Ressurser for å lære barn om empati, følelser og sosial intelligens?

[AnonymBruker]

Jenta vår (enebarn) nærmer seg 5. Hun er i øvre normal på intelligens, men de sosiale evnene og forståelsen henger etter. Overfor oss er hun veldig kjærlig, takknemlig og kan være veldig samarbeidsvillig, men så går hun i vranglås når hun overveldes av vanskelige følelser, og da illskriker hun, kaster ting rundt seg og mot meg, slår og truer med konsekvenser i kampens hete. 

Overfor jevnaldrende blir hun ikke fysisk, men veldig avvisende. Hvis f.eks hvis hun blir sjalu på noe venninnen har, sier hun åpenlyst at hun ikke vil ha besøk og aldri vil være venner med henne mer, og har vanskelig for å snu.

Hu kan si ting som er "onde", f.eks i går gjorde jeg henne oppmerksom på et lite barn på TV i en Redd barna-appell, som var alvorlig syk og trengte hjelp, hun sa jeg håper han dør. 

Jeg er ikke bekymret for at barnet er en psykopat i sin spede begynnelse, men er redd for at barnet kan få en skjevutvikling ved å støte folk fra seg om hun ikke får hjelp til å utvikle seg raskere enn i sitt eget tempo på disse områdene. Far er selvsentrert av personlighet og hun har nok arvet dette, men det blir litt ekstremt når det er paret med modenhet og manglende sosial smidighet, og som jente vil hun ha mindre tabbekvote hos andre på sosiale ferdigheter enn han hadde som gutt. 

Er det noen andre som må jobbe ekstra med slikt hos egne barn og kan fortelle litt om hvordan de legger opp strategi? Eller pedagoger som har favorittbøker å anbefale, faglitteratur og barnebøker, barneprogrammer osv. 

Anonymkode: 7ba0a...e79

[AnonymBruker]

Sosiale historier.

Evne til å ta andres perspektiv, les bøker "hva er følelser"  og andre bøker som spiller på empati.

Anonymkode: 4ceb8...770

[AnonymBruker]

Vennskapsbøker.

Anonymkode: 81040...980

[AnonymBruker]

Les for henne. Litteratur. Variert. Så mye som mulig. Og vær empatisk selv. Det virker som du har overført dine negative følelser for faren over på henne, hvis jeg skal være sofapsykolog. Slutt med det. 

Anonymkode: 0a6f7...0db

[Gjest WhisperingWind]

Trene, trene, trene.

Positiv forsterkning, øve på situasjoner. Vær kort, konsist og konsekvent når vanskelige situasjoner oppstår.

Hold deg kald og rolig og ikke bli stresset eller oppjaget når det smeller. Ikke prat eller si for mye, da eskalerer det som oftest.

Holder du deg helt rolig vil ungen raskere regulere seg ned. 

Jeg har en unge som er sta og viljesterk som faen. Han er en minikopi av meg. Allikevel roer han seg ned på sekunder når han blir frustrert fordi vi har jobbet masse med å nettopp regulere følelsene. 

Men at du sier at hun er selvsentrert som faren blir helt feil. 

De fleste barn ER ofte det. De trenger ofte hjelp og veiledning til de sosiale ferdighetene som å dele, vente osv. Dette startet vi med da han var under året i settinger som lekeplasser, åpne barnehager osv. 

 

Endret 12. november 2020 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Jeg har empati i tanken den meste tiden jeg er sammen med sønnen min, og skryter av han når han tenker på andre. En gang kasta han sekken til meg, og jeg fikk en spiss kant rett i kneet ( skikkelig blåkul som resultat) og sa høyt auu. Han ble veldig lei seg da, rømte fra meg å greier. Og da kan man hente ungen, og si at ser du ble lei deg nå. det er fordi du har et stort hjerte og det er det fineste man kan ha. feks.

tenker at så lenge du har disse tilbakemeldingene på plass og ungen viser empati til tider, så trenes det opp uansett.

Anonymkode: f43b1...b4d

[AnonymBruker]

Ha veldig fokus på å være empatisk selv. «Åhhh, se den søte kattungen», «stakkars den babyen er nok sulten», « slo X seg i dag ja? Huff, hvordan gikk det med henne?».. etc. Vær empatien selv. 
 

pluss: skryt masse av henne for hvert eneste empatiske trekk hun viser: « det var det jeg visste, du er jo bare så god og snill med andre...» etc. Framelsk det du vil ha mer av. 
Ps. Snakker av erfaring, har også en slik unge. 

