Hvordan kan jeg hjelpe den sårbare og engstelige gutten min...?

[AnonymBruker]

Gutten min på 6 år sliter veldig med tunge og triste tanker for tiden...

Etter at jeg og faren ble separert for 1 år siden, har han blitt veldig engstelig av seg. Han ligger våken hver kveld og snakker ofte om døden; at han er så redd og lei seg fordi jeg skal dø en dag, og da får han aldri sett meg igjen. Han gråter så sørgelig, og jeg får så vondt av ham... 

I tillegg blir han terget litt på skolen fordi han er liten av vekst. Han går på veksthormoner, men foreløpig er han fortsatt ganske liten. Han sier han ikke vil gå på skolen lenger når andre er slem mot ham. Har tatt opp dette med lærer, men føler ikke skolen tar det seriøst nok...

Han er også fremdeles veldig lei seg for at jeg og faren ikke er kjærester lenger, og én kveld sa han til og med at han skulle be gud om at mamma og pappa skal bli kjærester (vi er ikke kristen). Dessverre er ikke dette et alternativ, siden min eksmann ville skilles fordi han hadde møtt en annen. Nå er den nye kjæresten også gravid, og den lille gutten min spør om pappa kommer til å være mer glad i denne babyen enn ham...(faren bor i en annen kommune, så min sønn får bare sett ham i helgene).

Hjertet mitt er knust for min lille skjønne skatt, som er helt uskyldig i alt dette, men som er den som lider mest... 

Jeg snakker med ham, lar han gråte når han trenger det, og trøster ham så godt jeg kan, men føler helt ærlig at det ikke hjelper... 

Noen som har vært gjennom lignende og har gode råd...? 

Jeg vurderer å ta ham med til psykolog, siden han er like trist og lei seg 1 år etter samlivsbruddet...

Anonymkode: 1247c...056

[Danseskjørt]

Stakkars lille gutten din, og ikke minst deg! Må vær tøft å se at han har det så vondt. Har ingen gode råd men vil bare sende en klem❤️

[AnonymBruker]

Slutt å gjøre ham til et offer, først og fremst.

Livet er røft til tider, det beste du kan gjøre er å lære ham å takle det på en konstruktiv måte. Å dvele på ting er aldri konstruktivt. Å innta en offerrolle er aldri konstruktivt.

Anonymkode: 784a5...92e

[AnonymBruker]

Møt han på følelser og forstå at det er vanskelig. Men du må slutte å dulle. Du og far vil aldri bli sammen igjen. Da må du si dette klart og tydelig til gutten din. Du må ta liv at håpet selv om det er fælt. Men sånn som gutten  din holder på er skadelig.

 

Han er redd for døden er noe alle barn en eller annen gang må gå igjennom. Her er snakk om å si det som det er. Alle dør, det er sånn livet er. Her og nå er jeg for deg og vi skal leve lenge sammen. Døden bestemmer ingen over. 

Følelser skal bli hørt, men å dulle skader bare mer. Du forer de negative følelsene med din usikkerhet rundt tema. 

Anonymkode: 6a904...c19

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slutt å gjøre ham til et offer, først og fremst.

Livet er røft til tider, det beste du kan gjøre er å lære ham å takle det på en konstruktiv måte. Å dvele på ting er aldri konstruktivt. Å innta en offerrolle er aldri konstruktivt.

Anonymkode: 784a5...92e

Det hørtes kanskje sånn ut på innlegget mitt at jeg duller med ham og gjør ham til et offer, men det gjør jeg ikke.

Han har hele tiden fått høre av både meg og faren, at vi ikke kommer til å bli kjærester igjen. 

Når det gjelder tergingen på skolen, så sier jeg til ham at jeg skjønner han bli lei seg, men det beste er å heller vise at han ikke bryr seg, eller rett og slett begynne å ta igjen. Senest i går sa jeg til ham at neste gang en av de dritungene spør ham hvorfor han er så liten, så skal han bare svare "hvorfor er du så stygg??". Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre ham tøffere, men han er av person en veldig snill og omsorgsfull gutt, så han er rett og slett redd for å såre andre. 

Ordene mine som f.eks. "min stakkar lille skatt", bruker jeg ikke til ham, men jeg tenker uansett dette inni meg, for det er vondt å se at han sliter...

