Komplisert barnefar, hjelp

[Kitana]

Hei, jeg vet ikke helt hvor jeg skal henvende meg lengre...

Jeg (22) og barnefar (30) har et veldig komplisert forhold. Vår baby ble født i mars og det ble brudd i sent Juli på grunn av at jeg fant bilder av han FaceTime naken med sin kollega (17) og meldinger om å ha sex med en annen kvinne som var på hans alder mens jeg var i Norge og han bodde i Sverige for å bli ferdig med skolen, det ble ferdig og siden det ble brudd ble han boende der... Så han etterlot meg med vår sønn alene i Norge med 2 katter som var våre, lovte han skulle flytte tilbake, jeg måtte begynne på mine studier og det har vært en veldig hektisk høst og han har besøkt sin sønn 1 gang. 

Jeg føler han virkelig er manipulerende. Han mener at vist jeg ikke hadde vært så emosjonelt ustabil så hadde han ikke vært utro og at jeg kranglet for mye med ham så derfor er det min feil at jeg er alene med barn. Jeg vet på en måte selv at jeg hadde grunn til å være "smågal", jeg flyttet selv fra Sverige i Januar (vi skulle flytte sammen men fikk vite i November at han skulle bli igjen i sverige), gravid, bodde på et lager rom, og han kom ikke på besøk (som han hadde også lovet) og var ikke med på fødselen engang fordi han mente han var syk, men dagen etter fødselen hadde han slått av telefonen hele dagen å vært på dagsfylla etc og var ikke så syk lenger... senere besøkte vi ham i sverige i sommer i 1 uke, og da valgte han igjen å feste hele dagen og gå ut når han såvidt har sett sin sønn og skulle til og med ta kokain med vår sønn i hus og det var da jeg slo opp.

Men likevel får jeg høre at det er jeg som er syk i hodet, gal, bekymret for vår sønns oppvekst på grunn av meg, dum, kjerring, hore, alt er min feil, jeg har skapt situasjonen etc... Til og med når vi prater om praktiske ting som har med når han kommer osv. kan han finne på å komme med spydige kommentarer "ja hadde ikke du hatt et mentalt utbrudd hadde jo jeg kunne komt før" og når jeg tilslutt blir irritert etter gjentatte ganger sier han "Nå får ikke vår sønn noen far, fordi jeg gidder ikke å besøke når du gjør meg i dårlig humør, så det er din feil at vår sønn ikke treffer pappaen sin". 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne ha kontakt med ham i det hele tatt, jeg vil jo at min sønn skal ha en far og er beskymret over at jeg får skylden senere for at jeg fikk hans far til å ikke komme... Og ikke minst tar jo jeg til meg alt det stygge han sier til meg med tiden... uansett hvor mye jeg prøver å ikke gjøre det... uff

[Pappi]

Noen ganger er det bedre å ikke ha en far. Du bør skåne sønnen og deg selv for en slik relasjon.

[AnonymBruker]

Ingenting er din skyld. Reis deg opp, vær en god mor for sønnen din og drit i far. Om han ikke besøker sønnen sin pga deres problemer så er det på han. Ikke på deg ! 
 

Jeg var selv i et forhold hvor jeg fikk skylden for alt. Etter bruddet så gikk det opp for meg. All den dårlige skylden han ga meg var ikke rot i noe. Han var ikke tilstedeværende, det er på han. Ikke på meg. Han var utro, det er på han. Ikke meg. Han hadde gjeld, det er på han og ikke meg. 
 

Så begynte jeg å bygge selvtilliten min opp igjen. Distanserte meg fra han og gjorde motstand til tullet hans. 
 

Lykke til, jeg vet hvor tøft det er. 2 år siden bruddet nå og har ikke hatt det bedre enn noen gang. Ny flott kjæreste, god økonomi og er trygg i rollen min som mamma. Jeg hører ikke på tullet til far mer og han takler ikke at jeg gjør motstand. Endelig klarer jeg å stå opp for meg selv. Kjemp for det som er viktig for deg ❤️

Anonymkode: 5f8f6...c4c

[AnonymBruker]

Hvorfor lager dere barn med sånne folk?

Anonymkode: 35cf2...8dd