Barn eller ikke barn? Jeg er så usikker

[AnonymBruker]

Har bikket tredve, og begynner å tenke på om jeg skal ha barn eller ikke. Av og til tenker jeg at det hadde vært fint, men det er oftere jeg kjenner at livet hadde vært fint uten også. 
Etter jobb er jeg lat, elsker å sove når jeg vil og er livredd for å miste friheten til å gjøre dette ved å få barn. Samtidig er jeg redd jeg angrer på å ikke ha fått, når det er for sent. 
Jeg er i et godt forhold, med en særdeles bra partner, så det er ingenting slik som står i veien.

Jeg er samtidig redd jeg bare "henger igjen" i tyve-åra mtp frihet og det å kunne gjøre hva jeg vil når jeg vil, og at jeg derfor ikke tenker helt klart nå. Jeg har nok en liten identitetskrise for tiden som sikkert også er med å påvirker sinnsstemningen. 
Hva tenker dere? Noen her som har vært heeelt bestemt på å ikke få barn, men likevel fikk, og det ble det beste som skjedde deg?

Anonymkode: c6c19...7bf

[AnonymBruker]

Jeg er foresten en kvinne. ts

Anonymkode: c6c19...7bf

[Jegern Puahate]

Gitt det vi vet om hvor krevende og sårbare mennesker er i de første leveårene er det kun de som virkelig har lyst på, og har kapasitet til tilstrekkelig omsorg, som bør få barn. Det er åpenbart det beste for individet, samfunnet og planeten. 

Den "det går seg til" holdningen som rår fører til mye unødvendig ulykke. Her bør en overse normen og vurdere hva en virkelig vil.

Endret 13. november 2020 av Jegern Puahate

[Jean-Jaques]

1 minutt siden, Jegern Puahate skrev:

Gitt det vi vet om hvor krevende og sårbare mennesker er i de første leveårene er det kun de som virkelig har lyst på, og har kapasitet til tilstrekkelig omsorg, som bør få barn. Det er åpenbart det beste for individet, samfunnet og planeten. 

Den "det går seg til" holdningen som rår fører til mye unødvendig ulykke. Her bør en overse normen og vurdere hva en virkelig vil.

Klokt sagt!

[Jean-Jaques]

Ts les boka «evig barnefri» av Heidi Helene sveen.

[AnonymBruker]

Er du usikker på om du vil ha barn, så la være. Kort fortalt.

Anonymkode: ef39c...488

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Jegern Puahate skrev:

Gitt det vi vet om hvor krevende og sårbare mennesker er i de første leveårene er det kun de som virkelig har lyst på, og har kapasitet til tilstrekkelig omsorg, som bør få barn. Det er åpenbart det beste for individet, samfunnet og planeten. 

Den "det går seg til" holdningen som rår fører til mye unødvendig ulykke. Her bør en overse normen og vurdere hva en virkelig vil.

Mennesker har i alle år tatt feil beslutning når det kommer til ting.

Jeg vet om mange som er sikre på at de vil ha barn, men de har ikke skjønt hvor slitsomt det er og angrer. Så ble det ikke rosenrødt og de plasserer barna foran TV og andre skjermer så de slipper å gjøre så mye med/for dem. 

Så har du de som er mer fornuftige og som faktisk vurderer frem og tilbake slik TS gjør. De tar ofte en bedre beslutning for sine liv enn de som tror at alt blir såååå bra med barn.

Anonymkode: 9fae2...e56

[AnonymBruker]

Barn! 

Ja, det er slitsomt, men berikende. Du lager jo din egen familie. Du får muligheten til å få barnebarn. 

Jeg ville ha tenkt: Ville jeg vært den opplevelsen foruten? 

Anonymkode: eb6ce...6f1

[AnonymBruker]

Jeg ville helst ikke ha barn, og gikk noen runder med meg selv. Men endte opp med å få. Jeg fikk en krevende baby, hadde ikke nettverk i nærheten og mannen ble alvorlig psykisk syk oppi det hele, så i løpet av det første året angret jeg hver dag.

Nå derimot, er han 20 måneder og tidenes beste lille fyr. Mannen er bedre og greier å bidra litt, samtidig som jeg får kommet meg litt ut og vært meg selv og ikke bare mamma. Det er viktig! 

Jeg elsker å være mamma, men ikke sånn at jeg har forsvunnet helt inn i rollen og ikke husker at jeg er en egen person. Det er bare så rått å se en liten person utvikle seg, plutselig har han knekt en kode, lært et nytt ord, utvikler personlighet.

