Forskjellig oppfatning av hvordan barndommen har vært...blant søsken.

[AnonymBruker]

Hvorfor har ofte store barn så forskjellig oppfatning/minne om hvordan barndommen har vært? Fex en søskenflokk der et av barna mener seg utsatt for psykisk mishandling, mens de øvrige mener de har hatt en helt ok barndom, selv om de erkjenner at ikke alt var rosenrødt?

Anonymkode: 4386f...2f0

[AnonymBruker]

Man har gjerne forskjellige roller i en familie, og kanskje spesielt i dysfunksjonelle familier. Da er det mulig at ett barn var syndebukken. Det er selvfølgelig vanskelig å forstå hverandres opplevelser hvis man har hatt forskjellige roller.

Anonymkode: b2959...ca5

[AnonymBruker]

Er de jevngamle? 

Anonymkode: 368d6...67a

[AnonymBruker]

Kan ikke svare deg på akkurat det du spør om, men jeg og min bror har forskjellig oppfatning om våre foreldres drikkevaner. Jeg syntes det var veldig ubehagelig å se de fulle ofte, og var veldig var på når de begynte å bli brisne. Mens han ikke var like observant og plaget av dette.
 

Han er generelt litt kleinere sosialt enn meg (uten at det er noe diagnose i bildet i det hele tatt), så det kan være noe av grunnen? 

Anonymkode: 17579...394

[AnonymBruker]

Mitt søsken og jeg har to helt forskjellige oppfatninger om vår oppvekst. Vedkommende er seks år eldre enn meg, og vår mor var hjemmeværende i mange år med mitt søsken, før hun fikk seg en vanlig 8-4-jobb. Mitt søsken faller også inn i det mine foreldre anser som «vellykket»; slank, populær, lik de andre barna i nabolaget. 
 

Da jeg vokste opp fikk min mor seg en annen jobb, som gjorde at hun jobbet bortimot døgnet rundt for elendig betaling, så vi hadde dårlig råd. Vi var aldri på ferie, vi gjorde aldri noe. Jeg var og overvektig, introvert, og nerdete fra veldig ung alder. Og det fikk jeg høre stort sett hver eneste dag. Jeg hadde ingen venner i nabolaget, eller på skolen, og var generelt dårlig likt.
 

I voksen alder har mitt søsken og familien masse kontakt med våre foreldre, de overøser barnebarna der med gaver, og absolutt alt de gjør er enormt stor stas. Mitt søsken har ikke fullført videregående, og jobber i butikk. Mine barn ser knapt besteforeldrene, det er utelukkende jeg som sørger for at de snakkes nå og da. Jeg har doktorgrad og lederstilling. Men likevel er alt jeg gjør helt elendig i mine foreldres øyne. Jobben min skjønner de ikke poenget med, de liker ikke huset vårt, de syns ungene er rare og slitsomme. 
 

Hva skal man si? Mitt søsken mener å ha hatt en flott barndom, jeg mener det var kjipe greier. Kanskje er det kjemi? Kanskje er det andre forhold, som min mors jobb? Kanskje er det det at noen oppfyller forventningene, mens andre ikke? Jeg har gitt opp å forstå det der. 

Anonymkode: 86471...afc

[AnonymBruker]

Spør familien Hjorth ...

Anonymkode: 3cd9a...ea4

[AnonymBruker]

Min samboer gjennom 20 år og hans bror har vidt forskjellig oppfatning av deres felles barndom. Broren hans har ingen kontakt med foreldrene sine, og de yngste barna hans har aldri møtt besteforeldrene på grunn av ulike ting som skjedde når barna(altså barnebarna) var helt små. 

Anonymkode: 877b3...953

[AnonymBruker]

Dette gjelder meg og mine søsken. Jeg er eldst og måtte alltid være den foreldrene mine lente seg på. Jeg var både psykolog for dem og hadde en del ansvar for søsken og husarbeid. Jeg har søsken som er en del yngre (helsøsken) som ikke har fått den samme belastningen. Selvfølgelig har vi oppfattet både foreldrene våre og oppveksten ulikt.

Anonymkode: 1ec63...62b

[AnonymBruker]

Samme barndom:

- Den ene har lært og blitt en flink narsisist.

- Den andre ble en peoplepleaser med liten følelse av selverdi.

 

Anonymkode: 28654...f59

[AnonymBruker]

Vi er en sånn søskenflokk. Eller, vet ikke med den i midten, vi to ytterst klarer ikke få tak på dens meninger. Usikker på om H*n er på spekteret. 

Men jeg som er yngst med 7 år har en annen oppfatning enn eldste. Jeg ble dukket med, var familiens yndling, gjorde aldri noe galt etc. Selvom jeg vet jeg gjorde det, i deres øyne var det aldri slik. Jeg var mye syk som barn, holdt på å dø som baby og min mor ble overbeskyttende, mulig en PTSD pga vold fra far (som ikke er i bildet) samt den traumatiske hendelsen. Eldste endte opp med å finne forsvarsmekanismer, som var å være god i ting. God i sport, skole etc. Fikk aldri anerkjennelse for det. Det var heller mye forakt for det. "Ikke tro du er noe" "du trenger ikke hjelp, du klarer deg, de andre trenger hjelp". Følte seg oversett i alle år. Jeg hadde det aldri slik. Det har formet oss på en sånn måte at jeg føler sorg over dødsfallet, den eldste gjør ikke det. Det er sårt å føle det slik. Jeg føler skyld. 

