Vil gå fra samboer, men stebarnet..

[AnonymBruker]

Jeg vil gå fra samboeren min, som jeg har vært sammen med i 4 år. Jeg holder ikke ut mer.. 

MEN har et stort problem. Han har 7 år gammelt barn, som jeg har oppdratt helt  siden vi ble sammen. (Barnet har ikke mor)

Jeg har alltid hatt morsrollen for dette barnet, og hun kaller meg for mamma. Jeg klarer ikke å gå fra henne, og kan heller ikke  ta henne med meg, da jeg  har ingen rettigheter over henne. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og er helt knust. 

Samboeren begynte å feste og var mye borte etter første året vi ble sammen. Han forandret seg totalt! 0 omsorg for barnet sitt. Det var allerede da jeg ville gå fra han, men barnet var så liten, og hun hadde ikke klart seg uten meg. Han drikker, kjefter og det nytter ikke p snakke med han. Jeg har gitt opp! 

Alt fra å lage mat til å  lage matpakker, levere og hente fra barnehagen, gå til legen når hun er syk, foreldremøter, kjøpe klær, har jeg gjort ALT selv. Og hun sover fortsatt samme  med meg som en liten baby, og føler seg ikke trygg uten meg. 
 
Men jeg kan ikke bo sammen med denne mannen lenger.  Jeg føler meg helt LOST her, vil gå og klarer ikke gå fra ungen min😢 

Helt ærlig, hun blir traumatisert hvis jeg går. 

 Er det noe jeg kan gjøre i denne situasjonen? Siden jeg har hatt omsorg for barnet lenge, får jeg lov å ta henne med meg fra barnevernet tror dere?

 

 

 

Anonymkode: 3a9b0...95e

[AnonymBruker]

Her må profesjonelle involveres. Adopsjon hadde vært en mulighet, men det må vel han godkjenne.

Er moren død?

Anonymkode: a6ae5...cb5

[AnonymBruker]

Før du sier noe om å gå ifra han, så kan du jo spørre han om han kan godkjenne deg som mor i papirene. 

Anonymkode: f2936...f9a

[AnonymBruker]

Late som ingenting et år eller to til mens du får ham med på stebarnsadopsjon.

Anonymkode: 0082a...479

[Frk Midnattsol]

Jeg tenker at her er barnets beste det viktigste. Det du kan gjøre, er å lage en form for "dagbok" der du skriver en del om fars atferd ift barnet, spesielt dette med drikking og kjefting. Bare det at barnet er 7 år, og fortsatt "hun sover fortsatt samme  med meg som en liten baby, og føler seg ikke trygg uten meg", gjør meg litt bekymret for den situasjonen som er i hjemmet. Det som er med å ha en "dagbok", er at da klarer du da har noe litt mer "håndfast" når du kontakter barnevernet, for du må faktisk kontakte de for å informere om situasjonen. Slik jeg ser det, er ikke dette noe bra situasjon for et barn å være i, og det høres ikke ut som om far evner å ivareta barnet sitt på en hensiktsmessig måte. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Frk Midnattsol skrev:

Jeg tenker at her er barnets beste det viktigste. Det du kan gjøre, er å lage en form for "dagbok" der du skriver en del om fars atferd ift barnet, spesielt dette med drikking og kjefting. Bare det at barnet er 7 år, og fortsatt "hun sover fortsatt samme  med meg som en liten baby, og føler seg ikke trygg uten meg", gjør meg litt bekymret for den situasjonen som er i hjemmet. Det som er med å ha en "dagbok", er at da klarer du da har noe litt mer "håndfast" når du kontakter barnevernet, for du må faktisk kontakte de for å informere om situasjonen. Slik jeg ser det, er ikke dette noe bra situasjon for et barn å være i, og det høres ikke ut som om far evner å ivareta barnet sitt på en hensiktsmessig måte. 

Hun begynte å sove med meg etter jeg reise til foreldrene mine for en uke uten henne (fordi hun har skole) hun er livredd at jeg går noen sted uten henne siden denne turen. 

Anonymkode: 3a9b0...95e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil gå fra samboeren min, som jeg har vært sammen med i 4 år. Jeg holder ikke ut mer.. 

MEN har et stort problem. Han har 7 år gammelt barn, som jeg har oppdratt helt  siden vi ble sammen. (Barnet har ikke mor)

Jeg har alltid hatt morsrollen for dette barnet, og hun kaller meg for mamma. Jeg klarer ikke å gå fra henne, og kan heller ikke  ta henne med meg, da jeg  har ingen rettigheter over henne. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og er helt knust. 

