Hva var det verste ved å skilles (m barn)?

[AnonymBruker]

Var det å si fortelle barna?

Var det å fortelle nær familie, som foreldre?

Var det å «go public» overfor vennepar eller naboer og bekjente som foreldre av andre barn, der det ikke er naturlig å si noe mer enn at man skilles?

Var det pakking av et liv og flytting fra et liv?

Var det å bo under samme tak frem til den ene kunne flytte?

Var det gnagende tvil om man kunne reddet forholdet?

Var det frykten over at det ville redusere barnas livskvalitet?

Var det å klare seg økonomisk?

Eller noe helt annet?

Håper noen vil dele sine erfaringer, gjerne hva som føltes verst der og da og hva man i ettertid ser var det vanskeligste.

Må si jeg har stor respekt for de som klarer å gjennomføre ett brudd, jeg tror ingen gjør det uten at det er blitt skikkelig vanskelig. 

Anonymkode: 1c033...7c4

[AnonymBruker]

Jeg klarte det mot alle odds. Det verste var å bo sammen til jeg fikk meg plass å bo. Forferdelig å gå på nav å få penger til livsopphold. Barna trivdes fordi jeg blomstret

Anonymkode: 92a59...09d

[Hr. Aktiv]

Det verste skjedde etterpå. Bortføring, tilbakeholdelse og samværssabotasje. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Hr. Aktiv skrev:

Det verste skjedde etterpå. Bortføring, tilbakeholdelse og samværssabotasje. 

Bortføring?? Fikk politiet hentet de igjen?

Anonymkode: 55572...075

[Hr. Aktiv]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bortføring?? Fikk politiet hentet de igjen?

Anonymkode: 55572...075

Det funker ikke sånn når det er egne barn.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Hr. Aktiv skrev:

Det funker ikke sånn når det er egne barn.

Va skjedde?:(

Anonymkode: 55572...075

[Carrot]

Det vanskeligste i ettertid er å samarbeide godt om barna, legge egne følelser tilside og være en god forelder.

[Hr. Aktiv]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Va skjedde?:(

Anonymkode: 55572...075

Det som skjer er noe mange mødre benytter seg av ved skillsmisse. De gjør akkurat det samme. Retten gjør resten og slik får de ryddet far utav veien på en elegant måte. 

[AnonymBruker]

Jeg var gjennom samlivsbrudd for ca 10 år siden. 3 barn. Han var ikke noe snill,  og jeg brukte flere år på å bestemme meg for å gå fordi det virket så umulig.. All fokus var på barna og bruddet. Vanskelig det også, men jeg var liksom innstilt på at det var "over" etterpå. Overlevelsesinstinkt sikkert. At man må samarbeide videre, og egentlig aldri blir helt "ferdig" fordi man har barn sammen, var ikke noe jeg hadde framme i tankene før etterpå. Det har vært/er det vanskeligste synes jeg. 

Anonymkode: 377c0...da5

[AnonymBruker]

Det verste var at eksen klikket helt totalt og trakaserte meg og gjorde livet mitt til et helvete i flere år etter bruddet.

Anonymkode: 3924c...f82

[AnonymBruker]

Det verste var egentlig rett før vi fant ut at det ikke gikk lenger. Da var ekteskapet så tynnslitt og det var så pyton å være hjemme at jeg fikk vondt i magen når jeg kom hjem til huset vårt. Ektefellen min kjente nok på det samme. Vi klarte bare ikke å fungere sammen i det hele tatt og alle gikk på tå og ventet på neste krangel/krise. 

Når avgjørelsen først var tatt ble det lettere med en gang. Det var mye som var tungt og vanskelig da også, særlig praktisk, men samtidig visste jeg at nå var jeg inne på oppløpssida og det var en mållinje foran meg hvor vi var ferdige med prosessen og vi bodde hver for oss. Det å bo sammen mens jeg ventet på å overta nytt hus osv. var slitsomt, men det var mulig å telle ned dag for dag. 

Vi klarte å samarbeide bedre når vi visste det var over, enn det vi klarte når alt var usikkert og vanskelig før bruddet var et faktum. I dag har vi blitt enige om det meste, vi må begge svelge noen kameler og la ting vi irritererer oss over med den andre fare. 

Anonymkode: 36b7c...ddd

[AnonymBruker]

Det verste er å miste så mye tid med ungene, og alle kamelene man må svelge for å prøve å holde samarbeidet på et nivå der ungene merker minst mulig av konflikter. Faktisk...🤔 Det verste er egentlig det å faktisk måtte samarbeide med eksen, måttte ha kontakt med han. Et menneske jeg har mistet all respekt for. Selve bruddet er tøft når det står på, og man slutter aldri å bekymre seg for barna, men det som sliter mest er jo det man må leve med over tid. Økonomien var ikke noe problem, er oppdratt til å være selvstendig og har aldri trengt mannen for å ha det bra økonomisk.

 

Anonymkode: d98f5...c04

[AnonymBruker]

Gi opp de drømmene man hadde sammen. Fremdeles ha følelser, men kun la det handle om å samarbeide om barna. 

Det syns jeg var verst. 

