vær så snill å hjelp meg

[AnonymBruker]

Hei,

jeg har vært med samboeren min siden vi var barn, og hvert sammen i 10 år. De siste årene har det blitt mer og er krangling, og spesielt jeg føler meg ikke verdsatt i det heletatt. Han er avhengig av spilling å spiller hele dagen, og ofte mye av natten. når han ikke spiller er han på jobb. vi er sammen inimellom, kanskje 1 gang i uken... og det innebærer at vi ser på tv sammen eller har kanskje en koslig samtale... før han trenger pause og må være på pcen. Han har en god kvalitet som er at han er veldig trofast. Jeg har hatt en litt røff barndom med få omsorgspersoner, som gjorde at jeg lente meg mye på han- jeg lot han til tider behandle meg veldig dårlig, fordi i det minste var han der for meg... noe ingen andre var. han gikk ikke fra meg uansett hva jeg gjorde. nå er jeg blitt ung voksen, og har kanskje blitt mindre tollerant for å bli behandlet dårlig, samtidig sitter jeg med en følelse innerst inne at dette er det jeg fortjener, og at verden uten han er veldig skummel, hvor det er mennesker som ikke kan stoles på og mye usikkerhet. 

Jeg føler meg ofte veldig lei meg. Det er mye galt. både fra min og hans side. men de få koslige tidene er så viktige for meg. jeg vurderer noen ganger hvordan det hadde vært uten han. Uten å sitte på lørdager å vente på at han kanskje gidder å gå av pcen for å være med meg, slik som han lovte deg i dag, i går og resten av uken... Han sier han ser feilene og vil endre, som er vært den samme setningen o mange år. er masse greier. som jeg ikke trenger å komme inn på... 

Jeg er så frustrert... jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... vi er så unge at parterapi er nok rart, og uansett ville han aldri blitt med. Burde jeg gå fra han, kanskje men det er vanskelig, jeg vet ikek om jeg klarer... jeg deler økonomi, leilighet og alt med han uten noe kontrakt (så mest sannsynlig mister jeg litt under en halv million ved å gå ut av forholdet, fordi vi har ingen kontrakt ingenting... vet det er veldig dumt, men jeg må forsvare meg med at jeg var veldig ung da alt startet, og han er veldig flink til få det som han vil. jeg har som regel ikke så mye å si om han mener noe, da må jeg være enig, eller så er det "mitt eget problem" sier han... Sist men viktig er jeg utrolig glad i han. han er jo største delen av livet mitt. 

har noen nien gode råd, elelr erfaringer?

Så jeg er i en 

 

Anonymkode: de75b...e7b

[PM75]

Punkt 1 - lag kontrakt på alt med en gang, så får du oversikt.

Punkt 2 - skap deg et eget liv. Du er nok litt for tilgjengelig for han, siden han velger å prioritere deg bort i så stor grad. 
 

Punkt 3- bygg deg selv opp sten for sten, slik at du blir trygg i seg selv. 
 

Da blir du aktiv istedenfor å bli gående passiv og gruble. Du kan egentlig ikke endre noe andre. Vi kan spørre og argumentere, men ingen endrer egen atferd hvis de ikke ønsker det selv. Men du kan ta grep om eget liv. Det kan kanskje også ha positiv effekt på forholdet, hvis du ønsker å fortsette i det. 

[PM75]

Jeg glemte å skrive at punkt 2 og 3 er basert på min egen erfaring. Og det var bra for meg 😊

[AnonymBruker]

2 minutter siden, PM75 said:

Jeg glemte å skrive at punkt 2 og 3 er basert på min egen erfaring. Og det var bra for meg 😊

Tror du har veldig mange gode poenger. tenkt mye på det selv. problemmet er at jeg har prøvd å lage kontrakt med han, og han vil ikke. tror han bla. vet at det gjør at jeg er mer sikker... Jeg skal prøve igjen

Det var en periode når jeg var mye hjemme, men nå jobber jeg 6 dager i uken, samtidig som jeg studerer fulltid... så jeg er faktisk ikke veldig mye hjemme, og mye av denne tiden studerer jeg. Jeg vet ikke om det bare er at han ikke liker meg lenger, men har konfrontert han om dette, og han sier alltid at der er forgrunn av avhengighet for pc, og skal bli bedre, men det blir det jo aldri... Vi spiser omtrent aldri mat sammen, og hvis vi gjør det så bruker han det som et argument at nå har han jo vært med meg... så nå må han få spille litt. han er veldig fornøyd med seg selv om han har klart å være med meg i en times tid uten pc, tv eller tlf. når jeg skriver ser jeg hvor rart det ser ut, men det er 10 års historie her. det er komplisert. 