Anonymkode: e8fc2...900

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har ofte store barn så forskjellig oppfatning/minne om hvordan barndommen har vært? Fex en søskenflokk der et av barna mener seg utsatt for psykisk mishandling, mens de øvrige mener de har hatt en helt ok barndom, selv om de erkjenner at ikke alt var rosenrødt?

Anonymkode: 4386f...2f0

Barn blir ikke behandlet helt likt.

Min søster var engelen til mine foreldre. Jeg var dritten under skoa deres.

Min søster så ikke måten jeg ble behandlet på, fordi hun aldri reflekterte over det.

Da hun fikk dyrere gaver til jul.

Da hun fikk ferie bursdagen sin men ikke jeg.

Da mamma og pappa alltid ble med på hennes fotballtrening og kjørte henne rundt, mens jeg måtte sykle eller gå alene.

Når min søster fikk leker i ukedagene mens jeg ikke fikk noe.

Når min søster fikk ukelønn mens jeg fikk sjokolademelk.

Min søster så det ikke... 

Anonymkode: 757ad...38f

[AnonymBruker]

Barn har, som noen har nevnt, forskjellige roller i en familie. Foreldre kan også behandle barn forskjellig, hvor én er gullungen og de/den andre er mindre suksessfulle i deres øyne. 

I en dysfunksjonell familie vil én person gjerne bli gjort til syndebukk, hvor alt er hans/hennes feil. I en familie med økonomisk ustabilitet, kan den eldste ende opp med mye ansvar som de yngre ikke kjenner på. 

Ts, siden du spør, har du og dine søsken oppfattet barndommen annerledes? I så fall er det viktig at du erkjenner følelsene til det søskenet som ikke ser på barndommen som rosenrødt.

Anonymkode: 1c8e5...664

[AnonymBruker]

Om det er aldersforskjell mellom søsknene så har de nødvendigvis ikke vokst opp i samme familie og under samme omstendigheter. Rart at du ikke ser det, TS? 

Anonymkode: a0a41...be9

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barn har, som noen har nevnt, forskjellige roller i en familie. Foreldre kan også behandle barn forskjellig, hvor én er gullungen og de/den andre er mindre suksessfulle i deres øyne. 

I en dysfunksjonell familie vil én person gjerne bli gjort til syndebukk, hvor alt er hans/hennes feil. I en familie med økonomisk ustabilitet, kan den eldste ende opp med mye ansvar som de yngre ikke kjenner på. 

Ts, siden du spør, har du og dine søsken oppfattet barndommen annerledes? I så fall er det viktig at du erkjenner følelsene til det søskenet som ikke ser på barndommen som rosenrødt.

Anonymkode: 1c8e5...664

Det var da en utrolig åpenbar forskjellsbehandling...! Er det mulig?

Anonymkode: 4386f...2f0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Om det er aldersforskjell mellom søsknene så har de nødvendigvis ikke vokst opp i samme familie og under samme omstendigheter. Rart at du ikke ser det, TS? 

Anonymkode: a0a41...be9

Tja, det er flere søsken med litt forskjell i alder ja. Men greia er at det også er snakk om et tvillingpar, og det er den ene «halvdelen» som mener seg utsatt for mishandling og ødelagt barndom. Alle de andre har ikke samme mening, kan du si.

Anonymkode: 4386f...2f0

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med hjemmeværende mor og far som var student.

Lillebror vokste opp med begge foreldre i arbeid, og en far med millionlønn.

Anonymkode: df66b...250

[Chomsky89]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har ofte store barn så forskjellig oppfatning/minne om hvordan barndommen har vært?

Selective memory og forskjellig tolkning av de samme minnene spiller nok kraftig inn her. 

Endret 11. november 2020 av Chomsky89

[AnonymBruker]

Det handler også om barnets evne til tilpasning. Noen er løsningsorienterte og lærer å kreve det de trenger, og derfor får det. Mens engstelige stille barn ikke får behovene sine dekket. 

Noen trenger rettledning for ikke søke negativ oppmerksomhet, mens andre finner veien til anerkjennelse ved å hele tiden prestere. Negativ oppmerksomhet triumfer ingen oppmerksomhet, så det er lett å søke dit. 

Noen trenger å bli lært people skille, mens andre har den naturlig. 

Det er masse som spiller inn.

Anonymkode: 8582d...0a5

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var da en utrolig åpenbar forskjellsbehandling...! Er det mulig?

Anonymkode: 4386f...2f0

Ser jeg har sitert feil innlegg. Reaksjonen var retter mot anonym ...38f

 

ts

Anonymkode: 4386f...2f0

[Lorieen]

Vi er fire søsken. To brødre og så jeg og min søster 10 og 12 år senere. 
Vi har alle fire totalt forskjellig oppfatning av hvordan oppveksten har vært. 
 

Jeg har minimal kontakt med min ene bror (telefon/sms typ en gang i året) ingen kontakt med mine andre to søsken, ingen kontakt med min mor og minimalt med min far (de er fortsatt gift).