Hvordan bli frisk fra utbrenthet?

[AnonymBruker]

Hva må man gjøre for å bli frisk og hvor lang tid tar det?

Anonymkode: 12e8c...abc

[AnonymBruker]

Du trenger å hvile svært mye, innse at du er syk, og ta tiden det trenger. Det kan ta 2 måneder eller 2 år, ingen kan svare seg ❤

Viktig å gjøre ting som gir deg glede, men vær veldig forsiktig med hvor mye du gjør. Du må også endre noe, det som gjorde at du ble utmattet. Om det er for mye totalt eller jobben som gjør det, så må du roe ned.

Anonymkode: 8acdb...339

[AnonymBruker]

For meg var det hvile, nøye oppfølgning av lege og DPS, jobbe hardt for å klare opprettholde de enkleste rutiner som dusj og mest nødvendige husarbeid, og gradvis legge til mer aktivitet etter hvert som det ble håndterbart. 
Tok 2,5 år før jeg kunne starte jobbe forsiktig igjen, og enda ett år før jeg mestret 100% jobb. 
 

Anonymkode: 35848...b87

[Kartoffel]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For meg var det hvile, nøye oppfølgning av lege og DPS, jobbe hardt for å klare opprettholde de enkleste rutiner som dusj og mest nødvendige husarbeid, og gradvis legge til mer aktivitet etter hvert som det ble håndterbart. 
Tok 2,5 år før jeg kunne starte jobbe forsiktig igjen, og enda ett år før jeg mestret 100% jobb. 
 

Anonymkode: 35848...

Gjorde du noe med selve årsaken til at du ble utbrent i utgangspunktet? Feks byttet jobb etc? 

[AnonymBruker]

Hva er egentlig å være utbrent? Er det en ekte diagnose? Er det noe helt annet enn å være deprimert? Er det kun fordi man har kjørt seg for hardt og kroppen og hodet på en måte streiker? Eller er det noe emosjonelt også?

Anonymkode: ee1e5...f5a

[AnonymBruker]

Du må først eliminere grunnen til utbrenthet. Var det jobb, så må du bort derifra. Var det pga forholdet, så må du ut av det. Var det en pakke av mange forskjellige grunner, så må du fjerne noe i denne pakken. 

Du må ta tiden til hjelp. Hvile mye, spise godt, gjøre det du liker, prøve å leve normalt innenfor begrensningene, få hjelp til alt annet, fjerne stressfaktorer, senke skuldrene og gjøre det beste utifra situasjonen. 

Noen ganger hjelper yoga, mindfulness og/eller meditasjon også. Samt det kan være en fordel å få støtte og hjelp via psykolog/samtaleterapi og fysioterapi (med tanke på aktivitet og regulering av begrensninger). 

Akseptér at du har havnet der du er. Men se framover, ikke bakover. Distansér deg fra mørke tanker og håpløshet, søk etter glede, håp og lys. Se det større bildet, og vær takknemlig for det du er takknemlig for. Det er en vanvittig jobb, men en lærerik sådan. Mye jeg skriver her virker kanskje banalt og uoppnåelig, men prøv. Det gjør deg utelukkende godt hvis du lykkes!

Anonymkode: 5109e...2e2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du må først eliminere grunnen til utbrenthet. Var det jobb, så må du bort derifra. Var det pga forholdet, så må du ut av det. Var det en pakke av mange forskjellige grunner, så må du fjerne noe i denne pakken. 

Du må ta tiden til hjelp. Hvile mye, spise godt, gjøre det du liker, prøve å leve normalt innenfor begrensningene, få hjelp til alt annet, fjerne stressfaktorer, senke skuldrene og gjøre det beste utifra situasjonen. 

Noen ganger hjelper yoga, mindfulness og/eller meditasjon også. Samt det kan være en fordel å få støtte og hjelp via psykolog/samtaleterapi og fysioterapi (med tanke på aktivitet og regulering av begrensninger). 

Akseptér at du har havnet der du er. Men se framover, ikke bakover. Distansér deg fra mørke tanker og håpløshet, søk etter glede, håp og lys. Se det større bildet, og vær takknemlig for det du er takknemlig for. Det er en vanvittig jobb, men en lærerik sådan. Mye jeg skriver her virker kanskje banalt og uoppnåelig, men prøv. Det gjør deg utelukkende godt hvis du lykkes!

