Venninne som snakker om at hun skal flytte hele tiden

[AnonymBruker]

Flyttet til nytt sted og etablerer meg på nytt. Har altså hatt et stort oppbrudd fra mine og barnets sine venner og opplevde det som sårt og tungt.

Fått en ny venninne her som både jeg og barnet mitt ble knyttet til. Etter hvert fikk hun kjæreste og snakker om å flytte hele tiden. Jeg merker at jeg tar avstand fordi jeg ikke ønsker at barnet mitt (eller jeg) skal knytte oss mer til henne, som vi kommer til å miste likevel. Jeg tror ikke hun forstår hvordan flyttepraten hennes påvirker oss. Hvorfor skal vi investere mer tid i henne, når vi heller bør satse på å bruke tiden vår på å etablere et nettverk av venner som kommer til å bli boende her.

Men jeg vet at jeg er ekstra var på å miste folk vi er glad i fordi vi nettopp har gjort det, og jeg vil ikke barnet mitt skal oppleve så mange oppbrudd. Jeg vil ha stabile folk i livet vårt, så godt det lar seg gjøre. Men vet ikke om jeg er for sart eller noe..

Lurer på hvordan dere hadde reagert på samme situasjon og hva dere tenker om min reaksjon.

Anonymkode: 4096b...523

[AnonymBruker]

Det er ikke opp til deg om hun skal flytte eller ikke, rett og slett. 

Anonymkode: fa396...116

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal si det til henne. Si akkurat det du skriver her, at du har blitt veldig glad i henne og setter stor pris på henne, og blir lei deg ved tanken på at hun kanskje skal flytte. Fortell henne åpent hva du føler😊

Anonymkode: af6b6...e6d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke opp til deg om hun skal flytte eller ikke, rett og slett. 

Anonymkode: fa396...116

Selvsagt ikke, det er ikke det innlegget handler om. ts

Anonymkode: 4096b...523

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns du skal si det til henne. Si akkurat det du skriver her, at du har blitt veldig glad i henne og setter stor pris på henne, og blir lei deg ved tanken på at hun kanskje skal flytte. Fortell henne åpent hva du føler😊

Anonymkode: af6b6...e6d

Takk for svar. Det vet jeg ikke om jeg tør! Men jeg kan kanskje si at jeg unner henne alt godt og er glad for at hun har det godt, men at det er leit for oss når hun flytter. Og fortsette å fokusere på å bruke tiden vår på å etablere andre, nye vennskap.

Anonymkode: 4096b...523

[AnonymBruker]

Skal du kutte henne ut fordi hun skal flytte?? For en dårlig og egoistisk venninne du er.

Jeg har venner over hele landet, og de fleste har flyttet bort fra meg mens jeg har blitt boende i den byen vi alle flyttet til for å studere. 

Anonymkode: 9cbb7...6de

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Det vet jeg ikke om jeg tør! Men jeg kan kanskje si at jeg unner henne alt godt og er glad for at hun har det godt, men at det er leit for oss når hun flytter. Og fortsette å fokusere på å bruke tiden vår på å etablere andre, nye vennskap.

Anonymkode: 4096b...523

Jeg syns du skal tørre det, jeg. Hun setter garantert pris på at du er glad i henne og har lyst til å ha henne i nærheten. Dette er nok en frykt som du sliter mest med selv, en frykt for å bli forlatt kanskje? Men syns du skal ta sjansen på å åpne deg litt for venninna di om dette. Det bringer dere bare nærmere hverandre. 

Anonymkode: af6b6...e6d

[Hannah80]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Skal du kutte henne ut fordi hun skal flytte?? For en dårlig og egoistisk venninne du er.

Jeg har venner over hele landet, og de fleste har flyttet bort fra meg mens jeg har blitt boende i den byen vi alle flyttet til for å studere. 

Anonymkode: 9cbb7...6de

Hun er da absolutt ikke egoistisk! Klart det gnager, det at venninnen kanskje skal flytte. Det ER faktisk sårt å investere masse tid og energi på en person, som kun er der for en liten stund.  Og Ts har barn, som også blir følelsesmessig knyttet til denne venninnen. Og *poff* så er hun borte.  

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Hannah80 skrev:

Hun er da absolutt ikke egoistisk! Klart det gnager, det at venninnen kanskje skal flytte. Det ER faktisk sårt å investere masse tid og energi på en person, som kun er der for en liten stund.  Og Ts har barn, som også blir følelsesmessig knyttet til denne venninnen. Og *poff* så er hun borte.  

