Dere kristne: syntes dere synd på oss som ikke tror?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Litenlinerle skrev:

Ja, men all vitenskap innebærer et visst subjektivt preg... 

Men kun faktaene du ikke er komfortabel med å tro på er usanne. Ok. Du får som sagt tro hva du vil. 

Anonymkode: b07be...33a

[MortenMinstelønn]

5 timer siden, Litenlinerle skrev:

Dere som er kristne, syntes dere synd på oss som ikke tror på en religion, gud eller et liv etter døden? Og hvorfor?

Har inntrykk av at noen kristne mener vi går glipp av noe fint, men føler ikke selv at jeg går glipp av noe..

Vi vet ikke hva vi går glipp av. Hvis f.eks internett og antibiotika ikke hadde funnes, så hadde du jo ikke vært lei deg for det. Fordi du ikke visste bedre. Da hadde klart deg uten.

Min mening om tema er at noen hellige bøker er skrevet av mennesker. Bibelen og Koranen er menneskapte. For å være helt ærlig tror jeg ikke Gud har sans for religion. Naturen og universet, derimot. Alle nanoting og uendelige avstander. Det kom vel ikke av seg selv? Tror noen på det? Alt i oss og alle andre dyrearter er ikke menneskekapte. Ikke universet heller. På tid med litt ydmykhet for hva vi er en del av. Vi mennesker vet så lite - allikevel er vi  så selvsikre. Det er nesten søtt i sin naivitet.

Jo mer du kan, jo mer forstår du at du ikke kan. 

Endret 15. november 2020 av MortenMinstelønn

[Litenlinerle]

.

Endret 15. november 2020 av Litenlinerle

[AnonymBruker]

Eg vokste opp under pinsemenigheten. Det er ein gjeng sprøyte galne fæle mennesker (ikkje alle da, men mesteparten). Eg husker vi barna satt på puter på golvet mens ein karismatisk ung mann teikna flammar på den grøne tavla. "her kommer dere om dere ikkje tar i mot jesus kristus som din frelser" "du blir slukt av ildtungene". Det var så mykje sjukt der som skjedde, detta er bare eit eksemple av mange. Det var daglig at folk rulle på golvet og hylte, brakk seg og skalv.

Eg var 4 år og vart såklart vettskremt. Mitt forhold til "gud" var skremsel og frykt. Eg tenkte at om ein gud fantes så var han ikkje her i pinsemenigheten. Uansett så vart det for mykje indre splid og drama i menigheten. Vi flytta. Vi hadde litt kontakt men ikkje på eit dypt nivå, det hadde religion øydelagt totalt, splitta familie. Eg fekk meg kjæraste når eg var 16-19, så slo vi opp vennskapelig vi hadde ulike mål og visjonar i livet. Min eigen bestefar ringte meg og sa eg var ei jævla hore som kom til å brenne i helvete, at eg var pervers og måtte ta han tilbake og gifte meg med han. Eg vart ikkje såra eller sint, men eg vart trist fordi fyren er jo fullstendig sprøyte gal. Stakkars han som er så fylt av hat og galskap at ingen i familien orker å forhalda seg til han. Han har 9 barnebarn og ingen vil ha kontakt med han.

Eg synest generellt synd på folk som trur basert på det eg har opplevd. Eg synest det er synd at dei lever i ein løgn. Men takler såklart mennesker som er personlig kristne som ikkje veit bedre, som ikkje kan ein dritt om bibelen og berre jatter med fordi det er sosialt, kultur, vane o.s.v.

Anonymkode: 2562f...b46

[oeas]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du ikke kjenner så mange troende? For mitt inntrykk er at de fleste har en dyp og sterk tro. 

Hvordan kan noe oppleves som hellig om man ikke tror på noe guddommelig? Hellig har kun betydning relatert til noe overnaturlig eller guddommelig.

Hva betyr det å tro på livet? Vi vet jo at vi lever, jeg skjønner ikke hvordan det kan gi livet en høyere mening. Jeg tror at jeg er skapt av Gud, at jeg er her av en grunn, og at jeg skal tilbake til Gud. Hvordan kan det sammenlignes med at jeg lever videre gjennom mine etterkommere? Det tror jo jeg også på, men jeg tror på noe mer i tillegg. 

Dyrevern og miljøvern får også en ekstra betydning når man tror på en Skaper. Vi har et ansvar for jorden og alt liv her, også overfor Gud.