TS

Anonymkode: 1247c...056

[AnonymBruker]

Snakk med helsesøster på skolen om hun har noen råd og tips. Eventuelt få time på BUP. Gutten trenger å bli møtt og få bearbeidet tankene sine ❤️

Anonymkode: f27bf...98b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Snakk med helsesøster på skolen om hun har noen råd og tips. Eventuelt få time på BUP. Gutten trenger å bli møtt og få bearbeidet tankene sine ❤️

Anonymkode: f27bf...98b

Ja jeg tror det kan være det beste... 

Han er akkurat som meg; en som grubler og bekymrer seg for mye, og jeg er redd for at han skal utvikle både angst og depresjon (som jeg har slitt med hele livet).

TS

Anonymkode: 1247c...056

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hørtes kanskje sånn ut på innlegget mitt at jeg duller med ham og gjør ham til et offer, men det gjør jeg ikke.

Han har hele tiden fått høre av både meg og faren, at vi ikke kommer til å bli kjærester igjen. 

Når det gjelder tergingen på skolen, så sier jeg til ham at jeg skjønner han bli lei seg, men det beste er å heller vise at han ikke bryr seg, eller rett og slett begynne å ta igjen. Senest i går sa jeg til ham at neste gang en av de dritungene spør ham hvorfor han er så liten, så skal han bare svare "hvorfor er du så stygg??". Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre ham tøffere, men han er av person en veldig snill og omsorgsfull gutt, så han er rett og slett redd for å såre andre. 

Ordene mine som f.eks. "min stakkar lille skatt", bruker jeg ikke til ham, men jeg tenker uansett dette inni meg, for det er vondt å se at han sliter...

TS

Anonymkode: 1247c...056

Jeg tror du skal prøve å koble han på feks helsesykepleier på skolen. Det kan være godt å snakke med en fagperson. Som mødre blir vi ikke veldig objektive når barna våre er triste, vi vil bare at det skal gå over! Det kan også tenkes at han fanger opp noen av dine reaksjoner rundt samlivsbruddet.

Hvordan snakker dere om følelser? Triste og vonde følelser er ikke farlige, de vil komme og gå gjennom livet, og mange både barn og foreldre har det ganske vondt selv et år etter et brudd. Kanskje er det da selve reaksjonen er sterkest? La han gråte og være lei seg og hjelp han deretter over i en annen følelse. 
Og ikke la all kos og nærhet knyttes til kveldsstundene når han er mest trist. Da kan man komme inn i et uheldig mønster: «Jeg får mest nærhet og oppmerksomhet fra mamma når jeg er lei meg.»

Anonymkode: 30160...812

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du skal prøve å koble han på feks helsesykepleier på skolen. Det kan være godt å snakke med en fagperson. Som mødre blir vi ikke veldig objektive når barna våre er triste, vi vil bare at det skal gå over! Det kan også tenkes at han fanger opp noen av dine reaksjoner rundt samlivsbruddet.

Hvordan snakker dere om følelser? Triste og vonde følelser er ikke farlige, de vil komme og gå gjennom livet, og mange både barn og foreldre har det ganske vondt selv et år etter et brudd. Kanskje er det da selve reaksjonen er sterkest? La han gråte og være lei seg og hjelp han deretter over i en annen følelse. 
Og ikke la all kos og nærhet knyttes til kveldsstundene når han er mest trist. Da kan man komme inn i et uheldig mønster: «Jeg får mest nærhet og oppmerksomhet fra mamma når jeg er lei meg.»

Anonymkode: 30160...812

Han får alltid høre av både meg og faren at det er lov å være både sint, trist og lei seg. Forteller ham også at det er greit å gråte, for tårene er kroppen sin måte å få ut det vonde på. 

Han vet at jeg også har vært lei meg, og at jeg gråt mange ganger når jeg og faren sluttet å være kjærester, og det er helt normalt at voksne også gråter. Men jeg minner ham også på at det er viktig å tenke på alt som gjør ham glad, og huske på hvor heldig han er som har så mange rundt seg som er glad i ham. 

Forteller ham også at det er tusenvis av andre barn som også har en mamma og pappa som ikke er kjærester, og mange av de er også lei seg eller sint, eller begge deler pga dette - slik at han skal vite at han ikke er alene om å ha det slik. 

Prøver også å si til ham at det vil begynne å gjøre litt og litt mindre vondt når tiden går, og én dag vil han ikke være lei seg mer. 

