Umulig valg - samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg og min samboer har vært sammen i 12 år, og har ett barn på 10 år sammen. Vi har slitt i forholdet i hvertfall 8 år. Det er lite kjærlighet, anspent stemning og mye krangling. Vi har nesten aldri sex da dette byr meg imot:/ han tar heller aldri initiativ. Til tross for dette er jeg jo glad i han, og følelsen av å være en familie.

Jeg er redd for å være «alene» og hvordan det vil påvirke sønnen vår å måtte flytte.

 

Vi bygde nytt fint hus for 6 år siden, og jeg er veldig knyttet til dette huset. (har ingen mulighet til å sitte med dette alene noen av oss). Lagt ned mye tid og energi på å få det som vi ønsket, og barnet vårt er også knyttet til rommet sitt, nabolaget og vennene i gata. Jeg har også blitt glad i naboer og miljøet på feltet vi bor.

 

Samtidig er samlivet så tungt, at jeg har fått psykisk knekk ett par ganger på grunn av tung og negativ energi oss i mellom, mye indre uro og tankespinn og krangling. Jeg makter da ingenting, og har måtte sykmeldes fra jobb i perioder.

Hverdagen ellers (når jeg ikke har hatt knekk) er også tung. Jeg er lite energi, orker nesten ikke treffe venner eller gjøre noe annet enn å være på sofaen alene etter barnet er lagt og oppgaver i huset er unnagjort.

 

Jeg har nå fått finansieringsbevis av banken til å kunne kjøpe meg en leilighet i samme skolekrets som barnet bor idag (5-10 min unna).

Men jeg sliter så voldsomt med avgjørelsen. Jeg klarer ikke tanken på å kvitte meg med «hjemmet» mitt som jeg er glad i (føles sykt å skrive, men er fakta), rive barnet opp fra vennene i gata og huset sitt. Jeg er også livredd for å angre. Samboeren min er jo egentlig en snill mann, og jeg er glad i han. Men vi får frem det verste i hverandre og fungerer dårlig under samme tak.

 

Jeg har vurdert om vi kjøper leilighet hver for oss, og prøver å ha ett forhold uten å bo sammen. Noen som har erfaring med det?

Men jeg ønsker meg jo eegentlig en kjæreste jeg kan bo med, og skape ett hjem sammen med.

 

Noen andre råd? Hadde dere blitt? Jeg er helt rådvill, og på vei inn i en ny psykisk knekk av alt tankekjøret.

Jeg har så enorme problemer med å gi slipp på ting....

Anonymkode: 9aea5...dde

[Gjest Nala79]

Hei ! Føler med deg ❤ 

For å starte på starten .. Fortell oss gjerne hva det er du mener med at han er snill egentlig? Hvorfor krangler dere? Altså hva handler det om...? Og hvorfor byr det deg imot å ha sex med ham? 

 

Endret 15. november 2020 av Nala79

[AnonymBruker]

prøvd parterapi?

Anonymkode: 54019...684

[Gjest Lille Potet]

Det er normalt å være redd. Hopp ut i det. Du vil puste mye lettere i det øyeblikk du låser døra bak deg i ditt nye hjem. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Nala79 skrev:

Hei ! Føler med deg ❤ 

For å starte på starten .. Fortell oss gjerne hva det er du mener med at han er snill egentlig? Hvorfor krangler dere? Altså hva handler det om...? Og hvorfor byr det deg imot å ha sex med ham? 

 

Han er et godt menneske, og jeg vet at han er glad i meg.. Vi krangler om alt egentlig. Jeg hånterer f.eks ikke måten og tonefallet han svarer meg på. Vi har nok piggene ute ift hverandre, og vi hugger i ganske så kjapt. Kan være om de enkleste ting, som hva vi skal ha til middag. Slik har det vært i nesten alle år..

 

Det som byr meg i mot er at jeg ikke er tiltrukket av han, og alt kranglingen + kaoset han lager rundt seg (både økonomisk og rot). Han sier selv han er veldig umoden, og er jeg ekstremt enig i. Føler han er som en 14 år gammel gutt på mange områder...

men jeg er jo glad i han... og «familielivet» livet vårt. Jeg er jo i ikke vant til annet...

 

TS

Anonymkode: 9aea5...dde

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

prøvd parterapi?