Anonymkode: 5109e...2e2

Takk for gode råd fra en annen utbrent. Høres ut som du har erfaring med dette selv? 

Anonymkode: fdb1a...344

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva er egentlig å være utbrent? Er det en ekte diagnose? Er det noe helt annet enn å være deprimert? Er det kun fordi man har kjørt seg for hardt og kroppen og hodet på en måte streiker? Eller er det noe emosjonelt også?

Anonymkode: ee1e5...f5a

2 forskjellige diagnoser, men med nesten samme behandling for å bli frisk. Gjelder menn. Litt forskjellig til kvinner.
Mange menn som er blitt diagnostisert som utbrent har egentlig vært deprimert. Men jeg har ikke hørt om noen som har blitt diagnostisert andre veien.

Til TS. Det tar den tiden det tar og viktigste er ikke å stresse seg tilbake til utgangspunktet. dvs. at man må begynne helt på nytt igjen om man skulle få et tilbakefall.

Har lest om en som brukte 8 år på å bli frisk.

Anonymkode: f01a7...fbb

[AnonymBruker]

Jeg ble utbrent ifjor. Etter at jeg hadde sagt opp jobben (fordi jeg forsto hvor det bar), og var ferdig der. Jeg lå i sengen i flere måneder etterpå. 
Jobben var hele livet mitt, og jeg trodde faktisk ikke at det var mulig å bli utbrent på kun jobb når man ikke hadde andre forpliktelser i hjemmet, ikke mann eller barn.

Men det gikk visst. Veien tilbake var lang, og jeg vet fortsatt ikke hvor jeg er, men begynte i en ny jobb for en måned siden som er mindre ansvar og flere hundre tiden under i lønn. Men jeg forsto at slik ting er nå kan jeg ikke jobbe i ledelse, og trenger en jobb som krever mindre en stund. Jeg er redd for om jeg noengang vil komme tilbake til der jeg var, og er litt redd for å gå fra en givende spennende jobb som tok meg verden rundt, og nå en kontorjobb der jeg drar hjem kl 16 og ser på Netflix før jeg skal på jobb igjen. 
men jeg må ikke lenger spise vival for å overleve hverdagen. Og jeg kaster ikke opp hver dag. Og jeg blir ikke lenger livredd når jeg får en Mail. Men livskvaliteten min er lavere. Mye lavere lønn, ikke en sosial jobb, helt alene når jeg er hjemme.

Jeg må nok finne en ny mening med livet, noe utenfor jobb, men det er vanskelig.

Anonymkode: 03364...9ed

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode råd fra en annen utbrent. Høres ut som du har erfaring med dette selv? 

Anonymkode: fdb1a...344

Mhm. Ikke mindre enn 2 runder. Brukte først halvannet år, og så trodde jeg at jeg var blitt frisk. For å si det slik så følte jeg meg ikke frisk, men frisk nok til å overse symptomene fordi jeg var så sulten på å leve et normalt liv igjen. Så gikk det 3 år til, så kom smell nr 2. Denne har vart i 4 år nå, og har enda ikke kommet meg. Jeg tror det går sakte framover, men jeg har stukket fingern i jorda og innsett at jeg aldri kan leve normalt igjen. Målet er nå å bli best mulig, og jeg skal for alltid ta kroppen seriøst. Signaler skal aldri oversees igjen. Nå lever jeg med reduserte mål, men store håp for framtiden, og tenker at all framgang er god framgang uansett hvor lite eller mye det er. Jeg kommer nok aldri til å jobbe 100% og jeg kommer nok aldri til å kunne gå på fjellet igjen. Men det er greit sålenge jeg får tilbake rimelig normal hverdagslig funksjon igjen. Det har latt vente på seg.

Å være utbrent er egentlig en alvorlig tilstand. Du har kjørt kroppen helt i grøfta over lang tid, og det finnes ingen quick-fix. Hvor lang tid det tar er avhengig av hvor seriøst du tar tilstanden, og hva du velger å gjøre med det. Noen kommer seg raskt (innenfor måneder), andre tar det lenger tid (1-2 år), og hos noen få varer det inn i det uendelige (kronisk utmattelsessyndrom). For all del husk at når du først har møtt veggen, så skal det mindre til neste gang for at du møter på en ny smell. 

Jeg mistenker at jeg er nå kommet inn i den lengste pulja. Likevel, det finnes enda sjanser for at jeg kan oppnå normal funksjon. Jeg gir aldri opp, selv om det ikke stresser meg. 

