Jeg er redd for å bli en dårlig far.

[AnonymBruker]

Kjæresten min og jeg snakker om å få barn, tiden er inne. Vi har vært sammen i seks år og er begge godt voksne. Men jeg er i tvil, ikke fordi jeg ikke har lyst på barn, men fordi jeg er redd for å ikke strekke til. Min far har sine utilstrekkeligheter, og jeg er vel kanskje redd for å gjenta hans mangler. Han er snill og har alltid behandlet meg godt, men han har aldri engasjert seg eller fulgt meg opp på den måten jeg har hatt behov for. 

Jeg har vel også problemer med å knytte meg emosjonelt til mennekser. Jeg har bare vært forelsket to ganger i mitt liv, og kjæresten min er en av de to. Jeg bryr meg om mennesker og strekker meg langt for at andre skal ha det fint, men blir sjeldent glad i noen. 

Hva om jeg ikke blir glad i barnet mitt? Hva om jeg ikke strekker til? Hva om jeg ikke klarer å engasjere meg så mye som barnet fortjener? 

Noen som har noen gode råd? 

Anonymkode: 6322e...408

[AnonymBruker]

Jeg var også redd for det. Har aldri vært noe emosjonell av meg, men følelsene flommer over når jeg ser barna mine. Ikke undervurder naturen! Husk at vi er skapt for å passe på avkommene våre.

Angående frykt for det å være en dårlig forelder som ikke strekker til tror jeg alle foreldre kjenner til. Det er helt normalt og viser at du forstår ansvaret som ligger i det å ha barn. 

Mitt tips er å skrive ned en liste med de tingene du tenker en dårlig far ville gjort. 

Se over listen, og skriv etterpå ned hva en god far ville gjort. Bestem deg for å være en god far.

Alle gjør feil og det finnes ingen perfekte foreldre. De gode foreldrene har derimot evne til å lære av sine feil og har selvinnsikt nok til å forandre på handlingene sine når man kjenner på dårlig samvittighet.

Masse lykke til ❤ 

Anonymkode: 4dd42...b75

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var også redd for det. Har aldri vært noe emosjonell av meg, men følelsene flommer over når jeg ser barna mine. Ikke undervurder naturen! Husk at vi er skapt for å passe på avkommene våre.

Angående frykt for det å være en dårlig forelder som ikke strekker til tror jeg alle foreldre kjenner til. Det er helt normalt og viser at du forstår ansvaret som ligger i det å ha barn. 

Mitt tips er å skrive ned en liste med de tingene du tenker en dårlig far ville gjort. 

Se over listen, og skriv etterpå ned hva en god far ville gjort. Bestem deg for å være en god far.

Alle gjør feil og det finnes ingen perfekte foreldre. De gode foreldrene har derimot evne til å lære av sine feil og har selvinnsikt nok til å forandre på handlingene sine når man kjenner på dårlig samvittighet.

Masse lykke til ❤ 

Anonymkode: 4dd42...b75

Hjertelig takk for et fint svar og gode råd. Jeg skal skrive en slik liste, det tror jeg kan hjelpe stort 😊 

Ts

Anonymkode: 6322e...408

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det at du i det hele tatt reflekterer over dette viser modenhet og selvinnsikt. Jeg er gravid nå, og jeg tror de aller fleste føler på slike tanker. Dersom du er klar for å sette et annet menneskes behov fremfor dine egne, er du langt på vei

Anonymkode: 6646a...4b9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det at du i det hele tatt reflekterer over dette viser modenhet og selvinnsikt. Jeg er gravid nå, og jeg tror de aller fleste føler på slike tanker. Dersom du er klar for å sette et annet menneskes behov fremfor dine egne, er du langt på vei

Anonymkode: 6646a...4b9

Takk for varmende ord 😊

Ts

Anonymkode: 6322e...408

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hjertelig takk for et fint svar og gode råd. Jeg skal skrive en slik liste, det tror jeg kan hjelpe stort 😊 

Ts

Anonymkode: 6322e...408

Jeg bruker å tenke at jeg ikke skal gjøre feilene til mine foreldre, men at jeg helt sikkert kommer til å gjøre mine egne tabber, og barna mine igjen kommer til å unngå å gjøre de tabbene med sine barn. Og sånn går den evige sirkelen!

Men som flere  her sier så er refleksjon et tegn på modenhet. Jeg tror alle førstegangsforeldre er livredde for om vi klarer å gi barna våre et godt liv. Det er et enormt ansvar, men også den største gleden jeg har opplevd. 