Anonymkode: 54019...684

Ja, har ikke hjulpet noe dessverre. Jeg har også gått i terapi alene, pga jeg jeg helt i bakken/utbrent

Anonymkode: 9aea5...dde

[Gjest Nala79]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Han er et godt menneske, og jeg vet at han er glad i meg.. Vi krangler om alt egentlig. Jeg hånterer f.eks ikke måten og tonefallet han svarer meg på. Vi har nok piggene ute ift hverandre, og vi hugger i ganske så kjapt. Kan være om de enkleste ting, som hva vi skal ha til middag. Slik har det vært i nesten alle år..

 

Det som byr meg i mot er at jeg ikke er tiltrukket av han, og alt kranglingen + kaoset han lager rundt seg (både økonomisk og rot). Han sier selv han er veldig umoden, og er jeg ekstremt enig i. Føler han er som en 14 år gammel gutt på mange områder...

men jeg er jo glad i han... og «familielivet» livet vårt. Jeg er jo i ikke vant til annet...

 

TS

Anonymkode: 9aea5...dde

Jeg skjønner godt hva du mener. 

Og det siste du skriver her er nok hele sakens kjerne. Du er ikke vant til annet. Og det er forståelig! Dere har kanskje vært sammen hele ditt voksne liv? 

Som lillepotet her oppe skriver..  man føler lettelse når man har hoppet i det. Det er skummelt, men det blir bedre. Tenker du at det er fint at barnet deres lever i den tro at dette er et normalt samliv? Å krangle hele tiden f.eks? Hvis dere heller ikke viser kjærtegn osv i hverdagen.. hva skal barnet lære om forhold? 

For hvis dette gjør deg psykisk syk, så er ikke dette riktig for deg. Kjærligheten kan jo være der allikevel, dere kan jo forsøke å bo hver for dere først? Så ser dere om kjærligheten kan spire igjen? Samtidig blir det en glidende overgang som du kanskje ikke føler er fult så overveldende? 

Masse lykke til Ts.  

Vet akkurat hvordan det kan være.  Har ofte de samme tankene ❤

[AnonymBruker]

Bli hos din mann i ditt flotte hus. 💕 Dette kan jobbes med! Dere må ut på date og snakke, snakke, snakke sammen. Vær raus og kjærlig mot han, gi klemmer og omsorg så vil du få det tilbake.

Du bør også prøve å finne ut av hva som gjør deg sliten! Det er viktig at du treffet venner og trener utenfor huset, du må ha flere ting å gjøre enn å være hjemme og finne på ting du irriterer deg over med han!

Mannen din er din trygge havn, men det er viktig å få dekket behov hos andre også da et menneske ikke kan dekke alt. Sladder, vin og fnising med venninner, trening og turer alene for egentid og kos og et harmonisk familieliv hjemme!

Prøv å finn en balanse som dekker det du trenger, IKKE dra fra mannen din. Han elsker deg nok veldig høyt da han blir ved din side selv om du er deprimert, ikke ønsker sex og vil forlate han. Han vil at det skal funke hvis ikke hadde han dratt allerede. Jobb sammen og finn kjærligheten med hverandre på nytt. ❤️

Anonymkode: 03547...c71

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han er et godt menneske, og jeg vet at han er glad i meg.. Vi krangler om alt egentlig. Jeg hånterer f.eks ikke måten og tonefallet han svarer meg på. Vi har nok piggene ute ift hverandre, og vi hugger i ganske så kjapt. Kan være om de enkleste ting, som hva vi skal ha til middag. Slik har det vært i nesten alle år..

 

Det som byr meg i mot er at jeg ikke er tiltrukket av han, og alt kranglingen + kaoset han lager rundt seg (både økonomisk og rot). Han sier selv han er veldig umoden, og er jeg ekstremt enig i. Føler han er som en 14 år gammel gutt på mange områder...

men jeg er jo glad i han... og «familielivet» livet vårt. Jeg er jo i ikke vant til annet...

 

TS

Anonymkode: 9aea5...dde

Er du ikke vant til annet?

Eller ønsker ikke DU at du skal bli vant til noe annet?

Forresten, ut i fra erfaringen din og hvordan du har blitt og blir behandlet av han. Hvordan han alltid løfter deg opp og gir deg en bedre selvfølelse f.eks, er det det du bruker som bakgrunn til å kalle han et godt menneske?

Anonymkode: 70170...9ae

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du ikke vant til annet?