Samboeren begynte å feste og var mye borte etter første året vi ble sammen. Han forandret seg totalt! 0 omsorg for barnet sitt. Det var allerede da jeg ville gå fra han, men barnet var så liten, og hun hadde ikke klart seg uten meg. Han drikker, kjefter og det nytter ikke p snakke med han. Jeg har gitt opp! 

Alt fra å lage mat til å  lage matpakker, levere og hente fra barnehagen, gå til legen når hun er syk, foreldremøter, kjøpe klær, har jeg gjort ALT selv. Og hun sover fortsatt samme  med meg som en liten baby, og føler seg ikke trygg uten meg. 
 
Men jeg kan ikke bo sammen med denne mannen lenger.  Jeg føler meg helt LOST her, vil gå og klarer ikke gå fra ungen min😢 

Helt ærlig, hun blir traumatisert hvis jeg går. 

 Er det noe jeg kan gjøre i denne situasjonen? Siden jeg har hatt omsorg for barnet lenge, får jeg lov å ta henne med meg fra barnevernet tror dere?

 

 

 

Anonymkode: 3a9b0...95e

Hva sier samboer da? Hvordan stiller han seg til adopsjon slik at du kan få delt omsorg? Her bør dere samarbeide for barnets beste. Dersom du oppriktig er redd for at far ikke kan yte omsorg så er jo barnevernet alternativet. Mener du virkelig at barnet blir traumatisert dersom dere ikke bor sammen mer? Traumatisert betyr at barnet for psykiske skader som vil plage henne i ettertid. Overdriver du og er du litt for knyttet til barnet? (Samsove med 7 åring) .

 

Anonymkode: 0eafc...328

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva sier samboer da? Hvordan stiller han seg til adopsjon slik at du kan få delt omsorg? Her bør dere samarbeide for barnets beste. Dersom du oppriktig er redd for at far ikke kan yte omsorg så er jo barnevernet alternativet. Mener du virkelig at barnet blir traumatisert dersom dere ikke bor sammen mer? Traumatisert betyr at barnet for psykiske skader som vil plage henne i ettertid. Overdriver du og er du litt for knyttet til barnet? (Samsove med 7 åring) .

 

Anonymkode: 0eafc...328

Jeg vet at hun blir traumatisert hvis jeg går. Jeg var hos foreldrene mine i en uke uten henne, og hun gråt lenge, mistet matlysten, og pleide å våkne midt på natta og gråte. Det tok noen uker til hun ble bra igjen. Nå er hun redd at jeg går noen sted uten henne. 
 

Da jeg og samboeren kranglet, og jeg sa til han at jeg går fra han, så sa han at jeg kommer aldri til å se barnet igjen hvis jeg går. Han vet hvor han har oss begge 

Anonymkode: 3a9b0...95e

[AnonymBruker]

Har du pratet med far om å få lov til å adoptere? For får du adoptere, så vil du jo ha rettigheter på lik linje som om du var mor.

Anonymkode: 7113f...9ed

[AnonymBruker]

Ring barnevernet og rådfør deg. For om du drar, og hun er alene med noen som forsømmer henne så må jo de gripe inn.

Anonymkode: 4c170...6d5

[AnonymBruker]

Huff, for en situasjon. Samtidig er jo dette større enn hva du kan ta ansvar for - om ikke jenta har trygge foreldre som tar seg av henne, er barnevernet nødt til å involveres. Det er fantastisk at du har stilt opp så langt, men ingen barn skal behøve å vokse opp på nåde eller avhengig av en bonusforelders snille gjerning. Hun trenger en velfungerende omsorgsperson som også er juridisk/formelt knyttet til henne. 

Skriv ned alt du reagerer på ved fars barneomsorg - drikking, kjefting, manglende skoleoppfølging, etc. Begynn med en samtale med barnevernet, så får veien videre skje derfra. Ikke utenkelig at du kan bli jentas fosterhjem - umulig for oss å vite, sånt er vurderinger barnevernet gjør ut fra ulike faktorer. Uansett er det viktigste nå at jenta får en trygg tilværelse, og så får det være litt sekundært hvordan det skjer.

Skjønner godt at det føles vanskelig å forlate forholdet og dermed miste kontrollen over hva som skjer med jenta, men egentlig skader du henne mer ved å bli. Da lever hun med en vond spiral av utrygghet og fars omsorgssvikt hele oppveksten, heller enn å få en god sjanse i livet. Jeg vokste opp med en destruktiv og alkoholisert far, bare at det var min biologiske mor som ikke klarte å forlate ham. Skulle virkelig ønske hun hadde turt å få hjelp utenfra, så hun og vi barna hadde kommet oss bort. 

Anonymkode: 70348...d39

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at hun blir traumatisert hvis jeg går. Jeg var hos foreldrene mine i en uke uten henne, og hun gråt lenge, mistet matlysten, og pleide å våkne midt på natta og gråte. Det tok noen uker til hun ble bra igjen. Nå er hun redd at jeg går noen sted uten henne. 
 