Anonymkode: 6df2a...fe9

[AnonymBruker]

Mange gode tips her! Støtter spesielt litteratur og eventuelt film/tv - serier som handler om følelser. Et annet tips er også å bruke musikk, sang og rytme fordi det er bevist at dette påvirker følelsesregisteret og kan hjelpe med følelsesregulering.

Fra det du beskriver, tenker jeg umiddelbart at jenta har utfordringer med spesielt følelsesregulering og kjenner ekstra godt på de dårlige følelsene. Det er viktig at hun ikke får masse tilsnakk når hun har disse reaksjonene, men at dere prater sammen når hun er rolig. Forklar henne at det er helt greit å kjenne på alle typer følelser, snakke med henne om hvordan hun føler seg i de øyeblikkene, sett henne inn i ulike scenarioer hvor du kanskje kan prøve å veilede litt.

Hvordan reagerer hun når noen slår seg eller gråter, TS? Viser hun omsorg ovenfor f.eks dyr, andre barn, dere som foreldre? Jeg tenker om dette kun er atferd, eller om det ligger noe bak. Selvfølgelig er det ganske farlig å stille spørsmål når det gjelder diagnoser, og spesielt på nett, men hvis man skal utelukke dét også da. Det finnes mange sammensatte årsaker til hvorfor noen barn ikke utvikler empati, eller ikke er særlig empatiske. 

 

Anonymkode: 869d9...011

[AnonymBruker]

Har tanken om mulig Asperger streifet deg? 

Anonymkode: 804e9...fc2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Har tanken om mulig Asperger streifet deg? 

Anonymkode: 804e9...fc2

🙄

Anonymkode: 160b6...2be

[AnonymBruker]

COS-kurs! Gull verdt. 

Anonymkode: b6f29...2f1

[AnonymBruker]

Vi er alle forskjellig og kan utvikle empati senere enn andre. Det er jo også komplisert, for det kan også være litt selektiv empati inne i bildet.

Jeg var et spesielt barn.. Jeg følte ikke på noe særlig empati for andre mennesler  før jeg var over 10år, husker ikke nøyaktig, men jeg var gammel nok til at jeg funderte veldig på dette med empati og hvorfor jeg ikke hadde det. Jeg var fascinert med døden og makabre ting (Ikke med dyr, bare mennesker) og det var jeg lenge (15+ alder). Når jeg tenker tilbake så hadde det ikke vært rart om jeg gikk en annen vei, men empatien kicket inn hardt plutselig.

Jeg var glad i dyr, men jeg har aldri vært glad i mennesker.

Jeg er i dag klassifisert som en empath, og det preger livet mitt i stor grad, slitt mye psykisk. Jeg følte verden var et ondt og fælt sted med oss mennesker at jeg ville, og prøvde å ta mitt eget liv.

Jeg vokste opp i et hjem hvor jeg måtte ta vare på meg selv en del. Spesialistene kalte det omsorgssvikt. Det kan ha vært med på å forsinke empati utviklingen min. 

Det går nok bra, men selvfølgelig følg med på det. Jeg tror også at du må for all del ikke tvinge frem noe da det kan virke motsatt vei. 

Jeg tror det beste du kan gjøre er å lese mer opp det (fakta basert). Hun er fortsatt ung og er det noe jeg fortsatt har ferskt i minne selv i dag (28år) så er det at barn kan være utrolig slemme gjennom hele barndommen. Hadde ei i klassen min igjennom barneskolen som lett kan bli kalt sosiopat, et grusomt barn. Håper hun er bedre i dag.. barn er ikke så søte og uskyldig som alle skal ha det. Barn tar livet sitt pga andre barn og det er viktig at det settes lys på. 

Jeg tror og håper at det ordner seg med alder, om du skulle bli for bekymret tror jeg det er viktig at du involverer en spesialist. Som noen sier kan hun også være på spekteret og det er viktig at alle får hjelp tidlig, jo eldre man er jo vanskeligere og tøffere er det. 

