Hva krangler dere om? Og hvordan?

[S4050-R40B]

Ja, jeg lurer rett og slett på hvorfor og hvordan folk krangler? Mest oss i kjæresteforhold jeg tenker på nå, men feks med venner og foreldere osv også.

Med hvorfor så mener jeg hva er det det krangles om? Og hvordan? Kjefting, skriking som går over til "the silent treatment" osv?

Og skiller folk av krangling og det å ha en felles diskusjon?

Jeg har vokst opp med en mor som har kranglet mye, spesielt med sine kjærester/mine stefedre. (Ja, det ble etterhvert flere av de, men ikke samtidig 😅) Det var skriking, hyling, slamring med dører, ting som ble kastet rundt osv. Aldri fysisk vold mot mennesker, men det kalles vel materiell vold. Også var det isfront i noen dager, før det var stor ståhei og krangling på nytt. Og som regel om filleting. 

I senere tid har jeg jo skjønt at det jeg vokste opp med verken er sunt eller normalt, men det har preget hvordan jeg kranglet tidligere. For meg var det normalt å kjefte på typen fordi han tilfeldigvis tok siste slurken av melka og ikke hadde handlet nytt. Heldigvis er dette krangle mønsteret og ikke minst tankemønsteret noe jeg har lært av meg nå. 

Med ny mentalitet, og ny kjæreste, så krangler vi "aldri". Er selvfølgelig uenige og kan ta noen diskusjoner, men vi er begge enige om hvordan vi vil gå fram for å ta opp ting. 

 

 

[AnonymBruker]

Det høres ut som en drøm. Hos oss opplever jeg det slik: Han blir fort sur/sint/fornærma. Jeg kan også bli irritert, men prøver å Hilde det Unni meg. Han har lav toleranse for min irritasjon. Når gan blir sint bygger det seg opp til en vegg av ord og beskyldninger som gjør at jeg går i stille krisemodus. Når han er sint sier han hva som helst, gjerne at jeg er lei av ham, treffer andre og er arrogant. Han vil nok såre så mye som mulig. Og sier gjerne at jeg ikke bryr meg fordi jeg lukker meg eller går unna, mens gan bryr seg så mye at han blir sint. 
 

Så bygger det seg opp mer og mer. Snakker jeg er jeg nedlatende, tror jeg fortjener bedre eller har et provoserende uttrykk. Flere ganger har han slått hull i dører eller knust ting. Har skjedd kanskje seks-sju ganger på fire år. Provoserer han visst veldig at jeg trekker meg unna. 

Anonymkode: 66bff...4c8

[Milky]

Vi pleier egt mest å diskutere over dumme ting, noen ganger heves stemmen men aldri fysiske med hverandre. Vi pleier å gå bort og ikke snakke før vi har roet oss ned. Silent treatment skjer ofte. Men vi er ikke sure over lenger tid, går vanligvis over fort. Jeg har en dårlig kvalitet som er at jeg er veldig frekk når jeg blir sur, og han tåler det, mens jeg tolererer ekstremt lite tilbake mot meg. Jobber veldig med å kontrollere temperementet mitt. Han kan også finne på å slå hull i veggen eller ødelegge ting når han blir veldig sur😂

Har kun hatt en stor krangel der vi nesten slo opp. Da var det slenging av dører, kasting av ting, jeg dyttet, han holdt meg fast så jeg skulle slutte å sprelle rundt, begge skrek osv.. var første og forhåpentligvis siste gang noe sånt skjer. Vi lærte vel at vi ikke kan behandle hverandre slik. Mange år siden nå da..

Endret 11. november 2020 av Badbunny

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som en drøm. Hos oss opplever jeg det slik: Han blir fort sur/sint/fornærma. Jeg kan også bli irritert, men prøver å Hilde det Unni meg. Han har lav toleranse for min irritasjon. Når gan blir sint bygger det seg opp til en vegg av ord og beskyldninger som gjør at jeg går i stille krisemodus. Når han er sint sier han hva som helst, gjerne at jeg er lei av ham, treffer andre og er arrogant. Han vil nok såre så mye som mulig. Og sier gjerne at jeg ikke bryr meg fordi jeg lukker meg eller går unna, mens gan bryr seg så mye at han blir sint. 
 