Eller ønsker ikke DU at du skal bli vant til noe annet?

Forresten, ut i fra erfaringen din og hvordan du har blitt og blir behandlet av han. Hvordan han alltid løfter deg opp og gir deg en bedre selvfølelse f.eks, er det det du bruker som bakgrunn til å kalle han et godt menneske?

Anonymkode: 70170...9ae

Samboeren min er veldig negativ (aldri sprudlende og smiler lite), og har voldsom tung energi. Til og med min mor fortalte meg (når jeg pratet med mine foreldre om dette nå), at hun merker at hun blir sliten av å være rundt energien til samboeren min. Hun merker hun blir tom og sliten etter han har vært innom. Han suger energi. Og han suger min energi. 

Jeg skulle gjerne orker å være med venninner, trent og fnist - men for meg dreier det seg i stor grad om å komme gjennom dagen. Jeg drar til venninner innimellom på jentekvelder, men da sitter jeg der bare som en zombie og har ingenting å bidra med. Jeg sliter med å konsentrere meg om det som blir sagt, detter ut og sliter med å formulere meg....

 

 

TS

Anonymkode: 9aea5...dde

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bli hos din mann i ditt flotte hus. 💕 Dette kan jobbes med! Dere må ut på date og snakke, snakke, snakke sammen. Vær raus og kjærlig mot han, gi klemmer og omsorg så vil du få det tilbake.

Du bør også prøve å finne ut av hva som gjør deg sliten! Det er viktig at du treffet venner og trener utenfor huset, du må ha flere ting å gjøre enn å være hjemme og finne på ting du irriterer deg over med han!

Mannen din er din trygge havn, men det er viktig å få dekket behov hos andre også da et menneske ikke kan dekke alt. Sladder, vin og fnising med venninner, trening og turer alene for egentid og kos og et harmonisk familieliv hjemme!

Prøv å finn en balanse som dekker det du trenger, IKKE dra fra mannen din. Han elsker deg nok veldig høyt da han blir ved din side selv om du er deprimert, ikke ønsker sex og vil forlate han. Han vil at det skal funke hvis ikke hadde han dratt allerede. Jobb sammen og finn kjærligheten med hverandre på nytt. ❤️

Anonymkode: 03547...c71

Jeg skulle gjerne orker å være med venninner, trent og fnist - men for meg dreier det seg i stor grad om å komme gjennom dagen. Jeg drar til venninner innimellom på jentekvelder, men da sitter jeg der bare som en zombie og har ingenting å bidra med. Jeg sliter med å konsentrere meg om det som blir sagt, detter ut og sliter med å formulere meg....

 

 

TS

Anonymkode: 9aea5...dde

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Samboeren min er veldig negativ (aldri sprudlende og smiler lite), og har voldsom tung energi. Til og med min mor fortalte meg (når jeg pratet med mine foreldre om dette nå), at hun merker at hun blir sliten av å være rundt energien til samboeren min. Hun merker hun blir tom og sliten etter han har vært innom. Han suger energi. Og han suger min energi. 

Jeg skulle gjerne orker å være med venninner, trent og fnist - men for meg dreier det seg i stor grad om å komme gjennom dagen. Jeg drar til venninner innimellom på jentekvelder, men da sitter jeg der bare som en zombie og har ingenting å bidra med. Jeg sliter med å konsentrere meg om det som blir sagt, detter ut og sliter med å formulere meg....

 

 

TS

Anonymkode: 9aea5...dde

Helt normalr det for folk uten empati. Uten noe kjeølgihet. Bare egoisme. Som et sort hull. Som ying uten yang.

Og du er vel kanskje traumatisert? Man forstår ikke så mye da, og hvis man ikke har empati i det hele tatt så forstår man aldri. Sitter bare og dømmer og tror en vet bedre. Da er det ikke rart at en mister konsentrasjonen, fordi egoet blir lei av å krige med seg selv og vil heller tenke eller gjøre på andre ting.

Fordi de ikke forstår. Fordi de er veldig negative.

Og så må de jo ha oppmerksomhet hele tiden likevel. Som om de har noe fornuftig å si. Som om det er verdt å kaste bort livet sitt på å bli like negativ ved å gi de all oppmerksomheten.

Og før du vet ordet av det, er du blitt på akkurat samme måte. På jakt etter ditt offer, for du har jo blitt såret og nå har du jo det tøft og da fortjener jo du å såre andre.