Har fått råd å bare være borte heletiden for at han skal kjenne savn for meg... ja, kan dra på jobb, dra ut innimellom og studere for meg selv,  men jeg vil jo ikke ha det sånn at jeg synes det er ubehaglig å være i mitt eget hjem fordi jeg er der for mye for å ta hensyn til han... synes det blir litt feil? men jeg vet ikke.  

Jeg høres sikkert ut som en grusom person, fordi uten å være en skikkelig jævlig person, hhvorfor skal noen behandle deg sånn...? jeg har min bagasje... men som jeg har sagt til han, jeg vil heller være alene og at han går fra meg enn å bli behandlet som søppel 

Anonymkode: de75b...e7b

[flygefisk1]

Høres ut som at han har manipulert deg til å bli avhengig av han. = Psykopati.

Dump han å kom deg langt vekk. Verden og livet blir nok mye flottere uten han tilstede! Og start opp hos psykolog for å bearbeide traumer. Har vært i helt lik situasjon, og da viste det seg at typen var psykopat, jeg kom meg vekk akkurat tids nok. Lykke til!

[AnonymBruker]

24 minutter siden, flygefisk1 said:

Høres ut som at han har manipulert deg til å bli avhengig av han. = Psykopati.

Dump han å kom deg langt vekk. Verden og livet blir nok mye flottere uten han tilstede! Og start opp hos psykolog for å bearbeide traumer. Har vært i helt lik situasjon, og da viste det seg at typen var psykopat, jeg kom meg vekk akkurat tids nok. Lykke til!

takk for svar, hvordan kom du ut av det, og på hvilke måter var du i en lignende situasjon...? jeg må ærlig si at jeg ikke tror jeg klarer å gå fra han... Samtidig vet jeg at det ikke er bra..

Anonymkode: de75b...e7b

[Blackbird]

Skjønte ikke helt. Hvorfor mister du en halv million? Er du lånetager til en leilighet du ikke står på kontrakten? 

[Herlighet]

Hei! 

Send meg melding, hvis du vil snakke om dette. Jeg har hatt noe av det samme forholdet du beskriver, med PC/skjerm avhengihet, dårlig behandling etc.. og jeg har selv jobbet meg gjennom en dårlig barndom. Du må på sikt jobbe deg ut av dette forholdet, det er ikke sunt for deg, basert på din beskrivelse. 

Som sagt, jeg her er, vi kan snakke samme om du vil det. 

[flygefisk1]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

takk for svar, hvordan kom du ut av det, og på hvilke måter var du i en lignende situasjon...? jeg må ærlig si at jeg ikke tror jeg klarer å gå fra han... Samtidig vet jeg at det ikke er bra..

Anonymkode: de75b...e7b

Du klarer alt du vil, og så lenge du har støtte rundt deg! Ikke dra deg selv ned med negative tanker. Det er jo akkurat det disse folkene vil skal skje med en. 

Var sammen med en psykopat ganske "lenge", magefølelsen min sa jeg skulle slå opp flere ganger - men jeg klarte det ikke, fordi han hadde gjort meg så avhengig. Trodde ingen ville meg godt, "bare han" som "brydde seg" (hans egne ord). Det er slik disse menneskene er i "romantiske" relasjoner, og det er helt grusomt. Endte med at han tok meg etter anklene, dro meg ut av senga imens jeg sov kl 07 om morgningen, og kastet meg ut av leiligheten. Jeg er evig glad for at det skjedde. Men han sto på hardt for å få meg tilbake "han hadde jo aldri gjort det slutt" sa han.. Helt håpløst!! Kom deg langt unna. 

Først når jeg hadde fått 1-2 uker avstand fra han, så forsto jeg hvor vanvittig lettet og lykkelig jeg endelig følte meg. Jeg fikk bo hos faren min etter dette skjedde, for jeg hadde "bodd" hos denne kjæresten. Lykke til!  

[AnonymBruker]

Eneste løsning her er parterapi. Ellers klarer du ikke redde forholdet. Skjønner at parterapi er et litt skummelt steg å ta, og at det kanskje er vanskelig å få med seg samboeren, men jeg tror det er det eneste du kan gjøre hvis du ikke vil slå opp eller fortsette å ha det nøyaktig slik som du har det nå. 

Det er synd at så mange tror parterapi er siste stoppested før skilsmisse. Det behøver ikke være det. Jo tidligere man begynner i parterapi, jo større sjanse for å få et godt forhold. Men mange synes det er skummelt å skulle ta tak i forholdet og tør ikke snakke åpent med partneren sin, og da venter de for lenge og da er det ikke noe igjen av kjærligheten lenger. Alle forhold trenger jevnlig pleie, så tenk heller på parterapi på samme måte som at du går til tannlegen hvert år. 

Anonymkode: 7ae7b...94a