Du har i motsetning til mange andre tenkt igjennom hvordan du ønsker å være. Det er kjempebra! 

Anonymkode: 4dd42...b75

[AnonymBruker]

Hei du! Så spennende!

Jeg mener bestemt at alle tingene du tenker er helt normale. Å sette et barn til verden rokker ved alt som er eksistensielt ved et menneske. 

Jeg mener også at man blir påvirket av sin egen barndom, og tar det "med seg" inn i egen barneoppdragelse. At man reflekterer over hvordan man selv hadde det som barn, hva foreldrene sine gjorde som var bra/ ikke fult så bra er kjempeviktig - og er et godt utgangspunkt! Så kan man heller bestemme seg for hvordan man selv vil være, og gjøre seg oppmerksom på hvilke mønstre man har i seg etter egen barndom. Makes sense? Ble litt rotete. Men jeg tenker at alle foreldres mål er å være hakket bedre enn sine egne foreldre. OG det er mange måter å bli en god foreldre på. Det fins masse faglitteratur og kurs man kan delta på. Men, man kan heller ikke bestemme seg for at "jeg er en god pappa" og *smack smack* du er en god pappa. Det må være et variabelt livsmål du må jobbe mot kontinuerlig. "I dag skal jeg gjøre det jeg kan for å være en god pappa, i dag også". Ingen er alltid en god pappa. Men ved å observere seg selv, sine mønstre, få innspill av partner, tolke sitt barn - så vil man kunne gjøre så godt man kan hver dag. Mer enn det kan man ikke forlange av seg selv. Og du vil gjøre feil. Alle gjør feil. 

Og når det gjelder kjærlighet til barnet.. Jeg tror at alle "normale" mennesker, med normal tilknytning til andre mennesker, uten tvil vil elske sitt barn. Det betyr ikke at alle elsker sitt barn umiddelbart etter fødselen - og det er helt greit - men når man lærer sitt barn å kjenne, blir trygg på barnet og seg selv i rollen, så tror jeg alle opplever det. 

Lykke til. Det er det mest fantastiske og det skumleste i verden. 

Anonymkode: 47ef6...461

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bruker å tenke at jeg ikke skal gjøre feilene til mine foreldre, men at jeg helt sikkert kommer til å gjøre mine egne tabber, og barna mine igjen kommer til å unngå å gjøre de tabbene med sine barn. Og sånn går den evige sirkelen!

Men som flere  her sier så er refleksjon et tegn på modenhet. Jeg tror alle førstegangsforeldre er livredde for om vi klarer å gi barna våre et godt liv. Det er et enormt ansvar, men også den største gleden jeg har opplevd. 

Du har i motsetning til mange andre tenkt igjennom hvordan du ønsker å være. Det er kjempebra! 

Anonymkode: 4dd42...b75

Kloke ord. Jeg tror ideen om å føre en liste kan hjelpe meg mye siden det skaper en form for perspektiv og gir meg et styringskompass. Veien blir til mens man går, men det er alltid greit med en retningspil. Nok en gang vil jeg takke deg og dere andre for fine ord og råd 😊 Det varmer. 

Anonymkode: 6322e...408

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei du! Så spennende!

Jeg mener bestemt at alle tingene du tenker er helt normale. Å sette et barn til verden rokker ved alt som er eksistensielt ved et menneske. 

Jeg mener også at man blir påvirket av sin egen barndom, og tar det "med seg" inn i egen barneoppdragelse. At man reflekterer over hvordan man selv hadde det som barn, hva foreldrene sine gjorde som var bra/ ikke fult så bra er kjempeviktig - og er et godt utgangspunkt! Så kan man heller bestemme seg for hvordan man selv vil være, og gjøre seg oppmerksom på hvilke mønstre man har i seg etter egen barndom. Makes sense? Ble litt rotete. Men jeg tenker at alle foreldres mål er å være hakket bedre enn sine egne foreldre. OG det er mange måter å bli en god foreldre på. Det fins masse faglitteratur og kurs man kan delta på. Men, man kan heller ikke bestemme seg for at "jeg er en god pappa" og *smack smack* du er en god pappa. Det må være et variabelt livsmål du må jobbe mot kontinuerlig. "I dag skal jeg gjøre det jeg kan for å være en god pappa, i dag også". Ingen er alltid en god pappa. Men ved å observere seg selv, sine mønstre, få innspill av partner, tolke sitt barn - så vil man kunne gjøre så godt man kan hver dag. Mer enn det kan man ikke forlange av seg selv. Og du vil gjøre feil. Alle gjør feil. 