Anonymkode: 05fa4...150

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det verste var egentlig rett før vi fant ut at det ikke gikk lenger. Da var ekteskapet så tynnslitt og det var så pyton å være hjemme at jeg fikk vondt i magen når jeg kom hjem til huset vårt. Ektefellen min kjente nok på det samme. Vi klarte bare ikke å fungere sammen i det hele tatt og alle gikk på tå og ventet på neste krangel/krise. 

Anonymkode: 36b7c...ddd

Jeg går midt i dette. Vi sitter på hjemmekontor i hver vår enda av leiligheta, og stemninga er helt for j...

Anonymkode: 1d4b2...298

[Metalbitch]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var det å si fortelle barna?

Var det å fortelle nær familie, som foreldre?

Var det å «go public» overfor vennepar eller naboer og bekjente som foreldre av andre barn, der det ikke er naturlig å si noe mer enn at man skilles?

Var det pakking av et liv og flytting fra et liv?

Var det å bo under samme tak frem til den ene kunne flytte?

Var det gnagende tvil om man kunne reddet forholdet?

Var det frykten over at det ville redusere barnas livskvalitet?

Var det å klare seg økonomisk?

Eller noe helt annet?

Håper noen vil dele sine erfaringer, gjerne hva som føltes verst der og da og hva man i ettertid ser var det vanskeligste.

Må si jeg har stor respekt for de som klarer å gjennomføre ett brudd, jeg tror ingen gjør det uten at det er blitt skikkelig vanskelig. 

Anonymkode: 1c033...7c4

Å bo sammen under samme tak i flere måneder når en var ferdig og ville begynne på nytt liv raskest mulig og en ikke var enig i bruddet, var helt forferdelig! 

Barna hadde skjønt lenge hva som kom. Klart de var lei seg, men det må man regne med og møte dem på. Var derimot ikke forberedt på hvor mye jeg kom til å savne barna når de var hos faren!! Helt klart verst første året. 

[Hippogriff]

Verste var årene med tvilen og den konstant gnagende dårlige samvittigheten mens man tvilte seg fram til beslutningen. Og årene før det, med sorgen over at man måtte forsøke å forsone seg med at resten av ekteskapet og livet skulle bli sånn. 

Brudd var kjipt, men ikke i nærheten av med sorgen over å leve i et ekteskap som burde være avsluttet og som suger all energi ut av en. 

[AnonymBruker]

Det verste var å være borte fra ungene og se at de var sammen med eksen og dama han flyttet rett inn til. Det var så hjerteskjærende. 

Anonymkode: eca8a...99b

[AnonymBruker]

Det var nok følelsen av å frata jenta vår familieboblen hennes. Hun hadde jo ingen idé om at vi voksne ikke var forelsket lenger, alt som betydde noe for henne var at vi tre levde i en tett enhet hvor hun var 100% trygg og elsket. Det blir litt annerledes etter brudd. Å se stresset det fører med seg for en liten kropp å flytte mellom hjem og savne den ene når hun er hos den andre, er tungt - selv om man gjør alt for det skal være ålreit og smidig. Og så kommer det nye partnere til, kanskje velger eksen en partner som ikke er så varm overfor barnet, det kommer ny baby, osv. 

Det har stort sett gått fint, og heldigvis har tonen med eksen vært OK og vi har respektert hverandre. Men sorgen overfor ungen er jo der innimellom når det blir tydelig at hun mangler noe andre barn har, og lever med mer stress i oppveksten. At man ikke får gitt barnet de aller beste livsvilkårene, rett og slett. Det er noe som snakkes lite om eller på en noe uærlig måte føler jeg, det er ofte "mamma blomstret, og barna fikk det supert" og that's it. Jeg for min del angrer ikke på skilsmissen og har på visse områder blomstret i etterkant, men føler også en sårhet for konsekvensene. 

Anonymkode: c5350...fdd

[AnonymBruker]

Takk for alle svar (trykket på pil opp på hvert men det betyr ikke at jeg likte at dere hadde det sånn, men at svaret var nyttig).

Jeg vingler veldig. Er så redd for å ofre det jeg har, og la barna også betale prisen, bare for å oppdage at det ikke er grønnere noen plass. Redd for å komme til en beslutning, men ombestemme meg underveis - man kan jo ikke gjøre alvor av det, fortelle barna osv, før man er sikker føler jeg. Og for å være sikker må forholdet være drit lenge..

Kjenner på mulig tap av familien, felles drømmer og planer, tid med barna. Vet ikke hvordan vi vil fungere sammen under samme tak før ev flytting, jeg skal nok klare å være hyggelig, men vet ikke med ham. Han er mer sort/hvit-tenkende enn meg, silent treatment er hans greie (mens jeg kjefter). 

Anonymkode: 1c033...7c4

[AnonymBruker]

Det vanskeligste var at familielivet som jeg ønsket meg, gikk i tusen knas. Etter at jeg hadde gjort alt jeg kunne for å holde familien samlet. Exmannen min viste seg å ha vært både psykisk og fysisk utro, med mange ulike kvinner, fra lang tid tilbake. Med utroskapen fulgte også uærlighet, løgner, illojalitet og manipulering. Nå i ettertid er det fælt å levere barna til han på samvær, fordi jeg ønsket å være mamma på heltid, og ikke en deltidsmamma. 

Anonymkode: 7619f...01f