Er dette en form for hersketeknikk eller overreagerer jeg?

[AnonymBruker]

Jeg klikket i går. Hadde fått nok, men vet ikke om det var berettiget. 

Samboer motsier mye av det jeg sier og tar en voksenrolle i forholdet. Jeg har ikke  bedt han om å ta noen voksenrolle, for vi er to voksne mennesker. Jeg kan feks.si noe ang. beslutninger på jobb som jeg er så euenig i at jeg vurderer å slutte. Eksempelvis: " Truls ble leder selv om han ikke er kvalifisert, og dette gikk ikke om HR. Dette vil ha konsekvenser for min videre karriere, og jeg opplever det som lite profesjonelt"  Samboer vil da si: " Det der er jo helt vanlig. Jeg hadde også ansatt Truls hvis Truls var en jeg ikke ville miste. Jeg har vært Truls flere ganger. Han er jo tydeligvis en nøkkelperson, og i det virkelige liv, er det ingen som går og spør deg om det er greit først. Hva trodde du? At du kom til å bli spurt? Du får  slutte da"

Deretter sa jeg " vel, som du vet, er jeg selektiv i oppgaver jeg påtar meg fremover fordi jeg trenger tid til oppgaver jeg kan vokse på, og for å ha overskudd til et evt jobbskifte internt eller eksternt, så jeg har en plan"

Hans svar: " Så du trapper ned. Ja, og du tror ikke det vil påvirke CV'en din? Hva skal du si på intervju når du har så lite å vise til?. Jeg hadde vært redd for å vise CV'en min om jeg hadde for lite å gjøre"

Deretter sa jeg: "Vel, jeg får ringe en venninne som trenger litt it- support nå i disse coronatider."

Svaret hans: "Ja, jeg har i grunn nok med meg selv, så å hjelpe andre...eeh"

Min oppfatning er at ALT jeg gjør er galt. Tom.det å hjelpe andre er feil.

Han har null tiltro til det jeg gjør, og jeg opplever at han motsier meg for å hevde seg, og ikke for å støtte meg. Jeg ba han ikke om noe råd, men fikk ut litt frustrasjon. Sitter kun igjen med følelsen av at jeg ikke duger og at jeg er en idiot. Han pleier å støtte de jeg er uenige med eller de jeg har en konflikt med, uansett hvor lite eller mye info han sitter med. Han har vært i arbeidslivet i 15 år, jeg i 8, så han har mer erfaring.

Da han fikk obligatorisk møteplikt kl 8 hver dag, ble han veldig sur. Jeg støttet han og sa jeg skjønte at det føltes unødvendig, noe det absolutt var. Ved en senere anledning, da jeg sa" har de fortsatt ikke skjønt at det er totalt unødvendig med obligatorisk møteplikt kl 8, og umulig for mange under en busstreik" Da motsa han meg plutselig, og støttet arbeidsgiver i det han egentlig er i mot. Han måtte motsi meg.

Jeg klikket i går og sa at han ikke egner seg som samtalepartner og at han kun kverulerer. 

Det ble en skikkelig krangel, og han mener han kun " utfordrer meg" og ikke forstår. Svaret hans : " mener du jeg bare skal jatte med"

Jeg føler ingen støtte og googler mine tanker fordi jeg er usikker. Der får jeg ofte bekreftet at planene mine er gode av " karriereveiledere" osv.,så jeg kan da ikke være så dum.

I tillegg går han kontrollerer han og bemerker nesten alt jeg gjør hjemme.  Jeg får aldri høre at jeg er flink til noe, men er raus tilbake, med unntak av i går da jeg sa hvor elendig samtalepartner han er, og forklarte han hvorfor.

Jeg føler ikke at han heier på meg og støtter meg. Selv gjør han ganske mange feil, og feil som har kostet oss dyrt. Han delegerer ikke, for han tror han kan og vet alt best.

Han ber meg aldri om råd, men spør kompiser selv om jeg kan mest om et tema.

Når vi sitter ved middagsbordet er det alltid taust. Er han sur, er det taust i flere dager. 

 

Anonymkode: c2731...9ae

[AnonymBruker]

Jeg synes det er herseteknikk ja 🤔 

Anonymkode: e0179...71a

[AnonymBruker]

Du vil aldri få forståelse fra en som ikke kan gi det.

 

Hvorfor er det i seg selv så vanskelig å forstå?