Så bygger det seg opp mer og mer. Snakker jeg er jeg nedlatende, tror jeg fortjener bedre eller har et provoserende uttrykk. Flere ganger har han slått hull i dører eller knust ting. Har skjedd kanskje seks-sju ganger på fire år. Provoserer han visst veldig at jeg trekker meg unna. 

Anonymkode: 66bff...4c8

dette forholdet varer neppe livet ut om dere fortsetter slik

Anonymkode: 024f2...d9f

[AnonymBruker]

Vi har vel egentlig bare kranglet en gang, vært sammen i tre år. Det handlet om kjærestens eks og deres fortsatt ikke ferdige skilsmisse/kompliserte økonomiske og bomessige relasjon. Det er fortsatt det temaet vi er mest grunnleggende uenige om og som i størst grad skaper friksjon i forholdet (kjæresten utnyttes grovt både økonomisk og emosjonelt av ekspartner, finner seg i skremmende mye av hensyn til de felles barna de har). 

Anonymkode: 181fd...29c

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vel egentlig bare kranglet en gang, vært sammen i tre år. Det handlet om kjærestens eks og deres fortsatt ikke ferdige skilsmisse/kompliserte økonomiske og bomessige relasjon. Det er fortsatt det temaet vi er mest grunnleggende uenige om og som i størst grad skaper friksjon i forholdet (kjæresten utnyttes grovt både økonomisk og emosjonelt av ekspartner, finner seg i skremmende mye av hensyn til de felles barna de har). 

Anonymkode: 181fd...29c

Hvis det er noen trøst, slik har 8 av 10 menn det med sine ekser som de har barn med. 

Anonymkode: 8a695...937

[AnonymBruker]

Krangling går ikke. Da hadde det vært kroken på døren.

Her diskuteres det, uten at stemmen heves.

Anonymkode: 0fea1...c89

[S4050-R40B]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som en drøm. Hos oss opplever jeg det slik: Han blir fort sur/sint/fornærma. Jeg kan også bli irritert, men prøver å Hilde det Unni meg. Han har lav toleranse for min irritasjon. Når gan blir sint bygger det seg opp til en vegg av ord og beskyldninger som gjør at jeg går i stille krisemodus. Når han er sint sier han hva som helst, gjerne at jeg er lei av ham, treffer andre og er arrogant. Han vil nok såre så mye som mulig. Og sier gjerne at jeg ikke bryr meg fordi jeg lukker meg eller går unna, mens gan bryr seg så mye at han blir sint. 
 

Så bygger det seg opp mer og mer. Snakker jeg er jeg nedlatende, tror jeg fortjener bedre eller har et provoserende uttrykk. Flere ganger har han slått hull i dører eller knust ting. Har skjedd kanskje seks-sju ganger på fire år. Provoserer han visst veldig at jeg trekker meg unna. 

Anonymkode: 66bff...4c8

Huff, det der hadde jeg aldri verken orket, og forhåpentlig ikke godtatt! (Lett å si når man aldri har stått i det selv, jeg vet. )

Hvordan og hvorfor orker du en kjæreste som oppfører seg sånn? 

[S4050-R40B]

36 minutter siden, Badbunny skrev:

Vi pleier egt mest å diskutere over dumme ting, noen ganger heves stemmen men aldri fysiske med hverandre. Vi pleier å gå bort og ikke snakke før vi har roet oss ned. Silent treatment skjer ofte. Men vi er ikke sure over lenger tid, går vanligvis over fort. Jeg har en dårlig kvalitet som er at jeg er veldig frekk når jeg blir sur, og han tåler det, mens jeg tolererer ekstremt lite tilbake mot meg. Jobber veldig med å kontrollere temperementet mitt. Han kan også finne på å slå hull i veggen eller ødelegge ting når han blir veldig sur😂

Har kun hatt en stor krangel der vi nesten slo opp. Da var det slenging av dører, kasting av ting, jeg dyttet, han holdt meg fast så jeg skulle slutte å sprelle rundt, begge skrek osv.. var første og forhåpentligvis siste gang noe sånt skjer. Vi lærte vel at vi ikke kan behandle hverandre slik. Mange år siden nå da..

Ikke langsure vi heller, heldigvis, og ingen silent treatment. Om vi er veldig uenige så går vi også bort fra hverandre. Kan gi beskjed om at jeg vil ikke prate akkurat nå, jeg er sur/sinna, gi meg litt tid. Så får vi begge litt tid til å formulere hva vi vil si, uten å si noe forhastet. 