Jeg mener ikke å kritisere ateister eller si noe negativt om ateisme, men jeg strever med å se at et slikt livssyn er like meningsfylt som et religiøst. Selvsagt fordi jeg er religiøs selv. Uansett hvor hardt vi prøver klarer vi nok ikke å se ting fra hverandres perspektiv, du, fordi du ikke tror, og jeg, fordi jeg ikke klarer å la være å tro.

Anonymkode: a8c4c...8ec

 

Hvis du avgrenser ordet "hellig" til kun å gjelde ting som er overnaturlig eller guddommelig, så sier det seg vel selv at ingenting annet enn det som omhandler nettopp disse tingene kan kategoriseres som hellig. Men ordet "hellig", i normal dagligtale, refererer gjerne bare til noe man holder høyt. Som f.eks. tiden man har til å bruke i lag med ungene i løpet av en dag eller tiden man har til å slappe av og bare bruke på seg selv.

 

Med andre ord; ting folk opplever at beriker livene deres i særlig grad, og som derfor blir spesielt viktige for dem.

 

Det jeg mener når jeg sier at mange "tror på livet", er at mange holder livet (både til mennesker, planter og dyr) høyt, som om det skulle ha vært noe eget og mer verdifullt enn den materielle og døde verden, og at mange finner mening i å være en del av det. Det er kanskje ikke like håndfast og konkret som en etablert trosretning, hvor mye av innholdet allerede er ferdigspikret fra starten, men det er likevel ikke veldig ulikt forholdet en troende har til sin religion.

 

Jeg har for øvrig ikke noe problem med å se ting fra ditt perspektiv. Jeg skjønner logikken og hvor lett det er å få en følelse at noen (f.eks. guddom) holder et øye med oss. Behovet mange har for å få svar på store, eksistensielle spørsmål, som f.eks. "Hva er meningen med livet?", er universell og svært menneskelig. Folk har ønsket svar på kanskje nettopp dette spørsmålet til alle tider og i alle kulturer over hele kloden.

 

Men skillet går ikke mellom troende og ikke-troende, de som har og angivelig ikke har en mening med livet, men mellom de som forsøker å finne en mening med livet i gamle tekster og beretninger om guder og mirakler og sånt, og de som enten leter (og finner!) en mening med livet andre steder, eller som simpelthen lever svært komfortable liv og er tilfredse med ikke å vite.

 

(Jeg kjenner for øvrig svært mange troende. Det er derfor jeg føler jeg vet hva jeg snakker om.)

Endret 16. november 2020 av oeas

[AnonymBruker]

10 timer siden, Alexz skrev:

Dette med «personlig kristen» må være et særnorskt fenomen. Og man hører aldri noen si de er «personlig muslim» , «personlig jøde» eller «personlig ateist».

For meg høres det merkelig og litt feigt ut.Jeg er kristen, punktum. 

Det var en kommentar til at en mente mange kalte seg kristne, men det stikker ikke så dypt. Jo, det stikker dypt når man er kristen, mente jeg. 👍🏻😉 Men klart det er forskjell på å kalle seg kristen og ikke ha et personlig forhold til Jesus,  og være kristen og ha det. 

Anonymkode: 7588c...79e

[oeas]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eg synest generellt synd på folk som trur basert på det eg har opplevd. Eg synest det er synd at dei lever i ein løgn. Men takler såklart mennesker som er personlig kristne som ikkje veit bedre, som ikkje kan ein dritt om bibelen og berre jatter med fordi det er sosialt, kultur, vane o.s.v.

Tror ikke det er noen grunn til å synes synd på dem for å være ærlig. Hva folk tror eller ikke tror på er til syvende og sist ikke viktig. Ja, det finnes folk blant dem som er skikkelig idiot. Sånn er det i alle grupper av mennesker. Men mitt inntrykk er at kristne flest jevnt over er veldig imøtekommende og hyggelige. De aller fleste er svært opptatt av familie, menigheten og at folk de møter skal få kjenne på et fellesskap og utvikle en relasjon til gud.

[AnonymBruker]

20 timer siden, Alexz skrev:

Dette med «personlig kristen» må være et særnorskt fenomen. Og man hører aldri noen si de er «personlig muslim» , «personlig jøde» eller «personlig ateist».

For meg høres det merkelig og litt feigt ut.Jeg er kristen, punktum. 

 

20 timer siden, Litenlinerle skrev:

Jeg tenker også at det høres rart ut. For det høres ut som alternativet er å være upersonlig kristen - altså ikke følge kristne verdier og holdninger, men bare nyte av det gode og virke kristen utad, som et skall.

Tror folk kaller seg "personlig kristen" for å markere at man føler en indre tilknytning til Gud og mange av de verdiene Bibelen formidler - men har sin egen tolkning og ikke vil tas til inntekt for andre kristnes tolkninger.