Da jeg og samboeren kranglet, og jeg sa til han at jeg går fra han, så sa han at jeg kommer aldri til å se barnet igjen hvis jeg går. Han vet hvor han har oss begge 

Anonymkode: 3a9b0...95e

Det er normalt at barn savner foreldrene. Da trenger de hjelp til å sorterer følelsene sine og håndterer det bedre neste gang. Det virker som om barnet har det ustabilt. Det kan være at dere begge ikke ikke har så god inflytelse på barnet. 

Anonymkode: 0eafc...328

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at hun blir traumatisert hvis jeg går. Jeg var hos foreldrene mine i en uke uten henne, og hun gråt lenge, mistet matlysten, og pleide å våkne midt på natta og gråte. Det tok noen uker til hun ble bra igjen. Nå er hun redd at jeg går noen sted uten henne. 
 

Da jeg og samboeren kranglet, og jeg sa til han at jeg går fra han, så sa han at jeg kommer aldri til å se barnet igjen hvis jeg går. Han vet hvor han har oss begge 

Anonymkode: 3a9b0...95e

Du bør stebarns adoptere barnet. Det skulle du gjort for lenge siden.

Anonymkode: 3b3b1...f45

[AnonymBruker]

Ring anonymt til barnevernsvakten. Dem kan du drøfte situasjonen med. 
dette høres virkelig ikke bra ut! 
 

tenker at du på den ene siden må tenke på deg selv her og ikke bli hos en mann du mistrives så sterkt med. 
 

på den andre siden høres det ut som om du da forlater et hjelpeløst barn i nød.. 

Dessverre kan man ikke stole på rettsvesenet i Norge når det gjelder slike saker. 
biologi og «fars rett» trumfer barnets rett til en trygg hverdag 😔  

hva med å begynne med å sende en anonym bekymringsmelding? 
snakke med skolen? 
evt fars øvrige familie?

Anonymkode: 81270...429

[AnonymBruker]

Er du mer opptatt av deg selv, at du er knyttet til barnet, enn du er opptatt av barnets beste? 

Anonymkode: 0eafc...328

[AnonymBruker]

Det er klart at en liten jente har større behov for en mor enn en kvinne å føle seg trygg med.

Anonymkode: 3b3b1...f45

[Diamant20]

Ville latet som ingen ting, eller virket veldig forelsket/glad (du skjønner hva jeg mener) også ville jeg funnet ut av adopsjon

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, for en situasjon. Samtidig er jo dette større enn hva du kan ta ansvar for - om ikke jenta har trygge foreldre som tar seg av henne, er barnevernet nødt til å involveres. Det er fantastisk at du har stilt opp så langt, men ingen barn skal behøve å vokse opp på nåde eller avhengig av en bonusforelders snille gjerning. Hun trenger en velfungerende omsorgsperson som også er juridisk/formelt knyttet til henne. 

Skriv ned alt du reagerer på ved fars barneomsorg - drikking, kjefting, manglende skoleoppfølging, etc. Begynn med en samtale med barnevernet, så får veien videre skje derfra. Ikke utenkelig at du kan bli jentas fosterhjem - umulig for oss å vite, sånt er vurderinger barnevernet gjør ut fra ulike faktorer. Uansett er det viktigste nå at jenta får en trygg tilværelse, og så får det være litt sekundært hvordan det skjer.

Skjønner godt at det føles vanskelig å forlate forholdet og dermed miste kontrollen over hva som skjer med jenta, men egentlig skader du henne mer ved å bli. Da lever hun med en vond spiral av utrygghet og fars omsorgssvikt hele oppveksten, heller enn å få en god sjanse i livet. Jeg vokste opp med en destruktiv og alkoholisert far, bare at det var min biologiske mor som ikke klarte å forlate ham. Skulle virkelig ønske hun hadde turt å få hjelp utenfra, så hun og vi barna hadde kommet oss bort. 

Anonymkode: 70348...d39

Hva mener du med velfungerende omsorgsperson?

Anonymkode: 3a9b0...95e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du mer opptatt av deg selv, at du er knyttet til barnet, enn du er opptatt av barnets beste? 

Anonymkode: 0eafc...328

Absolutt ikke. Jeg tenker  på henne. Hun er veldig glad i meg, og vil ikke bo med faren uten meg

Anonymkode: 3a9b0...95e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er klart at en liten jente har større behov for en mor enn en kvinne å føle seg trygg med.

Anonymkode: 3b3b1...f45

Skal rette. En liten jente har større behov for en mor og en kvinne å kjenne seg trygg med enn en far som ikke forstår eller ser barnets behov.

Anonymkode: 3b3b1...f45