Og når det gjelder kjærlighet til barnet.. Jeg tror at alle "normale" mennesker, med normal tilknytning til andre mennesker, uten tvil vil elske sitt barn. Det betyr ikke at alle elsker sitt barn umiddelbart etter fødselen - og det er helt greit - men når man lærer sitt barn å kjenne, blir trygg på barnet og seg selv i rollen, så tror jeg alle opplever det. 

Lykke til. Det er det mest fantastiske og det skumleste i verden. 

Anonymkode: 47ef6...461

Tusen takk til deg også 😊 Det er virkelig fint å høste av deg og deres erfaringer. Det er også fint å vite at andre har følt på tilsvarende tanker. 

Anonymkode: 6322e...408

[~white lady~]

Innlegget rett etter ditt var et fint svar, og det er helt riktig at selvinnsikt kommer man langt med. Bare det at du reflekterer over din foreldrerolle nå, før dere har fått barn, er veldig positivt. 

Jeg vet ikke hvor gamle dere er, men jeg har også fundert en del over mangler og feil hos mine egne foreldre. Men de var foreldre i en annen tid, med andre krav og forventninger. Mine foreldre fulgte heller ikke opp oss ungene noe særlig. Det var kjefting og irrasjonelle avgjørelser, store emosjonelle utbrudd foran oss og posesuppe med makaroni til middag. De hadde definitivt hatt godt av et foreldreveiledningskurs eller tre. Men de var glade i oss, så klart. Biologien spiller inn der.

Jeg er forelder til to barn nå, og oppdrar de på en annen måte enn mine egne foreldre. Dette kommer av at jeg var eldre da jeg ble mor, jeg har en utdannelse blant annet innenfor pedagogikk, og har tilgang til oppdatert fagstoff både i bøker og på nett. 

Tilbringer man tid med barna sine og deltar i hverdagen, vil kjærligheten komme. Samarbeid med partneren din, søk veiledning, snakk med helsestasjonen og les fagbøker om barneoppdragelse. Hedvig Montgomery er en flink psykolog som har gitt ut bøker om dette, og har podkasten "foreldrekoden", stappfull med gode tips. Bufdir tilbyr foreldrekurs, blant annet cos-kurs. (Ser også at de tilbyr et foreldreforberedende kurs digitalt, med oppstart 18 nov.) 

Så er det viktig å huske på at alle barn er individuelle små personligheter helt fra de blir født, og det tar litt tid å bli kjent med barnet sitt. Det er ofte mye prøving og feiling i starten, spesielt som førstegangsforelder. Det dere kan gjøre nå, er å legge grunnlaget. Les bøker om papparollen, spedbarnsstell, barns utvikling etc. Engasjer deg, og bruk tid med barnet når det kommer. Avlast partneren din.

Og lykke til, foreldrerollen byr på mye, men mest av alt kjærlighet🥰

[AnonymBruker]

2 minutter siden, ~white lady~ skrev:

Innlegget rett etter ditt var et fint svar, og det er helt riktig at selvinnsikt kommer man langt med. Bare det at du reflekterer over din foreldrerolle nå, før dere har fått barn, er veldig positivt. 

Jeg vet ikke hvor gamle dere er, men jeg har også fundert en del over mangler og feil hos mine egne foreldre. Men de var foreldre i en annen tid, med andre krav og forventninger. Mine foreldre fulgte heller ikke opp oss ungene noe særlig. Det var kjefting og irrasjonelle avgjørelser, store emosjonelle utbrudd foran oss og posesuppe med makaroni til middag. De hadde definitivt hatt godt av et foreldreveiledningskurs eller tre. Men de var glade i oss, så klart. Biologien spiller inn der.

Jeg er forelder til to barn nå, og oppdrar de på en annen måte enn mine egne foreldre. Dette kommer av at jeg var eldre da jeg ble mor, jeg har en utdannelse blant annet innenfor pedagogikk, og har tilgang til oppdatert fagstoff både i bøker og på nett. 