TS

Anonymkode: 1247c...056

[AnonymBruker]

Hva med mer fokus på glede i hverdagen? Leke sammen, le og tulle. Si at han skal få en bror eller søster og at det blir kjempefint.

Anonymkode: 1446e...5a0

[AnonymBruker]

Kjære, engstelige mamma ❤️. Det er så vondt når barna våre lider og vi føler at vi kommer til kort. Her tenker jeg si bør ta kontakt med helsesøster på skolen eller en fagperson du kan føle tillit til. Jeg har nettopp satt i gang noe lignende selv siden gutten min er usikker og lett hermer dårlig oppførsel rundt seg. Jeg lider enormt, akkurat som deg og mamma hjertet omtrent blør. Det er et tegn på at vi er gode mammaer når vi ser de gangene vi trenger støtte og hjelp også. Vi må ikke være så stolte at vi skal klare alt alene 

Kan også tipse deg om podcastene til Hedvig Montgomery. Hun har også flere bøker som er fine. 

Jeg tror du gjør rett i møte følelsene han viser og at du skjønner det er vondt. Men også fortelle om utveier. Altså at vonde følelser ikke er for alltid og så lenge vi snakker om det og gjør noe med det vil det bli bedre. 

Å finne noen arenaer han føler han mestrer er også bra. Er det noe han liker? Er han musikalsk, kunstnerisk, god i volleyball, skating, hiphop osv osv. La han ha en arena han får brukt seg og talentene/gledene sine. 

Masse lykke til! Jeg vet godt hvordan du føler deg. Jeg har grått over dette senest i dag og føler meg nesten syk over å ikke fikse problemet med en gang. 

Heier på deg, snille og flinke mamma 

Anonymkode: e5153...8e7

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære, engstelige mamma ❤️. Det er så vondt når barna våre lider og vi føler at vi kommer til kort. Her tenker jeg si bør ta kontakt med helsesøster på skolen eller en fagperson du kan føle tillit til. Jeg har nettopp satt i gang noe lignende selv siden gutten min er usikker og lett hermer dårlig oppførsel rundt seg. Jeg lider enormt, akkurat som deg og mamma hjertet omtrent blør. Det er et tegn på at vi er gode mammaer når vi ser de gangene vi trenger støtte og hjelp også. Vi må ikke være så stolte at vi skal klare alt alene 

Kan også tipse deg om podcastene til Hedvig Montgomery. Hun har også flere bøker som er fine. 

Jeg tror du gjør rett i møte følelsene han viser og at du skjønner det er vondt. Men også fortelle om utveier. Altså at vonde følelser ikke er for alltid og så lenge vi snakker om det og gjør noe med det vil det bli bedre. 

Å finne noen arenaer han føler han mestrer er også bra. Er det noe han liker? Er han musikalsk, kunstnerisk, god i volleyball, skating, hiphop osv osv. La han ha en arena han får brukt seg og talentene/gledene sine. 

Masse lykke til! Jeg vet godt hvordan du føler deg. Jeg har grått over dette senest i dag og føler meg nesten syk over å ikke fikse problemet med en gang. 

Heier på deg, snille og flinke mamma 

Anonymkode: e5153...8e7

Tuusen takk for dette utrolig fine, kloke svaret ❤

Du er garantert en god mamma du også ❣

TS

Anonymkode: 1247c...056

[AnonymBruker]

På 16.11.2020 den 14.54, AnonymBruker skrev:

Slutt å gjøre ham til et offer, først og fremst.

Livet er røft til tider, det beste du kan gjøre er å lære ham å takle det på en konstruktiv måte. Å dvele på ting er aldri konstruktivt. Å innta en offerrolle er aldri konstruktivt.

Anonymkode: 784a5...92e

Det er et lite barn det er snakk om...

Anonymkode: af401...11b

[PM75]

En føler seg så hjelpesløs når barna våre har det vondt! Men du virker som en reflektert og god mamma som passer godt på barnet ditt. Og du har fått gode råd her om å søke hjelp & finne arenaer hvor gutten din kan få utfolde seg. En annen ting du kan gjøre er å oppmuntre til gode og nære vennskap med venner på skolen & invitere til at de leker hjemme hos dere. Barn er herlige slik - når de er i lek så opptar leken all plass i tankene deres ❤️