støtte, råd og oppmuntring! ❤️ 

Det føles litt bedre idag.

Til den som lurte på om jeg er like emosjonell ustabil (?) mot min sønn, som jeg fremstår her i innlegget mitt, så må jeg svare nei. Jeg er vanligvis både tydelig, stabil, snill, og streng/konsekvent når det trengs (noe jeg jobber med daglig). 

Igår kveld var jeg veldig sliten. Redd for å få hugd hodet av meg nettopp pga jeg VET jeg har gjort en del feil som mammaen hans. Derfor kom det gjentakende ord om at jeg var utslitt, knust og gråt. Nettopp fordi jeg var det! Lei meg! Jeg vil ikke at barnet mitt skal ha det så vanskelig!

Imorgest snakket vi litt sammen, da han sa at han ikke vil på skolen. Men etter praten vår så var det greit. Han dro på skolen med greit humør. (Fotballepisoden med faren var igår). 

Faren har kontaktet legen, så må vi bare se når vi får time. 

Setter utrolig pris på å høre om andre som sliter med samme utfordringer, eller har lignende erfaringer som barn. Det gir meg håp ❤️ 

Idag skal lillebror bort, så da skal jeg få snakket mer med gutten min om dette. Forklare at vi ønsker han ALT det beste, for det gjør vi, og det fortjener han! 

Anonymkode: 718ed...ef7

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

ADHD kan forveksles med... ustabil oppvekst. 

Syns det høres mer ut som en gutt som ikke har lært å takle følelsene sine riktig. Basert på hvordan foreldrene har vært så er det en gutt som gjør det han har lært. 

Anonymkode: 6ced3...062

Var den diagnosen som ble satt på gutten jeg kjenner til. Emosjonelt underutviklet, så han opplevde alt på en annen måte enn hva man kunne forvente av en gutt på hans alder. Når diagnosen var i boks så var det lettere for foreldrene å vite hva de skulle gjøre.

Er ikke slik at man bare kan skylde på at foreldre har et par svake øyeblikk, for da hadde alle barn i verden vært ødelagt før de er 20 år. - en del av å være foreldre er også å innse at man kan drite seg ut i svake øyeblikk.

Anonymkode: cece6...ef7

[AnonymBruker]

Får han hjelp til å takle sinnet før det blir sinne? Det finnes øvelser man kan gjøre. Feks skrive logg over situasjonene i ettertid for ettertanke. Det finnes og metoder han kan øve på, for å komme ned til ett roligere nivå. Feks telle til 10, gå vekk og telle. Vet at noen har feks blåst såpebobler. (Det høres teit ut, men er en måte å roe seg ned på.)  ville kontaktet bup, eller helsestasjon. De har kanskje noen lavterkseltilbud i kommunen til å hjelpe med slike saker. Noe må ligge bak, så viktig å finne ut hvorfor. Sliter han mer med skilsmissen enn dere tror? Er det noe annet som gjør at han har nok å tenke på? Det er lov å bli sinna, men det er ikke lov å la det gå utover andre, eller godt for han å bli så sinna. 

Jeg har en gutt som er nokså lik din. Godt likt, gode karakterer, mange venner og ett eksplosivt sinne. Han var i perioder i full beredskap i hjernen og kunne klikke for den minste ting. Grunnen var pga altfor mye som har skjedd på hjemmebane som han ikke har fått bearbeidet på en god måte. (Selv om vi har snakket masse med han og latt han få delta på alt han vil). Her var det alvorlig syk søsken. Skilsmisse og flytting. Det ble bedre etter samtaler på bup, der han fikk samtaler og verktøy til å takle sinnet sitt

Anonymkode: 5c38d...022

[Aristoteles]

Jeg var en slik unge. Jeg hadde tre yngre søsken, og også den yngste hadde eksplosivt sinne, men hos ham dukket det opp maks to ganger i året.

Som din sønn var jeg også skoleflink, kunne lese da jeg var fire og slike ting. Oppveksten var mer eller mindre normal, men jeg opplevde å få ris, for eksempel.

Jeg vet ikke om man skal sykeliggjøre alt man ikke oppfatter som normalt. Han får jo ut sinnet sitt, men kanskje på en gal måte. Jeg hadde en far som løste både mitt og min brors problem med en boksesekk og hansker. Vi var egentlig sinte for mange ting, men det kom ut i spesielle situasjoner. For meg hjalp det enormt å ha den sekken, og jeg brukte nok gjennomsnittelig en time dagen med å slå og sparke på denne.

Hadde jeg blitt sendt til BUP eller psykolog, så hadde jeg garantert trodd at det var noe galt med meg. Nå tror jeg heller at jeg har et mer eksplosivt temperament enn mange andre, men jeg kan kontrollere det. Jeg HAR kunne kontrollere det siden jeg var omtrent 12 og fikk den boksesekken.

[AnonymBruker]

Vet at dette er lenge siden, men spent på hvordan dette gikk for deg trådstarter?♥️

Anonymkode: dc1bf...656