Anonymkode: cf4cb...285

[AnonymBruker]

Har du snakket med ham om det? Altså rolig og fredelig, ikke i sammenheng med en krangel. At han ikke pleide å være sånn og var mer støttende før, men nå føler du at han kritiserer alt du foretar deg og at det gjør at du føler deg dum. Hvis han avfeier deg og mener dette er måten å kommunisere på, ville jeg revurdert forholdet.

Anonymkode: 2c726...613

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du snakket med ham om det? Altså rolig og fredelig, ikke i sammenheng med en krangel. At han ikke pleide å være sånn og var mer støttende før, men nå føler du at han kritiserer alt du foretar deg og at det gjør at du føler deg dum. Hvis han avfeier deg og mener dette er måten å kommunisere på, ville jeg revurdert forholdet.

Anonymkode: 2c726...613

Folk forandrer seg. Selv om de var på en måte før, kan de ha gått for langt til å aldri ha muligheten til å bli sånn igjen.

Anonymkode: cf4cb...285

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk forandrer seg. Selv om de var på en måte før, kan de ha gått for langt til å aldri ha muligheten til å bli sånn igjen.

Anonymkode: cf4cb...285

Ja selvsagt, men det er jo verdt å prate om det, kanskje han ikke vet hvor mye han sårer henne.

Anonymkode: 2c726...613

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja selvsagt, men det er jo verdt å prate om det, kanskje han ikke vet hvor mye han sårer henne.

Anonymkode: 2c726...613

Nei, det er ikke verdt å prate om det. Han vil aldri forstå hvor mye han sårer henne uansett.

Og han vil aldri plutselig begynne å forstå heller, med mindre noen utsetter han for det samme !!!!!

Anonymkode: cf4cb...285

[AnonymBruker]

Ord betyr ikke en dritt for folk som ikke forstår andre.

Alt de vil er at deres ord skal bli forstått av andre.

Og så går de rundt selv og tror at de trenger ikke å forstå en dritt selv. Deres egne ord !!!

Anonymkode: cf4cb...285

[AnonymBruker]

Synes ikke det var så galt det han sa 

Anonymkode: 44c5f...13f

[Pia Sofia]

Det høres nedbrytende ut å leve med. Trist å alltid måtte fighte med den som skal være din nærmeste støttespiller. Er en mellomting mellom å jatte med og å alltid kverulere! 

Jeg synes man skal være et team. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Pia Sofia skrev:

Det høres nedbrytende ut å leve med. Trist å alltid måtte fighte med den som skal være din nærmeste støttespiller. Er en mellomting mellom å jatte med og å alltid kverulere! 

Jeg synes man skal være et team. 

Finnes aldri noe team med en narsissist.

Anonymkode: cf4cb...285

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er ikke verdt å prate om det. Han vil aldri forstå hvor mye han sårer henne uansett.

Og han vil aldri plutselig begynne å forstå heller, med mindre noen utsetter han for det samme !!!!!

Anonymkode: cf4cb...285

Høres ut som om du har blitt behandlet dårlig av noen, håper du får hjelp så du kan stole på andre mennesker igjen.

Anonymkode: 2c726...613

[AnonymBruker]

Høres ut som han alltid må leke djevelens advokat og argumentere motsatt av hva du sier. Skjønner godt at du synes det er slitsomt!

Anonymkode: 94792...f2a

[AnonymBruker]

Dette er jo fryktelig mye poteter og epler i blanding, ts. 

Det første du nevner - at du lufter problemer du har og ikke forventer eller ønsker feedback? Ja, det ønsket må du jo verbalisere. Det er helt vanlig at noen mennesker tolker klaging som en bønn om råd. I deres verden er klaging enten en bønn om konkrete tilbakemeldinger eller negativ syting. Og det er ikke en irrasjonell tilnærming. Å syte og klage minst mulig er en god og gyllen regel både i samliv og i arbeidsliv. Liker du å klage og bære deg så bør du kanskje vurdere å avlære deg den uvanen.

Så nevner du at han ikke roser deg og at du tolker det negativt. Men mange mennesker roser kun barn, kjæledyr og underordnede. Da vil å rose deg kun være nedlatende, i og med at du påberoper deg å være en likeverdig voksen. Igjen må du verbalisere både din forventning og rasjonalet bak den. Og være klar for motargumenter.

