Får barn generelt en bedre oppvekst med en av foreldrene som jobber deltid/ er hjemmeværende?

[AnonymBruker]

Blir barn generelt tryggere og får en bedre oppvekst av dette?

Anonymkode: c2afb...2cf

[AnonymBruker]

Såklart bedre 

Anonymkode: 37f17...a9b

[AnonymBruker]

Alle barn i barnehagealder har det bedre og foretrekker tilstedeværende foreldre. De har ikke behov for en hel arbeidsdag i barnehagen, selv om enkelte påstår det. 

Anonymkode: 37f17...a9b

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en hjemmeværende mor, og startet sent i barnehagen og hadde kortere dager. For min del førte det til at jeg aldri lærte å passe inn sosialt med jevnaldrende. Jeg har dessuten et mye nærere forhold til min far enn min mor i dag. Så for mitt barn ønsker jeg noe annet (selv om jeg har mulighet til å gå hjemme).

Anonymkode: 9ac02...c84

[AnonymBruker]

Jeg mener at de minste har det bedre om foreldrene ikke jobber fullt ja. Jobbet 80 prosent til eldste var fem år, og kommer til å gjøre det samme med minsten som nå er to. 

Anonymkode: 8aba2...b98

[Gjest theTitanic]

Ja stort sett, men det kommer litt ann på hvordan tiden blir brukt. Det er mange som er fysisk tilstede men bruker tiden på andre ting enn barna. Det er forskjell på samvær og det å bare oppholde seg i samme hus. 

[AnonymBruker]

Jeg gikk ikke i barnehage og hadde hjemmeværende mor. For å si det slik: jeg ønsker ikke det samme for mine barn. 

Anonymkode: 3df53...080

[Harepucifer]

Mamma var hjemme til jeg begynte på skolen, tenker det var helt supert. Har yngre søsken, og hun var i tillegg dagmamma til to slik at vi var en fin gjeng. Hun stresset en del med å sjonglere hjem og jobb etterhvert (er en veldig engasjert lærer), så tror det var veldig bra for oss at hun var hjemme da vi var små. 

[Gjest theTitanic]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk ikke i barnehage og hadde hjemmeværende mor. For å si det slik: jeg ønsker ikke det samme for mine barn. 

Anonymkode: 3df53...080

Å droppe barnehagen helt er ikke gunstig for i dag er ingen andre barn tilgjengelige for lek. Før i tiden lekte barna ute sammen med andre barn fra nabolaget dagen lang. Omstendighetene har alt å si. Barn under 18 mnd trenger mor mer enn barnehage, mens 3 åringen har mest behov for andre barn. Det å være med en forelder som bare sitter i sofaen har liten verdi. Dagene må ha et innhold og en struktur. Og utetid 

[AnonymBruker]

Min mor var hellig overbevist om at barnehager var det verste på jord og at foreldre bare hadde ungene der for å slippe å ta seg av dem selv. Hun var selvfølgelig hjemmeværende husmor. Vi var lutfattige, hadde aldri råd til noe siden min far ikke tjente spesielt bra heller. Når jeg begynte på skolen kjente jeg naturlig nok ikke en sjel der. En seksåring totalt uvant med være hjemmefra, plutselig plassert sammen med en haug andre som var sosialisert i barnehager gjennom fire-fem år. Det var steintøft i starten, jeg var jo ikke vant til hvordan andre barn lekte. Jeg ønsker ikke den opplevelsen for noen. Om en eller begge foreldrene jobber litt redusert så lenge barna er små har jeg sansen for, men barn har definitivt ikke best av å bare være med foreldre og evt søsken frem til skolealder. Ja til barnehager! 

Anonymkode: cbc21...49b

[AnonymBruker]

Selv startet jeg i bhg da jeg var 6 mnd. ( 3x ammepauser pr dag) Da jeg var 5 år jobbet min mor kun annenhver uke i en periode,hvor jeg fikk muligheten til å være hjemme med henne. Jeg mistrivdes med det. Savnet vennenne mine, følte jeg gikk glipp av mye, og opplevde at mine beste venner fikk nye bestevenner de ukene jeg ikke var til stedet. Så da var det tilbake til full tid i bhg. Ril tross for at dette var på 80-tallet gikk alle vennene mine i nabolaget også i bhg, så ingen å leie med på dagtid.

Bhg er gull! Husker jeg Savnet bhg etter at jeg startet på skolen. 

 

 

 

Anonymkode: 2b070...20d

[AnonymBruker]

Jeg tenker det kommer helt an på så mangt. Det er ingen fasit på en god oppvekst, men det kan selvfølgelig være et godt tilskudd for en triveligere og kanskje roligere barndom. Men jeg tror oppriktig det er helt andre ting som gjør de store utslagene, og derfor har min familie heller ikke prioritert å jobbe redusert. Det har for store økonomiske konsekvenser for langt frem i tid (pensjon) til at vi tenker det er verdt det. De fleste barn hadde lange dager i barnehage når jeg selv vokste opp, jeg hadde det selv også, og opplever å ha hatt en veldig god og trygg barndom. 

Jeg tenker det er fint at noen jobber redusert når barna er små. Men hvorfor er det alltid damene? Svært få menn som jobber 80% for å få hverdagene til å gå opp, med de personlige konsekvensene det gir økonomisk. 