Sånn er livet. Barn takler helt fint å bli kjent med mennesker som flytter bort. Vi har tlf, internett, fly, tog, buss , bil. Man kan besøke hverandre.  

Anonymkode: 9cbb7...6de

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skal du kutte henne ut fordi hun skal flytte?? For en dårlig og egoistisk venninne du er.

Jeg har venner over hele landet, og de fleste har flyttet bort fra meg mens jeg har blitt boende i den byen vi alle flyttet til for å studere. 

Anonymkode: 9cbb7...6de

Jeg hadde en venninne som en gang sa at jeg ikke fikk flytte fra henne, jeg ble sykt provosert av det faktisk, det er sykt hensynsløst å nekte noen å leve livet sitt bare fordi du selv vil ha litt selskap i ny og ne.

Ja TS du burde finne deg andre venner også, men at barnet ditt tar stor skade av å ha denne personen i livet (kontra å ikke ha noen andre enn deg) kan jeg ikke helt skjønne. 

Anonymkode: fa396...116

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skal du kutte henne ut fordi hun skal flytte?? For en dårlig og egoistisk venninne du er.

Jeg har venner over hele landet, og de fleste har flyttet bort fra meg mens jeg har blitt boende i den byen vi alle flyttet til for å studere. 

Anonymkode: 9cbb7...6de

Har du et lite barn du er alene om? Som knytter seg til vennene dine? Som blir lei seg når menneskene plutselig en dag er borte? Hvordan håndterer du det, som aleneforsørger og minimalt med familie og andre tilknytningspersoner? Hva tenker du om min bekymring for barnet mitt, som hvis jeg fortsetter å bygge opp under dette vennskapet, (som flytter i januar), lærer seg å forvente at de fine menneskene dere treffer, de kan du aldri stole på blir værende i livet i mer enn en kort periode før de forsvinner igjen. Og barnet er for liten til å forstå hvorfor de bare drar.

Kanskje du også heller velger å fokusere på å knytte vennskap med de personer du ser mest sannsynlig blir værende. 

Anonymkode: 4096b...523

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde en venninne som en gang sa at jeg ikke fikk flytte fra henne, jeg ble sykt provosert av det faktisk, det er sykt hensynsløst å nekte noen å leve livet sitt bare fordi du selv vil ha litt selskap i ny og ne.

Ja TS du burde finne deg andre venner også, men at barnet ditt tar stor skade av å ha denne personen i livet (kontra å ikke ha noen andre enn deg) kan jeg ikke helt skjønne. 

Anonymkode: fa396...116

Ja det var veldig spesielt av din venninne å si at du ikke fikk flytte fra henne. Det har hun jo ingen rett til, men hun var nok veldig glad i deg. Du snakker ikke så pent om henne da, så det var kanskje ikke gjensidig.

Barnets tilknytingsmønster blir nok ikke fullstendig ødelagt, men vi har opplevd store tap i relasjoner allerede pga flytting. Jeg synes det er viktig med kontinuitet i de man møter slik at man kan bygge vennskap. Det blir ikke helt det samme å holde kontakten over Facetime et par ganger i halvåret, slik jeg regner med denne relasjoner kommer til å utvikle seg til, når venninnen flytter.

I tillegg er det jo sånn at når man har begrenset med tid i hverdagen så velger jeg å fokusere på å bruke den på de menneskene jeg kan bygge en nær relasjon med over år, ikke de som flytter herfra om et par måneder. 

Anonymkode: 4096b...523

[AnonymBruker]

Dere kan jo være venner selv om hun flytter? Kan jo ha kontakt fordi? 

Anonymkode: 1001f...478

[AnonymBruker]

Jeg er forsåvidt i samme situsjon som deg, bortsett fra at jeg ikke har flyttet på meg da, har bodd i samme bydel hele livet til barnet mitt og her blir vi. 😄 . Er alene med barnet mitt, har minimalt med familie men har venner som er som familie.

Tenkte mye på dette når en av mine bestevenninner "plutselig" flyttet ut av det blå, barnet mitt elsket henne. Ingenting galt skjedde mellom oss men det er jo sånn at når folk flytter på seg og i tillegg er i en annen "familiesituasjon" så endrer ofte ting seg, sånn er det bare. Er bare glad for tiden vi hadde sammen jeg. Barnet håndterte det og bra, vi pratet mye om henne, så på bilder osv, hen var jo mye mindre da enn nå.

