Hvordan fortelle foreldre om ufør?

[AnonymBruker]

Jeg fikk innvilget ung ufør for 8 måneder siden, og har enda ikke turt å fortelle det til mine foreldre. De er jo forsåvidt ikke nødt til å vite det, men det hadde vært litt greit å ha den hemmeligheten av skuldrene.

Moren min har gjennom hele oppveksten vært veldig opptatt av at man jobber og tjener. Jobb jobb jobb. Hun forteller at om hun føler seg dårlig, så blir det bare værre om hun skal sette seg til hjemme og sånt. Det gjør det veldig ubehagelig å fortelle om det. Jeg har fått ung uføre, så nav ser på min sykdom som alvorlig, men føler ikke det gjør det så mye lettere, da hun sikkert ikke vet hva det vil si engang. Jeg er ufør av psykiske grunner. Jeg forteller ikke om hvordan jeg har det, for da kommer bare den leksa om at jeg blir mye bedre om jeg kommer meg ut i skikkelig arbeid, så hun vet ikke hvordan min hverdag ser ut.

Jeg er også redd for at hun skal fortelle det til alle hun møter på. En gang hadde jeg problemer med samboer, så jeg måtte snakke om det med foreldrene mine. Senere på en bursdag spurte tanten min meg hvordan forholdet mitt gikk. Det var en av de verste følelsene jeg har kjent på. Ikke fordi hun spurte, men fordi min mor har fortalt det rundt uten å forhøre seg med meg.

Hvordan går man frem for å fortelle noe sånt?

Anonymkode: 109cf...f27

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje jeg ikke ville sagt noe.. Ikke løyet eller noe, men bare ikke sagt det før de snakka om det selv. "har du søkt på noen flere jobbe i Det siste? Godt for sjela vet du". "nei Mamma. Jeg er som du vet ganske sjuk, så jeg skal nok ikke jobbe på lenge, kanskje aldri, vi får se. Jeg får faktisk ikke lov å jobbe av legen min en gang, så de har bestemt at jeg skal uføretrygdes"

Anonymkode: 5812a...9e3

[AnonymBruker]

Om de er så ignorante, så ikke fortell  

Anonymkode: 345b7...d03

[AnonymBruker]

Er de som du sier, så hold det for deg selv. 

Anonymkode: 09e87...f31

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror kanskje jeg ikke ville sagt noe.. Ikke løyet eller noe, men bare ikke sagt det før de snakka om det selv. "har du søkt på noen flere jobbe i Det siste? Godt for sjela vet du". "nei Mamma. Jeg er som du vet ganske sjuk, så jeg skal nok ikke jobbe på lenge, kanskje aldri, vi får se. Jeg får faktisk ikke lov å jobbe av legen min en gang, så de har bestemt at jeg skal uføretrygdes"

Anonymkode: 5812a...9e3

Det kan jo funke det, det er ikke så dumt å dra det inn på den måten, jeg er bare så bekymra for hva hun vil gjøre etter det. Ser for meg at hun vil bli skikkelig lei seg😅

Ts

Anonymkode: 109cf...f27

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan jo funke det, det er ikke så dumt å dra det inn på den måten, jeg er bare så bekymra for hva hun vil gjøre etter det. Ser for meg at hun vil bli skikkelig lei seg😅

Ts

Anonymkode: 109cf...f27

Hennes reaksjoner er ikke ditt problem.. du er ufør av en grunn, og hun kan mene og tenke så mye hun vil, men det endrer ikke situasjonen.. 

trenger ikke si noe om det.. 

Anonymkode: e4285...a37

[AnonymBruker]

Jeg grua meg veldig for å fortelle at arbeidsevnevurderingen sa ingen restarbeidsevne igjen, og anbefalingen var uføre å søke.

Jeg fortalte det først til faren min, det gikk helt greit. 

Etter en stund med mye grubling og gruing fortalte jeg det til min mor, og det ble ikke som forventet på noen som helst måte. Det var bare noen spørsmål, og så var tilbakemeldingen full støtte, og at jeg måtte tenke på hva jeg faktisk hadde klart å få til, og at dette ikke er verdens undergang.

Jeg tror det kan være viktig å gjøre et poeng ut av at det ikke er du selv som ønsker, eller har bedt om uføre, men at flere andre etter nøye vurderinger har kommet frem til at det er slik det må bli når situasjonen er som den er. At du gjerne vil,men at du ikke kan styre formen og psyken. At det ikke bare er å ta seg sammen, og at legene/nav har konkludert med ung uføre, fordi du har vært alvorlig syk siden veldig ung alder, og du har gjort hva du kan for å komme deg gjennom hverdagen.

Anonymkode: dd312...29b