Anonymkode: 70170...9ae

[AnonymBruker]

Ts, det høres ut som du risikerer egen helse, uten å opp å det familielivet du ønsker å gi barbet ditt - med smil, latter, samhørighet og fellesskap. Hvordan dere snakker til hverandre, har dårlig innflytelse på barnets evne til å selv mestre et forhold. Er selv vokst opp i et hjem med mye hakking og krangling og fikk med meg et dårlig mønster som jeg må jobbe hardt for å ikke videreføre, selv nå som jeg er passert 50. Men: Dere har sannsynligvis gode forutsetninger for å få til et bra samarbeid etter et brudd, siden dere er glade i hverandre. Det er også bra at du har økonomi til å få tak i leilighet kort vei unna, for mange er det vanskelig. Du taper huset, men du kan bygge opp et hjem igjen. Helsen og barnets lærdom av hva kjærlighet er, er mye vanskeligere å bygge opp på nytt om det går tapt.. 

Lykke til, det går bra ❤️

Anonymkode: 90ecb...e53

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samboeren min er veldig negativ (aldri sprudlende og smiler lite), og har voldsom tung energi. Til og med min mor fortalte meg (når jeg pratet med mine foreldre om dette nå), at hun merker at hun blir sliten av å være rundt energien til samboeren min. Hun merker hun blir tom og sliten etter han har vært innom. Han suger energi. Og han suger min energi. 

Jeg skulle gjerne orker å være med venninner, trent og fnist - men for meg dreier det seg i stor grad om å komme gjennom dagen. Jeg drar til venninner innimellom på jentekvelder, men da sitter jeg der bare som en zombie og har ingenting å bidra med. Jeg sliter med å konsentrere meg om det som blir sagt, detter ut og sliter med å formulere meg....

 

 

TS

Anonymkode: 9aea5...dde

Men altså, forventer du at han skal være sprudlende når du ligger på sofaen hver eneste dag og blir sur fordi du mener han svarer i feil tonefall? Og, dersom min mann satt med finaniseringsbevis i hånden for å flytte fra meg kan jeg love deg at jeg ikke hadde vært blid som en sol i møte med svigers. Legg til sexnekt og det at du legger det på hans kappe at du er deprimert, sykemeldt og tiltaksløs så har du det gående. 

Husk å feie for din egen dør også og se hva DU har gjort for å ødelegge forholdet. Det er aldri kun den ene partens feil og det blir helt nyteløst å dra i teriapi når du ikke ser dine egne feil og din egen negativitet oppi det hele. Jeg mener ikke at mannen din ikke har skyld i noe, men at dere BEGGE må forbedre dere for at det skal fungere! 

Anonymkode: 03547...c71

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men altså, forventer du at han skal være sprudlende når du ligger på sofaen hver eneste dag og blir sur fordi du mener han svarer i feil tonefall? Og, dersom min mann satt med finaniseringsbevis i hånden for å flytte fra meg kan jeg love deg at jeg ikke hadde vært blid som en sol i møte med svigers. Legg til sexnekt og det at du legger det på hans kappe at du er deprimert, sykemeldt og tiltaksløs så har du det gående. 

Husk å feie for din egen dør også og se hva DU har gjort for å ødelegge forholdet. Det er aldri kun den ene partens feil og det blir helt nyteløst å dra i teriapi når du ikke ser dine egne feil og din egen negativitet oppi det hele. Jeg mener ikke at mannen din ikke har skyld i noe, men at dere BEGGE må forbedre dere for at det skal fungere! 

Anonymkode: 03547...c71

Altså, jeg var veldig sprudlene og glad tidligere. Det kom ikke over natten at jeg ble slik, det har vært en gradvis prosess hvor jeg knapt har merket overgangene selv. Og ja, det blir dårlig stemning når han svarer i en aggresiv tone når jeg stiller enkle spm. Jeg blir faktisk sur da, og dessverre svarer jeg tilbake i samme tone. 
Jeg gjør det meste av rydding i huset her. Han sitter for det meste i tlf med kompiser, og spiller X-box. I løpet av livet til sønnen vår har han stått opp med sønnen vår en håndfull ganger. Til og med på julaftner og bursdagen hans er det jeg som står opp, lager stemning og pakker opp pakker.