Jeg skrev noen gode råd ovenfor. Det er ment i beste mening. Du må ta grep ovenfor situasjonen din, både nå og langsiktig. Og mange av rådene jeg skrev bør du faktisk ta inn i din hverdag. Aller viktigst er at du fjerner faktoren til hvorfor du ble utbrent, at du praktiserer å gjøre det du liker, og at du ikke lar deg stresse over situasjonen. Ta deg tid, slapp av og pust godt. 

Anonymkode: 5109e...2e2

[AnonymBruker]

4 hours ago, Kartoffel said:

Gjorde du noe med selve årsaken til at du ble utbrent i utgangspunktet? Feks byttet jobb etc? 

Ja, jeg byttet fra en mellomlederjobb med mye ansvar, til en jobb uten noe særlig ansvar. 
Jeg kuttet ut mange venner og bekjente som hadde for mye fokus på prestasjoner og karriere og jeg har kuttet alt av fritidsaktiviteter som krevde prestasjoner. Nå har jeg fokus på balanse i livet, med en jobb jeg trives i, men som jeg kan gå hjem fra når jeg stempler ut, venner jeg kan slappe av med uten å måtte prestere, fritidsaktiviteter som utfordrer meg på de riktige tingene uten å kreve for mye, og jeg har lært meg sette pris på en avslappende kveld på sofaen i mitt eget selskap, framfor å alltid løpe etter bekreftelse i en eller annen form. 

Årsaken for meg var at jeg satte helt ekstreme krav til meg selv både i jobb og fritid igjennom alt for mange år, og spant meg selv inn i en spiral hvor andres bekreftelse eller skryt var eneste som ga meg en god følelse, så derfor tok jeg alltid på meg mer og sa ja til alt, for da var jeg jo flink pike. 
Men jeg vil nok bruke enda lang tid før jeg kan påstå jeg er helt frisk, for jeg må fortsatt jobbe med selvfølelsen, og ikke falle tilbake i flink pike-sporet. En del av meg ønsker fortsatt karriere, prestisje og en mer fancy jobb, selv om jeg nå vet at det ikke er noe jeg klarer balansere sammen med min psykiske helse. 

Og nei, jeg hadde ingen historikk på angst, depresjon, utmattelse, eller noen av de andre plagene utbrenthet ga meg. Jeg gikk fra å elske oppmerksomhet, og sosiale ting, til å nesten ikke klare være sammen med familie og nærmeste venner. Fra å elske reise og være med på ting, til å hente posten på natten for å slippe møte naboer. 

Anonymkode: 35848...b87

[Kartoffel]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg byttet fra en mellomlederjobb med mye ansvar, til en jobb uten noe særlig ansvar. 
Jeg kuttet ut mange venner og bekjente som hadde for mye fokus på prestasjoner og karriere og jeg har kuttet alt av fritidsaktiviteter som krevde prestasjoner. Nå har jeg fokus på balanse i livet, med en jobb jeg trives i, men som jeg kan gå hjem fra når jeg stempler ut, venner jeg kan slappe av med uten å måtte prestere, fritidsaktiviteter som utfordrer meg på de riktige tingene uten å kreve for mye, og jeg har lært meg sette pris på en avslappende kveld på sofaen i mitt eget selskap, framfor å alltid løpe etter bekreftelse i en eller annen form. 

Årsaken for meg var at jeg satte helt ekstreme krav til meg selv både i jobb og fritid igjennom alt for mange år, og spant meg selv inn i en spiral hvor andres bekreftelse eller skryt var eneste som ga meg en god følelse, så derfor tok jeg alltid på meg mer og sa ja til alt, for da var jeg jo flink pike. 
Men jeg vil nok bruke enda lang tid før jeg kan påstå jeg er helt frisk, for jeg må fortsatt jobbe med selvfølelsen, og ikke falle tilbake i flink pike-sporet. En del av meg ønsker fortsatt karriere, prestisje og en mer fancy jobb, selv om jeg nå vet at det ikke er noe jeg klarer balansere sammen med min psykiske helse. 

Og nei, jeg hadde ingen historikk på angst, depresjon, utmattelse, eller noen av de andre plagene utbrenthet ga meg. Jeg gikk fra å elske oppmerksomhet, og sosiale ting, til å nesten ikke klare være sammen med familie og nærmeste venner. Fra å elske reise og være med på ting, til å hente posten på natten for å slippe møte naboer. 