Tilbringer man tid med barna sine og deltar i hverdagen, vil kjærligheten komme. Samarbeid med partneren din, søk veiledning, snakk med helsestasjonen og les fagbøker om barneoppdragelse. Hedvig Montgomery er en flink psykolog som har gitt ut bøker om dette, og har podkasten "foreldrekoden", stappfull med gode tips. Bufdir tilbyr foreldrekurs, blant annet cos-kurs. (Ser også at de tilbyr et foreldreforberedende kurs digitalt, med oppstart 18 nov.) 

Så er det viktig å huske på at alle barn er individuelle små personligheter helt fra de blir født, og det tar litt tid å bli kjent med barnet sitt. Det er ofte mye prøving og feiling i starten, spesielt som førstegangsforelder. Det dere kan gjøre nå, er å legge grunnlaget. Les bøker om papparollen, spedbarnsstell, barns utvikling etc. Engasjer deg, og bruk tid med barnet når det kommer. Avlast partneren din.

Og lykke til, foreldrerollen byr på mye, men mest av alt kjærlighet🥰

Hjertelig takk for at du deler av dine egne erfaringer. Jeg setter stor pris på innspillet ditt 😊

Anonymkode: 6322e...408

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 Kjæresten min og jeg snakker om å få barn, tiden er inne. Vi har vært sammen i seks år og er begge godt voksne. Men jeg er i tvil, ikke fordi jeg ikke har lyst på barn, men fordi jeg er redd for å ikke strekke til. Min far har sine utilstrekkeligheter, og jeg er vel kanskje redd for å gjenta hans mangler. Han er snill og har alltid behandlet meg godt, men han har aldri engasjert seg eller fulgt meg opp på den måten jeg har hatt behov for. 

Jeg har vel også problemer med å knytte meg emosjonelt til mennekser. Jeg har bare vært forelsket to ganger i mitt liv, og kjæresten min er en av de to. Jeg bryr meg om mennesker og strekker meg langt for at andre skal ha det fint, men blir sjeldent glad i noen. 

Hva om jeg ikke blir glad i barnet mitt? Hva om jeg ikke strekker til? Hva om jeg ikke klarer å engasjere meg så mye som barnet fortjener? 

Noen som har noen gode råd? 

Anonymkode: 6322e...408

Tja, på bakgrunn av bekymringene dine og bemerkninger ang din egen far tror jeg du er villig til å forsøke ganske mye hardere enn den typiske uengasjerte far.

Mannen min har ikke vært ofte forelsket, og hadde ikke er bra forhold til pappaen sin pga alkoholisme. Han er en ganske introvert type. 

Han er seriøst megabra pappa. 

Vi har hatt uenigheter om oppdragelse innimellom, men han er seriøst fantastisk forelder. Nå som jeg er langtidssyk har han eneansvar for barnet vårt (og meg), og han stiller så sjukt opp. 

Han var bra pappa fra start, men vi begge synes nok det ble ekstra gøy etter fylte 3 år. 

Å være forelder innebærer også mye praktisk, og det er mye kjærlighet i å stille opp på dugnaden i barnehagen, ordne klær, lese nattabok, gå runda sammen på Halloween og lage kaka til bursdagen.

Nå blir 6åringen min flau av kjærlighetserklæringer, så det må kommuniseres på nye vis   

 

Anonymkode: 8535e...490

[AnonymBruker]

38 minutter siden, ~white lady~ skrev:

Innlegget rett etter ditt var et fint svar, og det er helt riktig at selvinnsikt kommer man langt med. Bare det at du reflekterer over din foreldrerolle nå, før dere har fått barn, er veldig positivt. 

Jeg vet ikke hvor gamle dere er, men jeg har også fundert en del over mangler og feil hos mine egne foreldre. Men de var foreldre i en annen tid, med andre krav og forventninger. Mine foreldre fulgte heller ikke opp oss ungene noe særlig. Det var kjefting og irrasjonelle avgjørelser, store emosjonelle utbrudd foran oss og posesuppe med makaroni til middag. De hadde definitivt hatt godt av et foreldreveiledningskurs eller tre. Men de var glade i oss, så klart. Biologien spiller inn der.

Jeg er forelder til to barn nå, og oppdrar de på en annen måte enn mine egne foreldre. Dette kommer av at jeg var eldre da jeg ble mor, jeg har en utdannelse blant annet innenfor pedagogikk, og har tilgang til oppdatert fagstoff både i bøker og på nett. 