Anonymkode: 9b59c...1e7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mange gode tips her! Støtter spesielt litteratur og eventuelt film/tv - serier som handler om følelser. Et annet tips er også å bruke musikk, sang og rytme fordi det er bevist at dette påvirker følelsesregisteret og kan hjelpe med følelsesregulering.

Fra det du beskriver, tenker jeg umiddelbart at jenta har utfordringer med spesielt følelsesregulering og kjenner ekstra godt på de dårlige følelsene. Det er viktig at hun ikke får masse tilsnakk når hun har disse reaksjonene, men at dere prater sammen når hun er rolig. Forklar henne at det er helt greit å kjenne på alle typer følelser, snakke med henne om hvordan hun føler seg i de øyeblikkene, sett henne inn i ulike scenarioer hvor du kanskje kan prøve å veilede litt.

Hvordan reagerer hun når noen slår seg eller gråter, TS? Viser hun omsorg ovenfor f.eks dyr, andre barn, dere som foreldre? Jeg tenker om dette kun er atferd, eller om det ligger noe bak. Selvfølgelig er det ganske farlig å stille spørsmål når det gjelder diagnoser, og spesielt på nett, men hvis man skal utelukke dét også da. Det finnes mange sammensatte årsaker til hvorfor noen barn ikke utvikler empati, eller ikke er særlig empatiske. 

 

Anonymkode: 869d9...011

Støtter denne veldig. 

Jeg begynte i terapi rundt 15års alder og det vi fokusere veldig på var sortering og regulering av følelser da jeg aldri ble lært om følelser og fikk konstant høre " ikke gråt". Jeg vokste opp med å være emosjonelt forstoppa rett og slett. Veldig vondt og sårt å jobbe med følelser i senere alder.

De fokuserer veldig på at alle følelser skal valideres og føles på. Alle er like viktig.

Som barn blir man veldig frustrert og bare mer emosjonell når du bare blir fortalt og ikke forklart. Det er viktig å føle og snakke om hvorfor man er sint, hvorfor man er trist og gråter.

Validering av følelser er definitivt viktig.

Anonymkode: 9b59c...1e7

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har tanken om mulig Asperger streifet deg? 

Anonymkode: 804e9...fc2

Ja, det finnes høytfungerende autisme i familien. Foreløpig tror jeg hun er svak i normalspekteret for jeg ser ikke andre trekk, men så kjenner jeg ikke jenter med autisme. Jeg har nevnt det for barnehagen allerede ved 3-årsalderen, men den erfarne pedagogen hadde ikke tenkt det, så da må vi vel bare fokusere på å jobbe med sosiale ferdigheter og ha diagnoser langt bak i bevisstheten.

Anonymkode: 7ba0a...e79

[Gjest byråkrati]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, det finnes høytfungerende autisme i familien. Foreløpig tror jeg hun er svak i normalspekteret for jeg ser ikke andre trekk, men så kjenner jeg ikke jenter med autisme. Jeg har nevnt det for barnehagen allerede ved 3-årsalderen, men den erfarne pedagogen hadde ikke tenkt det, så da må vi vel bare fokusere på å jobbe med sosiale ferdigheter og ha diagnoser langt bak i bevisstheten.

Anonymkode: 7ba0a...e79

Det med å gå i vranglås og skrike og bli sint (evt gråte) minner om meltdown som er veldig karakteristisk for asperger. De som er intelligente forstår som regel mennesker og situasjoner bra også, intelligens stanser ikke ved sosial forståelse. Så om det er stort sprik her er det et tegn. Man kan være ekstremt intelligent og ha ok sosial forståelse og det er et merkelig sprik å ha. Fordi ved ekstrem intelligens burde man også ha over gjennomsnittlig god sosial forståelse. Er man meget intelligent, forstår man mennesker også. Empati og intelligens henger sammen. Om det ikke gjør det, er det ofte tegn på at noe ikke er som det skal være. 