Jeg har en tro, men ikke lenger er en del av et kristent miljø. Bibelens budskap om nestekjærlighet og tilgivelse er viktig for meg, og jeg føler Guds hånd i viktige øyeblikk i livet. Men jeg ønsker ikke å være en del av et rent kristent samfunn, som ofte har dogmatiske tolkninger og bærer preg av homohat, patriarkalske familiestrukturer, kolonialistiske misjonær-prosjekter, pietisme, moralsk selvgodhet, manglende selvstendig tenkning, maktkåte ledere, neddyssing av overgrep og annen styggedom og intoleranse. 

Så ja, personlig kristen betyr bare at man har en kristen tro, men vil være selvstendig og ikke en del av et kollektivt trossamfunn. Man er knyttet til Gud, men ikke til "kristenfolket" som mener de har svaret på alt og kan dømme på vegne av Gud. 

Anonymkode: 30711...9d2

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Tror folk kaller seg "personlig kristen" for å markere at man føler en indre tilknytning til Gud og mange av de verdiene Bibelen formidler - men har sin egen tolkning og ikke vil tas til inntekt for andre kristnes tolkninger.

Jeg har en tro, men ikke lenger er en del av et kristent miljø. Bibelens budskap om nestekjærlighet og tilgivelse er viktig for meg, og jeg føler Guds hånd i viktige øyeblikk i livet. Men jeg ønsker ikke å være en del av et rent kristent samfunn, som ofte har dogmatiske tolkninger og bærer preg av homohat, patriarkalske familiestrukturer, kolonialistiske misjonær-prosjekter, pietisme, moralsk selvgodhet, manglende selvstendig tenkning, maktkåte ledere, neddyssing av overgrep og annen styggedom og intoleranse. 

Så ja, personlig kristen betyr bare at man har en kristen tro, men vil være selvstendig og ikke en del av et kollektivt trossamfunn. Man er knyttet til Gud, men ikke til "kristenfolket" som mener de har svaret på alt og kan dømme på vegne av Gud. 

Anonymkode: 30711...9d2

Det virker som om du er full av fordommer mot andre kristne. Selvom du ikke vil tilhøre et spes trossamfunn så betyr det ikke at vi som er det er slik som du beskriver.

Alle grupper har sine sorte får og interne problemer , religiøse eller ikke. Desverre.

Anonymkode: 4f5ab...1be

[AnonymBruker]

Altså. Jeg tror at å være med Gud føles veldig bra. Derfor velger jeg det. Det er jo dumt på et vis at andre ikke ønsker å tro, men samtidig ikke, for jeg synes at alle skal ha det valget. Så jeg går ikke rundt og tenker at jeg synes synd på folk, selv om jeg skulle ønske at folk valgte annerledes. Gitt at min tro er sann, noe jeg jo tror at den er. 

Anonymkode: 056c4...134

[oeas]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tror folk kaller seg "personlig kristen" for å markere at man føler en indre tilknytning til Gud og mange av de verdiene Bibelen formidler - men har sin egen tolkning og ikke vil tas til inntekt for andre kristnes tolkninger.

At de ikke vil tas til inntekt for andre kristnes tolkninger, tror jeg er veldig viktig her. Men...

Kan man kalle seg kristen om man:

1) Ikke er frelst.
2) Ikke tror på eller har noe forhold til sentrale konsepter.

Hvis hele troen bare er "Jeg føler det er noe mer." og "Jeg liker tanken på nestekjærlighet og sånt."

Er man da virkelig kristen? Er man ikke da bare en deist? Hva knytter "troa" deres opp mot den kristne tro?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, oeas skrev:

At de ikke vil tas til inntekt for andre kristnes tolkninger, tror jeg er veldig viktig her. Men...

Kan man kalle seg kristen om man:

1) Ikke er frelst.
2) Ikke tror på eller har noe forhold til sentrale konsepter.

Hvis hele troen bare er "Jeg føler det er noe mer." og "Jeg liker tanken på nestekjærlighet og sånt."

Er man da virkelig kristen? Er man ikke da bare en deist? Hva knytter "troa" deres opp mot den kristne tro?

Hvis det bare er dette, nei. Men hvis man også har en tro på Jesus, at han døde for oss og sto opp, så er man kristen. Definisjonen på en kristen er faktisk mye videre enn mange tror... Hvordan man tolker bibelen er faktisk ikke så relevant i selve spørsmålet om man er kristen eller ikke. 