Tilbringer man tid med barna sine og deltar i hverdagen, vil kjærligheten komme. Samarbeid med partneren din, søk veiledning, snakk med helsestasjonen og les fagbøker om barneoppdragelse. Hedvig Montgomery er en flink psykolog som har gitt ut bøker om dette, og har podkasten "foreldrekoden", stappfull med gode tips. Bufdir tilbyr foreldrekurs, blant annet cos-kurs. (Ser også at de tilbyr et foreldreforberedende kurs digitalt, med oppstart 18 nov.) 

Så er det viktig å huske på at alle barn er individuelle små personligheter helt fra de blir født, og det tar litt tid å bli kjent med barnet sitt. Det er ofte mye prøving og feiling i starten, spesielt som førstegangsforelder. Det dere kan gjøre nå, er å legge grunnlaget. Les bøker om papparollen, spedbarnsstell, barns utvikling etc. Engasjer deg, og bruk tid med barnet når det kommer. Avlast partneren din.

Og lykke til, foreldrerollen byr på mye, men mest av alt kjærlighet🥰

Fikk dere bare Toro-middager? Dere ble ikke meldt til BV pga. dårlig ernæring eller emosjonell omsorgssvikt? Hvor ofte kan man servere Toro uten å bli meldt forresten? Hvor mange utbrudd kan man ha før BV står i døra? Jeg undrer oppriktig på dette, er ingen foreldreekspert i det hele tatt.

Anonymkode: 668e1...13d

[AnonymBruker]

43 minutter siden, ~white lady~ skrev:

Innlegget rett etter ditt var et fint svar, og det er helt riktig at selvinnsikt kommer man langt med. Bare det at du reflekterer over din foreldrerolle nå, før dere har fått barn, er veldig positivt. 

Jeg vet ikke hvor gamle dere er, men jeg har også fundert en del over mangler og feil hos mine egne foreldre. Men de var foreldre i en annen tid, med andre krav og forventninger. Mine foreldre fulgte heller ikke opp oss ungene noe særlig. Det var kjefting og irrasjonelle avgjørelser, store emosjonelle utbrudd foran oss og posesuppe med makaroni til middag. De hadde definitivt hatt godt av et foreldreveiledningskurs eller tre. Men de var glade i oss, så klart. Biologien spiller inn der.

Jeg er forelder til to barn nå, og oppdrar de på en annen måte enn mine egne foreldre. Dette kommer av at jeg var eldre da jeg ble mor, jeg har en utdannelse blant annet innenfor pedagogikk, og har tilgang til oppdatert fagstoff både i bøker og på nett. 

Tilbringer man tid med barna sine og deltar i hverdagen, vil kjærligheten komme. Samarbeid med partneren din, søk veiledning, snakk med helsestasjonen og les fagbøker om barneoppdragelse. Hedvig Montgomery er en flink psykolog som har gitt ut bøker om dette, og har podkasten "foreldrekoden", stappfull med gode tips. Bufdir tilbyr foreldrekurs, blant annet cos-kurs. (Ser også at de tilbyr et foreldreforberedende kurs digitalt, med oppstart 18 nov.) 

Så er det viktig å huske på at alle barn er individuelle små personligheter helt fra de blir født, og det tar litt tid å bli kjent med barnet sitt. Det er ofte mye prøving og feiling i starten, spesielt som førstegangsforelder. Det dere kan gjøre nå, er å legge grunnlaget. Les bøker om papparollen, spedbarnsstell, barns utvikling etc. Engasjer deg, og bruk tid med barnet når det kommer. Avlast partneren din.

Og lykke til, foreldrerollen byr på mye, men mest av alt kjærlighet🥰

Store gjentakende emosjonelle utbrudd er ikke bra i lengden - men posesuppe?....jeg antar du mener alltid på daglig basis? Det er en ganske normal middag hos de aller fleste i Familien AS. 

Anonymkode: 8535e...490

[~white lady~]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fikk dere bare Toro-middager? Dere ble ikke meldt til BV pga. dårlig ernæring eller emosjonell omsorgssvikt? Hvor ofte kan man servere Toro uten å bli meldt forresten? Hvor mange utbrudd kan man ha før BV står i døra? Jeg undrer oppriktig på dette, er ingen foreldreekspert i det hele tatt.

Anonymkode: 668e1...13d

Nei vi fikk ikke bare suppe til middag, men det var ikke uvanlig med tomatsuppe og makaroni en vanlig tirsdag. Og grandiosa til middag på lørdag. Ellers gikk det i fisk i forskjellige varianter, med poteter og gulrøtter. Av og til kjøtt. Egentlig et vanlig 90-talls kosthold, bare mer sparsomt hos oss pga dårlig økonomi. 