Hadde en nesten-slå-opp episode med exen selv (ikke derfor vi slo opp). Da var det silent treatment på høyt nivå. Men da var jeg så sint at jeg ikke klarte å verken se på han, snakke til han og totalt ignorerte han i noen dager. Måtte ha de dagene før jeg i det hele tatt klarte tenke.

[S4050-R40B]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vel egentlig bare kranglet en gang, vært sammen i tre år. Det handlet om kjærestens eks og deres fortsatt ikke ferdige skilsmisse/kompliserte økonomiske og bomessige relasjon. Det er fortsatt det temaet vi er mest grunnleggende uenige om og som i størst grad skaper friksjon i forholdet (kjæresten utnyttes grovt både økonomisk og emosjonelt av ekspartner, finner seg i skremmende mye av hensyn til de felles barna de har). 

Anonymkode: 181fd...29c

Jeg og kjæresten er vel heldig sånn sett, ingen exer, og ingen barn å krangle om 😅

[Gjest rabrabara]

11 minutter siden, S4050-R40B skrev:

Huff, det der hadde jeg aldri verken orket, og forhåpentlig ikke godtatt! (Lett å si når man aldri har stått i det selv, jeg vet. )

Hvordan og hvorfor orker du en kjæreste som oppfører seg sånn? 

 

Endret 11. november 2020 av rabrabara

[AnonymBruker]

Det lurer jeg av og til på selv. Han sier alltid til meg at jeg kunne stanset krangelen om jeg bare hadde sagt de rette tingene. Men han skjønner ikke at det er umulig. Jeg har prøvd alt mulig. Har hatt lengre forhold før, men aldri opplevd noe slikt. Ikke hadde jeg trodd jeg skulle akseptere det selv heller. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, for det er veldig ødeleggende. Han mener jeg bare skal glemme alt han sier i affekt. Men det går bare delvis. 
Han har noen «sår», fraværende familie og noen tragiske hendelser der. Få venner. Lite nettverk. Men det hjelper faktisk ikke å forstå.. Jeg er egentlig sterk. Kanskje det er problemet? 

Anonymkode: 66bff...4c8

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det er noen trøst, slik har 8 av 10 menn det med sine ekser som de har barn med. 

Anonymkode: 8a695...937

Det tror jeg ikke noe på, og synes uansett ikke ville være noe "trøstende." At det finnes mange flere, både menn og kvinner, som har et tilsvarende forhold til ekspartner er nok riktig.

Anonymkode: 181fd...29c

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp slik du beskriver TS. Mine foreldre (særlig mamma) kranglet voldsomt. Roping, smelling med dører, ødelegge ting, helt absurde reaksjoner på bagateller. Lenge trodde jeg at det var slik forhold skulle være - at dette var synonymt med lidenskap. Etter at jeg ble voksen, flyttet hjemmefra og fikk egne erfaringer lærte jeg the hard way at dette på ingen måte stemmer. Dette er et kommunikasjonsmønster som ikke er annet enn dysfunksjonelt. 

 

I ekteskapet mitt krangler vi egentlig ikke. Det hender seg det blir litt gnisninger og irritasjon, men det blir bare litt knurring og så går det veldig fort over. Diskuterer konstruktivt regelmessig. Elsker at forholdet mitt er trygt og godt. 

Anonymkode: 37f92...c17

[AnonymBruker]

Jeg krangler ikke med mannen min. Ingen av oss er kranglete personer. Vi kan diskutere litt, men blir fort enige om hva enn vi var litt uenige om Ingen hyling, skriking, silent treatment. Vi snakker om problemet, og løser det kjapt. Veldig glad for det! Trikset er å lytte til hverandre, og å tørre å snakke om alt. Ta hensyn til hverandre, respektere hverandre.

Med eksen var det krangling på slutten. Da måtte jeg heve stemmen så han forstod at jeg var oppgitt og lei meg, han forstod ikke at når jeg snakket rolig så kunne jeg være sint. Han ga meg silent treatment tilbake. Det var en svært dårlig kombinasjon.