Anonymkode: 35848...b87

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Den nye jobben, var det innenfor samme bransje eller måtte du ta en ny utdannelse? Hvordan gikk du frem for å bytte jobb/stilling? Fortalte du noe til sjefen ller NAV? 

Spør bare fordi jeg selv trenger råd ❤️ Jeg har en jobb som gjør at jeg må ta med jobben hjem, og hvis jeg skal bytte bransje må jeg utdanne meg på nytt noe jeg helst ikke vil. Men det går kanskje an å lære seg å ikke ta jobben med hjem på samme måten? 

[AnonymBruker]

6 hours ago, Kartoffel said:

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Den nye jobben, var det innenfor samme bransje eller måtte du ta en ny utdannelse? Hvordan gikk du frem for å bytte jobb/stilling? Fortalte du noe til sjefen ller NAV? 

Spør bare fordi jeg selv trenger råd ❤️ Jeg har en jobb som gjør at jeg må ta med jobben hjem, og hvis jeg skal bytte bransje må jeg utdanne meg på nytt noe jeg helst ikke vil. Men det går kanskje an å lære seg å ikke ta jobben med hjem på samme måten? 

Det er samme bransje, men på lavere nivå. Fra å være en mellomleder er jeg nå "bare en på gulvet", og jeg elsker det! 

Jeg hadde god kontakt med sjefen de to første årene av sykemelding, og var 100% ærlig om symptomer og hvordan jeg hadde det. Jeg innså selv at jeg ikke kom til å klare komme tilbake til den typen ansvar. Jeg sa opp selv, og fikk praksis via Nav (etter eget ønske i en annen bransje, for å se om det kunne være noe for meg). Etter en tid i praksis hvor jeg fikk øve meg på å jobbe redusert uten ansvar, så ble det gradvis opptrapping til jeg følte meg klar for fulltid jobb, og da kjente jeg også at jeg ønsket meg tilbake til bransjen jeg har utdanning innenfor, men på lavere nivå. Så søkte jeg alt jeg følte meg kvalifisert til og som jeg trodde jeg kom til å mestre. 
Ett av mine absolutte krav når jeg søkte jobber var at det ikke skulle være jobb med ansvar og ikke jobb hvor man kunne ta den med seg hjem. 
Noen klarer lære seg skille mellom jobb og fritid, og klarer balansere det riktig og ikke ta med seg for mye hjem, jeg er ikke en av dem. 
 

Anonymkode: 35848...b87

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen i de tingene som er skrevet her. 

Er selv på felgen for tiden, jobber i en krevende stilling med mye ansvar, har småbarn som krever sitt hjemme og har våkenetter som gjør at jeg sover maks 5 timer i døgnet, og tidsklemma fører til at ender med å bli sittende litt langt på kveld og natt og i helger for å få tatt unna alt. 
 

Og jeg vet jeg sikkert bare kunne slått på bremsen og latt ting skure og gå, men det er dette flink pike-syndromet som hele tiden presser på, forteller at man ikke kan gi slipp på kontrollen, må følge opp og fikse alt. 
 

Takk for denne tråden, det får meg til å innse at jeg må stoppe opp og tenke meg om litt her før det smeller. 

Anonymkode: 67900...997

[Kartoffel]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er samme bransje, men på lavere nivå. Fra å være en mellomleder er jeg nå "bare en på gulvet", og jeg elsker det! 

Jeg hadde god kontakt med sjefen de to første årene av sykemelding, og var 100% ærlig om symptomer og hvordan jeg hadde det. Jeg innså selv at jeg ikke kom til å klare komme tilbake til den typen ansvar. Jeg sa opp selv, og fikk praksis via Nav (etter eget ønske i en annen bransje, for å se om det kunne være noe for meg). Etter en tid i praksis hvor jeg fikk øve meg på å jobbe redusert uten ansvar, så ble det gradvis opptrapping til jeg følte meg klar for fulltid jobb, og da kjente jeg også at jeg ønsket meg tilbake til bransjen jeg har utdanning innenfor, men på lavere nivå. Så søkte jeg alt jeg følte meg kvalifisert til og som jeg trodde jeg kom til å mestre. 
Ett av mine absolutte krav når jeg søkte jobber var at det ikke skulle være jobb med ansvar og ikke jobb hvor man kunne ta den med seg hjem. 
Noen klarer lære seg skille mellom jobb og fritid, og klarer balansere det riktig og ikke ta med seg for mye hjem, jeg er ikke en av dem. 
 

