1-åring gråter når jeg går

[AnonymBruker]

Jeg er begynt å jobbe igjen 50%, og ettåringen er hos sin farmor. Han er veldig trygg på henne, har sett henne nesten daglig hele livet og hun er en god omsorgsperson. Likevel gråter han når jeg går, de dagene jeg går. Og når vi er på besøk der utenom - henger han i bena mine og vil bare sitte på fanget. Hvorfor det? Det er så sårt! Jeg vet at han slett ikke har det vondt hos farmor, men han vil vel helst være med mamma da. Han har barnehageplass fra 15.12, og jeg kjenner jeg gruer meg som en hest! Hva om han gråter der også, og det er bare fremmede der til å ivareta han? Jeg vet de er flinke i bhg altså, men når han gråter hos trygge, gode farmor - kommer han vel til å hyle i bhg 😢 Eller? Hvorfor? 

Jeg har spekulert i om det er for uforutsigbart for han at jeg jobber 50%. At han får være med meg noen dager, men ikke andre. Kan det ha en sammenheng? Kanskje det blir mer forutsigbart med bhg hver dag - og heller litt korte dager? Noen som har innspill? Er mitt første barn så jeg er helt grønn her.

Anonymkode: 1c2a6...064

[Humle Brumle]

Er ikke det bare et sunnhetstegn på god tilknytning mellom deg og barnet? Mener å ha sett en dokumentar om det.
 

 

[AnonymBruker]

Helt vanlig. Det er separasjonsangst, og de fleste unger får det før eller siden, spesielt når mor begynner å jobbe igjen, de begynner i barnehagen eller ved andre store forandringer i livene deres. Det er vondt for mor når det står på, men det vil gi seg. Derfor er det viktig at du forbereder barnet hver morgen før han skal farmor/barnehagen, forteller hva han han skal, men at mamma kommer og henter da og da og at det kommer til å gå kjempebra. Lever han fra deg, si hadet, gi en klem og gjenta at du kommer og henter han etter jobb, også drar du. Så kan du heller avtale med farmor/barnehagen at de ringer deg så fort han har roet seg. Noen bruker lenger tid enn andre, men de fleste roer seg ganske fort av seg selv   
 

Anonymkode: 46990...bc7

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig at små barn ikke vil skilles fra omsorgspersoner, det skal du ikke være lei deg for, det er faktisk ganske så positivt siden det tyder på sterkt bånd mellom dere  jeg hadde vært mer bekymret om barnet aldri brydde seg om du gikk for å si det sånn

Anonymkode: b588d...f5d