Så "mistet" vi kontakten med et familiemedlem som sto meg relativt nær, men som (tydeligvis) hadde store problemer som jeg ikke visste om før i ettertid, men det ble så ustabilt og kranglete at at jeg ikke orket å fortsette noe kontakt. Jeg liker ikke drama og skygger banen hvis folk blir for mye. Der reagerte barnet litt mer men jeg var relativt ærlig og fortalte hva som hadde skjedd og at familiemedlemmet trenger tid for seg selv.

Men i det store og det hele har egentlig ikke noe av dette påvirket barnet. Hen er fornøyd for hen vet jo at jeg alltid er der og det er det viktigste. 

Det jeg skal fram til er at hvis du er trygg og stabil så er det det viktigste for barnet. Og så får du skape nye relasjoner, kanskje med noen i samme situasjon som deg eller iallfall i samme livsfase.

 

Anonymkode: a8d9b...ab5

[AnonymBruker]

På 12.11.2020 den 23.46, AnonymBruker skrev:

Flyttet til nytt sted og etablerer meg på nytt. Har altså hatt et stort oppbrudd fra mine og barnets sine venner og opplevde det som sårt og tungt.

Fått en ny venninne her som både jeg og barnet mitt ble knyttet til. Etter hvert fikk hun kjæreste og snakker om å flytte hele tiden. Jeg merker at jeg tar avstand fordi jeg ikke ønsker at barnet mitt (eller jeg) skal knytte oss mer til henne, som vi kommer til å miste likevel. Jeg tror ikke hun forstår hvordan flyttepraten hennes påvirker oss. Hvorfor skal vi investere mer tid i henne, når vi heller bør satse på å bruke tiden vår på å etablere et nettverk av venner som kommer til å bli boende her.

Men jeg vet at jeg er ekstra var på å miste folk vi er glad i fordi vi nettopp har gjort det, og jeg vil ikke barnet mitt skal oppleve så mange oppbrudd. Jeg vil ha stabile folk i livet vårt, så godt det lar seg gjøre. Men vet ikke om jeg er for sart eller noe..

Lurer på hvordan dere hadde reagert på samme situasjon og hva dere tenker om min reaksjon.

Anonymkode: 4096b...523

Jeg synes du overdramatiserer og lager en liten storm i et vannglass. 

Man kan ikke gå gjennom livet som verken barn eller voksen og ha de samme menneskene rundt seg hele tiden. Det er selvfølgelig noen som er så heldige at de har det, men de aller fleste av oss må flytte flere ganger i løpet av livet eller så opplever vi at klassekamerater, lærere, voksne rollemodeller, stefedre og stemødre, stesøsken, naboer, venner og familiemedlemmer flytter eller dør fra oss. 

Dette er en del av livet og det er det som gjør oss til mennesker. 

Hvis barn skal vokse opp i en bomulldott og aldri oppleve motgang, så blir vi noen sarte individer med dårlig psyke. 

Kanskje det kan være lurt av deg å snakke med en psykolog eller en familieterapeut, slik at du får noen verktøy til å takle  følelsene dine omkring dette. 

Mvh førskolelærer & alenemor. 

Anonymkode: 9cbb7...6de

[AnonymBruker]

Altså, om du bor på landet er dette mer stabilt, men om du bor i byen med barn, kommer gjerne folk til å flytte når de har barn. Så om du er opptatt av stabilitet, er det nok best å flytte til landet selv.

Og jenta di er nok mest knyttet til deg, og feks lærer og andre hun treffer daglig. Ikke dine voksne venner?

Anonymkode: 94de4...3b6

[AnonymBruker]

Hvile langt bort snakker hun om å flytte? Dere kan reise til henne, og hun kan komme til dere. 
 

Her vi bor, flytter folk støtt og stadig bort. Noen kommer, noen drar. Sånn er det bare. Det er litt av friheten vi har. 

Du kan ikke beskytte barn mot alt. At personer kommer inn og går ut av livet til en, er en naturlig prosess i de tidene man lever i. Samtidig så har det aldri vært så lett å holde kontakt som det er nå med all teknologien vi har. 

Selv snakker jeg også om å flytte. Jeg hater stedet vi bor på, men blir boende her pga barnet nå. Skal folk da ikke ha kontakt med oss pga noe som kan/skal skje om 10 år? 

Anonymkode: a136e...7c3