Anonymkode: 35848...b87

Fikk du dagpenger eller AAP når du sa opp selv? Jeg har ikke turt å fortelle sjefen om grunnen til min sykemelding...

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Kartoffel said:

Fikk du dagpenger eller AAP når du sa opp selv? Jeg har ikke turt å fortelle sjefen om grunnen til min sykemelding...

Jeg fikk fortsette med AAP, siden det var svært lite sannsynlig at jeg ville kunne gå tilbake i den jobben. 
Jeg var nervøs for å fortelle sjefen om grunnen til sykemelding, men når jeg var ærlig så opplevde jeg at sjefen var veldig forståelsesfull, han prøvde finne måter å tilrettelegge på, og var veldig flink til å holde kontakten uten at det var masete eller la press på meg. Angrer ikke ett sekund på at jeg var ærlig med han. Jeg var også helt ærlig med saksbehandler i nav. 

Anonymkode: 35848...b87

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg så igjen i de tingene som er skrevet her. 

Er selv på felgen for tiden, jobber i en krevende stilling med mye ansvar, har småbarn som krever sitt hjemme og har våkenetter som gjør at jeg sover maks 5 timer i døgnet, og tidsklemma fører til at ender med å bli sittende litt langt på kveld og natt og i helger for å få tatt unna alt. 
 

Og jeg vet jeg sikkert bare kunne slått på bremsen og latt ting skure og gå, men det er dette flink pike-syndromet som hele tiden presser på, forteller at man ikke kan gi slipp på kontrollen, må følge opp og fikse alt. 
 

Takk for denne tråden, det får meg til å innse at jeg må stoppe opp og tenke meg om litt her før det smeller. 

Anonymkode: 67900...997

Ta varsellampene på alvor, ikke overse dem. Sistnevnte lønner seg aldri. Det går som regel sjeldent over. Hvis det går over så er du sykt heldig. Så ta grep mens du kan! Og ikke minst, lev livet slik du vil under de forutsetningene du har! Uten å tenke på omdømme, penger, status og makt. Ikke alle er laget for et kronisk karriérejag, dog også med mange andre faktorer som krever sitt. 

Anonymkode: 5109e...2e2

[AnonymBruker]

Det er nok avhengig av hvilke plager utbrentheten førte med seg også. F.eks angst og eller panikkanfall. Da kreves det at man jobber med dette også, lærer seg å håndtere det. 
 

Ofte trenger man en mer forutsigbar hverdag også, og jobbbytte må noen ganger til for å få til dette. Selv gikk jeg fra mellomlederstilling til en jobb med mindre ansvar, som lett kan legges fra seg når man går hjem. 
 

Det er viktig å tørre å si nei til ting, har man tidligere deltatt i frivillige verv osv, kan det være tid for en pause til man har fått livet på rett kjør. Men det gjelder også å si mer nei til ting som krever mer energi enn det gir tilbake. Være seg både venner og familie. 
 

Det kan kreves mye omstilling til for å komme seg etter utbrenthet, men er man flink til å prioritere seg selv og sine behov er det fint mulig å få til. Jeg ble mye flinkere til å lytte til magefølelsen. 

Anonymkode: 3deaa...7f9

[AnonymBruker]

Jeg tenker fremdeles på denne tråden. Virker som det er en del fellestrekk for de av oss som ender opp med å kjøre oss selv på felgen og/eller bli utbrente?

Jeg merker i hvert fall selv at jeg sliter med å sette grenser, si nei. Men også med å bli hørt når jeg forsøker å faktisk sette grenser. Som om de ikke gidder å høre på, eller ikke tar meg seriøst. Så ender med å bli prakket på masse ekstrating, selv når jeg sier at jeg har andre ting som MÅ prioriteres, og/eller forteller at jeg er i en periode der jeg allerede sitter kvelder og helger og får unna ting.

Har da fått høre at det er jeg som prioriterer og strukturerer arbeidet feil og bare "må jobbe smartere". 

Dette bidrar til å føle at det er selvforskyldt og eget ansvar. 

Anonymkode: 67900...997

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker fremdeles på denne tråden. Virker som det er en del fellestrekk for de av oss som ender opp med å kjøre oss selv på felgen og/eller bli utbrente?

