Hvilke følelser har du for ditt ufødte barn? Mine følelser er like stabilt som været i Bergen. Normalt?

[AnonymBruker]

Jeg kan gå fra å gråte og angre på hele graviditeten til å gråte fordi jeg savner babyen min så mye (hun er ikke født en gang), og til å ville ha en hel flokk med unger. Jeg kan bli helt skrullete og dullete rundt babyer, til å ikke ville ha noe med de å gjøre og føle på total skrekk for hele situasjonen. 

Altså, jeg kan nærme meg et panikkanfall med "hva er det jeg har gjort?!" til skikkelig redebyggende hønemor på sekundet. 

Hva føler du for ditt ufødte barn? 

Anonymkode: 15312...d03

[AnonymBruker]

Jeg svinger mellom å synes det er koselig når baby sparker og mannen kan kjenne det utenpå, og å synes det er creepy og "klaustrofobisk" å tenke på at baby må ut derfra på et eller annet vis.

Anonymkode: 0aea4...155

[gretchenlowell]

Det er helt normalt, jeg hadde det helt likt med mine og det endte opp med å gå ganske så fint 🙂 hormonene gjør deg ingen tjenester når du er gravid 😅 lykke til!

[AnonymBruker]

Helt likt her! Slik var det faktisk også de første ukene etter fødsel og det er ganske normalt og bør snakkes mer om. Jeg var overveldet og tenkte flere ganger «hva har vi gjort?» når det sto på med nattevåk og gråt de første ukene. Det går seg til. Mye er nok grunnet hormoner og mye er nok på grunn av at man har tatt ett valg som vil endre livet totalt.

Anonymkode: 94d60...b48

[boblevann]

Kan ikke svare på om det er normalt, men jeg hadde det helt likt. Gikk fra å gråte og tenke «hva har jeg gjort???» til å glede meg så fælt at jeg telte sekunder - gjerne alt i løpet av et kvarter 🤣 Er nok mye hormoner, og så er det jo bare menneskelig å tenke godt igjennom om en så stor ting er lurt. Tenker det er et tegn på modenhet og at kroppen gjør seg klar. 

Jeg tenkte det også noen ganger etter fødsel, typisk kl 4 om natta på natt nr 3 uten søvn feks. Gikk og vugget babyen og lurte på hvem av oss sin idé dette her egentlig var, og hvorfor i helsike vi trodde det var lurt 🤪 Men her er det rare at med en gang gråten stilnet og babyen sovnet på brystet mitt - gikk det over i en helt sinnsyk og overveldende kjærlighet og tilhørende umenneskelig beskyttelsesbehov 🤷🏽‍♀️

Endret 16. november 2020 av boblevann

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også sånn, skikkelige varierende følelser, og litt panikk for at den skulle ut. Som en over her skriver også; det var litt sånn rett etter fødsel også. Vi måtte ligge en stund på sykehus etter fødselen og jeg trengte mye hjelp. Da vi skulle dra derifra ble jeg litt småpanisk; det var ikke sykehuset sin baby, det var min 😂 Men det gikk helt fint, og panikken gikk over av seg selv. 

Anonymkode: 8f3d4...ab3

[boblevann]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde det også sånn, skikkelige varierende følelser, og litt panikk for at den skulle ut. Som en over her skriver også; det var litt sånn rett etter fødsel også. Vi måtte ligge en stund på sykehus etter fødselen og jeg trengte mye hjelp. Da vi skulle dra derifra ble jeg litt småpanisk; det var ikke sykehuset sin baby, det var min 😂 Men det gikk helt fint, og panikken gikk over av seg selv. 

Anonymkode: 8f3d4...ab3

Haha det husker jeg også! Vi var også lenge på sykehuset og da vi kom hjem satte vi babyen i bilstolen ned i gangen, jeg så på mannen min og spurte «ja, hva skal vi gjøre med den nå da liksom?»😂😂 Hadde liksom en sånn merkelig følelse hvor jeg «ventet» på at foreldrene skulle komme å hente han 🙈 

Poenget TS er at jeg tror de aller fleste følelser er normale som gravid og barselkvinne, for det er så overveldende i tillegg til hormoner ut over alt. Så lenge du også har positive følelser og det ikke blir overvekt av de negative går det nok bra. Skulle det dog vise seg at de positive følelsene forsvinner og du sitter igjen med bare negative - må du oppsøke hjelp raskt mtp svangerskaps- eller barseldepresjon