Jeg tror at hvis man har en god partner som bidrar mye, slik at begge deler på arbeidet og man får henter seg inn mellom slagene, så går det helt fint å få barn. Og som sagt viktig å få gjøre litt på egen hånd av og til. Det trenger ikke snu livet på hodet, det er litt det man gjør det til. Så lenge man er to som kan gi hverandre rom 😊

Anonymkode: ff52e...77d

[AnonymBruker]

Forsking viser at man blir mer ulykkelig av å få barn. Faktisk mer ulykkelig enn om partneren dør.
Lykken kommer dog tilbake når man er passert rundt 50 år.  Da er man lykkeligere enn dem uten barn. 

Nyt tiden du har nå, vet aldri hva som skjer videre i livet.
 

 

Anonymkode: 84875...368

[AnonymBruker]

Vil partneren din ha barn da? Eller er det litt hipp som happ?

Anonymkode: 719c8...d6a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Vil partneren din ha barn da? Eller er det litt hipp som happ?

Anonymkode: 719c8...d6a

Han har veldig lyst på barn, men respekterer mitt valg hvis jeg velger å ikke få. Han vil dele resten av livet med meg uansett sier han. Mtp at jeg vet hvor mye han kunne tenkt seg sitt eget barn, så føler jeg litt på den å skulle robbe han for dette😞

Anonymkode: c6c19...7bf

[AnonymBruker]

Jeg var også usikker følelsesmessig, men fornuften min sa at jeg burde få barn. Fikk en kolikkbaby som ikke kunne sove andre steder enn på oss foreldrene og som måtte ha kroppskontakt hele tiden. Det var forferdelig slitsomt. Jeg angret og gråt masse. Heldigvis er jeg samvittighetsfull og stod i det på en god måte, selv om jeg ikke hadde ordentlige følelser for babyen i starten. Ungen er nå to år, og nå angrer jeg ikke. Jeg følte at jeg hadde mistet all frihet da det stod på som verst, men jeg syns ikke det å ha barn i seg selv gjør at jeg ikke er fri. Jeg kan ikke gjøre absolutt hva jeg vil når jeg vil, men jeg har jo både en mann som kan ta barnet hvis vi ikke har planer sammen/samtidig og familie som passer av og til.

Anonymkode: 5b348...c9e

[AnonymBruker]

Hva tenker du selv da? Positive vs negative sider med å få barn?

Jeg som har to gutter på 8 og 11 kan ramse opp det jeg tenker på som negativt vs positivt

Negativt:

Bekymringer for barna

parasitter (lus, osv - ja, faktisk - sånn slipper man som regel hvis man ikke har barn)

mer husarbeid

det er dyrere enn å ikke ha

mindre fritid 

Positivt:

Kjærligheten du føler for dem er ulikt alt annet (kan ikke sammenlignes med noen annen kjærlighet til partner, egne foreldre/venner, osv - it's biology)

Det har gjort meg klokere (tror jeg)

Det er fint å gjenoppleve egne minner gjennom mine barn (skape tradisjoner, lese bøker jeg likte som barn for dem, osv)

Jeg har en "flokk" som bare er min. Vi fire har det godt og morsomt i hverandres selskap (ikke alltid, selvsagt, men dere tar tegninga). spesielt under lock down osv så ser jeg verdien i det (vi har ingen nær familie rundt oss her vi bor)

Jeg er ikke så spent på min fremtid, men ganske spent på mine barns - Hva blir de? Hvordan? Får de barn? Partnere? Hvordan blir de?  

Forholdet mellom meg og min mann har vokst og blitt styrket av at vi har dette prosjektet sammen. 

Sikkert veldig mye mer jeg kunne ha ramset opp altså. 

Anonymkode: eb6ce...6f1

[AnonymBruker]

Du vil miste mye frihet. Du kommer ikke til å få sove når du vil eller så mye du vil. Du må alltid prioritere barnets behov foran dine egne. Men likevel er det verdt det  jeg var lenge usikker på om jeg ville ha barn, men i slutten av 20-årene hadde vi en krise i forholdet som gjorde at vi nesten gikk fra hverandre. Vi kom oss likevel igjennom det, og det å ha sett for seg å plutselig være singel som snart 30-åring og muligens gå glipp av sjansen til å stifte familie gjorde at jeg ble helt sikker på at det var riktig å få barn. 