Anonymkode: e5dfd...304

[Sjøbanan]

Det kommer an på barnet. Generelt synes jeg jo man skal jobbe hvis man kan - bidra til samfunnet og alt det der.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det ikke bedre av å være hjemme. Jeg var ensom, det var ingen andre barn i nærheten og moren min tok ikke noe nevneverdig initiativ for å sosialisere meg. Jeg gledet meg naturlig nok enormt til å begynne på skolen da jeg var 7. Det viste seg å bli ganske ensomt det også fordi de andre barna kjente hverandre fra før og jeg var blank på sosiale koder. Jeg har kjent på utenforskap resten av livet også, jeg aner ikke om alt skyldtes barndommen. Jeg synes ikke det var noe beundringsverdig i å holde meg hjemme. Jeg ser mer på det som at jeg var min mors påskudd for å ikke arbeide.

Anonymkode: e6329...cc7

[AnonymBruker]

Da hadde vi ikke hatt tak over hodet, så i vårt tilfelle, nei. 
 

Skulle gjerne jobbet redusert hvis jeg fikk skikkelig lønn og kunne spare men det får vi ikke. 

Anonymkode: f03f2...ade

[AnonymBruker]

Det kommer helt ann på barnet. Mitt eldste barn trengte ikke barnehage, og jeg kunne tilrettelegge min jobb, så jeg gikk hjemme. Krever jo mye å gi barnet nok sosial kontakt med andre barn. Men barnet var så utadvent at barnet fikk venner 2 sekunder etter barnet møtte nye mennesker. Barn nummer 2 var avhengig av barnehage tidlig, da barnet var for sterkt knyttet til mor som omsorgsperson og ikke ville være sosial. Dette måtte øves på, dog redusert tid i barnehage, men uten barnehagen ville ikke barnet fått kok sosial forståelse for at skolegangen skulle gå bra sa barnet ikke er kontaktskapende

 Ikke engang som voksen.

Anonymkode: 7ae0a...031

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å si, for mange av oss har jo bare opplevd ett av alternativene og vet ikke hvordan livet hadde vært hvis vi hadde levd på en annen måte.

Selv har mine foreldre jobbet 100%, alltid, og jeg begynte hos dagmamma da jeg var 3 mnd og mib mors permisjon var over. Da jeg begynte på skolen fikk jeg nøkkel rundt halsen, som de fleste andre i min klasse (sfo kom noen år etterpå).

Jeg har ingenting å klage på og følte ikke at jeg savnet noe. Det var helt vanlig for meg, og om noe har jeg blitt veldig glad i å ha litt tid for meg selv (var utvekslingsstudent i USA på videregående, holdt på å bli sprø av den hjemmeværende moren og at det alltid var noen i huset )

Men jeg vet jo ikke hvordan det hadde vært å ha hjemmeværende mor eller far. Kanskje det hadde vært like bra eller bedre? Men jeg har aldri savnet det, i hvert fall, og som barn var jeg aldri misunnelig på venner med hjemmeværende mødre. Syntes vel egentlig det var litt rart at de ikke hadde noen jobb.

Anonymkode: 17426...a37

[AnonymBruker]

Jeg hadde delvis hjemmeværende mor. Gikk i barnehage to tre ganger i uka fra jeg var 2-3 år. Jeg følte jeg hadde en fin oppvekst. Bodde på liten plass der alt var kjent og trygt.

Anonymkode: 32e4b...42b

[AnonymBruker]

Så fremt økonomien er i orden, ja, helt klart. Noen timer i barnehage for sosialisering, men de slipper å begynne når de er ett år, slipper å ha lengre barnehage/SFO-dager enn foreldrene har arbeidsdager og komme hjem dauslitne hver eneste dag, ingen tidsklemme, mer familietid siden den som er hjemmeværende kan gjøre husarbeid på dagtid slik at kveldstid og helger kan brukes sammen, alltid noen som kan stille på alt av arrangementer. Rett og slett et roligere liv og mer familietid.   

Anonymkode: c5eba...1d8

[AnonymBruker]

Dette med barnehage er jo ikke enten/eller, og må jo tilpasses situasjonen. Forskning viser jo at de minste barna har det best med foreldre/primære omsorgspersoner, men det passer dårlig med måten vi har lagt opp samfunnet på, så det fokuseres det lite på.

Jeg tenker at en kombinasjon er bra. Selv ble jeg passet av besteforeldrene mine, de var i 50-åra da jeg ble født, og bestemor var hjemmeværende og bestefar hadde en fleksibel jobb, og jeg var der så mye at de må regnes som primære omsorgspersoner. Jeg kjedet meg aldri, og bestemoren min tok meg med på sine gjøremål, deltok i min lek, og var flink til å sette meg i gang med egenlek. Vi var også mye ute og på tur og noen ganger var vi med bestefar på jobb. Men siden jeg vokste opp på landet var det ingen andre barn i gata, så da jeg var fire gikk jeg et par dager i uka i barnehage, ikke fordi foreldrene mine behøvde barnapass, men for å sosialisere meg med andre barn og bli kjent med kommende klassekamerater i god tid før skolestart Moren min jobbet vel ca 80% og hadde kortere dager, så vi hadde alltid familietid mellom middag og leggetid, og faren min hadde også en fleksibel jobb som tillot han å være mer med familien. 

Men det er klart, går det hardt utover økonomien, eller foreldrene er så ressurssvake at de ikke greier å aktivisere barna er det selvsagt bedre med barnehage, selv om dette jo er folk som kanskje ikke burde fått barn i det hele tatt. 

Anonymkode: 67faf...562