Anonymkode: 056c4...134

[AnonymBruker]

Jeg gidder egentlig ikke legge meg opp i det ettersom de tror de veit best selv.

Jeg veit bare religion har hjulet meg, hva andre gjør får de bestemme selv, jeg gidder ikke diskusjonen med ateister som snakker om "eventyr" og "overtro" og alt det der. Da kan vi heller snakke om noe annet. 

Anonymkode: 66ce8...4cb

[oeas]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det bare er dette, nei. Men hvis man også har en tro på Jesus, at han døde for oss og sto opp, så er man kristen.

Anonymkode: 056c4...134

Veldig få personlig kristne jeg har møtt har engang tatt stilling til dette. 🤷‍♂️

Endret 16. november 2020 av oeas

[AnonymBruker]

2 minutter siden, oeas skrev:

Veldig få personlig kristne jeg har møtt har engang tatt stilling til dette. 🤷‍♂️

Altså at de ikke har tatt stilling til om de tror på Jesus? Vel, jeg tror ikke man kan kalle seg kristen hvis man ikke tror dette? Man kan godt være troende, men... 

Ikke at man må være skråsikker, men hvis man ikke tar stilling til Jesus overhode så er man nok ikke per definisjon kristen. 

Anonymkode: 056c4...134

[AnonymBruker]

Jeg gikk på en kristen folkehøgskole og var en av få høylytte ikke troende. De fleste holdt kjeft om det, for det var en ganske så overkristen skole, noe vi fant ut veldig raskt men ikke viste på forhånd. Jeg har gått på to kristne folkehøgskoler og den andre var godt blandet og rom for alle, null problem et flott år med flotte folk. Mens den første nevnte... stakkars deg som ikke var i troen si 🙄 De ba så krampa tok dem for meg og det måtte nevnes minst ukentlig. Har aldri i mitt liv møtt et slikt press på å tro. Og jeg har venner som er kristne og jeg vokste opp i kirka og diverse kirke-opplegg, kultur og gud vet hva jeg møtte opp på uten å egentlig bry om hva jeg møtte opp på. Kirka og andres religion har vært et fellesskap for meg. Så det å møte opp som ikke troende har vært null problem. Har alltid blitt tatt godt imot av kirka og har ingen vonde ord om dem og jeg har alltid respektert andres tro.... heeelt til jeg gikk på denne fhs'en. 
Fikk ofte høre "det er så synd på deg "Kristine", jeg tenker så mye på deg, du må være så ensom og tom uten Jesus i hjerte ditt". Takk du som spør, men jeg har helt fint uten både Jesus og Judas takk. Var veldig mye om at jeg manglet noe i livet og at det var synd på meg som var alene og alt sånt. Hun ene læreren ville heale alle vondter og snørrete neser med bønnsirkel og jeg nektet å la hun gjøre det. Så hun kunne gledelig fortelle at jeg var en del av hennes morgenbønn i stedet for. Men der går grensen min, å sitte i en klynge og bli tatt på av andre mennesker mens jeg får religiøse fraser slengt i trynet i kor og ukor. Nei takk, jeg legger heller min tro på ibux og nesespray enn Gud. 

Jeg har aldri opplevd så mye sympati og "medfølelse" i guds navn i mitt liv. Det året var bare helt komisk til slutt. Det var mange som innrømmet for meg og andre åpne om at de ikke tror, men at de ikke turte å si det høyt. For da ble du bombardert med både Jesus og bønn.  Hun ene var seriøst på grensen til å drive på med trakassering. Til slutt så følte jeg det bare var irriterende at de skulle be for meg og jeg sa ifra at de får holde meg utav sitt private forhold til Gud og deres tro, til null nytte.
Før det året, så har jeg alltid satt pris på at andre troende velger å be for meg. Ikke fordi de gir meg så mye, men det gir dem mye. Og det er jo hyggelig at de velger å inkludere meg som den ikke troende jeg er, i sin tro. Som også er privat for veldig mange, i allefall de jeg kjente og ble kjent med på den andre fhs'en. 
Men etter det året på fhs... jeg hadde fullstendig avsmak på Jesus i mange år etterpå. 

Anonymkode: 959be...3d4

[Litenlinerle]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Tror folk kaller seg "personlig kristen" for å markere at man føler en indre tilknytning til Gud og mange av de verdiene Bibelen formidler - men har sin egen tolkning og ikke vil tas til inntekt for andre kristnes tolkninger.