Deretter ønsker du å bli behandlet som en "likeverdig" samtalepartner, men du motsetter deg samtalen straks den blir utfordrende. En likeverdig samtale ER utfordrende. Den motsier deg, den beveger seg over i argumenter som er ubehagelige, den krever kildekritikk og egenransakelse. I beskrivelsen din er jeg usikker på om han kritiserer deg unødig eller om du bare ikke evner eller orker å argumentere tilbake. I det siste tilfellet så vil enhver likeverdig diskusjon være umulig. Og det er din feil, fordi du ikke makter å holde standplass. 

Jeg tror dere er som to tennisspillere av ulikt kaliber. Han er en formidabel spiller. Du en gjennomsnittlig. Spillet blir dermed rett og slett for tøft for deg. Men det er ikke rimelig å kreve at han later som han er dårligere enn han er, er det? Det er ikke å respektere deg. Det er å behandle deg som et barn.

Anonymkode: 0a38e...8df

[AnonymBruker]

En mann som går til en mann med et problem forventer en løsning. Han vil møte en kvinne på samme måten, imens det vi vil er ofte bare å bli lyttet til og forstått..vi vil ikke ha en løsning på problemet.

A tale of two brains :

 

 

Anonymkode: 237cd...def

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som om du har blitt behandlet dårlig av noen, håper du får hjelp så du kan stole på andre mennesker igjen.

Anonymkode: 2c726...613

Da tar du feil, jeg klarer meg helt fint!!!

Og jeg stoler på mennesker som er til å stole på. Andre kan bare ete drit hvis de tror jeg stoler på dem etter at de har vist seg at de driter i min troverdighet, dersom jeg ikke er verdt mer enn løgnene deres.

Igjen, det er ikke jeg som er såret, jeg gidder bare ikke å bli såret igjen. Forstår du forskjellen?

Anonymkode: cf4cb...285

[Roci]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Deretter ønsker du å bli behandlet som en "likeverdig" samtalepartner, men du motsetter deg samtalen straks den blir utfordrende. En likeverdig samtale ER utfordrende. Den motsier deg, den beveger seg over i argumenter som er ubehagelige, den krever kildekritikk og egenransakelse. I beskrivelsen din er jeg usikker på om han kritiserer deg unødig eller om du bare ikke evner eller orker å argumentere tilbake. I det siste tilfellet så vil enhver likeverdig diskusjon være umulig. Og det er din feil, fordi du ikke makter å holde standplass. 

Anonymkode: 0a38e...8df

Men det TS beskriver er at han skal utfordre henne på alt, slik at hun opplever det som at han motsier henne mer av prinsipp enn noe annet, og hva er poenget med det? Da nærmer vi oss kverulering. Jeg liker selv å bli utfordret i samtaler og kjæresten er flink til å gjøre det, men ikke ut fra et behov om å "vinne spillet". Og jeg har heller ikke behov for at det skal bli en utfordring hver gang jeg åpner kjeften. Av og til ønsker jeg bare at han skal lytte, fordi verbalisering kan være det som skal til for at jeg selv finner en løsning, hvis det er det jeg trenger.

Endret 16. november 2020 av Roci

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som han alltid må leke djevelens advokat og argumentere motsatt av hva du sier. Skjønner godt at du synes det er slitsomt!

Anonymkode: 94792...f2a

Eller hvis han ikke har empati.

Så må du leke Guds advokat og argumentere motsatt av hva han sier.

Enten har folk kjærlighet og forteller sannheten, eller ikke.

Anonymkode: cf4cb...285

[AnonymBruker]

Han kunne vist mer forståelse, absolutt. Du søkte støtte, ikke råd. Han tror du vil ha hjelp til å løse et problem, og gir deg det. Det er en vendlig vanlig problemstilling mellom kvinner og menn det der. Og her må du vøre tydelig med han at noen ganger trenger du å tømme deg for frustrasjon, og at du kun vil ha råd fra han når du ber om det.

Når det er sagt så han han faktisk gode innspill til deg i forhold til hvordan arbeidslivet fungerer. 

Anonymkode: 79dea...a7e

[AnonymBruker]

Man tar slikt opp. Når du slier slik, så føler jeg slik. Og vips så er det man selv mener er "slemt" kun velmenende råd. 

Vi tolker alt etter hvem vi er, ikke etter hvem andre er. Så man må spørre når man føler seg krenket, såret eller at noen er nedlatende, for ofte er det vi osm oppfatter noe som den andre aldri har ment.

Eksemplene du kom med TS, ser for meg ut som velmenende råd, fra en mann. 

Anonymkode: 8211f...864