Barnevernet var ikke involvert hos oss, men det burde de ha vært. Var ingen som meldte i fra antagelig. 

[Carrot]

Føler jeg må skyte inn at det overhode ikke er noe galt i å ha toro tomatsuppe til middag dersom resten av dagen består av helt grei mat, man skal ikke kimse av toro  

https://bramat.no/kosthold/tester/2015-bramat-tester-tomatsuppe-2015

Når det er sagt er det mange flere som spiser grandis enn det er som inrømmer det basert på salget også.. 

Men, det å være en god forelder er så mye mer enn maten barnet får, jeg vil tro TS at du som de fleste av oss som er foreldre har med deg egne erfaringer for hvordan du ikke vil at ditt barn skal føle seg og hvordan du ønsker barnet skal føle - da med tanke på å følse seg sett, hørt, repsektert, verdifullt, elsket osv og utfordringen ligger i hvordan du er som person når du er presset? 

Hvordan reagerer du i en situasjon der du er frustrert, og hvordan tror du barnet ditt vil se deg da. For som forelder er du garantert frustrert, ofte over ting som overhode ikke egentlig handler om at mini ikke vil ha på strømpebuksa, eller pusse tenner, det er i de situasjonene hvordan du er som forelder definerer deg mer enn om du gir barnet ditt tomatsuppe til middag en dag i uka

[~white lady~]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Store gjentakende emosjonelle utbrudd er ikke bra i lengden - men posesuppe?....jeg antar du mener alltid på daglig basis? Det er en ganske normal middag hos de aller fleste i Familien AS. 

Anonymkode: 8535e...490

Normal middag hos de fleste barnefamilier i dag? Nei, det tviler jeg på. Det er hverken nok mat eller næring i posesuppe. Supplerer man med brød med smør til, gjerne fiberrik pasta, kokt egg eller lignende går det an. 

Poenget mitt var å understreke at mine foreldre ikke hadde så mye kunnskap om ernæring som de fleste foreldre har i dag. Jeg var ofte sulten i barndommen. I kjøleskapet hjemme hos oss hadde vi ett stort plastbeger med billig jordbærsyltetøy, en brunost og melange. Poteter og gulrøtter. Sjelden vi hadde frukt. 

[AnonymBruker]

Jeg var litt redd for det samme, altså bli en dårlig mor. For jeg kan være litt kald og lite interessert i mennesker. Det er overhodet ikke et problem med min egen datter, jeg kjenner ikke meg selv igjen. De følelsene som kommer har slått meg helt ut (på den gode måten). Min samboer er heller ikke så følelsesmessig av seg, men du skal bare se han når han leker med datteren vår. 

Noen sa til meg at så lenge man bryr seg kan det ikke gå helt galt. Det synes jeg stemmer godt. 

Anonymkode: 7e0c5...16d

[Gjest WhisperingWind]

Jeg ble utsatt for grov omsorgssvikt, har tilknytningsproblemer og har aldri elsket noen sånn helt beringelsesløst. 

Elsker mannen selvsagt, men hadde overlevd fint om han skulle forlatt meg. 

Men sønnen min. Jeg elsker han så dypt og inderlig. Jeg er ikke en kosete person, men jeg elsker å holde, klemme, nusse og kose med ungen. 

Og jeg er en utrolig flink mamma. Alt jeg manglet og savnet får sønnen min. 

Struktur, faste rammer, ubetinget kjærlighet, oppfølging, grenser, konsekvenser og en mor som er en trygg klippe. 

Jeg er ikke min mor eller min familie. Jeg er meg og jeg vet hva sønnen min trenger fordi jeg vet hva jeg trengte, men aldri fikk. 

 

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn sent av samme grunn, tenkte at med en lang linje med dårlige foreldre så kunne jeg ikke bli særlig god.... har nå to barn, og av og til svikter jeg, men jeg gjør mitt beste, og er laaaangt bedre enn fryktet. Elsker de så høyt, de som sier at man aldri har kjent en slik kjærlighet beskriver det bra. 

MEN det tok litt tid, med begge to, sikkert ett år før jeg gjorde det, og jeg fryktet med første at jeg aldri kom til å føle denne berømte foreldre kjærligheten. Så om du får barn, ikke stress om det tar tid! 

Anonymkode: 656e3...1de