Nå er ungene våre 7 og snart 4 år, og selv om det har snudd livet opp ned og tidvis er veldig slitsomt synes jeg det å være mamma og ha en familie blir mer og mer givende for hvert år som går.

Anonymkode: 95826...ea9

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du kun kan komme til å angre om du ikke gjør det. Noen gang hørt noen si at de angrer på barna de har?

Anonymkode: f1369...94e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at du kun kan komme til å angre om du ikke gjør det. Noen gang hørt noen si at de angrer på barna de har?

Anonymkode: f1369...94e

Mange angrer selvfølgelig dypt over valget om få få barn, av ulike grunner. De er glade i barna, men angrer på at de valgte det livet. Det er dessverre tabu å snakke om.

Anonymkode: bb9d1...0e0

[Lønnesirup01]

Jeg tror at omveltningen fra å ikke ha barn til å ha barn er voldsom for alle, men likevel håndterbar for de aller fleste.

Vi lever jo ulike liv i utgangspunktet, der noen er mer opptatt av sin frihet enn andre, og noen kanskje "tar for seg" av livet mer enn andre, så overgangen blir større. Likevel - det er så og si ingen som lever som om de har barn før de har barn. De fleste sover ut når de kan, de står ikke opp midt på natten uten grunn, de bekymrer seg ikke for fremtiden til et avkom som ennå ikke eksisterer, og så videre. Så en overgang blir det uansett, og jeg tror ikke det at noen i utgangspunktet er mindre glad i reise, restaurantbesøk eller å være sosial automatisk gjør dem til bedre foreldre. 

Det å si "hvis du er usikker, så burde du ikke", er en tullete argumentasjon synes jeg. Intelligente mennesker er disponert for å tenke gjennom ting før de tar større valg - mindre intelligente mennesker gjør det ikke. Denne samme diskusjonen kom opp i en annen tråd der en kvinne gikk inn i rollen som bonusmor og ønsket å forberede seg, og fikk noen sure tilsvar om at hun var utelukket som bonusmor hvis hun overhodet stilte spørsmål eller hadde tvil rundt dette. Det er en del mennesker her som først og fremst projiserer sine egne problemer i sine svar.

Om du skal få et barn er ikke noe noen andre kan svare på, men er du en ressurssterk kvinne med en bra mann, stabil økonomi og en god familie ved din side, så ligger alt til rette for at dette blir bra. Det finnes de som angrer på å ha fått barn, men i mange tilfeller er det andre faktorer ved siden av barnet i seg selv som har bidratt til dette.

Du kan også velge å bare få ett. Du MÅ ikke kjøre full rulle med to barn og et forhold som nedprioriteres.

(Forøvrig; i samme situasjon som deg, ender på å få et barn).

Endret 13. november 2020 av Lønnesirup01

[Jegern Puahate]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Du vil miste mye frihet. Du kommer ikke til å få sove når du vil eller så mye du vil. Du må alltid prioritere barnets behov foran dine egne. Men likevel er det verdt det  jeg var lenge usikker på om jeg ville ha barn, men i slutten av 20-årene hadde vi en krise i forholdet som gjorde at vi nesten gikk fra hverandre. Vi kom oss likevel igjennom det, og det å ha sett for seg å plutselig være singel som snart 30-åring og muligens gå glipp av sjansen til å stifte familie gjorde at jeg ble helt sikker på at det var riktig å få barn. 

Nå er ungene våre 7 og snart 4 år, og selv om det har snudd livet opp ned og tidvis er veldig slitsomt synes jeg det å være mamma og ha en familie blir mer og mer givende for hvert år som går.

Anonymkode: 95826...ea9

Høres mer ut som biologisk klokke-drevet frykt for å ikke møte dine eller samfunnets forventinger, fremfor en grundig vurdering. Det er flott at du trives og det går bra, for all del men det er ikke alltid sånn det ender, dessverre.  

[Jegern Puahate]

4 minutter siden, Lønnesirup01 said:

 

Det å si "hvis du er usikker, så burde du ikke", er en tullete argumentasjon synes jeg.

Ja, det er jo kjempetullete å forhindre forhold der uønskede barn blir permanent ødelagt grunnet omsorgssvikt.

"Bare kjør på, eksperimenter om du vil ha barn, det er jo bare liv det er snakk om, ingen big deal" = Seriøs.