Problemet når man har et over gjennomsnittlig intelligent barn som har asperger, er at de ofte kan være gode på å kompensere sosialt. Nettopp fordi de er intelligente og forstår intuitivt hvordan de må være for å gjøre opp for manglende ved sosial adferd. Et annet problem er at de fleste ikke måler et barn etter hennes evner, de måler henner etter snittet. Hva betyr det? Jo, at selv om datteren din er godt over snittet, så kan hennes sosiale evner være gjennomsnittlig. De tenker da at hennes sosiale evner er gode nok, fordi de er gjennomsnittlige. De tenker ikke at siden hennes evner er over snittet, burde hennes sosiale evner også måles etter de over snittet. Dersom man ligger høyt over snittet generelt, men under snittet sosialt, så er det et stort rødt flagg. Det skal ikke gå an for de fleste. Selv om det selvsagt forekommer individer som er treigere på å utvikle den delen av seg eller som ikke har fått sjansen til det, men ofte betyr det at det ligger noe annet under. Om asperger går i familien så tenker jeg at det er meget sannsynlig årsaken i dette tilfelle. 

[AnonymBruker]

1 time siden, byråkrati skrev:

Det med å gå i vranglås og skrike og bli sint (evt gråte) minner om meltdown som er veldig karakteristisk for asperger. De som er intelligente forstår som regel mennesker og situasjoner bra også, intelligens stanser ikke ved sosial forståelse. Så om det er stort sprik her er det et tegn. Man kan være ekstremt intelligent og ha ok sosial forståelse og det er et merkelig sprik å ha. Fordi ved ekstrem intelligens burde man også ha over gjennomsnittlig god sosial forståelse. Er man meget intelligent, forstår man mennesker også. Empati og intelligens henger sammen. Om det ikke gjør det, er det ofte tegn på at noe ikke er som det skal være. 

Problemet når man har et over gjennomsnittlig intelligent barn som har asperger, er at de ofte kan være gode på å kompensere sosialt. Nettopp fordi de er intelligente og forstår intuitivt hvordan de må være for å gjøre opp for manglende ved sosial adferd. Et annet problem er at de fleste ikke måler et barn etter hennes evner, de måler henner etter snittet. Hva betyr det? Jo, at selv om datteren din er godt over snittet, så kan hennes sosiale evner være gjennomsnittlig. De tenker da at hennes sosiale evner er gode nok, fordi de er gjennomsnittlige. De tenker ikke at siden hennes evner er over snittet, burde hennes sosiale evner også måles etter de over snittet. Dersom man ligger høyt over snittet generelt, men under snittet sosialt, så er det et stort rødt flagg. Det skal ikke gå an for de fleste. Selv om det selvsagt forekommer individer som er treigere på å utvikle den delen av seg eller som ikke har fått sjansen til det, men ofte betyr det at det ligger noe annet under. Om asperger går i familien så tenker jeg at det er meget sannsynlig årsaken i dette tilfelle. 

Det er nettopp spriket jeg reagerer på, og at det ser ut til å være betydelig tross flere år i barnehage. Samtidig er vi begge foreldre introverte, og det er på begge sider personlighetstrekk blant våre nærmeste som kan være litt utfordrende sosialt, både i form av tilbaketrukkenhet og mer dominerende atferd, uten at det har vært i patologisk grad hos flertallet. 

Vranglåsen kommer helst fram i hjemmet. Barnet justerer seg bedre i f.eks barnehagen. Konflikter med oss trigger de sterkeste følelsene, spesielt i grensesettingssitiasjoner. Men de fleste gangene går det jo bra, uten de store, uakseptable protestene. Hun var tidlig med språk og ligger fortsatt foran der, begynte tidlig med rolleleker, har mye humor og er uvanlig flink til å gi ros, anerkjennelse og og viser oppriktig takknemlighet for små tjenester. Hun forstår at det ligger kjærlighet bak små gaver som nye hårspenner f.eks, og uttrykker det også på et nivå som overrasker meg. 

Anonymkode: 7ba0a...e79

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange gode tips her! Støtter spesielt litteratur og eventuelt film/tv - serier som handler om følelser. Et annet tips er også å bruke musikk, sang og rytme fordi det er bevist at dette påvirker følelsesregisteret og kan hjelpe med følelsesregulering.

Fra det du beskriver, tenker jeg umiddelbart at jenta har utfordringer med spesielt følelsesregulering og kjenner ekstra godt på de dårlige følelsene. Det er viktig at hun ikke får masse tilsnakk når hun har disse reaksjonene, men at dere prater sammen når hun er rolig. Forklar henne at det er helt greit å kjenne på alle typer følelser, snakke med henne om hvordan hun føler seg i de øyeblikkene, sett henne inn i ulike scenarioer hvor du kanskje kan prøve å veilede litt.