 

Anonymkode: b1411...c64

[S4050-R40B]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det lurer jeg av og til på selv. Han sier alltid til meg at jeg kunne stanset krangelen om jeg bare hadde sagt de rette tingene. Men han skjønner ikke at det er umulig. Jeg har prøvd alt mulig. Har hatt lengre forhold før, men aldri opplevd noe slikt. Ikke hadde jeg trodd jeg skulle akseptere det selv heller. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, for det er veldig ødeleggende. Han mener jeg bare skal glemme alt han sier i affekt. Men det går bare delvis. 
Han har noen «sår», fraværende familie og noen tragiske hendelser der. Få venner. Lite nettverk. Men det hjelper faktisk ikke å forstå.. Jeg er egentlig sterk. Kanskje det er problemet? 

Anonymkode: 66bff...4c8

Ja, jeg skjønner det er ødeleggende og veldig vanskelig. Sender deg en klem og gode tanker

[S4050-R40B]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst opp slik du beskriver TS. Mine foreldre (særlig mamma) kranglet voldsomt. Roping, smelling med dører, ødelegge ting, helt absurde reaksjoner på bagateller. Lenge trodde jeg at det var slik forhold skulle være - at dette var synonymt med lidenskap. Etter at jeg ble voksen, flyttet hjemmefra og fikk egne erfaringer lærte jeg the hard way at dette på ingen måte stemmer. Dette er et kommunikasjonsmønster som ikke er annet enn dysfunksjonelt. 

 

I ekteskapet mitt krangler vi egentlig ikke. Det hender seg det blir litt gnisninger og irritasjon, men det blir bare litt knurring og så går det veldig fort over. Diskuterer konstruktivt regelmessig. Elsker at forholdet mitt er trygt og godt. 

Anonymkode: 37f92...c17

Jeg trodde også at det var normalt, ganske lenge. Synes oppriktig synd på den første skikkelige kjæresten min, han fikk gjennomgå. Har snakket med han endel år etter vi slo opp, og beklaget. 

Deilig med samliv uten krangling, og at uenigheter kan snakkes skikkelig om. Trygt og godt som du sier  

[AnonymBruker]

Vi krangler sjeldent. Mer diskusjon når det kommer til hus, barn og hjem. Jeg blir fortere irritert enn han når det kommer til disse tingene. Det skal ganske mye til for at han irriterer seg over ting som gjelder meg. Jeg må gi beskjed hvis jeg føler på ting, for ellers bygger det seg opp og kommer ut som kjefting eller gråting. Vi har heldigvis aldri sagt ting til hverandre for å såre den andre. Det hadde jeg ikke tålt for jeg hadde hatt problem med å glemme det. Hvis vi noen gang skulle krangle så går det fort over og vi begge flinke til å si unnskyld. 

Anonymkode: 2d007...6aa

[S4050-R40B]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg krangler ikke med mannen min. Ingen av oss er kranglete personer. Vi kan diskutere litt, men blir fort enige om hva enn vi var litt uenige om Ingen hyling, skriking, silent treatment. Vi snakker om problemet, og løser det kjapt. Veldig glad for det! Trikset er å lytte til hverandre, og å tørre å snakke om alt. Ta hensyn til hverandre, respektere hverandre.

Med eksen var det krangling på slutten. Da måtte jeg heve stemmen så han forstod at jeg var oppgitt og lei meg, han forstod ikke at når jeg snakket rolig så kunne jeg være sint. Han ga meg silent treatment tilbake. Det var en svært dårlig kombinasjon.

 

Anonymkode: b1411...c64

Det å lytte, ta hensyn, og vise respekt og forståelse er nøkkelen for oss også ja. Og forstå at man kan være sur og irritert, og samtidig elske hverandre. 

Skjønner det var en dårlig kombinasjon ja, silent treatment er i mine øye 99 av 100 ganger er veldig dårlig metode å "kommunisere" på. 

[S4050-R40B]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi krangler sjeldent. Mer diskusjon når det kommer til hus, barn og hjem. Jeg blir fortere irritert enn han når det kommer til disse tingene. Det skal ganske mye til for at han irriterer seg over ting som gjelder meg. Jeg må gi beskjed hvis jeg føler på ting, for ellers bygger det seg opp og kommer ut som kjefting eller gråting. Vi har heldigvis aldri sagt ting til hverandre for å såre den andre. Det hadde jeg ikke tålt for jeg hadde hatt problem med å glemme det. Hvis vi noen gang skulle krangle så går det fort over og vi begge flinke til å si unnskyld. 

Anonymkode: 2d007...6aa

Jeg hadde også hatt problem med å glemme noe som ble sagt for å såre. 

Og det å si unnskyld er så viktig, det gjør vi ofte hos oss.