Jeg har en tro, men ikke lenger er en del av et kristent miljø. Bibelens budskap om nestekjærlighet og tilgivelse er viktig for meg, og jeg føler Guds hånd i viktige øyeblikk i livet. Men jeg ønsker ikke å være en del av et rent kristent samfunn, som ofte har dogmatiske tolkninger og bærer preg av homohat, patriarkalske familiestrukturer, kolonialistiske misjonær-prosjekter, pietisme, moralsk selvgodhet, manglende selvstendig tenkning, maktkåte ledere, neddyssing av overgrep og annen styggedom og intoleranse. 

Så ja, personlig kristen betyr bare at man har en kristen tro, men vil være selvstendig og ikke en del av et kollektivt trossamfunn. Man er knyttet til Gud, men ikke til "kristenfolket" som mener de har svaret på alt og kan dømme på vegne av Gud. 

Anonymkode: 30711...9d2

Takk for at du opplyser! Da forstår jeg bedre hva en kan mene med personlig kristen😃 

[Litenlinerle]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk på en kristen folkehøgskole og var en av få høylytte ikke troende. De fleste holdt kjeft om det, for det var en ganske så overkristen skole, noe vi fant ut veldig raskt men ikke viste på forhånd. Jeg har gått på to kristne folkehøgskoler og den andre var godt blandet og rom for alle, null problem et flott år med flotte folk. Mens den første nevnte... stakkars deg som ikke var i troen si 🙄 De ba så krampa tok dem for meg og det måtte nevnes minst ukentlig. Har aldri i mitt liv møtt et slikt press på å tro. Og jeg har venner som er kristne og jeg vokste opp i kirka og diverse kirke-opplegg, kultur og gud vet hva jeg møtte opp på uten å egentlig bry om hva jeg møtte opp på. Kirka og andres religion har vært et fellesskap for meg. Så det å møte opp som ikke troende har vært null problem. Har alltid blitt tatt godt imot av kirka og har ingen vonde ord om dem og jeg har alltid respektert andres tro.... heeelt til jeg gikk på denne fhs'en. 
Fikk ofte høre "det er så synd på deg "Kristine", jeg tenker så mye på deg, du må være så ensom og tom uten Jesus i hjerte ditt". Takk du som spør, men jeg har helt fint uten både Jesus og Judas takk. Var veldig mye om at jeg manglet noe i livet og at det var synd på meg som var alene og alt sånt. Hun ene læreren ville heale alle vondter og snørrete neser med bønnsirkel og jeg nektet å la hun gjøre det. Så hun kunne gledelig fortelle at jeg var en del av hennes morgenbønn i stedet for. Men der går grensen min, å sitte i en klynge og bli tatt på av andre mennesker mens jeg får religiøse fraser slengt i trynet i kor og ukor. Nei takk, jeg legger heller min tro på ibux og nesespray enn Gud. 

Jeg har aldri opplevd så mye sympati og "medfølelse" i guds navn i mitt liv. Det året var bare helt komisk til slutt. Det var mange som innrømmet for meg og andre åpne om at de ikke tror, men at de ikke turte å si det høyt. For da ble du bombardert med både Jesus og bønn.  Hun ene var seriøst på grensen til å drive på med trakassering. Til slutt så følte jeg det bare var irriterende at de skulle be for meg og jeg sa ifra at de får holde meg utav sitt private forhold til Gud og deres tro, til null nytte.
Før det året, så har jeg alltid satt pris på at andre troende velger å be for meg. Ikke fordi de gir meg så mye, men det gir dem mye. Og det er jo hyggelig at de velger å inkludere meg som den ikke troende jeg er, i sin tro. Som også er privat for veldig mange, i allefall de jeg kjente og ble kjent med på den andre fhs'en. 
Men etter det året på fhs... jeg hadde fullstendig avsmak på Jesus i mange år etterpå. 

Anonymkode: 959be...3d4

Høres slitsomt ut! Er noe med det å respektere at vi er forskjellige 🤷🏻‍♀️

[Silva Pluvialis]

Jeg synes synd på de som ikke tror på et liv etter døden, ja. Jeg forstår ikke hvordan noen kan forsone seg med et dødsfall om de ikke har et håp om å se personen igjen.

 

 

[Litenlinerle]

14 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Jeg synes synd på de som ikke tror på et liv etter døden, ja. Jeg forstår ikke hvordan noen kan forsone seg med et dødsfall om de ikke har et håp om å se personen igjen.

 

 

å forsone seg med et dødsfall kan gjøres på flere måter tenker jeg... tanken på at personer lever videre gjennom det de har lært oss er kanskje en del av forsonelsen... siden jeg tror at dette er mitt eneste liv prøver jeg å sette ekstra pris på de rundt meg og det livet jeg har nå 😊