Jeg merker i hvert fall selv at jeg sliter med å sette grenser, si nei. Men også med å bli hørt når jeg forsøker å faktisk sette grenser. Som om de ikke gidder å høre på, eller ikke tar meg seriøst. Så ender med å bli prakket på masse ekstrating, selv når jeg sier at jeg har andre ting som MÅ prioriteres, og/eller forteller at jeg er i en periode der jeg allerede sitter kvelder og helger og får unna ting.

Har da fått høre at det er jeg som prioriterer og strukturerer arbeidet feil og bare "må jobbe smartere". 

Dette bidrar til å føle at det er selvforskyldt og eget ansvar. 

Anonymkode: 67900...997

Jeg tenker utbrenthet er komplekst med mange forskjellige faktorer. 

Alt fra biologi, oppvekst, miljø, sosiale forhold, yrke, arbeidspress, dårlig arbeidsmiljø, yrkesrelatert og privat stress, belastning av privat liv, dårlig privatmiljø, for høy treningsgrad, kosthold, tankegang, personlighet, holdninger osv osv. Samt en langtidig vond spiral av kombinasjoner.

Fellesnevneren er at man har tatt seg vann over hodet over tid enten på mange eller noen forhold som nevnt ovenfor, samt at man er sårbar for det genetisk. Ta f.eks ME/CFS hvor forskningen nå viser at for å få ME/CFS så må det foreligge et defekt gen i kroppen. Altså genetiske faktorer er skylden i at jeg med genetisk defekt får ME/CFS, mens du som ikke har genetisk defekt ikke får ME/CFS, selv om vi pusher hverandre like mye over like lang tid under akkurat samme forhold med akkurat samme utgangspunkt. Jeg sier ikke at utbrenthet er ME/CFS, jeg tok bare et godt eksempel for å vise om genetiske/biologiske forhold, selv om utbrenthet kan føre til ME/CFS når utbrentheten ender opp som kronisk. 

Det som ér, som er viktig å huske på, er at utbrenthet er overbelastning. Derfor må du for all del ikke starte hardtrening fordi dette skal hjelpe mot slitenhet. Å komme i bedre form, liksom. Det som skjer da er at du overbelaster en allerede overbelastning, og kan risikere å kræsje enda mer. Dette er underkommunisert! Skal du komme deg fra utbrenthet så må du hvile smart og riktig, og luke bort alt som trigger din utbrenthet. Du bør selvfølgelig være i aktivitet, være sosial og aller helst prøver å være litt i jobb, men ikke tren! Du er ikke bare i dårlig i form, du er totalt utladdet og nedkjørt! Du er allerede overtrent. 

Utbrenthet skjer når alle alarmlys blinker deg i trynet om at du må roe ned. Noen opplever langvarig depresjon, angst, utmattelse, kvalme/oppkast, trykk i mellomgulvet, smerter, hodepine og/eller dårlig søvn, og graden og kombinasjonene varierer utifra grad av nedkjørthet. Dette er alarmsignalene for at du må ta grep og roe ned. Hverken mer eller mindre. Noen ender opp med en drøss med psykiatriske diagnoser og får psykiske medikamenter og behandlingsformer som ikke fungerer. Kanskje i bestefall fjerner dem noen av symptomene, men i verstefall gjør deg verre. Og opplevelsen av alt blir overveldende, stressende og enda mer belastende, og den vonde negative spiralen går fullstendig i vranglås og det ser bortimot umulig å komme seg ut av det. 

Men det er håp. Hos mange leger tiden utbrentheten. Tiden er utbrenthetens beste venn, såfremt du ikke har gått inn i en fullstendig vranglås. Hvis du har kommet i vranglås må du "bare" ta de riktige grepene. Du må forstå hva dette er, hva det dreier seg om og hva som må til. Uskadeliggjøre alt, ufarliggjøre alt. Av og til så må man snu og vende hver eneste sten i livet for å føle lyset innta deg igjen. Så hvis du som leser dette føler på om du kanskje er utbrent, så anbefaler jeg deg til å starte å snu stenene allerede nå. 

Se der ja. Jeg ble visst engasjert. Jeg er ingen ekspert og snakker utifra egne opplevelser og "kunnskaper", så ta det for det det er verdt. Eller ikke. 

Anonymkode: 5109e...2e2