Jeg er helt fullstendig utslitt av det her. Jeg skulle gjerne hatt overskudd til å være blid, positiv, full av energi og glede. Det er sånn alle husker meg. Venninne mine og familien min kjenner meg ikke igjen. 
Nei, det er ikke bare hans feil. Det er forholdet vårt som ikke fungerer..  Men jeg er helt utbrent. Han prøver sikkert på sin måte, men jeg føler meg mer som en alenemor med ett barn på 10 og ett på 14.

Han sier selv at han er umoden og at han ikke har lært hvordan ett familieliv fungerer. Han er vokst opp i en dysfunskjonell familie, med kranling, ikke noe familielov og begge foreldrene var mest opptatt av seg selv, venner og fest. Dessverre har han tatt med seg dette videre (er lik selv), enn å ha lært av det. 

Ja, jeg har absolutt mine feil, og jeg forstår jeg sikkert ikke er en fest å være sammen med slik ting har blitt.

Sex makter jeg ikke.. og han er ikke veldig interessert i det selv.. 

Jeg må i det minste ha ett delvis fungerene forhold, med respekt, for å klare å sex 1 gang i uka.... 

 

TS

Anonymkode: 9aea5...dde

[AnonymBruker]

Vet at det føles umulig og som at du har et valg men det har du ikke. Høres ut som dine grenser er borte for lengst og år av å kompensere for andres ikke-eksisterende engasjement er faktisk helt selvutslettende. Håper du finner styrken og han finner ryggraden👍

Anonymkode: 09bb5...618

[AnonymBruker]

Har han noen som helst 

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

.

Mener du at dette stykket beskriver TS eller mannen? Jeg ble forvirret😅:

”Og du er vel kanskje traumatisert? Man forstår ikke så mye da, og hvis man ikke har empati i det hele tatt så forstår man aldri. Sitter bare og dømmer og tror en vet bedre. Da er det ikke rart at en mister konsentrasjonen, fordi egoet blir lei av å krige med seg selv og vil heller tenke eller gjøre på andre ting”

Fordi de ikke forstår. Fordi de er veldig negative.

Og så må de jo ha oppmerksomhet hele tiden likevel. Som om de har noe fornuftig å si. Som om det er verdt å kaste bort livet sitt på å bli like negativ ved å gi de all oppmerksomheten.

 

Anonymkode: 70170...9ae

Tror du disse yingene som en gang har vært så til de grader avskåret fra sin empati noen kan få den tilbake, sånn på ordentlig? 

 

Anonymkode: 09bb5...618

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har han noen som helst 

Tror du disse yingene som en gang har vært så til de grader avskåret fra sin empati noen kan få den tilbake, sånn på ordentlig? 

 

Anonymkode: 09bb5...618

Det opp til personen selv. Vedkommmende kan få den tilbake på ordentlig eller så kan personen bli en narsissist på ordentlig. Avhengig om en ønsker kontakt med følelsene og empatien igjen.

Hvis vedkommende ikke allerede er det, hvis vedkommende aldri kan gi forståelse for andres behov og aldri klarer å ta en avgjørelse for eksempel, samtidig som han tror at han er den smarteste og alle andre er idioter som tar feil. Når personen lager sine egne svar fordi den liker ikke de svarene den får.

Så det avhenger om han klarer å innse at "sannheten" han får ikke er sannheten eller ikke.

Hvis vedkommende ikke innser at en er lost når en traumatisert og isolert fra andre med empati så er vedkommende en narsissist, eller har gått 9 av 10 skritt mot å bli det.

Anonymkode: 70170...9ae

[AnonymBruker]

Er huset deres såpass stort at dere kan seksjonere ut en del til dere hver? Da slipper dere iallfall å flytte, og det er sikkert mer stabilt for barna dere. 

Det kan jo by på helt andre problemer, da...

Anonymkode: fa74b...079

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er huset deres såpass stort at dere kan seksjonere ut en del til dere hver? Da slipper dere iallfall å flytte, og det er sikkert mer stabilt for barna dere. 

Det kan jo by på helt andre problemer, da...

Anonymkode: fa74b...079

Er huset for lite til å forstå den andre personen, slik at en ikke kun er i stand til å tenke på seg selv og hva en selv vil for seg selv og andre?

Det byr neppe på nye problemer, men helt andre problemer enn de Ts tror er verdt å bry seg om.

Anonymkode: 70170...9ae