Hvordan reagerer hun når noen slår seg eller gråter, TS? Viser hun omsorg ovenfor f.eks dyr, andre barn, dere som foreldre? Jeg tenker om dette kun er atferd, eller om det ligger noe bak. Selvfølgelig er det ganske farlig å stille spørsmål når det gjelder diagnoser, og spesielt på nett, men hvis man skal utelukke dét også da. Det finnes mange sammensatte årsaker til hvorfor noen barn ikke utvikler empati, eller ikke er særlig empatiske. 

 

Anonymkode: 869d9...011

Hun har lite erfaring med kjæledyr, men er forsiktig og snill med f.eks hund og katt. Overfor småkryp er det litt blandet. Det er ofte ikke betenkeligheter med at fluer eller edderkopper knertes, men hun syntes det var slemt med avlivningen av mink i Danmark. Hun viser omsorg når jeg er syk, og hun husker godt at jeg har sorg etter et dødsfall og var lei meg. Hun kan synes synd på barn som slår seg og varsler de voksne i barnehagen, hun insisterer gjerne på å gi bort sin siste lørdaggodtbit til meg selv om hun elsker søtt. 

Empatien står svakest når hun er i konflikt. Da forsvinner andres perspektiv ut og hun ser kun sin egen side og kun øyeblikket. 

Hun er varierende mottagelig for å snakke om følelser. Noen ganger kan hun være med på en diskusjon f.eks på sengekanten om kvelden, og da kan hun noen ganger forklare med modenhet hvorfor hun var lei seg , mens ofte avviser hun slike samtaler. 

Anonymkode: 7ba0a...e79

[minister-mio]

Anna Fiske sine bøker er gode utgangspunkt for samtaler. Det viktigste er ikke litteraturen men hva dere voksne tilfører og møter henne på i samtaler.

[Gjest DislayName]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Vi er alle forskjellig og kan utvikle empati senere enn andre. Det er jo også komplisert, for det kan også være litt selektiv empati inne i bildet.

Jeg var et spesielt barn.. Jeg følte ikke på noe særlig empati for andre mennesler  før jeg var over 10år, husker ikke nøyaktig, men jeg var gammel nok til at jeg funderte veldig på dette med empati og hvorfor jeg ikke hadde det. Jeg var fascinert med døden og makabre ting (Ikke med dyr, bare mennesker) og det var jeg lenge (15+ alder). Når jeg tenker tilbake så hadde det ikke vært rart om jeg gikk en annen vei, men empatien kicket inn hardt plutselig.

Jeg var glad i dyr, men jeg har aldri vært glad i mennesker.

Jeg er i dag klassifisert som en empath, og det preger livet mitt i stor grad, slitt mye psykisk. Jeg følte verden var et ondt og fælt sted med oss mennesker at jeg ville, og prøvde å ta mitt eget liv.

Jeg vokste opp i et hjem hvor jeg måtte ta vare på meg selv en del. Spesialistene kalte det omsorgssvikt. Det kan ha vært med på å forsinke empati utviklingen min. 

Det går nok bra, men selvfølgelig følg med på det. Jeg tror også at du må for all del ikke tvinge frem noe da det kan virke motsatt vei. 

Jeg tror det beste du kan gjøre er å lese mer opp det (fakta basert). Hun er fortsatt ung og er det noe jeg fortsatt har ferskt i minne selv i dag (28år) så er det at barn kan være utrolig slemme gjennom hele barndommen. Hadde ei i klassen min igjennom barneskolen som lett kan bli kalt sosiopat, et grusomt barn. Håper hun er bedre i dag.. barn er ikke så søte og uskyldig som alle skal ha det. Barn tar livet sitt pga andre barn og det er viktig at det settes lys på. 

Jeg tror og håper at det ordner seg med alder, om du skulle bli for bekymret tror jeg det er viktig at du involverer en spesialist. Som noen sier kan hun også være på spekteret og det er viktig at alle får hjelp tidlig, jo eldre man er jo vanskeligere og tøffere er det. 

Anonymkode: 9b59c...1e7

Klassifisert som empath? Hva betyr det, egentlig?

[~ Ada ~]

Er barnehagen bekymret? Hun er ikke engang 5 år...